Bokelskere.no

Jeg ventet på ingenting. Og ingenting kom. En dyp is snek seg inn i hjertet. Jeg kjente hvordan den fant seg til rette og bedøvet klaffene og stilnet vinden som blåste inne i kroppen min, hørte den gå løs på knoklene og puste taushet inn i de skjøre hulrommene, alt som var knust. I det øyeblikket opplevde hjertet mitt kuldens fred.

For hvilken annen mening kan vel menneskenes liv ha, enn den: å fullbyrde det naturen synes å ha satt oss til, leve vårt liv med den, dyrke den, dyrke den med hånd og med ånd, finne vår næring og vår mening hos den, og i lyst og smerte lydig føre vår - dens slekt vdere, ta ydmykt imot de gaver og de gleder den har skjenket oss og leve i fortrolighet med den visshet om at vi engang skal vende tilbake til den - at vi snart igjen skal bli til jord og hviskende gress, at vi snart igjen skal ned i dvalen og drømmen efter de korte, hektiske våkestunder som vårt bevisste, tenkende menneskeliv er! Ja hvilken annen mening kan våre liv ha, spør Hamsun, og hvortil da denne forrykte omvei om den kunstige kultur, by-kulturen, stenkulturen, jern og betong og blikkenslagerkulturen, hodekulturen - hvortil denne flukt fra det naturlige og nødvendige til det kunstige og unødvendige, denne hårreisende villfarelse inn i alt det naturstridige og heslige, hele denne innbitte krig mot virkeligheten, mot menneskets sanne vilkår?

Gjennom hele det mangfoldige verk går denne røde livstråd, hans navlestreng til virkeligheten - tråden kan være mere eller mindre skjult, dikteren har dog så mange ærender til menneskenes sære verden, men den er der til siste slutt. Gripende kommer dette livselementet i Knut Hamsuns diktning - og man kan jo vanskelig tvile på at det også måtte være livselementet i hans menneskelige tilværelse - gripende og uforglemmelig kommer det frem i hans siste bok "På gjengrodde stier". I denne ufattelig ensomme boken, - hva er det levende , om jeg må si: det sosiale element i den? - Det er det forhold til naturen jeg har skildret, den stille samtalen med naturen. Menneskene omkring ham, de er forundelig langt borte, de interesserer ham nok, men de engasjerer ham ikke dypt, de interesserer ham som iaktagelsesobjekter over en forunderlig avstand. Men husker De fra denne siste boken den lille granen i nabohuset til Gamlehjemmet, hvordan den gamle dikter oppførte seg med den? Det er en ekte liten Hamsunsk kjærlighetshistorie, med dens skjelmerier og underfundigheter - og i hele boken er den historien om det mest intimt personlige forhold til noe annet vesen, denne historien om grantreet

Isen er helt smeltet, jeg har den fortsatt i hånda. Det er butterscotch flavour, ekstra krem, i et plastbeger i en bil på vei ut av en parkeringsplass ved et kjøpesenter ved en vei uten trær, bare gittergjerder og ensomme hunder i hagen.

Her sitter vi, jordens frukter. Og livet, det stakkars fattige korte menneskelivet renner ut mellom hendene på oss som krittstøv.

Kan man sammenligne abstrakt filosofi med det å være ekstremt interessert i hvordan for eksempel en bilmotor er bygd opp? De fleste av oss nøyer oss med å kjøre bilen, men så fins det dem som kanskje ikke kjører selv, men som ustanselig åpner panseret og aldri får nok av å spekulere i hvordan motoren egentlig fungerer, eller om det overhodet er noen motor der.
(Erlend Loe)