Bokelskere.no

Synes ikke den er så mørk og dyster som den "ser" ut til å være ...

Det er ikke altfor ofte jeg leser tegneseriebøker, men prøver å bli flinkere til det. Er flinkere til å lese Donald, men vil gjerne bli bedre kjent med tegneserieverdenen. Da jeg var på utikk etter tegneseriebøker, gjerne noe mørkt, kom jeg tilfeldigvis over Satan's Hollow som jeg ikke hadde hørt om før. Det er første bok i en serie. Serien er på totalt seks bøker.

Gode illustrasjoner er ikke nok
I samarbeid med Allan Otero, har Joe Brusha skapt Satan's Hollow, som i utgangspunktet virker som en mørk og dyster historie. Illustrasjonene er i hvert fall dystre og meget vakre. Personlig ble jeg veldig skuffet over selve historien. Historien har med okkultisme å gjøre. En satanisk sekt oppholder seg i skogen i Ohio (i følge en vandrehistorie), og driver med det de er mest kjent for, nemlig ritualer. De går så langt som menneskeofring. Det fører til at høyere makter oppstår, og en portal til helvete åpnes. Flere år senere returnerer Sandra Ward til sitt barndomshjem som har stått tom lenge. Hun returnerer ikke der alene, men sammen med sin ektemann, John. De er svært forelsket i hverandre og nære. Hun har ikke vært i sitt barndomshjem de siste tyve årene. Idet de ankommer barndomshjemmet, viser det seg at en lokal tenåring er forsvunnet på mystisk vis. Han og en kompis utforsket skogen, og kom over en mørk tunnel som skal være hjemsøkt, bestå av mørke krefter. Sandra og John melder seg frivillig til å hjelpe til med og finne denne gutten. Kommer de til å finne ham? Samtidig blir Sandra utfordret av sin mann om å huske på ting fra tiden da hun bodde i barndomshjemmet siden mye er glemt. Det er også nettopp derfor de er kommet dit, og prøve å gi henne tid til "å finne seg selv" og finne ut av ting generelt, men blir det for traumatisk?.

Nesten bare vin og sofakos
Grunnen til at jeg ville lese denne tegneserieoboka, er at jeg ville lese noe mørkt og dystert, og samtidig bli flinkere til å utforske tegneserieverdenen. Dette var ikke det beste valget jeg har tatt, for for meg ble dette for pludrete. Hver gang dette ekteparet møter litt motgang, drikker de vin om kvelden og trøster hverandre med sofakos. Det er ikke akkurat horror, og sweet talk blir for malplassert. De virker tandre og sårbare. Muligens fordi det er et veldig ungt ektepar, men synes de irriterer veldig mye og ødelegger mye av historien som kunne ha vært bra. Spesielt siden illustrasjonene er fantastiske og dystre, og fortjener større verdighet enn dette.

Hadde ikke hatt noe i mot å skrive en lengre anmeldelse, men dessverre er det ikke mer å nevne annet enn at det er første bok i en serie, og da blir det desto mindre å skrive om. Om jeg har tenkt å lese resten av serien? Kunne ha tenkt meg det bare på grunn av illustrasjonene, men fantastiske og dystre illustrasjoner er som nevnt ikke nok ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?

Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.

Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.

Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid. I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.

Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.

Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kinderwhore er en roman som har fått mye oppmerksomhet i det siste, og det med god grunn.

Fordi det er en sterk bok med sterke karakterer, som serverer veldig mørk og sarkastisk humor, på grensen til spydig. En type humor jeg liker, spesielt sarkasme, så hvorfor likte jeg ikke Kinderwhore?

Å distansere seg selv fra problemer
Men først litt om bokas handling, som er om Charlotte. Hun er veldig uheldig med oppveksten. Hun bor i en leilighet sammen med en fraværende mor. En mor som tar piller, som tilbringer mesteparten av tiden i sengen, og som ofte tar med seg forskjellige menn hjem. Ingen barn burde ha det sånn, men det skjer dessverre altfor ofte. Charlotte er en lesehest, og gjemmer seg i bøkenes verden. Livet hennes blir kaotisk da en av kjærestene til moren hennes kommer inn på rommet hennes, og barndommen hennes blir frarøvet. Siden da distanserer Charlotte seg fra sitt eget hode og kropp. Gjør alt for å unnslippe smerte og komme andre i forkjøpet. Ingenting er det samme, og hun havner i en malstrøm som er omtrent umulig å komme seg ut av. Hun bruker sin mørke humor som en av forsvarsmekanismene. Vil hun noen gang åpne seg for noen, og fortelle hvordan hun egentlig har det, og om traumene hennes? Vil hun noen gang våge å la noen kjenne den virkelige Charlotte og gi livet en ny sjanse? Er hun tøff nok til å ta igjen de indre demonene og satse på rettferdighet, istedet for å komme andre i forkjøpet ved å skade seg selv og være sarkastisk?

Dette virker kanskje som en spesiell roman, og det er det også. Trodde jeg ville like den da jeg liker både mørk, sarkastisk og spydig humor selv. Likevel var ikke denne boka for meg, selv om budskapet er god, og viktig tema tas opp; at man bør aldri være redd for å be om hjelp og åpne seg opp for noen, uansett hvor vanskelig teamet er. Det største problemet jeg hadde her var selve skrivemåten jeg ikke hadde helt sansen for, til tross for humoren. Fleste sider består av korte avsnitt. Og noen sider er det hele sider. Det største problemet mitt angående denne boka var at det blir veldig ensformig i lengden, uansett hvor synd man synes i hovedpersonen, selv om hun ikke vil ha noen sympati. Det blir litt "masete", selv om ingen fortjener å gå gjennom det hun opplvede.

Forskjell på dårlig/ikke like en bok
Så, misforstå meg ikke. Med tanke på den svake karakteren jeg gir, betyr det ikke denne gang at det er en dårlig bok, ikke denne gang, det er det ikke, og jeg er heller ikke helt følelseskald, men det var ingen bok for meg. Vet hvor godt den er likt av mange andre, og vil bare ikke at noen skal bli opprørte på grunn av at jeg ikke likte den. Man er forskjellig, og ingen fasit er riktig når det gjelder hva den ene og den andre liker av bøker. Det er viktig å huske på. Sterk lesing, men ikke min type bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er lenge siden en thriller har sjokkert og overrasket meg. Det gjør heller ikke denne.

Det er altfor lenge siden en thriller har sjokkert meg med sine avslutninger. Det er et savn, og jeg leter fremdeles etter en slik type avslutning. La meg ikke huske var ikke en sjokkerende thriller for min del. Avslutningen ble for forutsigbar, men en stødig, engasjerende og humoristisk thriller var det.

Hva eller hvem er fellesnevneren?
Tre mekige menn er fanget inne et ukjent sted og de ankommer ikke dit samtidig. De vet ikke hvorfor de er der, hvem eller hvordan de har havnet der, og må leve av lite mat. Det går ut over fysikken, og også psyken. Noen av dem går ikke overens, og det er begrenset med plass. De forsøker å gå overens, og lister seg nesten på tå rundt hverandre. Hvor lenge kommer de til å være der? Kommer de til å være innestengte til de dør, og hvem står bak?

Samtidig strever en kvinne i begynnelsen av førtiårene med hukommelsestap. Hun husker ikke noe fra den siste tiden fordi hun nettopp har vært i en alvorlig trafikkulykke. Denne kvinnen heter Nina Berger og er klimaforsker. De andre vil at hun skal ta det med ro og la hukommelsen komme tilbake på en naturlig måte, men Nina har ikke tid. Det er noe som uroer henne. En av grunnene er at hun kommer hjem til en rotete leilighet. Var det et tilfeldig eller et planlagt innbrudd? Og hvorfor er politiet så ivrig etter å snakke med henne? Er det på grunn av innbruddet, eller er det noe annet?

Fascinerende persongalleri
La meg ikke huske er svært engasjerende lesestoff, selv om det var noe forutsigbar for min del. Følte ikke det gjorde noe da karakterene i seg selv var spennende å lese om. Er heller ikke spesielt glad i kvinnelige hovedroller av en eller annen grunn, men synes Nina var litt vittig. Hun er også en sterk karakter som ikke gir seg så lett. Hun er ikke den som overtales av andre. Syntes det var mest spennende å lese om de innestengte mannfolka, som gradvis blir rarere og rarere, og rådville av hele situasjonen. Man bare venter på at en av dem skal klikke, eller at noe forferdelig skal skje. Det er nesten som å liste seg på tå sammen med dem, og føle på den klaustrofobien.

Boka har en god og lett flyt. Det veksles som nevnt mellom Nina Berger, og de innestengte karene. Mennene får etter hvert en mystisk film som de setter på. Det gir dem en slags pekepinn på at de må bli flinkere til å sette seg inn i jobbene deres, og vite hvem og hva de jobber for, og vite om eventuelle konsekvenser. Disse mennene består også av sterke personligheter, og det kan bli trangt på de få kvadratmeterne de er innestengt i. Man bare venter på hvem som knekker sammen først av dem.

Som sagt, La meg ikke huske er hverken sjokkerende eller original, men underholdende. En thriller med viktig tema og tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

Filmen er nok bedre kjent enn selve boka, selv om boka og filmen er svært forskjellige.

Filmen ble produsert i 2002 med Richard Gere i hovedrollen. Filmen er delvis basert på boka som ble utgitt i 1975. Forfatteren av boka, John A. Keel var som sagt journalist, som døde i 2009. Han var journalist, men ingen vanlig journalist. Han skrev mye om blant annet ufoer, og han var en av de først som kom med begrepet "Men in black".

Også basert på virkelige hendelser
I denne boka tar han for seg the mothman, altså møllmannen på norsk, også kalt dødens budbringer. Den ble ofte observert mellom 1966 og 1967 i Point Pleasant. Point Pleasant ligger i Vest-Virginia, og en kjent ulykke skjedde der i 1967. En bru kalt Silver Bridge kollapset og 46 personer omkom i ulykken, i tidsperioden da the mothman ofte var observert av forskjellige vitner. The Mothman har et rykte på seg å være en slags dødsbudringer/dødsengel, og dukker opp like før noe tragisk skjer. Ikke alltid, men ofte. Den beskrives som en fugl på to ben som er i samme høyde som en mann. Han ser ut som en blanding av en mann, fugl, ugle, flaggermus og har røde øyne. (Prøv å forestille deg hvordan mothman ser ut, om du kan ... ). Den ble ofte sett langs veiene, flyvende over biler og andre steder. Folk fikk også ofte en ubehagelig følelse av at noen så på dem uten at de så eller oppdaget noe merkelig

Hvem er vel ikke interessert i mystiske fenomener?
Selv tror jeg ikke på The Mothman, Rake Man, Slender Man, Bigfoot, og slike såkalte fenomener, men spennende er det uansett, og det skader ikke å prøve og ha et åpent sinn, heller. Synes slike ting er spennende å lese om og se dokumentarer om. Det er en slags guilty pleasure, og det må jo være lov. Alle, eller i hvert fall de fleste, har en fascinasjon når det gjelder mystiske fenomener. Det er alltid noe spennende med det ukjente, samme hva man tror på, eller ikke.

The Mothman Prophecies er om journalisten John Keel som selv undersøker det som skjer i Point Pleasant i sekstiårene, da fenomenene var på sitt mest aktive. Han kommer dit på grunn av ufomysteriene og rare lys på himmelen. Mens han er der i ett år, får han høre rare historier om blant annet the mothman og andre hendelser. Folk har også fått mystiske og underlige telefonoppringninger. Han blir oppsøkt av vitner, som diskuterer underlige og litt creepy hendelser. Keel oppsøker også steder der vitner hevder de har opplevd det ene og det andre, for å se om han kommer til å legge merke til noe spesielt eller ikke. Han nevner også at mothman er blitt "observert" i Sverige. Skal man tro på det?

Det er ikke mye jeg kan skrive om boka siden jeg ikke vil røpe noe, og boka er svært repetetiv, så det blir heller ikke all verdens å skrive om, dessverre, selv om fenomenet er interessant i seg selv. Både handling, beskrivelser og hendelser er svært repetive, og det dreper det meste av atmosfære. Noe som er synd, fordi dette fenomenet hadde fortjent å bli presentert på en mer skremmende måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har prøvd å skrive denne anmeldelsen opptil flere ganger, men det bare låser seg. Fordi dette er en veldig sterk og dyster bok. Enkelte bøker er nesten umulig å beskrive på en ærbar måte.

Tett på forfatteren
Slik er det med The Bell Jar av Sylvia Plath som ble utgitt i 1963 under navnet Victoria Lucas. Boka er ingen biografi, men ganske nære. The Bell Jar er som kjent om depresjon og om tanker om at livet virker meningsløst. Hovedpersonen Esther Greenwood, strever med å finne mening med tilværelsen, og betrakter verden gjennom en slags glassvegg, og føler seg fanget i seg selv. Det er som sagt ingen biografi, men det kan oppfattes som det, da man finner flere likhetstrekk mellom hovedpersonen Esther, og Sylvia Plath.

The Bell Jar er om en helt annen tid enn vår tid. Vi er tilbake i tidlig i 1950 årene, da fleste kvinner ikke var yrkeskvinner, men husmødre, og mennene var "sjefen" i huset. Kvinner skulle vaske, og mennene jobbe, lese aviser og få middagen servert til bestemt tid. Men på den tiden fantes det også kvinner som tok utdanning og som ville ha et annet liv, blant annet Esther Greenwood. Hun befinner seg i New York sammen med andre "herskapelige" jevnaldrende jenter. Hun er fra Massachusetts, og er i New York sammen med noen andre jenter for å jobbe for et jkvinnemagasin i en liten periode. Sjefen hennes er veldig krevende og dominerede, og miljøet minner nesten om filmenThe Devil Wears Prada med Meryl Streep og Anne Hathaway. Denne muligheten, stedet, byen, burde være en opplevelse for livet, men istedet føler Esther seg noe malplassert. Hun klarer på en måte å ikke nyte det. Det er det jeg fanger opp. Tilbake i Boston får hun vite at hun ikke er kommet inn på skrivekurset hun søkte på, og blir boende hjemme hos sin mor utenfor Boston resten av den sommeren. Den samme følelsen som hun hadde i New York, kommer smygende tilbake, da hun føler at alt er håpløst Hun slutter gradvis å gjøre noe som helst. Det ender med at hun går til deres familielege, og derfra blir tilværelsen stadig mørkere og utfordrende. Hun har bare hatt mislykkede forhold og har ingen sikre fremtidsplaner, hverken når det gjelder karriere eller kjærlighet. Vil hun få den rette hjelpen, og komme seg ut av den onde sirkelen?

Stort tema å forholde seg til
Ikke meningen at det skulle bli et så langt handlingsreferat, men dette er en liten bok, med stort tema og mye som skjer. Det er vanskelig å "sortere" ut kun det viktigste, og samtidig ikke avsløre noe. Som sagt er dette er en svært dyster bok, og kanskje ikke en bok for hvem som helst, da den kan være litt heavy. Jeg liker ikke feelgood bøker, så personlig har jeg ikke noe i mot mørke og dystre bøker. Av og til har man godt av det for å få litt perspektiv på ting, og jeg liker å tenke på bøkene jeg har lest lenge etter at jeg er ferdig med dem, og dette er en slik type bok. En man tygger på lenge etterpå.

Dette er en såkalt nøkkelroman. En nøkkelroman er noen virkelige personer som blir brukt i en roman, bare at det brukes andre navn. Og det er mange likheter mellom Ester og Sylvia, noe som jeg ikke skal gå så veldig nære innpå. Grunnen er at jeg kjente ikke til Sylvia Plath noe særlig før jeg leste The Bell Jar. Har lest litt om henne etter å ha lest boka, for jeg ble litt nysgjerrig, men føler ikke at jeg kjenner godt nok til livet hennes til å sammenligne henne og Esther noe særlig. Jeg har bare fanget opp noen likhetstrekk her og der, blant annet at Sylvia Plath selv jobbet for et magasin i New York, og at hun også slet med depresjon. Så har ikke tenkt å utdype flere likhetstrekk mellom Esther og Sylva, da jeg er ingen Sylvia Plath ekspert.

Mørk og dyster, men ikke sjokkerende
Dette er heller ikke en stor bok. Den er så vidt over tohundre sider, så det er begrenset hva man kan skrive om den uten å avsløre for mye, og det er heller en bok man bør lese istedet for å lese om. Det er en av de mørkeste og dystreste bøkene jeg har lest på lenge, så som sagt er den ikke for alle av den grunn. Selv har jeg lest mange dystre bøker før, så har på en måte blitt vant til det, men likevel var det en hard bok å komme seg gjennom. Det blir som å kjenne på håpløsheten til Esther, selv om man ikke er deprimert selv.

Det er selvfølgelig mye mer jeg kunne ha sagt omThe Bell Jar, men les den heller. Man får større utbytte av den da. Som sagt er den hard og vanskelig å komme seg gjennom, men vel verdt det. Boka er et bevis på hvor skjøre mennesker kan være, og hvor vanskelig det kan være å tre inn i voksenverdenen. Om det å ikke passe inn og hvorfor føle at man er så forskjellig fra andre. Det stiller spørsmålet: Hva er egentlig et vellykket menneske?

Boka ble filmatisert i 1979, som jeg også gjerne vil få med meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Familien Fear er ikke som andre familier.

Familien Fear forfulgt av tragedier eller er det forbannelser?
De har en lang historie bestående av ulykker og tragedier. Boka er i begynnelsen i tidsperioden mellom 1922 og 1924, der sjalusi hersker mellom søstrene Ruth Ann og Rebecca. De har aldri vært spesielt nære, og den ene søsteren har sitt eget skjulested. Oppe på loftet er det flere antikke bøker med forskjellige spådommer og andre hemmeligheter. Hun er usikker på om foreldrene vet om disse bøkene eller ikke, eller om det er hennes egen lille hemmelighet. Uansett så er det hennes favorittrom, og dit hun går når hun er frustrert og lei seg. Søsteren hennes gjør noe som gjør Ruth Ann opprørt, og på selve bryllupsdagen skjer det noe katastrofalt som det snakkes om i slekta i flere år senere.

Over nitti år senere, er det en annen familie fra samme slekt med samme etternavn som bor i det samme huset, og de mystiske antikke bøkene står der de alltid står, på loftet. Søstrene som bor der nå er heller ikke spesielt nære. Harmony er litt misunnelig på Marissa som har bedre utseende, godt likt av andre, mens Harmony lever som en skygge og driver med sitt. Attpåtil skal søsteren hennes gifte seg og Harmony bestemmer seg for å ha det litt gøy med noen spådommer som en hemmelighet for seg selv, og for å sjokkere bryllupsgjestene litt. Til og med Harmony blir dypt sjokkert da hverken hun eller andre finner Marissa noe sted på selve bryllupsdagen. Hva har skjedd og vil de noen gang finne henne? Er det på grunn av at det hviler en forbannelse over familien hennes, hvor andre tragiske ting har skjedd tidligere, eller er det noe mer bak?

Return to Fear Street er en slags reboot av originale Fear Street av R.L. Stine, som også er forfatteren av fenomenet Grøsserne, altså Goosebumps. Jeg rakk å lese noen av Fear Street bøkene på den tiden, men mest Grøsserne da jeg var stor fan av den serien, og Fear Street ble ikke utgitt lenge i Norge av en eller annen grunn, til min store skuffelse, siden jeg var stor fan av R.L. Stine. For jeg ville gjerne ha med meg de bøkene også. Selv om dette ikke tilhører originale Fear Street bøkene, gjør det ikke noe.

Gale påfunn
Jeg var som sagt stor fan av Grøsserne som yngre leser, og selv om jeg har lest noen enkeltstående bøker av R.L. Stine i voksen alder som jeg ikke har likt, så føler jeg her den samme nostalgien som da jeg leste Grøsserne. Fear Street består også av snodige og gale karakterer og skremmende påfunn. Disse bøkene er litt skrudde, som også er meningen å være, så det føles som å ha gode R.L. Stine tilbake. Man blir veldig nostalgisk av det, og You May Now Kill the Bride var svært underholdende, selv om jeg er for gammel for målgruppen.

You May Now Kill the Bride er en bok med veldig mørk atmosfære, gale og levende karakterer, kreativ handling, og byr på stor dose underholdning. Den er ikke spesielt original, men det gjør ikke noe. Man skal bare lese litt, så litt til, og til slutt sitter man fast i boka. Det er den effekten boka har, og det var nesten som i gamle dager, da man ble forelsket i en ny serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å være den nye er ingen spøk ...

En stor dag
Alle, i hvert fall de fleste av oss husker vel glimt av vår første skoledag, og hvor nervepirrende det var å starte en ny fase i livet. Spenningen, forventningene og alt som hører med før dagen starter. For Kelvin Klosmo er det hele noen hakk verre. Ikke er det bare hans første dag på en annen skole, men han er den eneste nye, og skolen ligger i verdensrommet. Både han, foreldrene og lillesøsteren må tilpasse seg de nye omstendighetene. Kelvin vil møte opp på første skoledag uten foreldrene. Han er et megageni og tror han klarer seg fint alene, men første skoledag med fremmede medelever byr på mange utfordringer. Medelevene er forskjellige vesener med forskjellige personligheter som Kelvin og vi mennesker. Kommer Kelvin til å passe inn eller vil han bli behandlet som en nerd? Det tar ikke lang tid før han må samarbeide med andre, for det viser seg at noen har onde planer og destruktive planer som kommer til å gå utover alle. Vil Kelvin og de andre stoppe ham, eller er det for sent?

Er det en ting mange har til felles, er det å faile. Å ikke duge til noe. Det er noe Kelvin også får kjenne på da han begynner på en ny skole. Vil han bli likt og passe inn? Er han bra nok for skolen i det hele tatt? Mange av oss kjenner vel seg igjen i det, ikke bare angående første skoledag, men når man kommer et nytt sted generelt.

Rotete og uengasjerende
Sci-Fi ungdomsskolen minner om tegneseriebok selv om det ikke er det. Det er en blanding av ren tekst og tegneseriestriper, en slags veksling mellom det. Det ble for rotete for meg. Enten skulle det ha vært tekst med illustrasjoner eller bare tegneseriestriper, ikke sånn litt av alt her og der. Det ødelegger både flyt og interesse. Det har heller ikke noe med målgruppen å gjøre. Selv om jeg er for voksen for barnebøker, har jeg lest noen barnebøker i det siste som jeg virkelig har likt. Å ikke like en bok bare fordi man ikke er i målgruppa, er ingen unnskyldning. Jeg ble bare ikke engasjert i hverken historien eller illustrasjonene. Synes karakterene ofte var masete, nærmest slitsomme enn morsom, og historien ble for merkelig i grunn. Den fenget meg ikke. Syntes heller ikke at humoren fungerte noe særlig. Liker tørr humor, men denne gang ble det for tørt.

Kanskje en morsom bok for den rette målgruppen, men for min del ble dette for kjedelig og slitsomt. En bok man er lettet over å bli ferdig med for ingenting med Sci-Fi ungdomsskolen fungerte for meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Konrad Sejer er fremdeles Karin Fossums etterforsker, men i denne boka er han mer i bakgrunnen.

Sjokkerende sak
Konrad Sejer dukker opp i bok nummer fjorten i Karin Fossums krimserie som man ikke trenger å lese i kronologisk rekkefølge. Det er alltid en ny sak. Denne gang om et lite barn som dør i en stygg ulykke. Hvem har skylda? Moren eller faren? Var det en ulykke? Kommer en av foreldrene til å bli spist opp av skyldfølelse og tilstå hele greia, eller vil det forbli en uløst sak?

Dette er kanskje ikke en bok for foreldre å lese med tanke på at dødsulykken (eller var det en ulykke?), gjelder et lite barn. Selv vi som er barnløse har forståelse for tapet av et barn. Vi er ikke helt uvitende og kalde, bare for å understreke det. Dette er en sårbar bok for både lesere og de som er involverte i historien, selv om det bare er fiksjon.

Karin Fossum kan det å beskrive mennesker, spesielt de som befinner seg utenfor samfunnet, outsidere som ikke hører til noe sted. Men hun er også god til å beskrive enhver menneske hun plotter inn i konseptene sine, fordi hun har god psykologisk innsikt. Det fikk man greie på ganske tidlig i bøkene hennes. Jeg har ikke lest alle, men de fleste.

Ensporet krim
Selv om denne boka er sårbar i sin helhet, har den ingen gnist eller brytninger som i Fossums tidligere bøker. Denne føltes for enveiskjørt og hadde for lite utfordringer. Noen kommer kanskje til å bli overrasket over slutten, men for min del ble det dessverre for forutsigbart. Likevel er slutten noe "sjokkerende", men på en annen måte. Ikke sjokkerende fordi den lurer meg, for det gjør den ikke, men sjokkerende på en måte jeg ikke kan utdype meg om for ikke å avsløre noe, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Men leser man boka vil man skjønne hva jeg hinter til. Jeg liker ikke å være diffus, men man må være det noen ganger.

Det er litt skuffende at Konrad Sejer ikke er så fremtredende i Formørkelsen fordi det er en varm og menneskelig etterforsker. Han lar ikke noen være offer eller la en situasjon dømme andre. Han ser på et menneske som et menneske og ikke noe annet enn det. Istedet for å gjette og dømme, vil han vite sannheten uansett hvor lang tid det vil ta ham å finne ut av ting. Det har jeg sansen for. Han gjør ikke ting på en brutal måte. Han er ikke alkoholiker som de fleste andre etterforskere og jages ikke av indre demoner som er typisk for politietterforskere i dagens krimverdenen. Istedet er han gammeldags, saklig og veldig nøktern. En godt likt type.

Formørkelsen er dessverre ikke Karin Fossums sterkeste kriminalroman. Min favoritt er fremdeles Djevelen holder lyset. Men jeg leser gjerne flere bøker med Konrad Sejer. Han er en god grunn i seg selv å lese bøkene av Karin Fossum. For min del ble denne boka for forutsigbar og manglet dybde.

Fra min blogg: I Bokhylla