Bokelskere.no

Boka handler om en 16 år gammel jente (jeg tror vi aldri får vite navnet hennes, hun omtales som jeg og kan ikke huske at noen roper eller nevne navnet hennes noen gang). Familien hennes er i oppløsning etter at moren hennes tok selvmord. At moren hennes har tatt livet av seg gir ingen meningen, og valget hennes er vanskelig å akspetere. Den 16 år gamle jenta sitter igjen med faren og en lillesøster. Faren ligger stort sett hele tiden på sofaen med alle gardinene trukket for. Lillesøsteren har flyttet ut. Hun har flyttet til en tante som bor i nabohuset. Den 16 år gamle jenta bor alene med en hjelpesløs far mens hun selv prøver å gå på skolen hver dag og prøver å leve et "normalt" liv. Hun går også til en psykolog som hun syns er en dust.

Savnet etter moren er bittert og sårt, hun drømmer om å komme seg vekk, reise, ta med faren på sydentur, men faren vil ingenting lenger, bare ligge på sofaen og sove. Samtidig er jenta avstandsforelsket i en gutt på skolen. Livet er jaggu ikke enkelt. Vil hun noen gang akseptere morens bortgang? Vil faren hennes bli den samme igjen og vil resten av familien noen gang bli samlet? Hun er lei av elendigheten, prøver å late som om alt er bra, men det er ikke lett. Hva skal hun gjøre?

Dette er en tynn bok på bare 96 sider, men innholdet er svært tungt. Jenta og familiemedlemmenes måte å takle et selvmord på, takles på forskjellige måter og og gir oss et troverdig inntrykk av det. Selv om boka er tynn, blir vi godt kjent med hovedpersonen og hvordan de andre i familien hennes er og hvor dyster situasjonen hennes er. Og skrivemåten er original. Hovedpersonen forteller alt fra hennes ståsted, hun veklser med personene hun snakker med, hvordan situasjonene er og hvordan hun forteller/tenker/fører enveis samtale med sin døde mor.

Dette blir en kort og effektiv anmeldelse fordi jeg er redd for å avsløre for mye siden boka ikke er så tykk. Men vil bare si at Bare en time til tar opp et tema det nesten ikke snakkes/skrives om, hvordan en familie takler det, og vil man klare å reise seg opp igjen etter et slikt tap? Bare en time til er en godvond leseopplevelse som er både realistisk, alvorlig, tankevekkende og full av svart humor. Den har svart humor som letter litt på den dystre stemningen. Les den og den passer fint for både ungdom og voksne.

Alle har jo skjeletter i skapet, eller?

Jodie Garrow har alt; et flott hjem, kjent og respektabel ektemann, to barn, og elsker å holde fasaden på den måten. Hun har jobbet hardt for å komme dit hun er nå. Selv kom hun fra vanskelig kår, og hadde en tøff oppvekst. Likevel har hun kommet godt ut av det med god utdannelse, og alt annet. Men da datteren hennes Hannah, blir utsatt for en ulykke blir tilværelsen for Jodie snudd opp ned. Noen på sykehuset gjør en oppdagelse, og kjenner igjen Jodie. Sykepleieren som kjenner igjen Jodie etter så mange år, begynner å snakke om en tid i livet som Jodie slett ikke vil snakke om. Jodie var nemlig selv en pasient på samme sykehus da hun var tenåring, gravid og ville gi bort barnet for hun følte hun ikke var i stand til å ta vare på det. Hva vil hennes nåværende datter og resten av familien hennes reagere når de får vite at Jodie har en datter fra før. Er hun fremdeles i live, og vil Jodies liv noen gang bli som før?

Psykologiske thrillere (og mørk litteratur) er vel det jeg leser mest av. Wendy James er et kjent forfatternavn for min del, men har aldri lest noe av henne før. Og psykologiske thrillere blir jeg aldri lei av. Begynte å lese boka uten noen særlig høye forventninger. Den hadde en lovende start, men så ble det litt monotont. Følte at ting gikk bare en vei og enkelte episoder passet ikke inn i fortellingen, som føltes litt malplasserte. Følte også at personene befant seg utenfor saken i stedet for inn i selve saken. Ting gikk rundt istedet for inn i saken som gjaldt. Det ble ikke intenst nok. Savnet også mer personutvikling i hele persongalleriet, egentlig. Enten hadde de bare en følelse eller gikk over til en annen følelse og disse følelsene varte litt vel lenge. Savnet mer variasjon i følelsesregisteret. De ble litt for pappfiguraktig. Må innrømme at Jodie var litt interessant å lese om, men det "damete" språket som Wendy James brukte plaget meg en god del. Dette er psykologisk thriller, men språkmessig sett virket dette nesten som en chick - lit bok. Det blir for damete alt med seg, og det er jeg ingen fan av. Språket og beskrivningene blir litt for feminint. Vet ikke hvordan jeg skal forklare dette på en forståelig måte, men språket, og beskrivelsene blir litt for overfladiske alt med seg. Det er det som er greia, og det har jeg ikke helt sansen for. Savnet litt røffere skrivemåte. Alt i alt blir både språket og handlingen litt for monotont og langdrygt.

Begynnelsen var både lovende og intenst. Jeg hadde håpet at det tempoet ville holde ut gjennom hele boka, men dessverre skjedde det motsatte. Det var lite utvikling gjennom både handling, karakterutvikling og skrivemåten ble en smule tam. Mye ble gjentagende, både av følelser og handling. Det føltes ut som om historien på en måte stoppet opp og forfatteren selv også var litt usikker på hvilken retning handlingen ville ta. Savnet en tekst som var mer strammet opp og en dose mer itensitet.

Et feilgrep hadde et godt utgangspunkt, og det er spennende å tenke hva man selv ville ha gjort hvis man befant seg i Jodies situasjon. Handlingen hadde også noen småspennende episoder, men alt i alt var dette en langsom psykologisk thriller og språket var litt vel feminint. Handlingen er realistisk nok til at det kunne ha hendt i virkeligheten og skapt store overskrifter for den det gjaldt, men stort mer enn det er ikke Et feilgrep så mye å snakke/skrive om. Det er dessverre en bok som går fort i glemmeboken. Savner psykologiske thrillere som virkelig overrasker og hjemsøker meg lenge etterpå. Et feilgrep var dessverre ikke en sånn bok.

PS: Sløvt av forlaget å skrive bakpå boka at hovedpersonen heter Judy (det navnet blir gjentatt mange ganger på baksideteksten), men i boka heter hun egentlig Jodie ... Et feilgrep det der gitt ...

Boka skuffet meg også. Jeg har ikke noe i mot at bøker inneholder mye av det overnaturlige og er litt grøsseraktig. Jeg syns boka generelt var litt tam og treg. Sikkert jeg som har lest for mange lignende bøker at det er ikke mye som overrasker meg lenger:) Jeg savnet den intense uhyggen.

Eg er heilt einig med dei positive vurderingane av denne boka. Asbjørn Sunde var sjømann, og han skriv imponerande sterkt om Noregs mest aktive motstandsgruppe, Det er nettopp i stilen han imponerer! I dag har eg møtt to attlevande medlemmer av gruppa på eit arrangement på Sollia i Søndre Land, hovudkvarteret til Sunde fram til det tyske angrepet (30. mai) som gjorde at dei medlemmene som oppheldt seg der, måtte flykte til og over Randsfjorden. Utruleg sterkt å høyre dei to snakke om opphaldet der og flukta under angrepet. Historikar Lars Borgersrud, forfattaren av Nødvendig innsats snakka om bakgrunnen for at gruppa vart oppretta - og viste på ein overbevisande måte at rettssaka mot Sunde etter krigen - og ikkje minst dommen - var poilitisk motivert.

Tidligere i denne uka ble jeg ferdig med Skyggefødt av Jan Tore Noreng.

Og i helga skal jeg fortsette i Et feilgrep av Wendy James som jeg er godt i gang med, fortsette i Mapuche av Caryl Férey og jeg har en følelse av at jeg blir ferdig med Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård i løpet av helga. Jeg har nå lest over 900 sider, så det nærmer seg slutten. Har lest i den siden slutten av januar. Den er ikke kjedelig og treig, men pocketboka er ganske massiv og tung å holde i, rene brytekampen. Blir jo sliten i armene:) Men tror nok jeg blir ferdig med den i helga, så det blir vemodig for meg når jeg har lest ferdig alle Min kamp bøkene ...

Og hvis det blir tid til overs (har jo all verdens tid for tiden), skal jeg begynne på Barne en time til av Sanne Mathiassen.

Så, går ikke tom for lesestoff denne helgen heller:)

God helg til deg også:)

Forfriskende, lettfattelig språk, morsomme figurer - en god bok for ungdom og voksne!

Det russiske ordet som Egeberg har sett om med "borger", er "гражданин", for eg har fått tak i originalutgåva, og det betyr "(stats)borgar", altså det same som på fransk er "citoyen" og engelsk "citizen", slik eg har vore inne på tidlegare. Altså ikkje noko "borgarskap" her. Gleder meg til å bla i "Мастер и Маргарита"!

Er det mer mellom himmel og jord?

Fire ungdommer rømmer fra Vassmo Gård ved å stjele en bil. Vassmo Gård er et sted for "vanskeligstilte" ungdommer. Disse fire ungdommene er mektig lei av autoriteter, terapi, og alt som har med Vassmo Gård å gjøre. De vil rømme fra alt og alle, gjerne forsvinne fra jordens overflate og bestemme over seg selv. Gjøre det de selv vil istedet for å høre på hva som er "best" for dem. De kjører av gårde uten noen plan eller strategi. Alt de vet er at de vil langt vekk fra den plassen som mulig. Kjøre til et sted hvor ingen kan finne dem. Ved en tilfeldighet havner de ironisk nok på en annen gård. I motsetning til den gården og Vassmo Gård er at gården de har rømt til ligger veldig øde og gjemt, det er gammelt (de må leve uten strøm), og der får de akkurat den friheten de trenger. Ingen masing, ingen regler. Hva er vel bedre enn det?

Denne vennegjengen som er på rømmen består av tre gutter og ei jente. Kalle er overmannen; han med muskler, "kult" språk og som mange frykter. Pia er den fineste jenta fra Vassmo Gård og har på en måte et forhold til Kalle. Andreas er Kalles "venn" som aldri tør å motsi ham og prøver å være like "kul" som ham. Og Jon er musikeren og drømmeren. Og hemmelig forelsket i Pia. Vennegjengen består mildt sagt av veldig forskjellige personligheter.

Hvor lenge kommer de til å oppholde seg på den forlatte gården uten å bli funnet? Holder de ut med hverandre? Og hva er alle disse hullene i bakken, og hvorfor står denne gården forlatt? Hva har skjedd med folkene som har bodd der tidligere? De fire vennene får uventet, hektisk, mystiske opplevelser og utfordringer i vente ...

Må innrømme at Jan Tore Noreng var en ukjent forfatter for meg, men å lese bøker av forfattere jeg aldri har lest noe av tidligere, er jo alltid spennende. Og grøss/mørk litteratur er i alle fall min gate, samme om målgruppen er for ungdom eller voksne. (Ja takk, begge deler). Med lovende, grøssende bokomslag og lovende konsept, måtte jo dette være bra! Men siden jeg er en erfaren leser, spesielt i den sjangeren, så har jeg jo selvfølgelig blitt mer kresen med årene, enten jeg vil det eller ikke. Det jeg mener er at som leser, spesielt i den sjangeren, krever jeg jo noe nytt. Noe nyskapende. På et vis var konseptet det, men på et annet vis så var det ikke det. Det er ikke ofte at jeg leser grøsserbøker om den type folketro som denne forfatteren bruker, bortsett fra i boka Stallo av Stefan Spjut som jeg leste tidligere i år. Så siden dette ikke var så originalt som jeg ønsket det skulle være, koste jeg meg med boka både med de overnaturlige elementene som dukket opp underveis og personbeskrivelsene. Det var lett å se disse ungdommene foran seg, og det var nesten som å være der på gården sammen med dem, på godt og vondt. Personene var troverdige og det er en gjeng som man lett kjenner seg igjen i fra ungdomstiden der en var sjefen/overmann og vi andre prøvde å finne vår plass i gjengen.

Og selv om de overnaturlige elementene ikke var så originale var som jeg hadde håpet, var dette likevel spennende lesing, selv om jeg egentlig er for "gammel" til å lese denne boka. Jeg liker å lese ungdomsbøker (også bøker for voksne), men grunnen til at jeg også liker å lese ungdomsbøker er at jeg liker å holde meg oppdatert på hva ungdommer liker å lese nå for tiden. Jeg er en nysgjerrig leser. Og selv om denne boka ikke skremte meg på noe vis eller gjorde meg mørkredd (er dessverre hverken mørkredd eller husredd. Jeg må være kurert:), så tipper jeg at ungdommer som vil prøve å lese noe fra denne sjangeren, vil få mange gufne opplevelser både mens de leser denne boka og muligens etterpå. For min del ble dette som en mørk komedie, men det hadde vært artig å se denne på film!

Godvond leseopplevelse ....

Året er 2012 og Rose fyller 105 år. Selv om kroppen er gammel er hun likevel oppegående og fremdeles klar i toppen. Hun bestemmer seg for å skrive sin egen biografi. Hun har tross alt levd et langt liv, hun har opplevd det meste, og hun har ikke tenkt å gi seg med det første. Vi får et innblikk i livet hennes fra hun ble født i 1907 og frem til 2012. Hun skriver for det meste fra den tiden hun møtte og var gift med sin første mann, Gabriel, som hun fikk to barn med. Hun forteller også om tiden hun drev sin egen restaurant. Men familieidyllen slår sprekker når Gabriel finner ut at Rose har vært utro. Han bestemmer seg for å flytte og ha omsorgen for barna. Rose prøver å holde sorgen i sjakk ved å jobbe enda hardere, og en dag entrer Heinrich Himmler inn på restauranten hennes, og de får en spesiell connection. Eks - mannen hennes, Gabriel har påstått at han selv ikke er jøde, men en dag får Rose vite at både han og barna deres er fraktet bort sammen med de andre jødene. Himmler påstår at han vet omtrent hvor Gabriel og barna hennes er og skal holde henne informert. Men kan hun stole på ham eller har han andre intensjoner? Heinrich Himmer er/var tross alt Hitlers høyre hånd eller hans løpegutt om du vill. Er han til å stole på og er han den han utgir seg for å være?

Dette er en bok som er vanskelig å skrive om. Ikke bare på grunn av at boka inneholder alvorlige temaer, men boka er meget kort og jeg er redd for å avsløre for mye, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Så jeg har prøvd å formulere denne anmeldelsen i hele dag og jeg har ikke brukt så lang tid før på en bokanmeldelse. Jeg tar jo alle bokanmeldelsene jeg skriver seriøst og bruker mye tid på dem, men denne boka er ekstra vrien å skrive om, føler jeg. Men prøver det beste uten å ødelegge for noen.

Jeg ble litt skeptisk angående denne boka. Ikke for at den er basert på 2.verdenskrig, men fordi jeg følte at denne boka var litt i samme gate som Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson som jeg leste i fjor. Der også hovedpersonen er gammel, forteller om sitt liv og ting som er litt hinsides skjer. En slags mørk/svart komedie, og det kunne også Himmlers kokk også lett oppfattes som, i hvert fall i begynnelsen. Jeg var redd det ville bli omtrent det samme for jeg likte ikke Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant noe særlig. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg liker ikke svart humor i bokformat. Det vil jeg heller se på tv-skjermen. I bokformat blir uansett type humor for tørt på en måte. I hvert fall for min del. Det er ikke helt min sjanger og jeg var redd denne boka skulle gå like bananas som Hundreåringen ....

Heldigvis er det ikke helt samme sjanger. Litt like, men samtidig ikke. Himmlers kokk er ikke bare en alvorsroman, men den har en mørk humor som også overdriver litt på lik linje som Hundreåringen som klatret gjennom vinduet og forsvant, bare at denne type humor var mer realistisk og nøktern. Denne forfatteren prøver ikke for hardt å være artig, og så er det en stor dose alvor også. La oss si at det er en dyster roman med en del gullkorn. Det er humor på alvor, om dere skjønner hva jeg mener? Ingen av delene er overdrevent. Den er nøytral og hvem bruker jo ikke litt humor i dystre situasjoner? Alle har jo hver vår form for forsvarsmekanisme. Og til tross for all motgang og nedturer som Rose forteller oss om, så er det alltid noe som holder henne oppe. Hun har en evig livsgnist og ingenting knekker henne til tross for alt hun har opplevd. Hun har sin sære måte å overleve på og kommer bare styrket ut av ting. Og hun tar oss med på livsreisen hennes ved å veksle nåtiden og helt tilbake til 1907, på en oversiktelig måte og kommer alltid til poenget. Franz-Olivier Giesbert har en lett og oversiktelig måte å gjøre dette på uten at vi roter oss bort i hvor i livsfasen til hovedpersonen vi befinner oss i.

Franz - Olivier Giesbert skriver om en sterk hovedperson som reiser seg opp hver gang hun møter motgang og sorg, hvordan hun har råd for alt, han beskriver hvordan hun prøver å overleve i de mest utenkelige situasjoner med en liten dæsj humor. Boka er litt overdrevent i blant, men det gjør ikke noe. Selv om jeg grudde meg litt til å lese boka for tenkte at det ikke var en bok for meg. Jeg var redd det var en overdreven humoristisk bok, men det var det heldigvis ikke. Selv om den ikke alltid er like realistisk, og inneholder litt galgenhumor så var dette ikke en bok å grue seg til å lese likevel. Og dette gir meg mersmak å lese flere bøker angående 2. verdenskrig. For jeg har noen bøker som er basert fra den tiden ulest i hylla og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å åpne dem om ikke altfor lenge.

Himmlers kokk var både hjertevarm, sårt og småvittig leseopplevelse. Og selv om det ikke ble en favorittbok for meg, så kommer jeg ikke til å glemme hovedpersonen Rose med det første.

Herlig. Den skulle jeg gjerne ha hatt hjemme hos meg. Jeg er horrorfreak:)

Sånn har været vært her også, spesielt i dag. Hvit himmel og snø som faller, så blå himmel med noe solgløtt. Våren er og blir ubestemmelig. Glad jeg er høstmenneske. Da er det mer stabilt og det er fint ute

Ja, det blir trist å avslutte Min kamp serien siden jeg har vært en hardbarket leser av den for tiden. Selv om den sjette (den siste) ikke måler helt opp til nivåene fra bok 1 - 5 blir det likevel litt trist og vemodig å avslutte serien. Litt blandet følelser. Litt vond og litt trist. Så grugleder meg til å bli ferdig med boka/serien. Litt rart å tenke på i etterkant at jeg sverget på at jeg ikke skulle lese disse bøkene siden den serien fikk så mye omtale i media, og tenkte også at det var bøker som ikke var for meg, men glad jeg tok feil og at jeg våget å lese den. Ingen tvil om at Knausgård kan å skrive. Han treffer meg i hvert fall.

Og ja. Å sitte hjemme hele tiden betyr ikke nødvendigvis at vi slapper av, er glade for å slippe å jobbe, og kan gjøre det vi vil osv ... Det stemmer i hvert fall ikke med meg. Dette er den 11 måneden jeg trør hjemme nå og jeg hater å være sykemeldt. Har ikke følt at det har gått bedre med tiden heller, heller det motsatte. Lei av å gå meg selv på nervene:) Så hjemmelivet er ingen fryd. Jobber hardt for å komme tilbake til arbeidslivet igjen, men vet ikke hvor lang tid det tar. Det er det som er det verste. Man vet ikke hvor lenge denne tilstanden varer. Så hvordan jeg holder ut vet ikke jeg, men må jo bare holde ut på et vis:)

Og det er bra at du leser noen sider når konsentrasjonen ikke er på topp. Det gjør jeg også. Hadde lesesperre for noen uker siden, men likevel leste jeg selv om det var bare noen sider pr.dag. Det er bedre det enn ingenting. Og glad for at det har løsnet seg for jeg blir litt apatisk når lesesperren kommer.

Forrige uke var det steksol og sommertemperatur, mens i denne uka har det vært kaldt og snø som kommer og går. Typisk trøndervær. Det er og blir ubestemmelig:)

I kveld skal jeg begynne på Skyggefødt av Jan Tore Noreng (må jo ha litt grøss selv om det er en bok for ungdom), jeg skal lese videre i Min kamp 6 og nå har jeg bare litt over 200 sider igjen i den så jeg har gjort fremskritt i den mursteinen. Så enten blir jeg ferdig med den i helga eller i begynnelsen av neste uke. Og jeg er godt i gang med Mapuche av Caryl Férey.

Så her er det både litt grøss, prosa/roman, og krim. Må jo ha litt variasjon:)

Samme som deg så syns jeg også det var godt med slike fridager før i tiden, men nå merker jeg ikke forskjellen etter å ha vært hjemme så lenge. Syns fremdeles at dette hjemmelivet er ren tortur, så jeg prøver så godt jeg kan å holde ut:)

Håper du finner en bok som holder på konsentrasjonen din. Ikke gøy å prøve å lese bøker når konsentrasjonen glimrer med sitt fravær. Har opplevd det før og håper det blir lenge til neste gang.

God helg:)

Ja, og dette bekreftar det som eg skreiv om at det ikkje var forbod mot religion, for "offisiell gudsfornektelse" er noko anna. Eg har lese at religion dessverre var forbode i Albania, og eg meiner å ha sett at det same er tilfelle i Nord-Korea. At det i praksis i Sovjetunionen - og seinare i andre land - kunne få farlege følgjer å vere truande, er likevel ein tragisk realitet.

Eg sluttar meg til alle dei som melder om eit ambivalent syn på boka - men du verda for nokre høgdepunkt! Eg trur ikkje at ein kan finne heilt klare parallellar mellom alt i romanen og forhold i forfattaren si samtid og i historia, at katta symboliserer noko spesifikt o.l. Det er fint å sjå korleis forfattaren er tidleg ute med moderne teknikkar - boka må jo kallast heilt unik på mange måtar, og har sikkert inspirert mange til å skrive i nye banar. Dei sidene som i mindre grad appelerte til meg, skal eg ikkje kommentere i denne omgang. Noko av det beste var slutten, der dei to historiene flaut saman og greip inn i einannan. Eg har også bestilt boka på russisk for å sjå etter ein del uttrykk i original, men tida strekk ikkje til for å lese henne på ny på Bulgakovs eige språk. Eg trur så absolutt at eg vil ta fram att boka om nokre år og prøve å forstå litt meir, ikkje minst på bakgrunn av dei mange engasjerte innlegga her i diskusjonstråden!

Grunnlova frå 1936 representerte kanskje det som gjaldt i teorien. Eg har aldri lese om noko forbod, men realitetane var sikkert slik som Ingunn viser i innlegget sitt. Dessverre. Fint om vi kunne få oppklart dette.

Fint. Eg skal avspasere litt, og i tilfelle eg ikkje kjem tilbake før fristane dine går ut, vil eg gjerne melde på Karen Blixen: Syv fantastiske fortællinger (1935).

Har lagt inn Grimbergserien her, om du skulle ha interesse av å registrere dei i samlinga di.

Noen irritasjonsmomenter,men mange nok ting som skjer, som er bra, til at jeg liker den. Stort plusspoeng for å bruke norske mytevesener.