Bokelskere.no

1.2.V Måtte det bli slik!

Vi er i cella til staretsen - Fjodor Pavlovitsj Karamasov, Ivan Fjodorovitsj Karamasov, Aleksej Fjodorovitsj Karamasov og Pjotr Aleksandrovitsj Miusov, syskenbarnet til Adelaida Ivanovna, og i tillegg seminaristen Rakitin og to prestemunkar, Paisij og Iosif. Det er skarpe motsetningar mellom Fjodor Pavlovitsj og Pjotr Aleksandrovitsj.

Diskusjonen nå gjeld artikkelen til Ivan, om skiljet mellom kyrkje og stat. Ivan går mot eit slikt skilje («kirken […] må omfatte hele staten, ikke bare en del av den»). Miusov kallar dette for ultramontanisme, seinare forsterka til erke-ultramontanisme. Eg saknar ei kommentert utgåve, men det er artig å finne ut ting sjølv òg (montanister i Store norske leksikon), og eg oppfattar utbrotet som ei innleiing til innlegga som kjem etterpå. Paisij kritiserer Ivan for å seie at «kirken er et rike som ikke er av denne verden», jf. Jesu ord om kongsmakta hans ikkje er av denne verda (Joh 18,36).

Når Paisij seier at «[i]følge teorier som er kommet på moten i det nittende århundre, skal kirken gå opp i staten for så å gi plass for vitenskapen, tidsånden og sivilisasjonen. […] Men etter russisk oppfatning er det ikke kirken som skal forvandles til stat, men tvert imot staten som skal forvandles til kirke.», ser eg dette som eksempel på det som Erik Krag tek opp i boka Kampen mot vesten i russisk åndsliv. Slutten på replikken hans, «Måtte det bli slik!», er altså tittelen på kapitlet, og orda blir tekne opp av staretsen når han talar om at «det kristne samfunn […] venter på å bli omdannet til en samlet herskende verdenskirke».

Og når Ivan argumenterer med at «Hvis hele samfunnet ble kirke, ville kirken utstøte den ulydige, men den ville ikke dermed kappe hodet av ham», ser vi poenget med historia om helgenen og det avkappa hovudet. Staretsens ord om at «forvisning, tvangsarbeid og prylestraff har ikke forbedret et eneste menneske, og heller ikke virker slike straffemetoder avskrekkende på menneskene», er det nok Dostojevskij sjølv som talar; han hadde erfaring frå fire år i tukthus og deretter like lang tid som straffesoldat.

Miusov svarar ved å trekke fram ei historie frå Paris, «like etter statskuppet i desember» (dvs. Napoleon IIIs statskupp i 1851). Miusov ser sosialisme i det som Ivan og representantane for kyrkja har lagt fram. «En kristen sosialist er langt farligere enn en ateistisk sosialist», siterer han. Det vil, dessverre eller heldigvis, alt etter som, føre for langt her å gå inn på Dostojevskijs mangesidige forhold til politikk (jf. Бесы, «De besatte» i Geir Kjetsaas omsetting til bokmål).

Men kva er det med Rakitin, som lyttar til samtalen «med nedsenket blikk» og raude kinn? Aleksej veit, står det, kvifor denne mannen er «meget oppspilt»…

Men så kjem Dmitrij Fjodorovitsj Karamasov.

Glimrande observasjon! Håkon hadde fortent eit fadermord, seier Didrik...

Jo, men forfattaren følgjer jo berre skikk og bruk, da...

I.2.IV En vantro dame
Dette kapitlet bygger vel ut tankegodset i «Troende bondekoner»; lesaren kan fryde seg over korleis Dostojevskij skapar situasjonaar som på ein naturleg måte opnar for bodskapet hans. Her møter vi fru Khokhlakova; dotter hennes, Lisa, har eit brev til Aleksej frå Katerina Ivanovna, som inviterer han. Staretsen talar med ein munk som vel vart introdusert i kap. III; nå held han fram visdomsorda frå møte med dei truande bondekonene: «For menneskene er skapt til å være lykkelige, og den som er lykkelig, kan med full rett si til seg selv: 'Jeg har oppfylt Guds bestemmelse på jorden.' Alle rettferdige, alle helgener, alle hellige martyrer har vært lykkelige mennesker.» (s, 71).

Fru Khokhlakova, kontrasten til bondekonene, trur ikkje på det neste livet og lurer på kva ho skal gjere for å få trua tilbake. Svaret kjem som ei typisk Dostojevskij-utsegn når staretsen seier: «[…] man kan ikke bevise noe, man kan bare bli overbevist. […] Ved å utøve aktiv kjærlighet. Forsøk å elske Deres neste aktivt og utrettelig. Etter hvert som De gjør fremskritt i kjærlighet, vil De også bli overbevist om Guds eksistens og Deres sjels udødelighet. Hvis De forsaker alt i kjærlighet til Deres neste, vil De sikkert bli en troende, og ingen tvil da finne veien til Deres sjel.» (s. 72).

Når overnaturlige hendelser blir en stor del av hverdagen ...

På grunn av morens nye jobb, må hun og Jon flytte og det er ikke hvor som helst. De flytter til en øy som ikke er spesielt stor og hvor alle kjenner alle. Det er ikke mye som skjer der, men øya har i det minste et ungdomshus som Jon havner i en dag han utforsker øya. Der er det et band og bandmedlemmene er på samme alder som ham, og det ene medlemmet i bandet er jente. Den nye læreren til Jon styrer bandet og han har også ansvaret for ungdomshuset, men hvorfor i all verden er alle så opptatte av å komme seg ut av ungdomshuset før kl. 19:33? Samtidig møter Jon stadig vekk på en dement kvinne som han ikke vet hvem hun er og som prøver å fortelle ham noe, men hva og hvorfor?

Fin veksling mellom fortid og nåtid
I mellomtiden reiser vi tilbake i tid til 2.verdenskrig hvor en ung jente blir tjenestepike for fienden og de andre fra samme sted som henne forstår det ikke. De forstår ikke situasjonenen hennes og vil heller ikke forstå. Gjennom hele boka veklses det fra Jons perspektiv fra nåtiden og hennes perskpektiv fra fortiden. Forfatteren gjør dette på en oversiktelig og fin måte. Man roter seg ikke bort.

Tor Arve Røssland er en kjent ungdomsbokforfatter og som har skrevet mye grøss. Det er en viktig sjanger å ta vare på. Det er ikke mange norske forfattere som skriver fra den sjangeren og det er bra at noen gjør det. Fleste grøsserbøker er på engelsk, men det er kanskje ikke så mange ungdommer som leser på engelsk? Det varierer fra person til person, selvsagt. Uansett, dette er en grøsser med overnaturlige elementer. Boka består av en god, gammeldags spøkelseshistorie hvor fortid møter nåtid. Hovedpersonen prøver å finne ut hva det er det merkelige som skjer og begynner å undersøke saken. For hva er vel ikke mer spennende enn å utforske det ukjente? Grøssersjangeren skal være utfordrende, utrygg og sette fantasien i sving. Innholdet i boka har en fin grøssende atmosfære.

Forutsigbart for voksne, men kanskje skummelt for yngre lesere?
For oss voksne byr det ikke på så mange overraskelser, hverken når det gjelder handling eller relasjoner. Det er heller ikke mye som skremmer selv om noen scener har gode utgangspunkt. Historien bak er mer unik enn selve scenene i boka som skal skremme. Som sagt er nok ikke denne boka særlig skummel eller skremmende for oss voksne, vi tåler vel mer enn som så, men yngre lesere vil kanskje se seg over skulderen av og til mens de leser? Den vil nok gjøre et større inntrykk på dem enn hos voksne. Det spørs jo hvor lettskremte enkelte er. Men for de som leser mye grøss fra før av skal det vel mye til for å bli skremt. For oss voksne blir dette mer koselig grøss enn skremmende grøss.

Glimt er en bok som har mye å fortelle på få sider. Ungdommer som kanskje ikke er særlig glad i å lese, men som vil prøve å lese noe spennende eller som rett og slett vil undersøke grøssersjangeren, vil nok sette pris på denne. En fin grøsserbok for ungdom å ha med seg på hytta i påskeferien. For påska er jo den beste tiden å lese grøss og andre uhyggelig lesestoff, og når det er Halloween, selvfølgelig.

Vet ikke hvorfor, men har alltid hatt inntrykk at de norske vikingene var kanskje de mest fryktløse og ikke viste noen nåde. Synes vikingtiden er spennende uansett selv om jeg er glad jeg ikke levde på den tiden. Hadde nok ikke overlevd særlig lenge;)

Å ha masse tid for seg selv kan være greit og også en forbannelse. Jeg er venneløs og har heller ingen kjæreste så jeg er vant til å være alene døgnet rundt. Å gjøre det man vil hele tiden uten å ha en jobb å gå til er ikke så idyllisk som de fleste tror. Det kan jeg skrive under på:)

Er spent på denne Ready palyer one. Den har jeg hørt mye om de siste årene. Selv om dystopisjangeren ikke er favoritten så er det noe bra der også:)

På torsdagskvelden ble jeg ferdig med Dere finner meg aldri av Robert Wilson, og natt til fredag ble jeg ferdig med The haunting of Sunshine Girl av Paige McKenzie.

Samme torsdagskveld begynte jeg på Everest av Odd Harald Hauge, og natt til fredag begynte jeg på The Diviners av Libba Bray. Blir jeg ferdig med en av disse skal jeg begynne på Maestro av Geir Tangen. Tror neppe det blir i helga, men man vet jo aldri.

Kos deg med vikingene:) Jeg har på en følelse at de norske vikiningene var hardere enn vikinger fra andre land. Stemmer det?

32

Godt å høre:)

Ja, det er nok Aleksander Nevskij. Har sett Sergei Eisensteins film om han, til og med.

Takk for påminning om ein viktig episode i Dostojevskijs liv.

I.2.III Troende bondekoner
Kapittel III og kapittel IV står i kontrast til einannan; i det fyrste møter vi «[t]troende bondekoner», og i det andre "[e]n vantro dame". Vi er i utanfor klosteret og møter fleire kvinner som vil sjå og tale med staretsen. Den fyrste, fru Khokhlakova, og den funksjonshemma dottera Lisa, blir her presenterte for oss nettopp i ein samanheng med tru og vantru, og vi skal møte dei seinare. Her er kanskje poenget at vi skal sjå det motsette av det gamle Karamasov representerer? Dostojevskij bruker truleg fleire kvinner som samtalepartnarar for staretsen slik at vi skal møte synet hans i ulike situasjonar.

Kapitlet inneheld derfor ikkje berre det mange vil kalle typisk russisk tankegang («Det russiske folk bærer gjerne sin sorg stillferdig og tålmodig, - sorgen trekker trekker seg liksom inn i seg selv og tier» (s. 62), men òg understrekingar av nådens makt: «Han er jo fortsatt i live, for sjelen har evig liv, og selv om du ikke ser ham, er han likevel nær dere» og "Det finnes ikke den synd på jorden som Gud ikke tilgir, bare du angrer oppriktig. Og heller ikke kan mennesket begå en synd så stor at ikke Guds uendelige kjærlighet sletter den ut. Eller tror du at en synd kan være større enn Guds kjærlighet? […] Hvis du angrer, da elsker du også. Og hvis du elsker, tilhører du allerede Gud … Gjennom kjærlighet forsones og frelses alt." (s. 66). Dette får sjølvsagt ein norsk lesar til å tenkje på Sigrid Undsets ord om at inga synd er så stor at ikkje Guds nåde er større …

Rachel, som «gråter over sine barn og ikke vil trøstes, for de er ikke mere til» og «den Guds mann Aleksej» har eg ikkje klart å oppspore.

Første møte med Charles Boxer ...

Robert Wilson er kanskje aller mest kjent for boka; Et lite drap i Lisboa. Nå har forfatteren kommet med en ny krimserie med Charles Boxer i hovedrollen. Charles Boxer har tidligere vært både politietterforsker og soldat. Nå er han frilans som kidnappingskonsulent.

Mye på en gang
I Den største straffen er det veldig mye som skjer. Riksmannsdatteren Alyshia D'Cruz er bare 25 år og lever et bekymringsløst liv i London helt til hun blir kidnappet. Charles Boxer får et oppdrag om å komme i kontakt med kidnapperne og det som er så spesielt med denne kidnappingssaken er at de ikke krever løsepenger, noe kidnappere vanligvis er ute etter. Hvorfor har de da kidnappet henne da de ikke krever penger? Mens Charles Boxer prøver å komme til bunns i det, får Alyshia virkelig gjennomgå. I mellomtiden planlegger London sommer OL. Alyshias far er indisk, og han vil starte en el - bil produksjon. Har noe med alt dette noe å gjøre med kidnappingssaken eller har kidnapperne helt andre motiver? Og vil Charles Boxer klare å løse saken helt alene?

Spennende hovedkarakter
Charles Boxer er en forfriskende person. Han går sine egne veier og gir aldri opp. Han er ikke en helt vanlig fyr. Han har sine egne måter å jobbe på og en spesiell måte å straffe andre på, noen liker det og andre ikke. Han er ikke den som gir opp med det første og som lytter til sine sterke psykologiske innsikter. Og som de andre karakterene i boka har han også sine mørke hemmeligheter.

Selv om innholdet har en handling der mye skjer, oppleves det ikke som rotete eller famlende. Det er bare det at ikke alt var like interessant å lese om. Ikke alle aspektene i boka var like fengslende. At persongalleriet var meget stort, gjorde heller ikke noe. Det ble ikke forvirrende og man blir heller ikke "lost". Forfatteren skriver på en oversiktelig måte og han er meget god når det gjelder miljøbeskrivelser. Det gjør det lett å se for seg stedene karakterene befinner seg.

Den største straffen ble en stor skuffelse og ikke den krimboka man hadde forestilt seg. Det beste var Charles Boxer som var noe annerledes hovedperson i en slik krimbokserie. På grunn av ham blir også neste bok lest. Spennende hovedrolleinnehaver, men ingen fengslende handling. Krysser fingrene for at neste bok i denne serien kanskje er bedre.

PS: Dette er første bok i Charles Boxer serien.

Jeg likte den godt, ikke pga twistene, men tror jeg er den eneste som likte skrivemåten hans. Den er annereldes. Og du er ikke den eneste som står alene om en mening om bøker. Jeg har ofte ikke likt bøker andre har elsket, og omvendt. Så har ofte stått helt alene når det gjelder vurdering av bøker, men har begynt å bli vant til det;)

I.2.II «En gammel narr»
Familien oppfører seg ikkje slik Aleksej ønskjer, dvs. i pakt med etiketten i klosteret. På s. 51 blir «skismaet på 1600-talet» nemnt; det var da eit раскол, ei splitting i den russisk-ortodokse kyrkja. Og dette gir da høve til ein ny digresjon for Dostojevskij-lesarar: Vi kjenner at fyrste delen av navnet til hovudpersonen i Преступление и наказание, «Brotsverk og straff»: Raskolnikov. Han er «den som blir splitta», den oppsplitta personlegdomen. Og så den teologiske sida av saka: I russisk kyrkjehistorie er raskolniki - utbrytarar - nemninga på den grupperinga som braut med den ortodokse kyrkja etter at kyrkjemøtet i Moskva i 1667 hadde godkjent ein ny liturgi. Utbrytarane heldt fast ved den gamle liturgien der ein skulle korse seg med to fingrar, og ikkje - som etter den nye tidas tankar - med tre. At også utbrytarane seinare vart splitta, kjem vel neppe som ei overrasking på den som måtte lese. Dei gammaltruande, som i dag skal utgjere ein million i Russland, rømde frå forfølgingar, enkelte av dei nordover, til Kvitsjøen, og kalla seg pomore, «ved sjøen», og vart det språklege opphavet til pomorhandelen mellom nordmenn og russarar.

Miusov fører motvilje overfor staretsen, som heller ikkje ser så veldig sympatisk ut. Og Fjodor Pavlovitsj fortel ein anekdote om den franske filosofen Diderot, oppfører seg «bajasaktig og respektløst», til stor irritasjon for Miusov. Ikkje berre Aleksej, men også Ivan, reagerer på faren.

Fjodor Pavlovitsj seier at han skammar seg og spør kva han skal gjere for å arve det evige livet. Staretsen forklarer: «Den som ikke har aktelse for noen, har heller ikke kjærlighet til noen, og den som ikke har kjærlighet, finner bare adspredelse i lidenskapene og blir til slutt som et dyr som følge av løgnen overfor andre og seg selv.»). Fjodor Pavlovitsj vedgår at han er «løgnens sønn og løgnens fader» og lyg og seier (s. 57) at Pjotr Aleksandrovitsj Miusov har fortalt ei historie om ein helgen som tok opp det avkappa hovudet sitt og kyssa det. Han seier at Pjotr Aleksandrovitsj Miusov har skylda for at han - Fjodor Pavlovitsj - manglar trua og gjer seg til for staretsen.

Det går mot konfliktar.