Bokelskere.no

Denne retten [mennesker kan spise dyr uten noen form for skyld] synes vi virker selvsagt, fordi det er vi som befinner oss på toppen av hierarkiet. Men det ville ha vært nok at en tredje part blandet seg inn i spillet, f.eks en besøkende fra en annen planet som hadde fått høre av Gud at "Du skal råde over skapningene på alle andre stjerner", for at vi straks ville ha måttet sette et spørsmålstegn ved det selvfølgelige i Første Mosebok. Når mennesket spennes for kjerren av en marsboer, eller eventuelt blir stekt på spidd av en fra Melkeveien, kommer det kanskje til å huske den kalvekoteletten det selv pleide å skjære opp på tallerkenen sin, slik at det (for sent) unnskylder seg overfor kua.

Han kunne komme hjem fra jobben med en a priori plan om å ta seg til rette slik han hadde gjort de siste fem årene, i sitt eget hjem, en garcon - på ungkarsvis - men oppdage at omkring på stuegulvet valset Janne, eller ... det var kanskje ikke vals hun danset, men hun danset, og denne dansen var ikke bare en intuitiv måte å skeie ut på, eller noen dukkehjemsk tarantella for utmaning av dødelig gift, men hennes hjemmelekser, for hun "studerte" nemlig på Bårdar Danseinstitutt.

Han satte seg på toget til Kongens by, Norges hovedstad, for å bli komponist, med hensikt å bli der, noe han også ble. Oslo by. Eller ... By og by. Kanskje var denne byen kun en "sosio-materiell fortetting. En disiplinærsak, borgerlig, funskjonalistisk og mazdaistisk sedimentert sosio-materiell forterning," slik Ole-Kristian på toget til Oslo leste i en sosiologibok om Oslo. Men det var denne firesedimenterte fortetting Ole-Kristian Oksrød ønsket å anlegge som scene for sin framtid. Han ankom Oslo med notepapir i sekken via østbanehallen; han strenet mot dassen, betalte sju kroner, og der satte han seg ned med ryggen til døren og merket i hop en joint han hadde til hensikt å røyke i friluft.

Å være forelsket er å elske den andre for sitt eget godes skyld.

Hvis kjærligheten er savn, går dens logikk ut på å strebe stadig mer etter det den savner, etter det den savner mer og mer, etter det den savner absolutt, som er Det gode (som Det skjønne bare er et blendende uttrykk for), som transcendensen, som er Gud, og på å oppheve seg selv i det, endelig mett, endelig beroliget, endelig død og lykkelig! Er det fremdeles kjærlighet hvis den ikke savner noe? Jeg vet ikke. Platon ville kanskje si at i så fall er det bare skjønnhet igjen, slik Plotin sier at det bare er Den ene igjen, slik mystikerne sier at det bare er Gud igjen...Men hvis Gud ikke er kjærlighet, hva er da vitsen ved Gud? Og hva skulle Gud kunne savne?

Aristofanes forteller oss nøyaktig det vi vil tro om kjærligheten (dette er kjærligheten slik vi drømmer om den, kjærligheten som er tilfredsstilt og tilfredsstiller: den lykkelige lidenskap). Sokrates forteller derimot om kjærligheten slik den er, opptatt av savnet, det ufullstendige og elendige, og på den måten sender den oss ut i elendigheten eller religionen.

Og samtidig må vi elske kjærligheten? Ja visst, men vi elsker den jo (ettersom vi i det minste elsker å bli elsket). Moralen kan ikke utrette noen ting for den som ikke elsker den. Uten kjærlighet til kjærligheten er vi fortapt, og dette er kanskje den virkelige definisjonen av helvete, og da mener jeg fordømmelsen, fortapelsen her og nå. Vi må enten elske kjærligheten eller ikke elske noen ting, enten elske kjærligheten eller være fortapt. Hvilken tvang ville det ellers finnes? Hvilken moral? Hvilken etikk? Hva ville gjenstå av dydene våre uten kjærligheten? Og hva ville de være verd dersom vi ikke elsket dem?

Vi trenger bare moral i mangel på kjærlighet, la oss gjenta det; og det er derfor vi har et så sterkt behov for moral!

En 30-årig kvinnelig sivilingeniør som kontaktet Sissel Gran, beskrev livet sitt sånn:
Vi ble indoktrinert til å tro at vi var klin like og advart mot lavlønnsjobber og kjedelige kvinneyrker. Vi med gode karakterer fra videregående fikk ekstrapoeng og gratisturer til Trondheim for å se hvor spennende NTH var. Men ingen fortalte at vi etter eksamen skulle ut i et arbeidsliv som ikke er tilpasset vår måte å tenke på, vår måte å prioritere på. Vi tvinges inn i karrierekaruseller og tidsklemmer som ingen forberedte oss på. Jeg skulle ønske jeg hadde valgt annerledes, at jeg kunne realisert meg selv gjennom noe annet enn jobben. Nå sitter jeg hver kveld foran PC-en for å holde tritt med de andre. Jeg fatter ikke hvordan jenter med barn klarer det. Min jobb kan i hvert fall ikke kombineres med familie og unger.

For meg er tidsklemme mer i slektskap med sorg og lengsel. Denne følelsen av å komme til kort alle steder, selv når man har lagt vekk alt som er av egne behov. Denne tilstanden man er i når man ikke har annet i livet sitt enn en grei, normal jobb, kort avstand til barnehagen, et friskt barn, en partner å dele barn og ansvar med, men likevel føle at man aldri er nok sammen med barnet, at man aldri presterer godt nok på jobben, selv når man jobber de avtalte 7,5 og mer til. Og denne gnagende følelsen av at åtte timer vekk fra barnet hver dag er så altfor mye, særlig når de er veldig små.

Mange bruker fakta og statistikk for å forsøke å tegne opp gamle kart som viser at menn er menn og kvinner er kvinner. Og fakta er fakta, det kan man jo ikke argumentere mot. Men hva oppnår du egentlig ved å komme trekkende med tallene hele tiden? Jo, ved å insistere på å dele kulturlivet inn i "kvinnesmak" og "mannssmak", eller snakke om typiske "kvinneegenskaper" og "mannsegenskaper", vil store grupper av befolkningen til enhver tid føle at de er urettmessig plassert i en bås de ikke hører hjemme i. Jeg vil for eksempel anta at mange menn synes det er ubehagelig når folk terper på statistikker der de faller uheldig ut: "Menn står for 90 prosent av alle voldtekter, 90 prosent av alle drap" og så videre. Og uten at jeg sammenlikner alvorlighetsgrader: På samme måte som en mann ikke vil bli assosiert med en voldtektsmann, vil jeg absolutt ikke ha det på meg at jeg liker Skal vi danse. For det gjør jeg faen meg ikke!

Akkurat idet han hadde innsett at det var slutt på å leke kunstner, at kunsten i Danmark og den vestlige verden ikke var stort annet enn et medium for selviscenesettelse og identitetsproduksjon, at kunsten utenfor det lille, velfødde, ja, selvgode og selvfortærende kulturlivet var fullstendig maktesløs og uten betydning, at ideen om en form for “politisk kunst” ikke var annet enn nettopp en ide i hodet på en flokk bortskjemt velferdsyngel, at han, Thomas Skade-Rasmussen Strøbech, med andre ord måtte slutte å leke “Rasmussen”, kaste digitalkameraet og de fjollete pressemeldingene og slipset og kassen med “The Democracy” med dens innhold av dårlig skjult selvopptatt kulturporno i dass og begynne på ny frisk som eksemplarisk verdensborger, akkurat da innså det danske utenriksdepartementet at deres amerikanske drøm om å innføre Frihet og Demokrati over hele verden i en fei, en kort militæraksjon fulgt av en hær av diplomater og multinasjonale selskaper, bombefly fulle av dollar og en kjekk liten midlertidig irakisk marionettregjering bestående av maktbegjærlige menn som i årevis hadde levd gode dager langt fra Irak, at denne drømmen i praksis hadde spilt fallitt og at den eneste mulige farbare veien for å redde Amerikas og dermed den vestlige sivilisasjonens og Demokratiets ære, og against all odds likevel spre Demokratiet og Friheten til resten av verden, det var Kunsten.

Jeg aner ikke hvordan man spiller teater, eller hvordan man er et menneske
Hvordan man skal leve, være, tenke og føle
Jeg bestemmer meg for å gå på prøven selv om jeg ikke vet hvem jeg er

Jeg lurer på når noen skal se at jeg brenner inne
Jeg har masse å komme med
Det er ingen som kan se at jeg har masse å komme med
Jeg tenker at det bare er et spørsmål om tid før noen oppdager meg

Kemp var iført noen svarte slacks og en møkkete gammel kofte, samt en sluknet sigarett - det siste som en slags advarsel til den friske luften om at det bare var på nåde og høyst midlertidig at den fikk slippe ned i lungene hennes.

Det er ikke rart vi glemmer, tenkte hun. Hver dag gjentas de samme nyhetene og hver dag slår vi de samme telefonnumrene og gjør de samme avtalene og sier de samme ordene. Livet er en serie gjentagelser som gjør det umulig å skille den ene dagen fra den andre, vi lever i en tid Av gjentagelser og glemsel, det beste var om vi kunne glemme alt, absolutt alt, så kunne vi begynne på nytt, uten dårlig samvittighet og uten alle de forstyrrelsene som gjør det umulig å skille det som er godt fra det som ikke er det.

Vi lever i en tid preget av dumhet. Det er dumheten som styrer livene våre, som bestemmer utviklingen og gjør at vi ødelegger alt det vi kommer i berøring med. Det er dumhetens skyld at vi ikke kan elske hverandre ordentlig. De fleste forsøker så godt de kan å beskytte seg mot dumheten, de bygger svære hus med tykke vegger og doble vinduer for å forsvare seg mot den, de gjemmer seg bak sikkerhetslåser, solide utdannelser og yrker, bak familier og venner, de lager forskjellige moraler og innretninger og systemer mot den, de forkaster den og håner den og diskuterer for og imot til det kjedsommelige, men mest av alt forakter de den, for dumheten kan ikke skilles fra det å være menneske. Vi kan mer eller mindre dumme, og en tid kan være mer preget av dumhet enn en annen, men dumheten vil bestandig være der, og det er til syvende og sist et spørsmål om hvordan vi forholder oss til den.