Bokelskere.no

Ser ut som du likte den bedre enn meg. Jeg syntes den var innholdsløs og kjedelig. Når en bok er på så få sider, forventer man jo noe. Boka hadde et viktig tema, men det var det eneste som var positivt med boka, men ellers var den tvers gjennom kjedelig og altfor forutsigbar:/

Gleder meg. Har denne boka i en av mine mange "ikke lest ennå" bunkene mine, men den skal selvfølgelig leses.

Noen ganger drømmer man om å være "større" enn man egentlig er ...

Daniel er den yngste i familien. I hele sitt liv har han sett opp til storebroren, Moses. Moses er tøff, lar ikke noen sette ham på plass og går sine egne veier. Daniel er konfliktsky, og hater seg selv for sin feighet når han ikke klarer å forsvare seg selv eller noen han er glad i. Brødrene bor i et indianerreservat. De er vant til harde kår, ta det de får og gjøre det beste ut av det. På dagtid går de på skolen og de vasker biler som deltidsjobb. Faren deres døde i en ulykke, moren deres har funnet seg en ny type som de bor sammen med. Han er voldelig og Daniel og Moses hater ham. Ting blir farlig og innviklet når storebroren Moses, havner i farlig miljø som involverer narkotika ...

Det er ikke hverdag jeg leser en norsk forfatter som setter handlingen i et amerikansk miljø, og spesielt ikke i et indianerreservat; hvor det er knusktørre veier og øde strekninger. Har dog lest om tøffe miljøer, men kanskje i en voksnere grad enn for ungdom. Men dette er ikke tøffere enn at ungdom tåler å lese det. Boka er realistisk og handler om relasjoner, svik, det å vokse opp i harde kår og klare å beskytte seg selv så godt man kan. Og det klarer K. Hjulstad å formidle på en levende og troverdig måte. Vi møter i boka rettferdige karakterer som støtter hverandre og de litt mindre greie, og man vil bare det beste for guttene som møter den ene motgangen etter den andre, men likevel prøver de å holde sammen, selv om ting av og til ser veldig mørkt ut.

Det skjer noe hele tiden i boka, og man blir godt kjent med de fleste karakterene. Jeg leser mange ungdomsbøker selv om jeg egentlig er for gammel til det. Uansett, ingen bøker har aldersgrense, men det som irriterer meg generelt med ungdomsbøker er at det nesten alltid inneholder en kjærlighetshistorie, og det synes jeg ikke er så nødvendig. Skjønner jo at ungdommer er begeistret for kjærlighetshistorier og forelskelser, men selv syns jeg det er for det meste irriterende, og det kan være med på å ødelegge en god historie. Det syntes jeg det gjorde i denne boka. Minnesota og støvet hadde vært så mye bedre og tøffere hvis den uskyldige kjærlighetshistorien uteble.

Minnesota og støvet er en bok på bare 197 sider. Derfor blir denne anmeldelsen mindre enn til vanlig. Vil jo for all del ikke røpe noe. Alt i alt en god bok om vanskelig oppvekst og det å holde sammen i tøffe tider. Selv om boka ikke nådde helt opp for min del, var det en fin og vemodig bok å få med seg.

Takk. Det samme. Vi får støtte hverandre så godt vi kan:)

Da har du noe å glede deg til. Den er definitivt unik sammenlignet med andre fantasy bøker som følger den samme "oppskriften", med artige karakterer. Jeg håper du liker den:-)

"A Darker Shade of Magic" er en av de mest underholdende bøkene jeg har lest i år. Den skiller seg definitivt ut fra mengden. Hele ideen bak boken er rett og slett original. Forfatteren har skapt sitt eget system så vel som setting i denne romanen.

Historien handler om en ung magiker, Kell, som er den siste magikeren i sin krets. Han kan reise mellom parallelle univers. Vi har Rød London som er den versjonen av London som Kell har vokst opp i. Vi har også Grå London som er ganske lik vår egen verden, hvit London full av fiender og Svart London, der mørk magi holder til. Selv om disse fire versjonene av London er lik hverandre geografisk sett, så har de forskjellige språk og sikker. Kells jobb er å reise mellom disse parallelle universene og overbringe beskjeder mellom kongene som hersker i de forskjellige versjonene av London. Denne oppgaven går knirkefritt helt til Kell kommer i besittelse av en magisk stein, med krefter som kan skape problemer om den havner i gale hender. Kells jobb blir å bli kvitt steinen. Sammen med den sarkastiske og eventyrlystne Lila, en ung jente forkledd som en gutt i Grå London for å overleve, legger de ut på en reise til Svart London for å bli kvitt steinen. På veien treffer de på flere hindringer.

Karakterene i seg selv er en god grunn til å la seg underholde av hele historien. Kell og Lila er svært ulike, men de utgjør et bra team. Kell er ansvarsfull og til tider full av sine egne tanker, noe som gjør ham til en interessant karakter med eksentriske trekk. Lila er den som ikke er redd for å ta risikoer, selv når hun får advarsler. Sarkasmen hennes er til stede i en hver situasjon. Selv om historien primært handler om disse to karakterene så har vi også Kells fosterbror Ryhs, som også er kornprisen av Rød London, og Holland, en av antagonistene fra Grå London.

Alt i alt så vil jeg si at "A Darker Shade of Magic" er både original og underholdende. Den fortjener all den oppmerksomheten den har fått.

Tror jeg lar være å søke på sykdomsgrupper på fb, men takk for tipset likevel. Er redd det blir litt vel mye sykdom og når man er syk selv så er det jo helst ikke sykdomsnakk man vil høre, eller snakke om. Sånn er det med meg:) Men det er jo bittert at noen forlater en fordi man er syk og ikke kan være med på ting foreløpig og andre er mindre tålmodige. Men noen savner jeg, men det er ikke noe man kan gjøre noe med. Folk kommer og går. Det er en del av livet, men det er ekstra bittert med den tidligere mobbingen at jeg har ikke lett for å stole på folk. Så det er ikke bare , bare for meg å være sosial heller. Jaja ...

Fargeleggingsboka er ok den, men ikke helt det samme. Det er motiver som jeg kunne ha tegnet selv, men i og med at jeg ikke er i form til å skape noe selv får jeg bare fargelegge andres verk først.

Jeg holder meg unna Netflix og lignende for det er synd at det er så mye digitalt. Det er ingenting som er personlig lenger. Jeg liker å se personlige samlinger istedet for at alt skal bli styrt digitalt. Det mister mye særpreg, men så er jeg utrolig gammeldags:) Kan ikke noe for det, men, men ...

Nok pjatt fra min side. På tide å logge av kjenner jeg. Har ikke sittet så mye ved pc'n i dag, men tåler ikke så lenge av gangen. Er ikke den jeg en gang var, haha. Og det er bare å ta den tiden du trenger for å svare meg når du hører fra meg igjen. Jeg forstår tilstanden. Vi er i litt slow-motion for tiden. Det er noe vi ikke kan for. Men takk for praten så lenge og takk for at du/dere holder ut med meg:)

Ha en fin uke.

Er bare lei av å være "sviktet" av alle. Det er jo bare foreldrene mine og broren min med hans familie som jeg har kontakt med. Venner jeg hadde før har forduftet og folk jeg jobbet for i perioden 2011 - 2013, og som jeg trodde vi var litt venner, har også gitt meg opp og sviktet meg. Det er det som er bittert med alt. At alle bare forlater meg. Ble jo mobbet fra jeg gikk på barnehagen og til jeg ble ferdig med videregående, så jeg er jo vant til å bli sviktet av folk. Men enda verre å bli sviktet av folk i senere årene som man hadde jevnlig og god kontakt med. Jaja ...

Er ikke helt i energimodus til å male noe ennå, spesielt ikke landsskapsmalerier som før i tiden. For har man ikke inspirasjon eller energi til det blir det bare rot, det har jeg prøvd:) Men har en fargeleggingsbok for voksne som jeg fargelegger i litt iblant. Det er jo ikke all verdens. Men litt avveksling fra all lesingen, og så bestiller jeg litt filmer/tv-serier som jeg ser på blu-ray spilleren. Foretrekker gammeldagse måten istedet for å skaffe meg Netflix og lignende. Men alt føles så monotont og kjedelig. Det er det som er kjipt med det hele.

Det er bare å sende meg PM du også underveis. Jeg lover å ikke mase på deg:) Men du er vel den jeg har best conncetion med her inne:) Og har omtrent de samme utfordringene her i livet. Så vi får bare holde ut så godt vi kan og holde kontakt:)

Jeg logger av for i natt. Men takk for praten, men vi snakkes vel igjen:)

Skjønner det, men misunner andre som får referanser, jobb og alt det der, mens jeg blir sittende hjemme. Av og til skjønner jeg ikke hvorfor jeg gidder å stå opp for hver dag er akkurat den samme. Og kontakten jeg har er stort sett foreldrene mine. Ikke noe galt i det og setter pris på støtten jeg får, men vil jo ikke være avhengig av hjelpen deres som kjøring, støtte når jeg skal handle osv, (pga hyppige svimmelhetsanfall), men er bare så lei av å føle meg hjelpesløs. Og at ting går så tregt. En time er flere dager for meg. Skjønner at du og jeg er i nesten samme situasjon. Forskjellige symptomer, men nesten samme situasjon.

Hadde ikke kalt deg fiasko for du er jo en overlever du også som må holde ut med dine utfordringer og det skjønner jeg at det ikke er gøy. Jeg savner bare å være stolt av noe eller finne noe som gjør meg glad. Husker ikke en gang sist jeg smilte. Lei av å være msiunnelig på andre. Kunne godt ha vært hvem som helst istedet for å være i denne situasjonen. Skulle ønske jeg var død av og til slik at jeg fikk slippe å være meg. For orker ikke tanken på at dette skal være så langvarig og det er tredje året jeg er pasient. Å være pasient er kjedelig.

Jaja, ikke meningen å høre/virke sur, men lei av å ha dårlige perioder. Det har det vært for mange av.

Ja, jeg er ikke dum og naiv som tror at alt på sosiale medier er bare fryd og gammen. Og jeg tenker ikke bare på fb, at det er bare folk der som er lykkelige. Men folk rundt meg ellers også som jeg ser daglig, mine nærmeste. De har alt i livet på plass.De har jobb, familie osv ... de har gjort alt riktig. De har noe å være stolte av og utrettet det ene og det andre i livet. Så det er ikke bare de på fb jeg tenker på, men de rundt meg også. Det er kjipt å være den i familien som "aldri" får til noe, uansett hvor støttende mine nærmeste er så ser jeg på meg selv som en fiasko. Jeg har ikke noe å være stolt av og det er en ekkel følelse.

Ja, tror Stephen King produserer minst to bøker i året. Det var derfor han måtte finne på et annet forfatternavn tidlig i perioden fordi han var så aktiv i skrivingen. Hadde jeg hatt skrivetalentet hans hadde jeg nok aldri kjedet meg:)

Håper du får tid til Pet Sematary en gang. Den er spesiell og jeg liker atmosfæren i boka så godt. Og ja, skjønner det kan bli mye bøker på en gang av og til. Har det samme problemet selv. Går ikke tom for lesestoff med det første. Men skulle ønske jeg hadde andre ting i livet enn bare bøker, men, men, er bare lei av å være "tålmodig" og at ting ordner seg for "alle" andre.

Beklager for sent svar. Sitter i min sure boble for tiden. Lei av å lese om andres lykke på nettet og alle virker så tilfreds, mens jeg selv ikke vet hva jeg skal gjøre med dette såkalte livet, og hva som må til for at jeg skal holde ut. Kjedelig å være sykmeldt, arbeidsledig og venneløs, men sånn har det blitt.

Det er det som er så genialt med Stephen King. Uansett hva han skriver og uansett hvor hinsides det er iblant, så virker det likevel troverdig. Jeg skjønner bare ikke hvor han tar fantasien fra:)

Foreslår gjerne Pet Sematary. Det er min favoritt av ham.

Jeg styrer unna romantiske komedier også ved juletider. Jeg orker ikke engang å se Love actually, haha, så holder meg til skrekkfilmer:) Håper du kommer deg ut av lesetørka. Vet hvordan det er. Selv blir jeg apatisk av det for jeg har ikke så mange andre hobbyer for tiden.

Det er bra. Jeg syns boka var rett og slett fascinerende!

Kos deg. Leste den boka for noen år siden og digget den, og det er ikke mange bøker jeg digger.

Du kan jo alltids starte på en ny Stephen King bok når du kommer inn i en lesetørke:) Hvordan likte du Misery, forresten?

Natt til torsdag ble jeg ferdig med Blodspor i Klondike av Johan B. Mjønes. Samme natt begynte jeg på Brevene dine legger jeg under madrassen (en brevveksling 1971 - 2002) av Astrid Lindgren & Sara Schwardt. Og jeg har også begynt så smått på thrilleren: Lukk øynene av Josh Malerman. Når jeg blir ferdig med en av disse bøkene skal jeg begynne på Needful things av Stephen King. En god stund siden jeg leste noe av ham og følte det var på tide. Har lest masse av ham tidligere, men av og til må man ta pause fra sine favoritter også. Men det skal bli godt å lese noe av ham igjen selv om den boka er en murstein. Tror den er på 900 sider eller noe. Men har lest IT av ham som var på litt over tusen sider på engelsk for noen år siden, men det gikk da bra det også:) Det ingen andre forfattere har evne til som Stephen King har er at hver gang jeg leser i en Stephen King bok så føles det ut som om Stephen King sitter i samme rom som meg og forteller meg historien. Det er som om jeg hører stemmen hans. Det er god formidlerevne som få forfattere har:/

Blir selvsagt ikke ferdig med alle bøkene i helga, men har som mål å bli ferdig med Lukk øynene og Astrid Lindgrenboka før helga er omme.

Film jeg skal se i helga er Demonic. En blu-ray film som jeg bestilte meg på platekompaniet (nekter å ha netflix og andre digitale opplegg. Synd at alt skal være så digitalt:/ Blir nok så jeg bestiller meg litt filmer for tiden, for det er ikke så mye å se på tv nå når det er sommer. Da er det rene agurktiden. Men noen filmer er kjekt å ha, og da gjerne skrekkfilmer. For det første samler jeg på dem og det er en sjanger jeg aldri går lei av selv om ikke alt i den sjangeren er bra heller. Men heller skrekk/grøssere enn romantiske komedier. Romantiske komedier tåler jeg rett og slett ikke...

Nok pjatt fra min side. Sitter jo her og er deprimert som vanlig. Lei av at det ordner seg for alle andre her i livet mens jeg sitter fast i både meg selv og livet. En evig forbannelse det der. Jaja ...

God helg:)

Tusen takk for fin tilbakemelding:)

Enkelte ting blir man aldri enig om ...

Folk har ofte vanskelig for å tro at jeg liker black metal for jeg er ikke en person som er heldekket i svart og ikke bruker jeg nagler heller, men det er det som er musikksjangeren for meg. Jeg hører på all slags musikk egentlig, men jeg havner stadig tilbake på black metal. Og det er herlig å blåse black metal godt inn i ørene. Mitt favorittband er uten tvil Dimmu Borgir (de har vært mitt favorittband siden 2001). Jeg liker dem så godt for man vet aldri hva man får av dem. I begynnelsen av karrieren sang de på norsk, men skiftet til engelsk da de ble mer internasjonale. Det jeg liker så godt med Dimmu Borgir er at de leverer låter med forskjellige layere. I låtene finnes det lag på lag med uventende retninger. Man vet ikke hva man får og de følger ikke noen fast formel. Og jeg liker aggresjonen og intensiteten. Men det jeg liker aller best med dem er at de ikke glemmer hvor de kommer fra, og de har typiske norske, black metal elementer i seg. De synger om det trolske, naturen, krig og rettferdighet.

Så jeg hadde uten tvil store forventinger til denne boka. Endelig skal jeg bli klokere på denne sjangeren, tenkte jeg, men jeg endte opp med å bli langt i fra klokere, og grunnen er at jeg og denne forfatteren kommer aldri til å bli enig i om hva norsk black metal er. For det første skriver han altfor mye om Mayhem. (Man skulle tro dette var en biografi om dem) for Harald Fossberg (musikkjournalist) nevner dem side opp og side ned. For meg er Mayhem mer death metal enn black metal. Skjønner at Fossberg påpeker veien fra death metal til black metal, men han blir dessverre aldri ferdig med å skrive om Mayhem. Det blir irriterende etter hvert for jeg har aldri likt og kommer aldri til å like Mayhem. Jeg tenkte: Jeg gleder meg til jeg kommer til Dimmu Borgir. Men de ble bare nevnt i tre små avsnitt gjennom hele boka mens andre norske såkalte black metal band fikk egne kapitler. Meget skuffende. Fossberg hadde i det minste et kappittel med Ulver i. Det bandet er ikke så verst de heller, men kan ikke måle seg med Dimmu Borgir.

Derfor mener jeg at tittelen på boka blir for stort for innholdet. Tittelen på boka skulle heller ha vært "norsk black metal fra 1983 - 1993", "fra death metal til black metal" eller noe i den duren. Nyanser av svart (historien om norsk black metal) blir for stort til det "tynne" innholdet og det virker som om forfatteren bare bryr seg om hans egne favoritter. Det manglet bredde. Jeg er ikke skuffet bare fordi boka inneholdt så lite om Dimmu Borgir, men det ble altfor mye Mayhem og death metal. Og death metal og black metal er to helt forskjellige ting. Syntes også at boka manglet atmosfære og spenning. Det hjelper ikke å bruke svart/hvitt bilder av diverse black metal folk og typiske motiver. Boka krevde mer spenning enn som så og syntes det ble vel mye oppramsing. Vet at leksikon kan være tørr lesing, men likevel hadde jeg ventet meg mer innlevelse.

Det jeg likte best med boka var å lære om hvordan band gjorde seg kjente før i tiden da det ikke fantes Internett og sosiale medier. Før i tiden sendte de som drev med musikk og band med å sende kasetter (demoer) til hverandre. Og en daværende berømt platebutikk i Oslo kalt Helvete var et samlepunkt for folk som var glad i denne sjangeren og som kunne legge igjen kassetter de selv hadde spilt inn.

Dette er alt i alt en anmeldelse som er svært vanskelig å skrive, fordi å drøfte musikk, blir som å drøfte filmer, tv-serier, religion og politikk, osv ... man blir aldri enig og det kan føre til krig (haha), men Nyanser av svart (historien om norsk black metal) ble bare ikke den boka jeg hadde ventet meg og syns at forfatteren gapte for høyt.

Med dette håper jeg at jeg ikke får tilstendt døde dyr i posten eller noen form for drapstrusler, haha, for det er mye rart som forbindes med black metal. For meg er black metal mystikk og en mørk verden som jeg alltid har vært fascinert av.

Mer kosegrøss enn uhyggelig grøss ...

Boka ble utgitt i 1983, samme året som jeg ble født (et år jeg forbanner like mye hver dag, haha), og jeg husker jeg så filmversjonen første gang som veldig ung. Tror jeg var egentlig for ung til å se den, men sånn har det alltid vært. Min fasicnasjon til skrekk og grøss har alltd vært stor og ofte da jeg var yngre så jeg slike filmer selv om jeg egentlig ikke var gammel nok. Men kom jeg over en skrekkfilm på tv-skjermen, da måtte jeg bare se den. Sånn var det bare og da kom jeg tilfeldigvis over 1989 - versjonen, (originalfilmen) av The Woman in Black. Jeg likte filmen veldig godt og da jeg i senere årene fikk vite at den var basert på en bok, så har det alltid vært i tankene at den MÅ jeg lese. For det var en historie som aldri forlot meg på en måte. Hadde boka i hylla i mange år før den endelig ble lest. Tror den har stått ulest i hylla mi siden 2011. Det er typisk meg. Når jeg kjøper en bok kan det ta år og dag før jeg leser den for jeg leser allerede i noen andre bøker når jeg kjøper bøker. Sånn er det alltid. Men heldigvis har ikke bøker holdbarhetsdato, men likevel tenkte jeg i år at nå må jeg få lest den.

The Woman in Black handler om en gammel dame som dør i all stillhet og hun hadde hverken familie eller venner. En rådgivende advokat, Arthur Kipps, blir sent fra London til Crythin Gifford. Der skal han være til stede i Mrs. Alice Drablows begravelse og deretter bo en stund i huset hennes, det beryktede Eel Marsh House, hvor han skal gå gjennom papirene/dokumentene hennes. Huset hennes ligger i et tåkete sted, et godt stykke unna folk. Arthur får fort følelsen av isolasjon og uhygge, men han er en fyr med god tilpasningsevne, så det gjør ham ikke noe. Under begravelsen, og på diverse steder utenfor huset, oppdager han glimtvis en kvinne kledd i svart. Plutselig er hun der, og i neste øyeblikk er hun borte. Hvem er hun, og hvordan klarer hun å forsvinne så fort? Og hvorfor vil ingen i den nærmeste bygda snakke om henne? Arthur Kipps innser han får mye mer å hanskes med enn papirarbeid for i huset og på området ellers, blir han omringet av uhygge og hemmeligheter som får ham til å undre.

Denne engelske spøkelseshistorien er en klassisk spøkelseshistorie som inneholder alle de typiske elementene som en klassisk spøkelseshistorie har; gammelt hus som ligger langt unna folk, tåkete omgivelser, hemmeligheter, overnaturlige hendelser og rykteflom over stedet. Og handlingen tilhører et annet århundre da alle ikke hadde bil, mobiltelefoner, pc og andre teknologiske virkemidler. Og det fungerer godt for da får man en sterkere atmosfære enn spøkelseshistorier som er tilknyttet denne moderne verdenen. Det gjør historien enda mer isolerende.

Susan Hill skriver godt og kryptisk. Kapitlene er korte og i begynnelsen av hvert kapittel er det med små svart/hvitt - illustrasjoner. Selv om historien blir litt typisk for min del og skremselen er fraværende, så har innholdet mye sjarm, atmosfære og mystikk. Personlig savnet jeg enda mer uhygge. Savner å lese en bok med uhygge som kryper under huden på meg. Det er altfor lenge siden sist.

The Woman in Black er ikke en skremmende bok som jeg hadde håpet på, men likevel er dette en god bok som er verdt å få med seg. Jeg litke den gammeldagse atmosfæren og mysteriene rundt huset som hovedrollen oppholder seg i. En bok med mange forventninger og sjarm.

I 2012 kom det en ny filmversjon, men den tror jeg at jeg styrer unna. For det første hater jeg nyversjoner fordi de pleier som regel å være skikkelig dårlig og de har ikke sjel og heller ikke atmosfære, og tror ikke det blir så skummelt med Daniel Radcliffe (mest kjent som Harry Potter) i hovedrollen. Jeg foretrekker originalfilmer, spesielt i skrekksjangeren.

Jeg er godt i gang med Uro av Jesper Stein og i natt blir jeg vel ferdig med nattlektyren: Silo av Hugh Howey siden jeg har mindre enn 100 sider igjen. Etter hvert skal jeg begynne på Blodspor i Klondike av Johan B. Mjønes, og Lukk øynene av Josh Malerman. Blir selvfølgelig ikke ferdig med alle disse i helga, men blir forhåpentligvis blir jeg ferdig med Uro og Silo og fått begynt på de andre to bøkene før helga er omme.

Spent på din dom av Misery til slutt. God helg:)

God bok av en utrolig sterk jente.

Den usynlige mannen fra Salem er første bok i en ny politi krimserie.

Og i hovedrollen har vi Leo Junker. Han er egentlig politimann, men for tiden er han suspendert. Han bor i etasjen over et herberge, og tilværelsen hans er ganske dyster. Han har gått ned i vekt og har sine indre demoner å slite med som alle andre politimenn i krimsjangeren har ... En natt våkner han av bråk, og det viser seg at det nettopp har skjedd et mord. I samme bygg som han bor i, nærmere bestemt i underetasjen der herberget er, og selv om Leo er suspendert, klarer han ikke å holde seg 100 % unna ...

Dette er nok en bok som har blitt skamløst rost, og boka fikk Svenska Deckarakademins pris i 2013. Hvorfor, det skjønner jeg ikke, for Den usynlige mannen fra Salem kjedet meg. Dette var nok en typisk krim med ulykkelig politimann som sliter med sine indre demoner og som prøver å få livet på rett kjøl. Ikke noe nytt der i gården, og mordsaken var heller ikke noe nytt. For å være helt ærlig strevde boka med å holde på interessen min og derfor var jeg lettet over at boka var på bare 285 sider. Det er ingen tvil om at forfatteren har stor skriveglede, men det er bare så synd at boka ikke bringer noe nytt i krimsjangeren. Hvor mange ganger har jeg ikke lest denne historien før? Deprimerte purk som er suspendert, men som likevel ikke klarer å holde seg unna jobben sin. Det er skrevet tusen ganger før.

Det er ikke meningen å være sur og grinete, men en krimbok skal være spennende, dyster, og vekke nysgjerrigheten på en eller annen måte, men det eneste denne boka innehodlt, var dysterhet. Og dysterhet liker jeg for jeg er en ganske dyster person selv, men hverken karakterene i boka eller handlingen interesserte meg noe særlig. Det føltes som jeg leste boka av ren høflighet og det er ikke gøy. For som kjent avbryter jeg ikke bøker, det har jeg ikke samvittighet til, men aner ikke hvor mye jeg måtte tvinge meg gjennom denne boka for å bli ferdig med den og da er ikke lesing gøy, og synd å oppleve lettelse når man er ferdig med en bok, men det opplevde jeg dessverre med denne.

Istedet for at dette blir et eviglangt sytekor fra min side, velger jeg å skrive en kortere anmeldelse enn det jeg gjør til vanlig. Jeg trenger jo ikke å gjenta meg hvorfor jeg ikke likte boka så velger heller å holde dette kortfattet. Men kort og greit. Boka kjedet meg, det ble for lite handling, handlingen har vært gjentatt mange ganger før i krimsjangeren og karakterene i boka var heller ikke direkte forfriskende å lese om. Så dette blir nok den siste boka om politietterforsker Leo Junker for min del. Beklager ...