Bokelskere.no

Synes at The Girl Who Loved Tom Gordon/Piken som elsket Tom Gordon er en av de svakeste bøkene jeg har lest av ham og syntes heller ikke at den var noe skummel. Så den er ikke en av hans beste. Har lest noe av Darren Shan og han er ikke så verst, men synes ikke han er noe drøyere enn Stephen King. Men det er om å prøve seg frem og utforske forskjellige forfatterskap og finne ut hva man liker og ikke. Det er det jeg har gjort og gjør. Selv om jeg leser fra mange forskjellige sjangre, og liker andre forfattere også, så er og blir Stephen King min forfatterhelt:) Sånn er det bare. Så det er bare å utforske videre, enten om det er bøker av Stephen King eller av andre. Og gjerne gi meg tilbakemelding om du bestemmer deg for å lese noe mer av Stephen King, og håper du finner noe som fascinerer enten det er bøker av ham eller noen andre:)

PS: Stephen King er ganske produktiv han også. I en periode ga han ut to bøker i året og måtte bruke et annet navn:)

Sjeldent å komme over sterke oppfølgere som denne.

Roland er fremdeles på søken etter Det mørke tårn, men møter mange hindringer på sin vei. Han befinner seg på en strand og oppdager at han er i fare. Han må vekk derfra siden situasjonen er som den er, han er i dårlig stand, og han oppdager tre dører fra ingensteds. Alle de tre dørene leder inn til vår verden, nærmere bestemt i New York City. I hver dør møter han nye karakterer; dopmisbrukeren Eddie, noe ustabile Odetta og morderen; Jack. Vil han noen gang finne Det mørke tårn og kommer han til å støte på den beryktede the man in black noen gang igjen?

En morsom tilfeldighet
Å beskrive denne boka er en utfordring fordi den er nokså surrealistisk og det er mye som skjer på en gang, samtidig må man plukke ut det viktigste og ikke røpe noe. Det med at det er plutselig dører som dukker opp på et mystisk vis og som leder til et spesielt sted minner meg litt om Brødrene Dal, og det er litt komisk å tenke på da Brødrene Dal og Stephen King ikke har noe til felles. Dette er ingen komedie, snarere tvert i mot. Dette er fantasy, nærmere bestemt dark fantasy og det er ikke godt å vite hva man får. Det er også et interessant konsept at Roland kommer fra en ødelagt westernverden og inn i vår verden. Det er også interessant å lese om hvordan han blir kjent med disse karakterene han møter og om dilemmaer som oppstår underveis. Det er også spennende at King tar opp menneskelige problemer som aldri forandrer seg med tiden.

Man blir også bedre kjent med Roland og man får et større inntrykk av ham enn i den første boka. Han viser mer av sine sterke og svake sider, og at han prøver å rettferdiggjøre problemer på sin måte. Han er en mystisk figur som man blir stadig nysgjerrig på, og man undres av hans besettelse av Det mørke tårn. Hvorfor er det så viktig for ham å finne Det mørke tårn og hva er det som er så spesielt med det?

Ingen tid for pusterom
Mange vil nok oppleveThe Gunslinger, første bok i serien noe treg, men det hadde jeg ikke noe i mot for den hadde mystikk og atmosfære så det holdt, mens andre bok; The Drawing of the Three har mer action og suspense. Det er noe som skjer hele tiden. For noen kan nok denne oppfølgeren bli vel surrealistisk og kanskje noe småsær, men synes ikke at det gjorde noe. Det er lett å følge historien, man roter seg ikke bort i hverken hendelser eller navn og at litt underlige ting skjer, skader ikke. Dette er ikke "vanlig" horror som Stephen King er mest kjent for, men det han skriver er nesten like underlig.

Stephen King fyller 69 år i morgen (21.sep), og det er rart å tenke på at han begynte å skrive på denne serien da han bare var 19 år. Det virker så lenge siden og likevel holder serien seg så godt. Også spesielt at enkelte temaer, som blir nevnt i denne oppfølgeren er aktuelle den dag i dag.

Det å skrive om oppfølgere er utfordrende, det er det ingen tvil om. Av og til er det så mye man gjerne vil nevne og drøfte om, og samtidig vil man ikke røpe noe for ikke å ødelegge moroa for de som ikke har lest serien. Så man prøver å finne balansepunktet uten å gå over grensa. Det jeg kan si om The Drawing of the Three er at det er en meget spesiell bok. En av de mest spesielle jeg har lest på lenge og den har noe unikt over seg som er vanskelig å forklare. Den må oppleves. Det er en rar, sær, spennende og merkelig oppfølger. En av de sterkeste og beste oppfølgerne jeg har lest på lenge. Det er ikke ofte man kan si om oppfølgere generelt, og jeg er spent på fortsettelsen. Krysser fingrene for at det holder seg på samme nivå.

Så beklager på forhånd om denne anmeldelsen virker noe rotete og kanskje diffus, men som sagt så vil jeg ikke røpe noe og dette er en bok man må oppleve for å skjønne hvor spesiell den er. Spesiell på en god måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så flott at du bestemte deg for å lese noe av Stephen King og fin omtale du har skrevet:) Piken som elsket Tom Gordon er ingen favoritt hos meg, men godt at du likte den:) Delte meninger kan også være spennende:) Håper du kommer til å lese mer av Stephen King og takk for at du delte din omtale med meg. Hvis du bestemmer deg for å lese mer av ham så gjerne del dine meninger med meg, bare hvis du vil. Det er bare hyggelig og fint at du gir bøkene hans en sjanse:)

Jeg har muligens "kompliserte organiserte" bokhyller. Jeg har sortert etter målgruppe, sjanger, og engelske bøker og norske/oversatte bøker for seg. Synes det er mer "oversiktelig" istedet for alfabetisk orden:) Og sorterer samtidig etter fargene på bokomslagene ...

Man kan ikke like alt, heller ikke når det gjelder bøker av forfattere man liker.

Etter noen års stillhet og endelig kom John Hart tilbake med ny bok, men det ble dessverre ikke et gledelig gjensyn, i hvert fall ikke for min del. Noe som er kjipt siden jeg er glad i forfatteren ellers, men dette ble bare et gigantisk mageplask. Det er som om man har gledet seg til noe, også blir det ikke helt som man har forestilt seg det. Det er en skikkelig nedtur. Og så prøver jo man å ikke ha forventninger for da er det lettere å ta sorgene på forskudd. Ikke lett å finne den balansen hele tiden.

Mange problemer på en gang
Elizabeth Black er i hardt vær om dagen etter en avgjørelse fra hennes side, så hun er ikke spesielt populær for tiden av den grunn. Hun tok livet av to kidnappere for å redde en jente, men ikke alle er enig i dømmekraften hennes og hvordan hun håndterte den saken generelt, så hun må forsvare seg til tross for at hun reddet et liv i tragedien. Samtidig blir et spøkelse fra fortiden sluppet ut etter mange år i fengsel som skaper mer bryderi for henne. Kommer hun til å vinne tilliten til sjefen og medarbeiderne sine igjen eller vil de alltid tro at hun skjuler noe for dem? Som om dette ikke er nok, blir et lik funnet i et gudsforlatt sted, bokstavelig talt i en nedslitt kirke langt ute i huttuheita.

Så det er mye som skjer fra alle kanter og det er småspennende partier her og der, men det er ikke nok. Selv om Elizabeth ikke er særlig godt likt av de andre i boka, får jeg sansen for henne for hun står på sitt og gjør det som kreves av henne. Hun gjør det som føles er rett for henne. Hart skriver fremdeles godt. Han er fremdeles meget god på karakterbeskrivelser og atmosfære, men her var han ikke like god som før når det gjelder spenningsnivå og thrillerfaktorer, som er hans sterke kort ellers. Syntes ikke Syndenes forlatelse var like interessant som de andre bøkene jeg har lest av ham; Ved elven og Brødrene fra Iron House som er sterke bøker på hver sin måte og som virkelig er spenningsbøker. Dette bleknet i forhold til det han tidligere har skrevet og det er synd siden man er glad i forfatteren ellers, men forfattere har tross alt sine oppturer og nedturer de også.

God skikkelse i hardt vær
Det er vanskelig å påpeke nøyaktig hva som er "galt" med boka, men den fenget rett og slett ikke, og temaet var heller ikke medrivende. Det føltes ikke som en John Hart bok på noen måte. Opplevde de andre bøkene hans som mer strammet opp enn denne. Liker at flere ting skjedde på en gang, men likevel var det litt dvask og flere partier var uinteressante. Er ikke spesielt glad i kvinnelige autoriteter eller autoriteter generelt, men fikk sansen for Elizabeth Black som er omtrent det eneste positive med denne boka. Hun står på sitt og viser sin menneskelige side til tross for at ikke alle er like fornøyde med det hun gjør og hvordan hun er. Hun prøver å stå gjennom det hele i denne vanskelige tiden hun gjennomgår. Man får sympati for henne.

Vet ikke helt hva mer jeg skal si om boka for jeg ble så utrolig skuffet. Endelig en bok av John Hart og så tenker man etter at den er ferdiglest; "Var det alt?" Det er den følelsen man sitter igjen med. Det er leit. Har sett at den har fått en del firere og femmere som er svært positive terningkast i mine øyne, men føler virkelig ikke at Syndenes forlatelse var på det nivået. Jeg dømmer ikke noen som likte boka, bare så det er sagt, slik at det ikke blir noen misforståelser. Alle har rett til å like de bøkene de liker og omvendt, og det er noe jeg alltid respekterer. Denne boka hadde bare ikke den samme kraften som de tidligere bøkene hans og ga ikke den samme lesegleden. Plottet var bare ikke interessant nok og ikke mange karakterer fascinerete like mye som i hans tidligere bøker, og følte at en del av suspensen var fullstendig borte.

Jaja ... uansett, jeg gir ikke opp John Hart på grunn av denne boka. Jeg vet han kan bedre og jeg har fremdeles lyst til å lese hans andre bøker jeg ennå ikke har lest: Det siste barnet og Løgnenes konge. Og så håper jeg at han kommer sterkere tilbake neste gang,

Fra min blogg: I Bokhylla

Drømmer du om å bli forfatter – eller vil du utvikle skrivestilen din?
Eller er du nysgjerrig på hvordan en serieforfatter skriver en serie?
Kurset krever ikke annet av deg enn entusiasme, skriveglede og leselyst.

Forfatter Natalie Normann fra Haugesund har utgitt over 30 bøker og minst 200 noveller/føljetonger – hun gir deg sine beste skrivetips på dette eksklusive kurset. Hun er aktuell med sin nye romanserie Clara Wahl på Bladkompaniet, som eies av Vigmostad & Bjørke.

*Skrivekurs: Romanserie – slik lykkes du
Dato: Onsdag 5.oktober kl 16-19 på Haugesund
Folkebibliotek.
Påmelding: Innen 26.sepember, klikk her: Påmelding til kurset

Epost: Send påmelding på epost: mon-ko-l@online.no

Pris: Kr 750,- (inkludert baguett & drikke. Kaffe og kake).
Alle deltagere får 2 gratis bøker.

Om kurset:
Slik skriver du bok – uten å gi opp
Drømmer du om å skrive en serieroman, men vet ikke helt hvor du skal begynne? Har du en idé, men er ikke helt sikker på hvordan du skal lage en historie av den? Det er lett å bli overveldet og føle seg alene når man står ved begynnelsen av en serieroman. Trenger du råd om hvordan du skal utvikle ideen din, eller hvordan du skal skape spenning som holder i bok etter bok, eller hvordan du skal utvikle karakterene din sånn at de blir levende og troverdige, er dette kurset for deg.

En spennende sjanger – serieromaner er ikke som andre romaner!
En romanserie skal fortelle en historie over mange bøker, holde interessen ved like, få leseren til å glede seg til hva som skjer videre – noe som krever en helt egen innstilling til det å skrive bøker.
Kurset vil se på hva som skiller serieromanen fra andre romaner, hvorfor inspirasjon ikke er noe du kan vente på, og hvilke særpreg serieromanen har. Hva er det egentlig som må til for å skrive en fengslende serieroman og hvordan vet du om du kan klare det?

Egen hilsen fra kursholder og forfatter Natalie:
Mitt fokus er på underholdningslitteratur. De siste 26 årene har jeg skrevet utallige noveller og føljetonger for ukebladene. Jeg har utgitt syv krim- og spenningsromaner, jeg har skrevet tre skrekkbøker for barn, og jeg skrevet en bok for barn om å skrive egne historier.
I tillegg har jeg siden 2007 skrevet to romanserier og holder nå på med min tredje. Jeg har vært gjennom alle begynnerfeilene og utfordringene, og alle gledene ved å skrive en serieroman. Det er en utfordring ikke helt som andre, nettopp fordi serieromanen er et eget fenomen.

Jeg gleder meg til å treffe alle skriveglade på kurset.
Meld deg på og vi sees i Haugesund!
Beste hilsen Natalie Normann

VI.11.IV Hymne og hemmelighet

Aljosja går til fengselet i heimbyen, som på norsk heiter Krøtterstad. Altså ikkje sentralt i urbane strøk av Russland. Vi får vite at Rakitin er huslærar hos fengselsinspektøren. Claude Bernard, som blir nemnd fleire gonger, var ein fransk lege og fysiolog. Rakitin seier at «[e]n klok mann kan gjøre kva han vil», noko som får meg til å tenkje på ein annan roman av Dostojevskij, Brotsverk og straff, der Raskolnikov gir uttrykk for liknande overmennesketankar. Interessant at tankegods frå tidlegare delar av verket nå dukkar opp att, med spørsmål om korfor det vesle barnet er så fattig (s. 103) og at alle ber skyld (s. 104). «For mennesket kan ikke leve uten glede», står det, vakkert sagt, er det. Og igjen: «Amerika er bare tomhet og jag.» (s. 109); det minner om Forkynnaren, der det i ei eldre riksmålsutgåve heitte at «alt sammen er tomhet og jag efter vind».

VI.11.III Djevelungen

Aljosja er hos Lisa, som har noko «ondskapsfullt og samtidig noe troskyldig» over over seg; det er vel akkurat dette uttrykket som forteljaren bruker her, som vi tidlegare har tenkt passar på ungjenta - som Kolgakov har fridd til. Lisa vil gjere det vonde, seier ho, i ein slags allusjon til Paulus i Romarbrevet, som gjer det vonde som han îkkje* vil? Og Aljosja følgjer opp: «Det er stunder da menneskene elsker forbrytelsen». Lisa ber Ajosja om å levere eit brev til Ivan, det var derfor ho hadde bdt han om å komme; her møter vi kommunikasjon før mobiltelefonens og fjesbokas tid. Men framfor alt er dette eit veldig viktig kapittel pga. det som står om vondskap og brotsverk.

Man forventer mer av science fiction enn dette ...

"John" og "Henri" er ofte på flyttefot. Så fort de hører noe merkelig eller mistenktsomt, må de dra et annet sted og bytte identitet fordi de ligner på helt vanlige mennesker, men det er de ikke. De kan ikke avsløre deres virkelige identitet da livene deres står i fare. Det som er greia er at en krig oppsto på planeten Lorien og noen av dem var så heldige at de klarte å flykte fra Lorien og til vår planet. Her må de holde seg skjulte fra "Mogadorians" som da gikk til angrep og er nå på jakt etter de få gjenlevende som flyktet fra planeten Lorien og søkte tilfukt hos oss.

Interessant konsept, men slapt gjennomført
Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor boka ikke falt i smak eller, helt ærlig så var det ganske mye som gjorde at en god del trakk ned. For det første var det fortellerstemmen fortalt fra hovedpersonens perspektiv. Perspektivet i seg selv var ikke problemet, men hans "stemme". Til tenåring å være virket han noe barnslig og lite selvstendig. Skjønner jo at det er mye som skjer med ham som er nytt og uforståelig, men likevel. Han virker lite rasjonell og ikke spesielt løsningsorientert. Han "lener" seg for mye på "Henri". Dessuten har "John" også veldig lite personlighet. Man blir ikke så godt kjent med ham til tross for at han er hovedpersonen i boka. Han forsvinner litt i seg selv og handlingen, selv om det er mye med, og i ham og rundt ham som skjer. Han og "Henri" må late som de er helt vanlige mennesker, til tross for at "John" samtidig må bli kjent med hans nye evner. De oppholder seg i Paradise i Ohio lenger enn andre steder de har vært hittil, så "John" har aldri hatt venner eller følt seg hjemme noe sted tidligere. Han forelsker seg i en jente ganske fort (den peneste jenta på skolen, selvfølgelig), og får for første gang venner, men selv om alt ser bra ut foreløpig, må han alltid være på vakt og hvor lenge varer denne "lykken"? For han vet at noen er ute etter ham og de kan slå til når som helst og hvor som helst.

En god åpningsscene er ikke nok når resten av boka ikke holder mål
Både baksideteksten og konseptet hadde noe mystisk og vekket oppsikt med en gang. Selv om jeg ikke leser altfor mye science fiction, så er det en sjanger jeg er noe nysgjerrig på, og sier heller ikke nei til en "utfordring". Men denne boka var hverken en utfordring eller som holdt på nysgjerrigheten, dessverre. Dette var virkelig tamt til en science fiction å være. Det starter bra med en spesiell åpning, men så blir det bare monotont og platt underveis. Man føler at hele handlingen plutselig står stille. Jeg krever ikke action hele tiden, og har heller ikke noe i mot saktegående bøker, men dette var rett og slett platt gjennomført på mange måter, både når det gjelder persongalleri og handling. Og noe jeg alltid irriterer meg over ungdomsbøker generelt er at noen forelsker seg i noen med spesielle evner og de blir sammen i løpet av kort tid. Hvor oppbrukt er ikke det? Det er på tide med noe nytt!

Pittacus Lore er selvfølgelig ikke et ekte navn. Det er James Frey og Jobie Hughes som står bak og hvordan to forfattere kan skrive en så platt og innholdsløs science fiction bok er for meg en gåte. I Am Number Four hadde en lovende start, men falt rett gjennom. Dette er første bok i Lorien Legacies serien og jeg har ikke tenkt å lese resten. Det frister ikke i det hele tatt. Beklager.

Fra min blogg: I Bokhylla