Bokelskere.no

Og nå går BBCs dramatisering av Krig og fred i fjernsynet på tysdagar. Så langt er eg fornøgd, sjølv om enkelte ting går litt raskt på skjermen samanlikna med romanen, som eg for tida køyrer i reprise som lydbok i bilen. Eg trur at dette er eit svært vanskeleg verk å dramatisere, for styrken ved det ligg vel nettopp i dvelinga og dei lange skildringane, ikkje i dramatiske opptrinn.

Da jeg slo på tven tidlig mandags morgen håpet jeg at det var plata hans de anmeldte men så var han død:/ Men slutten hans var genial. Ga ut plata på sin siste bursdag og ga ut en siste musikkvideo som handlet om døden. Han hadde sin måte å ta farvel på og det var på en kreativ måte. Han gjorde det han elsket helt til siste slutt og det er beundringsverdig med tanke på hvor syk han var, men lot seg ikke stoppe av den grunn:) Så han var genial helt til siste slutt.Han blir savnet av mange og det med god grunn:)

Jeg har hørt mye på David Bowie gjennom livet så det er trist at han er død. Heldigvis lever musikken hans videre. Man tror jo at de med et navn lever for alltid, men sånn er det dessverre ikke. Men musikken vil alltid leve videre og jeg skal bestille en biografi av ham i løpet av helga:) Tror han har levd et hardt og rikt liv:)

Tidlegare framlegg i reprise: Syv fantastiske fortællinger av Karen Blixen.

Jeg sitter fremdeles i David Bowie bobla mi, og kan ikke tro at han er død. Mine barndomshelter var Michael Jackson og David Bowie. (Nå er det black metal og heavy rock som gjelder, slik som Dimmu Borgir,Marilyn Manson og Sixx.A.M.). Og begges bortgang var like sjokkerende. Syntes avslutningen på Bowies liv var genial. Han ga ut sin siste plate på bursdagen sin og gjorde det han elsket helt til siste slutt, og det er beundringsverdig. Det bare viser hvor kunstnerisk og kreativ han var og hva som bodde i ham. Har sansen for folk som går egne veier.

Du er heldig som har lest en sekser bok. Så langt har jeg bare lest fire bøker i år og gitt alle terningkast tre, så det er ikke helt det store. Det er ikke meningen å være så kritisk, men det er bare sånn det er. Jeg har lett for å henge meg opp i småting:)

Torsdag ble jeg ferdig med Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre så i kveld skal jeg begynne på Søndager med The Supremes av Edward Kelsey Moore. Og nattlektyren er Jeg gir deg sola av Jandy Nelson som jeg skal lese videre i. Blir det tid til overs skal jeg begynne på Irma Dahl (Den dedikterte begravelsesagenten) av Kristine S. Henningsen.

Ellers skal jeg også få med meg sjakk som begynner i morgen. Tror jeg er den eneste i verden som ser på sjakk i 8 - 10 timer i strekk og ikke går lei:)

Godt du koser deg med The hunger games bøkene. Selv har jeg bare lest den første i den trillogien og ble ikke særlig imponert. Syntes den var hauset opp for mye:/ Og filmene gidder jeg ikke å se for jeg klarer ikke Jennifer Lawrence fordi hun har bare ett ansiktsuttrykk:)

God helg:)

Fem dager, hva betyr det?

Fem dager er den beskjeden hun får på et speil neste morgen etter å ha utført «Bloody Mary» ritualet kvelden før med noen venner. «Bloody Mary» er en kjent vandrehistorie. Ved midnatt må man stå i mørket (gjerne inne på badet) foran et speil, med få påtente stearinlys og i noen av variasjonene skal man si Bloody Mary fem ganger og andre versjoner tretten ganger. Det varierer veldig, men i denne boka er det fem ganger det gjelder. Man skal se inn i speilet og si Bloody Mary fem ganger, og da skal visstnok noe forferdelig skje.

Neste morgen står det fem dager på speilet hennes og Bobbie (som egentlig heter Roberta), lurer på hva fem dager betyr. Hun går på internatskole for jenter, og senere oppdager hun merkelige ting som skjer. Hun begynner å se ting i speilet, innbiller seg det ene og det andre, og lyden av dryppende vann er aldri et godt tegn.

Say her name hadde jeg med i leseprosjektet mitt over skrekkbøker jeg skulle lese i oktober da Halloween nærmet seg. Jeg elsker jo Halloween siden skrekk er min sjanger og alltid har vært det. Jeg ville ha med litt gamle og nye skrekkbøker. Say her name var jeg nysgjerrig på fordi jeg har alltid vært interessert i vandrehistorier, og boka er inspirert av vandrehistorien Bloody Mary. En vandrehistorie som de fleste kjenner til. Så da tenkte jeg denne boka ville passe ypperlig til Halloweenlesingen.

For mange likheter
Men dessverre så ble Say her name en gigantisk skuffelse, og det er av mange grunner. Så mange grunner til at jeg kan lage en lang liste, men skal i denne anmeldelsen ta med bare de grunnene som irriterte meg mest. For det første var den altfor lik filmene Ringu (1998) som USA senere laget en nyversjon av som heter The Ring (2002). Det er brukt så mange effekter, løsninger og likhetstrekk fra de filmene at det er nærmest rart at forfatteren fikk publisere denne boka. Det var nesten som å lese de nevnte filmene på nytt igjen og det var heller ikke vanskelig å tippe riktig hva som ville skje og hva som har skjedd.

I ya bøker, altså ungdomsbøker så virker det som om det må inneholde forelskelse. Å skrive ungdomsbøker uten forelskelse er nærmest forbudt, og det er synd fordi det begynner å bli så oppbrukt. Til og med i en skrekkbok må de flette inn en forelskelse. Jeg mener, er det virkelig nødvendig? For ofte føles slike forelskelser/instalove (folk som forelsker seg med en gang) malplasserte, og det blir bare ikke troverdig. Spesielt ikke i en horrorbok som denne.

Den siste og kanskje den viktigste grunnen til at jeg ikke likte boka noe særlig er; stort sett alle karakterene er veldig flate. De har nesten ingen personlighet, til og med heller ikke hovedkarakteren Bobbie. De viser omtrent ingen redsel, skrekk, tristhet, det er som om de ikke føler noen verdens ting. Jeg mener, er karakterene laget av papp? Dermed ble det også vanskelig å bry seg noe om dem. De ga "blaffen" i hva som skjedde rundt dem, og da gjør leseren også det.

Hvor er skrekken?
Det jeg også vil nevne er at skrekken var slapt gjennomført. Horrorbøker har tross alt som krav å gi oss en form for redsel. Gi oss en krypende uhygge og få oss til å føle oss forknytt på en måte. Gi oss ubehag, men jeg følte ikke noen av delene. Jeg følte meg ikke utilpass på noen måte og ble heller ikke overrasket over noe fordi det hele var forutsigbart. Det ble bare ikke den horrorboka jeg hadde håpet på som oppvarming til Halloween.

Helt ærlig vil nok yngre lesere sette pris på denne eller de som vil utforske horrorsjangeren og vil ha noe lett å begynne med. Noen ungdomsbøker er virkelig gode som også passer for voksne, men denne ble litt for barnslig, både når det gjelder handling og skrivemåte. Det gjelder ikke alle ungdomsbøker bare for å understreke det.

Say her name var ingen overraskende horrorlesing for min del og langt ifra skremmende. Men den var grei som lettlektyre og som en oppvarming for videre horrorlesing i Halloweentiden. Dessverre var det ingen grøssende opplevelse, og det satte ingen støkk i meg. Savner å lese horrorbøker som skaper virkelig uhygge.

Takk. Er aldri redd for en utfordring og liker å bli satt på prøve:) Det er bare da jeg kjenner jat eg lever, men dessverre er det ikke mange utfordringer å få, hehe:) Og godt å vite at jeg ikke kjeder dere for jeg har en tendens til å kjede meg selv i hjel;)

Hei og tusen takk for fine ord:) Jeg skjønte ikke noe da NRKbok spurte meg og var nesten sikker på at de hadde spurt feil person. Men det var meg de skulle ha tak i og jeg fikk fire - fem dager på å lese boka og anmelde den. Angret meg litt på at jeg sa ja til oppdraget fordi jeg var sikker på at jeg ikke ville få det til på så kort tid, men fikk det til overraskende nok. Hadde stor prestasjonsangst for å si det sånn:)

Selv synes jeg at jeg skriver så kjedelig at jeg forstår ikke at noen orker å lese det jeg har skrevet, hehe.

Men det var artig å bli spurt og få prøve seg på noe nytt. Det var spennende:)

Dette vart store mengder kjedeleg oppramsing av uinteressante hendingar og replikkar, av og til med ein fin referanse til gresk historie, litteratur og kunst, mytologi («Tiresias in Love») og USAs historie («Go west, young man», innvandringsbølgjer, forbodstida ...) innimellom. Når det gjeld skjønnlitteratur, er vel ikkje det interessante i våre dagar at ein roman handlar om kjønnsidentitet, men korleis dette blir fortalt. Og her klarte ikkje boka å fenge meg.

Et nyttårsforsett jeg setter meg hvert år er vel at jeg skal kjøpe mindre, låne mer på biblioteket og for all del lese de jeg har stående uleste i diverse hyller rundt om i leiligheten.... satser på at i år blir det året jeg skal klare det... har lesestoff for et tiår fremover om jeg vil, kanskje jeg til med klarer å registrere alle sammen her inne? Det har vært et sløvt år på forumet for min del...kan bare bli bedre! :)

Denne helgen har jeg lest Jojo Moes sin 'Et helt halvt år '. Jeg har knapt klart å legge den fra meg, en tvers igjennom nydelig bok. Men det skal sies at jeg kanskje burde ventet med å lese den til jeg ikke lenger var høygravid og full i hormoner som svinger humøret opp og ned... Jeg har ledd og grått om hverandre, brukt kilometer med kleenex og fått en del rare blikk og kommentarer fra min kjære samboer...men det var så verdt det! Nå går turen videre til oppfølgeren, med kleenexen klar.

Alltid er det vanskelig å skrive anmeldelse om oppfølgere, spesielt den siste boka i en trilogi. Da kan man nesten ikke nevne noe uten å avsløre noe lite for den siste boka i en trilogi er det ikke så mye å si om. Så det er alltid en utfordring.

I 2014 leste jeg den første boka i Ønskemesterens datter trilogien; Mørk engel og for det første vil jeg understreke at jeg alltid har vært skeptisk på sjangeren urban fantasy. Fordi mye i den sjangeren er mye av det samme og jeg har ikke funnet de rette bøkene fra den sjangeren ennå (dog jeg har lest noen jeg har likt), men jeg likte Mørk engel veldig godt, og ville gjerne lese resten av trilogien.

Korte trekk om de to andre bøkene i trilogien
Litt oppsummering fra begynnelsen av trilogien; I Mørk engel møter vi Karou som vokser opp hos en usedvanlig familie, og hun selv er den mest "menneskelige" av dem, og den eneste av dem som kan bevege seg ut i omverdenen. Hun er kunststudent i Praha og hun elsker å tegne monstre. Brennstein har oppdratt henne og sett på henne som sin egen datter, og hun gjør ærender for ham ved å levere mystiske varer over hele verden. En dag blir hun observert av Akiva. Han er en form for en djevel og han forelsker seg i henne.

I bok to, Støv & Stjerneskinn, blir Karou bedre kjent med seg selv og får vite mer om sin egen bakgrunnshistorie. Hun får vite hvem hun egentlig er. Og hun elsker noen (Akiva) som er forbudt å elske for han kommer fra en helt annen verden. Hun går gjennom en tung sorg, og hennes verden må forberede seg for en apokalypse/krig mot en annen verden.

Jeg skrev nå litt om de to andre bøkene bare for å få en kort sammenheng i det hele. Min store skrekk er å skrive om oppfølgere fordi det blir så vagt, og man kan ikke skrive mye om dem. Og jeg vil heller ikke skrive anmeldelser merket med spoilere fordi man kan risikere å få kjeft da også. Har sett booktubers (folk som anmelder bøker på youtube) få kjeft for å røpe for mye selv om de markerer videoen tydelig med tittelen spoilers. Så den risken tar jeg ikke, og skriver litt vage anmeldelser av oppfølgere i stedet.

Men tilbake til boka jeg egentlig skal skrive om nå, nemlig tredje og siste bok i Ønskemesterens datter som er Guder & monstre. Det er den tykkeste boka i trilogien, og til min store skuffelse så svarte den ikke til forventningene. For meg ble dette en real nedtur. Hvordan kan en trilogi med så bra begynnelse gå downhill? ...

I den tredje boka, Guder & monstre, er det mye som er ødelagt, og en leder som heter Jael, snur verden opp ned da han sender en hær av kamplystne engler inn i menneskeverden. Og en voldsom kamp mot kimærer og engler oppstår. I denne kaotiske tilværelsen møtes Karou og Akiva igjen. Vil de finne tilbake til hverandre igjen, eller er de for forskjellige fra hverandre til å oppleve evig kjærlighet? Mer om handlingen i tredje og siste bok har jeg ikke tenkt å si for ikke å ødelegge for andre som har tenkt å lese denne trilogien.

Stor bok, men lite handling
Men det jeg kan si er at den tredje og siste boka føles handlingen tregere enn de andre to bøkene. Jeg har ikke noe i mot store bøker for de har jeg lest mange av, men likevel, så er handlingen litt drøy før det endelig skjer noe. Og den siste boka er ikke så magisk som den første, dessverre. Den har ikke den samme magien og gnisten. Syntes også at Karou og Akiva var begge fascinerende i første og andre bok, men i Guder & monstre begynte jeg å få dem langt opp i halsen. Man blir lei av dem til slutt. Jeg ble i hvert fall det. Lei av dette frem og tilbake opplegget, og det jeg likte minst med første bok, Mørk engel er dette typisk instalove, at de blir hodestups forelsket med en gang ved første møte. Det er typisk og oppbrukt i denne sjangeren, men i boka Mørk engel var det litt greit, men fremdeles oppbrukt. De to karakterene er heller ikke like fascinerende som i den første boka.

Men forfatteren, Laini Taylor skal ha skryt for at hun er fremdeles poetisk i skrivemåten. Hun skriver med litt mer dybde enn andre forfattere fra samme sjanger. Og den røde tråden gjennom hele trilogien er det evige håpet selv når ting er på det mørkeste.

Ellers var den siste boka en real skuffelse for synes det var lite nyskapende og lite forandringer. Siste boka inviterer også nye karakterer, men de er ikke spesielt interessante å lese om. Noen av dem ble litt malplasserte. I siste bok skal det være en episk kamp, men syntes ikke det var noe spesielt med det og satte ikke spor etter seg. Savnet mer brutalitet for det tror jeg yngre lesere tåler også.

Guder & monstre er en skuffende avslutning på et fint og spennende utgangspunkt som skilte seg ut i urban fantasy sjangeren. Bok to i trilogien var helt ok, og Guder & monstre er dedisert den dårligste i trilogien. Den kunne ha trengt mer spenning, røffere kamp og mer av alt, for dette ble for stillestående til en avslutningsbok å være. Jeg har ingenting i mot trege handlinger, men når det gjelder avslutningsbøker i urban fantasy sjangeren, så forlanger man mye action, mer av mørke handlinger og mystikk, men det fikk jeg dessverre ikke nok av i Guder & monstre. Så denne trilogien hadde fortjent en mer verdifull slutt enn dette.

Jeg har det samme problemet som deg, så lydbøker har jeg gitt opp for lenge siden.

Men jeg hører på cd'er fra radioteateret en gang i blant og når det går på radio hvis jeg vil ha avveksling fra bøker. Der er det lydeffekt, stemning og mer atmosfære enn vanlig høytlesning. Men vanlige lydbøker styrer jeg unna og leser bøkene selv heller:)

Denne har stått ulest i en av hyllene mine i mange år, så takk for at du minnet meg på det. Den skal bli lest i løpet av januar:)