Bokelskere.no

Ikke all krim kan være like spennende ...

Savnet etter kjæresten er fremdeles dyp for William Blix. Hun forsvant for en tid tilbake da de var på sydenreise, og han har aldri kommet over henne. Savnet river og sliter i ham samme hva han gjør, men likevel prøver han å leve et normalt liv. Opprinngelig kommer han fra Nord - Norge, men har i senere tid bosatt seg i Oslo. Tidligere var han freelance journalist, og nøt friheten av å være sin egen sjef til han en dag bestemte seg å bli hundelufter (av alle ting) i stedet. En dag mens han kjører rundt i Oslo, kommer han over en skyteepisode, og det viser seg at skyteren er hans halvbror, Ole Jensen. Bør han gripe inn eller skal han bare stikke av og late som ingenting?

På et senere tidspunkt drar William nordover til Senja hvor han velger å bo i gjestehuset "Kråkeslottet". For ett års tid siden var det noen som tok sitt eget liv der. Og det viste seg for å være hans halvsøster, Cecilie. Mens William oppholder seg på "Kråkeslottet", får vi også en paralell historie som består av en yatch med døpenavnet Afrodite. I den yatchen befinner det seg noen pakistanere som er ute etter å ansette en leiemorder.

Og det viser seg at William ikke er alene i gjestehuset "Kråkeslottet". Der bor også Maria som er der for å slappe av og lese gjennom et bokmanus. Hva har alle disse menneskene og historiene til felles og er det noen kobling dem imellom i det hele tatt?

Aller først vil jeg beklage hvis denne anmeldelsen virker rotete og kanskje en smule uforståelig, men det var slik jeg også opplevde boka. Det var en bok som var litt vanskelig å få tak på. Det var ikke mye som skjedde, løse tråer og jeg savnet struktur. Det ble for mange løse tråder for min del underveis, og samtidig følte jeg at selve spenningen glimret med sitt fravær. Jeg fikk ikke ordentlig tak på personene, og hvordan de så ut. For meg virket det som om forfatteren var mest interessert i å legge større vekt på miljøbeskrivelsene nordpå. Hvordan det så ut der, og atmosfæren i stedet for intrigene og spenningsfaktor.

Jeg savnet strammere struktur, skarpere "penn" og litt mer action. Jeg strevde litt med å komme meg gjennom boka for det føltes ikke ut som om noe skjedde og handlingen gikk tregt. Dessuten syntes jeg heller ikke at karakteren heller ikke var noe spennende å lese om. Om de døde eller ikke brydde jeg meg ikke noe særlig om.

Dette er en anmeldelse jeg har strevd å skrive fordi det er vanskelig å skrive en bokanmeldelse om bøker man ikke likte så godt og uten at bokanmeldelsen blir falmende. Men Hjemgjeld ble dessverre en bok som er like falmende som denne anmeldelsen. Av og til er det vanskelig å sette ord på noe man ikke liker og skuffelser. Så jeg bare avslutter denne anmeldelsen med å si at Hjemgjeld falt dessverre ikke i smak. Det ble for mange løse tråder og jeg savnet mer dybde i karakterene. I sin helhet var også innholdet en smule rotete. Så dette var en bok som var vanskelig å engasjere seg i. Beklager.

Takk for tips, men det går bra:) har funnet ut å hvile tykke bøker mot lårene er bedre enn å lese tykke bøker med utstrekte armer i været. Det er rene styrketreningen:)

Jeg liker KOK nr 6 så det er ikke den som gir meg dårlig leselyst. Jeg liker serien kjempegodt, men grunnen til at den siste boka i serien går trått for min del er at den er på over tusen sider, og meget tung å holde i, i lengden. Så innholdet har jeg ikke noen problem med. Det var verre med boka Hjemgjeld som jeg endelig ble ferdig med i går og boka Nådegaven går litt trått den også. Så Knausgård - boka har jeg ingen problem med. Bare at den er litt tykk og tung å holde i. Dessuten vil jeg ikke at Min kamp bøkene skal ta slutt riktig ennå for det blir så vemodig å ta farvel med den serien:)

Fikk lest litt i går kveld i hvert fall og ble endelig ferdig med Hjemgjeld. Det var den som var verst å lese i og som jeg tror skapte denne lesesperren. Men nå er jeg ferdig med den og håper at leselysten har kommet tilbake:)

Og ja, å være sykemeledt og samtidig arbeidsledig er en situasjon jeg ikke unner noen. Derfor greit med bøker som kan ta meg bort fra virkeligheten:)

Ja, har ikke så mange andre hobbyer å erstatte lesingen med, så da blir det litt frustrerende. Men håper det går over.

Og seriemordere er uten tvil et spennende tema. Det er ufattelig å tenke at et menneske kan drepe så mange og ikke ha dårlig samvittighet, og det mest sjokkerende er at slike mennesker ser helt vanlig ut. At de kunne ha vært naboen din.

Har slitt med dårlig leselyst hele denne uka. Den bare forsvant. Jeg leser litt hver dag for det, men det blir bare noen få sider og jeg blir flau. Så skal sette meg ned og lese videre i kveld og håpe at leselysten dukker opp igjen underveis. Det er jo lov å håpe. Har en bunke med bøker som venter på meg så har heller ikke "tid" til å slite med dårlig leselyst:) Og har ikke så mange andre hobbyer heller så blir så apatisk.

Av og til tror man at man kjenner noen og det viser seg for å ta helt feil, men kan bare likevel ikke forestille meg hvordan hun må ha hatt det. Sånn som deg er jeg også stor interesse for seriemordere. Leser ikke så mange bøker om dem, men har sett mange dokumentarer om dem og syns det er like fengslende hver gang. Jeg prøver å finne ut hvordan et menneske kan begå slike grusomme handlinger. Men jeg blir aldri klok på dem.

Kom på at det er fredag. Det har vært torsdag for meg i hele dag og i hele år har jeg ligget etter med en dag.

I hele uka har jeg slitt med dårlig leselyst, en real lesesperre og håper den går over i løpet av helga. Så denne helga har jeg som mål å bli ferdig med en av disse bøkene: Hjemgjeld av Ronna Trælvik, Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård, og Nådegaven av Kristin Cashore. Ikke akkurat det store målet og det er flaut med tanke på at jeg leser til vanlig 2 - 3 bøker i løpet av en uke. Men håper at denne lesesperren gir seg i løpet av helga, fordi jeg hater å føle meg så apatisk:)

Jeg har ikke lest boka av Anne Rule, men har hørt om henne og hennes forhold til Ted Bundy. Tenk å være god venn med noen som viser seg for å være en seriemorder. Creepy.

Her starter heller ikke påsken før onsdag. Selv om jeg er sykemeldt og har vært det i over åtte måneder og arbeidsledig siden januar. Men syns det er litt for tidlig å ta frem påskepynt og slikt akkurat nå, så venter med det til onsdag, tenker jeg,

God helg!:)

Så langt har eg lest 7 av de :) men mange mange flere står på ventelista :P hehe

Takk! :-) Jeg vil si at "The Selection" er ganske lik "The Hunger Games". Men det finnes selvfølgelig noen som skiller seg ut, deriblant " Blood Red Road". Dystopi har jo blitt en trend. Det hele startet jo med "The Hunger Games", som jeg synes fortjener oppmerksomheten den har fått:-)

Svært god omtale! Jeg begynte å lese denne boken, men rakk bare å begynne litt før jeg måtte levere den inn på biblioteket.
Kjente igjen det du sier om dystopiske bøker nå til dags, og spesifikt The Hunger Games og Divergent. Hvilke andre bøker innnenfor Dystopi vil du si har dette preget? :)

Med alle dystopi bøkene som nå til dags topper bestselgerlisten og filmatiseres, er det vanskelig å finne noen som skiller seg ut. De fleste tar utgangspunkt i det samme: Vi har en framtid styrt av et undertrykkende regime som bruker ulike midler til å holde befolkningen i et jerngrep. Ting endrer seg når den ene personen, som regel en ungdom, gjør opprør og inspirerer resten av befolkningen til å gjøre det samme. Dette i seg selv er interessant å lese om, siden det er sterkt forankret i virkeligheten. Dessverre er det ikke alle bøkene som faller inn under denne sjangeren som fremstår som troverdige nok. Med hensyn til originalitet og troverdighet så skuffer «Legend». Likevel så vil jeg ikke si at den er dårlig.

Handlingen blir fortalt ut ifra perspektivet til to ungdommer på femten. June kommer fra den privilegerte delen av befolkningen, mens Day tilhører den fattige delen. June har blitt trent hele livet sitt til å tjene militæret. Hun vet at hun vil få en utmerket posisjon når hun har avsluttet sin skolegang, ettersom hun er privilegert. Day derimot, har hele livet sitt hvert avhengig av å overleve fra dag til dag. Når historien begynner er han på rømmen fra myndighetene. Han blir ansett som en av de farligste kriminelle ungdommene i landet, en som truer nasjonens sikkerhet på grunn av hans tidligere terror aksjoner mot regime. En rekke hendelser fører til at Junes og Days veier krysses.

Som allerede nevnt så skuffer denne romanen med hensyn til originalitet og troverdighet. Det undertrykkende regimet og politikken som preger den dystopiske framtiden er slett ikke noe nytt, men høres alt for velkjent ut. Men det som kanskje gjøre historien mindre engasjerende enn det jeg skulle ønske at den var, er hvor lite troverdig at to ungdommer som akkurat har fylt femten, blir vevd inn i politiske allianser og terrorisme. Jeg klarte ikke å kjøpe den. June blir sendt ut som en hemmelig agent av regime for å finne den kjente terroristen, Day. Problemet er at karakterene aldersmessig ikke passer inn i de rollene de har fått tildelt. Hvor sannsynlig er det at to ungdommer på femten har slike posisjoner i framtiden? Det hele hadde nok blitt mer troverdig i mine øyne hvis karakterene hadde vært noen år eldre.

Men alt i alt så synes jeg ikke dette er en dårlig start på en ny serie. Elementene som jeg nevnte ovenfor var litt forstyrrende, men jeg tror likevel at serien vil appellere til flere ungdommer som er ute etter et action drevet plott. Om du likevel ikke er fortrolig med dystopi sjangeren, så vil jeg anbefale at man starter med «The Hunger Games» serien og «All Our Yesterdays». Innenfor denne sjangeren så er de det mest originale og tankevekkende jeg har lest så langt.

Ingenting varer for alltid ...

Hovedpersonen Adam er opprinnelig fra Libanon, men har flyttet og bodd lenge i Frankrike, nærmere bestemt i den romantiske hovedstaden, Paris. Han er gift, holder foredrag på universitet og samtidig jobber han med et bokprosjekt. Han blir oppringt av en venn fra hjemlandet, en tidligere venn som han foretrekker å kalle ham. Han har ikke mye tid igjen, og han vil at Adam skal besøke ham før han dør. Adam tar flyet til hjemlandet med blandede følelser og kommer akkurat for sent. Enken til den avdøde "kameraten" vil gjerne at Adam skal besøke henne, og kanskje være med i begravelsen. Han besøker henne, men lar være å gå i begravelse, men sammen med enken kommer han i tanken på å samle den gamle vennegjengen fra den tiden (som holdt sammen for 25 - 26 år siden). Men er det mulig siden de er spredt i fire forskjellige kontinenter?

Oppholdet i hjemlandet varer litt lengre enn planlagt, og han er opptatt av å skrive om alt annet enn å jobbe med bokprosjektet, og han savner ungdomstiden sårt. Han er full av nostalgi, og han vil samle den gamle vennegjengen for å gjenoppleve den gode stemningen og samtalene de en gang hadde. Alt ble forandret under krig, opprør og elendighet. De vokste fra hverandre, livene deres tok forskjellige retninger og vennegjengen ble opprevet. Kommer vennegjengen til å bli det samme igjen etter så lang tid fra hverandre? Eller er det bare et naivt håp?

Amin Maalouf var en ukjent forfatter for meg, men "ukjente" forfattere skremmer ikke meg. Alltid spennende å teste ut nye forfatterskap, og De forvillede var slett ikke verst. Kulturromaner (som jeg velger å kalle det), har jeg lest lite av. En sjanger jeg ikke er helt trygg på, men jeg har også funnet ut at jeg er heller ikke allergisk mot det. Det er ikke dumt å lese romaner om andres kulturer. Bøker jeg har lest tidligere som har med andre kontinenter og helt annen kultur enn det jeg er vant til er; Drageløperen og Shantaram. Begge de to likte jeg kjempegodt og jeg skulle ønske jeg likte De forvillede like godt, men den hadde dessverre ikke den samme magien, det lille ekstra som jeg ikke aner hva det skulle være. Men det gode er at jeg likte den mye bedre enn forventet. Jeg var redd for at De forvirrede ville bli for "tørt" for meg selv om jeg var interessert i å lese den, men heldigvis var den ikke så tørr som jeg trodde på forhånd.

Innrømmer at jeg "slet" litt i begynnelsen, men det tok ikke mange sider før jeg kom meg inn i det og at teksten fløt lettere etter hvert. Jeg likte godt vekslingen av mailene Adam vekslet med de spredte vennene sine og hans egne "dagboknotater". Mye reflekterende tekst med ettertanke. Og mens man leser merket jeg at jeg var like spent som Adam om han greide å samle hele gjengen til gjenforening eller om det ble totalt fiasko. Persongalleriet er fargerikt og består av sterke og forskjellige personligheter. Det var interessant å vite om deres bakgrunn, og hvordan de betrakter diverse ting gjennom mailene. Selv om jeg likte De forvillede godt, manglet den som sagt det lille ekstra.

De forvillede havnet ikke på favorittlista mi, men likevel er det en sterk bok om vennskap, fortid, nag, livsvalg, nostalgi og motet til å gå sin egen vei. Jeg satt pris på å lese denne boka og håper den blir lest av mange.

Skjønner hva du mener. Jeg er ikke lettskremt jeg heller. Har sett tonnevis av skrekkfilmer og lest mange horrorbøker, er hverken mørkredd eller husredd. Er kurert sådan. Jeg liker De dødes tjern fordi den er atmosfærisk og at den har en slags gammeldags sjarm. Jeg liker den så godt fordi det er mye mellom linjene, og det hender jeg legger merke til noe nytt når jeg leser den om igjen. Den er og blir påskeboka mi. Den er full av atmosfære, gammeldagssjarm og det er en sånn typisk hyttegrøss bok selv om jeg ikke har hytte selv:)

Hver sin smak og behag. God er det:)

Red at night hanler om Stella og Jonah. Stella er jenta fra feil side av byne, fattig og et mobbeoffer. Jonah er en av de populære, og bestekameraten med gutten som mobbet Stella. Helt til en bilulykke forandret livet hans og han begynner å oppholde seg på byens gravplass, Stellas faste tilfluktssted.

"Stella knows she should keep her distance—after all, she spent her girlhood being bullied by Jonah's friends. Once he's sorted out his tangled emotions, Jonah won't have time for her anymore. Too bad she's already fallen for him."

Dette er en søt novelle om forandring og håp. Katie McGarry er veldig flink til å skrive realistiske scener mellom ungdommer. Hun gir også hver av karakterene sine en bakgrunnshistorie og vi lærer mye om hver av dem i denne novellen. Det er interessant og gøy og lese om disse to og jeg likte historien veldig godt.

Det som trekker terningkastet mitt så langt ned er hvor langt tidsrom denne novellen prøver å dekke. Noveller burde holde seg til kortere tidsrom eller bestemte perioder. McGarry hopper derimot fra en hjertefølt scene til den neste, med dårlige og forhastede overganger.

Så om du er interessert i en contemporary novelle medsjarmerende scener og et godt budskap anbefaler jeg dennee. Novellen er skrevet for å promotoere "The Goodie Two Shoe Foundation" (les mer her: http://www.goodietwoshoes.org/) og er en del av serien "More Than Words" der forlaget Harlquin oppfoprdrer forfattere til å skrive om og støtte en veldedig organisasjon. Den passer også for deg som elsker alt Katie McGarry skriver, og som er klar for hennes neste bok i "Pushing the Limits" serien-

Helt sikkert noe feil med deg:) Neida, jeg bare tuller.

Det som er grøss for meg i De dødes tjern er at den har så mange undertoner. Den blir ikke servert med teskje som i mange fleste grøssere. Det er det som er greia. Også handler det litt om hvor fantasifull man er som person også, kasnkje?

Hypnotisøren av Lars Kepler, Jeg vet hvem du er - Yrsa Sigurdardóttir (syns ikke den var skummel men kanskje du vil like den bedre enn meg?), De dødes tjern av André Bjerke (den leser jeg hver påske og syns det er Norges beste krim), foreslår også Døde menn går i land av samme forfatter, Dukkemakeren av Amanda Stevens og Djevelens fotspor av samme forfatter (likte dem ikke så godt selv, men kanskje du vil like dem bedre:), Før jeg sovner av SJ Watson, ikke direkte nifs, men spennende. Ring - Koji Suzuki (hvis du ikke har noe i mot å lese på engelsk). Dette er bøker jeg kan komme på nå i farta (elsker nifse bøker selv), og kommer til å skrive et innlegg til i løpet av påska. Må tenke mer på dette svaret. Si gjerne i fra om du helst leser på norsk eller engelsk. Det vil gjøre det litt lettere for meg:)

Det er noen snøflekker utenfor leiligheten, men ikke mye, så vinteren er snart over. Men har satt ut "hagemøblene" ute på platten, men det er for kaldt å sitte der selv når sola skinner. Det har vært - 2 grader de siste dagene og det er for kaldt for meg. Selv gruer jeg meg til lysere dager. Spesielt nå som jeg er hjemme for da føles det ut som om dagen er og blir ekstra lang. Selv foretrekker jeg høsten og mørkekvelder. Når det er snakk om vår og lyse dager føles det ut som om dagen aldri tar slutt og det er nesten utholdelig. Ja, jeg vet, jeg er temmelig rar ...

Som vanlig har jeg ikke planer for helgen, ikke annet enn å lese selvsagt og drikke mye kaffe, men dette er noe jeg gjør hver dag mens jeg er sykmeldt. Kaffe og bøker er det eneste positive i livet for tiden:)

Og i helga skal jeg lese nordnokrsk krim: Hjemgjeld av Ronny Trælvik, og ja, jeg leser fremdeles i Min kamp 6 av Knausgård. Det tar ikke så lang tid med den boka fordi den er kjedelig, for den er interessant, men å holde i en pocketbok på over tusen sider er ganske tungt og upraktisk i lengden, så den blir lest i stykkevis og delt på grunn av det. Den er litt tung å holde i, og jeg gruer meg til å ta farvel med Min kamp serien. Det blir vemodig. Kommer ikke til å bli ferdig med den denne helga heller, men det gjør meg ikke noe for jeg vil at det skal vare enda litt til.

Og jeg regner med at i morgen (lørdag) blir jeg ferdig med De forvillede av Amin Maalouf.

Så...nok en helg med mye lesestoff, og det er jo bra. Ingenting er så godt som å forsvinne inn i bøkenes verden når man befinner seg i en livssitasjon man slett ikke liker:)

Og god helg til deg:)

Vi kan godt bytte søvnrytme for noen dager:)

«Tsarina» er en roman som blander virkeligheten sammen med magi. Handlingen finner sted under den russiske revolusjon. En ung jente ved navnet Natalya, som tilhører den aristokratiske kretsen, kjenner til en hemmelighet som kan koste tsarfamilien livet. Tsarfamilien er i besittelse av et magisk egg som beskytter dem mot opprørerne i revolusjonen. Alexei, sønnen til tsaren, er den eneste ved siden av henne som kjenner til eggets magiske krefter. Natalya føler at det er hennes plikt i å sørge for at opprørerne, kalt «de røde», ikke får tak i egget. Om egget havner i gale hender kan det koste Russland, og hennes kjære Alexei, livet. Sammen med sin gode venninne Emilia og Leo, en ung mann som tilhører «de røde», reiser de gjennom Russland for å finne egget. Natalya har ikke noe annet valg enn å stole på Leo, selv om han er på opprørernes side. Hun begynner etter hvert å se at revolusjonen har flere sider og at den handler om mer enn hvem som har rett til makten i landet.

Forfatteren gjør en god jobb i å transportere leserne tilbake til 1817. Man lever seg virkelig inn i historien takket være forfatterens evne til å beskrive omgivelsene i Russland på den tiden og hvordan revolusjonen påvirket dagliglivet til folk flest. Jeg vil ikke plassere denne romanen under sjangeren fantasy nettopp fordi det eneste magiske elementet i historien er egget. Utover dette så er fokuset på den historiske konteksten. Av den grunn så vil jeg heller si at «Tsarina» faller inn under kategorien magisk realisme. Definitivt en 2014-favoritt.

“You said it wasn’t your fault for being born rich any more than it was my fault for being born poor. And you’re right. But if we don’t do anything to fix the world, if we just shrug and let children starve and soldiers die and people be treated like cattle . . . if we don’t fix the world, Miss Kutepova, I believe it becomes our fault.”