Bokelskere.no

Eg kastar meg ut i diskusjonen, sjølv om eg ikkje har vore med på ei felleslesing sia Shakespeare-prosjektet... Rebecca er utan tvil ei god bok vel verdt å lese. Her er det spenning og nerve, og boka har - som du seier - mykje i felles med Jane Eyre. Eg liker begge bøkene godt. Samstundes er boka veldig lett å lese (ho var i si tid månadens bok i Ungdomsbokklubben). Som felleslesing vil eg gjerne ha eit verk eg kanskje ikkje ville greidd lese aleine.

Har lest Jobs bok og flere andre deler av GT og NT. Skjønner jo at forslagene mine kan være litt vel ambisiøse og spenstige, men er man en litteraturinteressert nerd av en lesehest, så er man det.. Er uansett utfall mest interessert i å lese verker det kan være vanskelig å komme gjennom alene.

Jeg har veldig lyst til å bli med i denne omgangen, avhengig av hvilken bok som leses. Joyces Ulysses og Homers Illiaden har jeg allerede lest og diskutert sammen med Bokselskapet Ulysses-Odysseen her på Stjørdal. Mrs Dalloway og Huckleberry Finn har jeg også lest. Alle er veldig gode bøker, så jeg skjønner godt om en av disse velges.

Selv kunne jeg gjerne tenkt meg en skikkelig utfordring. Hva med Dekameronen av Boccaccios, fra 1300-tallet, eller kanskje Bibelen? Dette er bøker jeg tror vil passe godt til samlesing, siden jeg neppe kommer meg gjennom dem alene... Bibelen er ei bok jeg gjerne skulle lest fra perm til perm. Selvsagt er den interessant ut i fra både et kulturet og et religiøst perspektiv, men for meg er også alle de senere bibelreferansene vi finner i litteratur veldig interessante. Kanskje er GT mest aktuelt som felleslesing? Blir forøvrig gjerne med på å lese et av de russiske storverkene, også.

Nok en super bokanmeldelse, Rose-Marie! Jeg leste boka i ett sluk forrige helg (var heldig å få tak i den allerede på lørdag), og jeg er enig med deg i at boka er en svært god avslutning på trilogien. De siste sidene leste jeg saktere og saktere, bare for å få dem til å vare lengre.

Jeg føler på mange måter at jeg "kjenner" David og flere av menneskene som skriver til ham. Til dels fordi jeg er fra Namsos, til dels fordi jeg tilhører samme aldersgruppe. Jeg kjenner igjen steder og stemninger fra byen, jeg kjenner igjen studenttilværelsen i Trondheim, med faste innslag på 3b... Traff faktisk Tiller selv på 3b like etter at han hadde gitt ut Skråninga, og måtte selvsagt gratulere ham med bragden.

Jeg var så heldig å få oppleve hele to bokbad med Carl Frode Tiller på Litteraturfestivalen i Lillehammer i mai (ett med Helga Flatland, ett med Jo Nesbø). Der snakket han blant annet om den svarte humoren han bruker i bøkene sine, en humor han mente går mange hus forbi. Må si meg enig i at blant annet åpningen av Innsirkling 3, der en person lyver på seg sykdom for å teste forholdet han er i, er humoristisk. Tiller snakket også om elementene av såpeopera som finnes i trilogien: vi "seriøse" lesere aksepterer glatt både tilsynelatende hukommelsestap og forbytting av barn ved fødselen... Elementer som på mange måter ville passet bedre inn i Hotel Cæsar, enn i såkalt seriøs litteratur.

I boka samles trådene og jeg må si jeg satte stor pris på endelig å få "møte" David. Han er på flere måter slik jeg har sett ham for meg, på andre ikke... Han er et menneske som oss alle, med sine styrker og svakheter, sin historie, sin samtid og sin framtid. David påvirker og påvirkes av andre. I enkeltes liv blir han veldig viktig, i andres liv er han bare en liten notis. Slik er det vel for oss alle? I Innsirkling 3 får vi vite bakgrunnen for annonsen som satte det hele i gang, og der må jeg si jeg ble overrasket. Hadde ikke tenkt meg den muligheten..

Under lesingen satte jeg pris på de mange litterære referansene Tiller bruker. Diskusjonen mellom Susanne og David om Loes Naiv.Super var festlig. Jeg leste boka som student, og husker den fremdeles veldig godt. David - og flere med ham - er opptatt av litteratur; ikke minst "viktig" og "riktig" litteratur. Kjenner igjen litt av mitt eget åndssnobberi fra tiden som student... Merket meg også, blant andre, referansene til August og Victoria av Hamsun, Buzz Aldrin... av Harstad og I eventyre av Duun. Nettopp den siste referansen bet jeg meg fast i, for er ikke denne trilogien litt av et eventyr? Tiller har selv sagt at trilogien på mange måter handler om Norges historie - inkludert oljeeventyret - i den tidsperioden som blir skissert. I tillegg er det 3 bøker og 3 fortellerstemmer pr bok.. Historien om den bortbyttede og fattige gutten som slår seg opp og fram har også elementer av eventyret i seg (Askeladden). Og, som David selv sier: ".. er jo heilt uverkeleg når ein tenker på det, er reine eventyret".

Drikker sjeldent vann, men det hender seg med noen limeskiver i. Da går det an:)

Så er spent på dine skriblerier om Michael Jackson boka. Du trenger ikke å skrive langt. Bare korte greie tanker angående boka er mer enn nok for meg:)

Han var jo genial. Han gjorde musikkvideoene til noe originalt (som korte spilelfilmer som du sier) og han hadde noe mange andre artister ikke har, nemlig særpreg. Misunner deg for at du var på Valle Hovin konserten hans selv om du ikke husker mye av det, men du var i alle fall der i det minste:)

Syns vann er litt kjedelig og smaker ingenting, så foretrekker varme drikker:) Og godt at sommeren stort sett er over for det ble for vamt og jeg vet ikke hvorfor, men kommer vel aldri til å bli noen sommermenneske.

Du trenger ikke å skrive noe langt, men bare noen få tanker om boka hvis du orker? Det hadde vært fint:) Jeg var stor fan av M.J. og veldig fascinert av ham, spesielt musikkvideoene hans. De skilte seg såpass ut fra andre musikkvideoer generelt, syntes jeg:)

Sitter nå og drikker blåbærte. Det blir kaffe senere i kveld. Drikker varme drikker så og si hele dagen uansett årstid. I hele uka har det vært perfekt høstvær: masse regn, og litt rufsete vær. Sånn jeg liker det. I dag er det dessverre sol og oppholds, så håper det ikke varer altfor lenge. Vil ikke ha mer sommer ...

Har slitt med dårlig leselyst de siste to ukene. Det går litt trått. Har sittet for det meste og bare glodd på bøkene i stedet for å lese i dem. Det er ikke noe galt med bøkene/innholdet, men leselysten er bare ikke der, men har tvunget meg selv til å lese litt igjen. Har ikke mange andre hobbyer og blir lett apatisk, så da får jeg bare lese litt uansett og håpe på at leselysten kommer tilbake etter hvert.

Tidligere denne uka leste jeg: The graveyard book av Neil Gaiman. En sjarmerende bok jeg gjerne vil anbefale.

Og i helga skal jeg lese videre i disse bøkene: Øyesten av Jakob Melander og Tilbake til Rivrton av Kate Morton. Så her er det krimhelg med andre ord:)

Spent på å høre hva du mener om Michael Jackson Conspiracy når du er ferdig med den:) Den virker interessant og Michael Jackson var en av mine barndomshelter,

God helg!

Mener ikke at konseptet eller selve saken var troverdig, men fortellermåten/skrivestilen, det er det jeg mener med troverdig, ikke selve saken.

Ikke min favoritt i serien, kanskje jeg er hardere mot denne enn de forrige, men Beltø er ikke like likandes i denne. Jeg likte mysterie-biten,dog.

Noen bøker kan man lese om igjen.

Det er ikke ofte jeg leser bøker om igjen. Det har nesten ikke skjedd siden jeg var lita (da leste jeg Heksene av Roald Dahl om og om igjen, nesten besatt. Jeg var fascinert)! Men i senere tid så er det bare en bok jeg leser om igjen og det en gang i året, boka er; De dødes tjern av André Bjerke. Den boka leser jeg hver eneste påske. Bortsett fra det leser jeg ikke bøker om igjen. Men grunnen til at jeg gjorde det nettopp nå var at jeg i 2010 leste boka The graveyard book (Kirkegårdsboken ,bokanmeldelse) på norsk. Ville egentlig ha den på engelsk, men bokhandelen jeg var innom hadde bare den norske utgaven, og jeg var så ivrig på å lese den så jeg kjøpte den norske utgaven istedet. Og jeg falt pladask for historien og tanken på å lese den på engelsk forsvant aldri. Men som vanlig er jeg en mester til å utsette ting og det tok meg en del år senere før det ble noe av. Tidligere i år bestemte jeg og Birthe oss for å utforske mer av Neil Gaimans forfatterskap sammen, og vi samleste boka The ocean at the end of the lane. Jeg ble ikke helt begeistret for den, egentlig, og foreslo etterpå å lese The graveyard book siden hun ikke hadde lest den ennå og det ga meg en ypperlig mulighet til å lese den på nytt igjen på engelsk - og jeg angrer ikke!

The graveyard book handler om en liten guttunge som rømmer fra huset sitt da familien hans blir drept av en mann ved navn Jack. Gutten er sikker på at han er nestemann på dødslista og at Jack er ute etter ham av en eller annen grunn og han flykter. Ved en tilfeldighet havner guttungen ved byens kirkegård. Der blir han oppdratt av spøkelsene som bor der; de beskytter ham til enhver pris og prøver å lære ham til å forstå at verden utenfor kirkegårdporten er farlig. De kaller guttungen Nobody Owens og de prøver så godt de kan å holde ham på kirkegården og gi ham den beste oppdragelsen, men kan de beskytte ham fra alle farer, og vil denne drapsmannen Jack noensinne finne ham igjen? Samtidig må Nobody passe seg for ondskapsfulle vesener også på kirkegården for ikke alle der er like gode selv om de fleste der vil hans beste og gjør alt for at han skal overleve.

Syns boka var hakket bedre på engelsk og sånn er det som regel. Bøker er som regel best på originalspråket, i hvert fall når det gjelder enkelte forfattere. Forfattere jeg egentlig foretrekker å lese på engelsk er Stephen King, Dean Koontz, Neil Gaiman og Harlan Coben. Fordi de har en særegen fortellermåte som på en måte forsvinner i oversettelsen. Aner ikke hvorfor eller hvordan det skjer, men sånn er det bare og det er litt synd. Selv om jeg likte den norske utgaven av The graveyard book meget godt, syns jeg at den på engelsk ga meg noe mer på en måte som er vanskelig å forklare.

Selv om jeg hadde lest boka før så drepte det ikke spenningen. Jeg glemmer aldri handlingen i en bok, og det gjorde ingenting at jeg visste hvordan boka utartet seg. Det var bare et gledelig gjensyn med alle karakterene og den herlige kirkegården. Historien har noe magisk ved seg som er vanskelig å forklare og man drømmer nesten selv om å vokse opp på en kirkegård: Oppleve det selv. Hadde vært utrolig spesielt og spennende, tror jeg. En rar tanke. Kirkegårder er jo mystiske steder og småfascinerende.

Jeg har ikke tenkt å sammenligne den engelske med den norske utgaven noe særlig ... Syns ikke det er spesielt nødvendig, egentlig. Eneste jeg vil si er at språket i den engelske utgaven er hakket bedre; strammere og har mer atmosfære, og jeg liker illustrasjonene i den engelske utgaven bedre enn den norske. Illustrasjonene i den engelske utgaven virker mer levende og dystrere, mens i den norske utgaven virker illustrasjonene litt simplere og noe tegneseriaktig? Pussig nok liker jeg bokomslaget på den norske utgaven bedre enn illustrasjonene inni den, og på den engelske boka liker jeg bokomslaget mindre, men illustrasjonene inni mye bedre. Komplisert, ikke sant?

Syns tegningene i den engelske versjonen har mer volum enn i den norske. I den engelske utgaven er det Dave McKean som har laget, og i den norske utgaven er det Chris Reddell som står bak illustrasjonene. Så jeg er nok mer fan av Dave McKeans tegnestrøk.

The graveyard book er en bok man kan godt lese om igjen uten å miste magien i historien. Man blir glad i karakterene og man kan kanskje få et annet syn på kirkegårder generelt? Spennende og vemodig lesing!

PS: Visste du at boka er inspirert av Jungelboken skrevet av Rudyard Kipling og at Neil Gaiman så sin sønn (da på to år) sykle på kirkegården?

Post Office/Postkontoret av Charles Bukowski er en delvis selvbiografisk roman, publisert i 1971. Bukowski var flere perioder i livet ansatt ved United States Postal Service, og hadde dermed nært kjennskap til yrket. Forfatteren sluttet sitt engasjement etter at Black Sparrow Press tilbød han månedslønn for å skrive. Post Office, hans første roman, så dagens lys få uker etter.

Vi møter Henry Chinaski (Bukowskis alter ego), som i løpet av livet opplever at han flere ganger må livnære seg ved å "jobbe i posten". Først som avisbud, deretter som postsorterer. Henry er hard på flaska og jobber selvsagt av ren nødvendighet. Grunnen til at han takket ja til jobben i utgangspunktet var at han i prøveperioden hadde en lett rute, og til og med fikk seg et nummer... Jobben ble dessverre slett ikke så enkel som han trodde.

Vi følger den intelligente og sarkastiske Chinaski gjennom en periode på flere tiår og får ta del i livet hans. For det aller meste handler det om den for ham meningsløse jobben på postkontoret, der vi møter maktkåte sjefer, som nekter å se urimeligheten i det de krever av de ansatte og gjerne rapporterer den minste forseelse, og et vidt spekter av kollegaer. Chinaski gir oss lesere et snertent skråblikk på jobben sin. Vi får også møte noen av Henrys kvinner; både Betty og Joyce er visstnok basert på kvinner fra Bukowskis eget liv. Henry selv vil gjerne slutte i jobben, og aller helst vie seg til å spille på hester, drikke og kose seg med diverse kvinner, men det viser seg at postjobben ikke er så lett å kvitte seg med. Livet går ham på mange måter forbi; det handler om å drikke, ha sex, få seg på jobb, drikke, ha sex, få seg på jobb.... Hvem har tid til å levere inn oppsigelse da?

Jeg skal ikke røpe alt for mye fra selve handlingen, men må si at jeg under lesingen fikk assosiasjoner til uttrykket "going postal", et uttrykk som ble tatt i bruk på 80-tallet etter at flere ansatte i United States Postal Service hadde "klikket" og skutt flere medarbeidere. Nå er det ikke akkurat dette som skjer i denne romanen, men jeg mener at Bukowski tok aggresjonen som kan bygges opp når man opplever jobben sin meningsløs på kornet. Anbefales.

Hvem syns vel ikke at demoner er et interessant fenomen?

Jeg har noen sære interesser. Jeg er interessert i det mørke og det dystre. Liker alt som har med det overnaturlige å gjøre. Og grøss er noe jeg alltid har elsket på film og i bokformat. Det er fenomener som skiller seg ut og som liker å skremme. Jeg blir sjeldent skremt av filmer jeg ser og bøker jeg leser. Jeg blir heller fascinert og vil vite mer om diverse fenomener. Og noe jeg har vært interessert i lenge er demoner. Syns det er et interessant konsept. Det er noe som heter indre demoner (det har jeg en hel skokk av, jeg består ikke av noe annet, haha!) og det er demoner som hjemsøker hus/mennesker som bor i det. (Ikke hjemme hos meg, heldigvis, jeg har mer enn nok med mine indre demoner å hanskes med, haha!).

I boka Demoner: besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen skriver Asbjørn Dyrendal (som er 1. amanuensis i religionvitenskap ved NTNU), om hvordan demoner er i forhold til det virkelige liv (han beskriver blant annet om en eksorsisme som skal ha skjedd i år 2000 i Vatikanet). Han tar også for seg hvordan demoner blir beskrevet i sammenheng med religion, i forhold til film og tv-serier og han tar for seg hvordan forskjellige demoner blir betraktet generelt oppgjennom årene.

Å lese denne boka var ikke bortkastet, men den ga meg heller ikke noe spesielt. Ikke mye mer enn det jeg visste fra før angående dette temaet, så boka var ikke særlig nyskapende. Og den var heller ikke så mørk som jeg hadde håpet på. Hadde håpet på at det ville inneholde noe mer nytt og kanskje noe mer fra virkeligheten. Noe mer sjokkerende enn sammenligning av skapningene med film/tv-serier for eksempel. Det blir litt vel tørt. Hadde håpet på noen sanne historier i tillegg, men det var det bare dessverre fåtall av, så det ble ikke helt den boka jeg hadde ventet meg. Noe spennende var den og ikke den kjedeligste folkloreboka jeg har lest, men jeg hadde vel ventet meg noe mer, men vet ikke helt hva.

Dette blir en kort anmeldelse siden dette er en oppslagsverkbok/faktabok så det er egentlig ikke så mye å anmelde. I hvert fall ikke sammenhengende. Derfor blir dette en kort anmeldelse i stedet. Og denne boka tilhører Humanist Forlags tematikk bokserie om forskjellige overnaturlige fenomener. Fra før av har jeg bare lest Hekser: Fra forfølgelse til fortryllelse av Rune Blix Hagen. Bokserien av forskjellige forfattere skriver om kjente og overnaturlige skapninger/fenomener, og jeg ikke ser bort i fra at jeg kommer til å lese resten av serien også. Noen må jo ha sære interesser også. Det har i hvert fall jeg.

Demoner ga meg ikke den mørke og dystre innholdet som jeg hadde håpet på. Ikke noe var særlig rystende eller nyskapende. Det blir litt vel tørt i lengden og som sagt, så savnet jeg mer noe fra det virkelige liv. Og litt mer om bakgrunnen angående demoner. Velskrevet og stødig oppslagsverk om et spennende tema, men savnet det lille ekstra, hva det enn måtte være ...

Bra.

Har noen sider igjen av Tillers Innsirkling 3. Har maratonlest den nå i helga og etter å ha gledet meg så lenge til å lese den, kjenner at jeg ikke vil at den skal ta slutt... Utrolig bra, rett og slett.

Vi får ære den som ærast skal: Annelingua tok initiativet og regisserte lesinga på ein aldeles fortreffeleg måte.

Har en liste med linker til alle diskusjonene vi hadde under Shakespeare-prosjektet. Mulig det var den den aller første felleslesingen her på Bokelskere? Uansett: her er linken til lista Shakespeare