Quijote siterer The Forsyte Saga av John Galsworthy (side 44)
17:46, 7. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Old Jolyon was too much of a Forsyte to praise anything freely; especially anything for which he had a genuine admiration.
Quijote som svar til Rolf Ingemundsen :
17:35, 7. februar 2015 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
Aldri for seint (men det går tregare, ja)!
Quijote som svar til Rolf Ingemundsen :
16:58, 7. februar 2015 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
"Eg kom til Comala fordi dei sa åt meg at der budde far min, ein viss Pedro Páramo."
Neppe - kom ut i 2014!
Egilssoga er den fyrste teksten i den nye, fantastiske utgåva av alle ættesogene i moderne norsk språkdrakt - somme på nynorsk (som Egilssoga), andre på bokmål. Eg driv med ho nå og blir ferdig i helga. Store ting, bortsett frå ein del ahistoriske enderim i somme av kvada.
Quijote som svar til Enna L :
14:53, 7. februar 2015 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
Those privileged to be present at a family festival of the Forsytes have seen that charming and instructive sight - an upper middleclass family in full plumage.
Quijote som svar til Enna L :
14:49, 7. februar 2015 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
Dag for dag la han av seg rustninga. Fyrst drog han av seg kleda,
deretter skjorta, deretter huda,
deretter kjøtet og knoklane, slik at heilt til slutt
denne varme, reine substansen var att,
og berre av den forma han, usynleg og utan hender,
små ktukker, dikt og menneske.
Og, får vi tru, ein av dei var han sjølv.
Jannis Ritsos: Vitneutsegner
sommerfugla siterer Hopp da, så blir vi kvitt deg! av Tanja Wibe-Lund (side 80)
14:13, 7. februar 2015 2 har det som favoritt.
De aller fleste tenker at "mitt barn mobber ikke", men noens barn mobber.
Quijote som svar til Enna L :
21:17, 6. februar 2015* Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
Vine a Comala porque me dijeron que acá vivia mi padre, un tal Pedro Páramo.
Juan Rulfo: Pedro Páramo
Rufsetufsa som svar til Oregano :
01:30, 6. februar 2015 Diskusjon: Oregano om Gutten i den stripete pyjamasen av John Boyne av John Boyne
Leste den for mange år siden, men husker den godt den dag i dag. Vemodig og hjemsøkende bok.
Quijote siterer Hundreårsutgaven av Rudolf Nilsen (side 51)
16:06, 5. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Nr. 13
De spør hvor Nr. 13 er – vår kjære gamle gård?
Den ligger inni gaten her, hvor nummer "13" står,
og De kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når.
Den største gård i gaten, men det finnes mange fler
i andre gater her i byen, hvis De bare går og ser –
skjønt ingen er så mørk og svart som Nr. 13 mer.
Det finnes mange fler i andre byer her på jord,
det er milevis av gater – der hvor fattigfolket bor –
ja De finner Nr. 13 helst i byers øst og nord.
Det sies tallet 13 er et ondt, uheldig tall,
og gamle Dal i fjerde sier helsen er så skral
og høire lungen halv fordi han bor i slikt et tall.
Han har en gammel vinterfrakk, på den han går til køis
og ligger der og banner denne råtne mursteinsrøis.
Men det er bare gammelsnakk, det rene skjære tøis!
For da han kom på gamlehjem på landet her i vår,
så blev han syk av lengsel til sin egen muregård,
og han rømte fra sitt fengsel, skjønt han snart er åtti år!
Naturligvis går noen hen og dør en gang iblandt,
fordi vi mangler mat og sol og luft på denne kant
men det hender jo i andre gårder også, ikke sant?
Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær.
Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær
frem fra mørket med de mange lange vindusraders skjær.
Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
når der tendes lys i kjøkken og i kammers og i kott!
For vi ånder opp i glede når vår arbeidsdag er gått.
Og er det fredags kvelden, kommer Kalsen kanskje full.
Da har han mor't seg kongelig for hele ukens gull
for han tjener gode penger på å sjaue koks og kull.
ja, for Kalsen har en ungeflokk og verden er så trist,
og satan skulle hente den som kom til verden sist:
så tynn og bleik og liten, rent et pust i sivet – pist!
Skjønt verden den var ganske bra dengang man var tilsjøs
og hadde sig en pikelill i hver en havn – å jøss,
da levet ikke Kalsen av å sjaue møkk og bøss!
Og Kalsen tar sin følgesvenn, den sprukne violin,
og spiller op a sailor's song om piker og om vin
og hører ikke ungehvin og hyl og kjerringgrin!
Han glemmer jomfru Olsen i etasjen over sig
som alltid holder hus når noen andre er på snei.
Hun står i avholdslosjen og er surøiet og lei.
Han husker bare alt han si "for hundred years ago",
det store hav som blånet mot den store himmel blå,
hver gyllen dag, hver månenatt – før alle døgn ble grå.
Når Kalsen slik har spilt en stund og grått en liten skvett
så tvinges ofte selve jomfru Olsen til retrett,
for det hender jo hun selv ser livet sånn i blått og violett!
Men gården ellers bryr seg ikke stort om Kalsens fiolin,
for så mange kan jo klunke litt gitar og mandolin
og ta en vals på trekkspill ved et glass arbeidervin!
Der sisler stekepanner fylt med flesk og småmakrell,
og veggene gir gjenlyd av de sultne ungers sprell –
ja gården vår har sangbunn slik en herlig fredags kveld!
Og langt på natten lyder Nr. 13's egen sang.
Den er så høi og munter, men den har en underklang
av redsel for den morgendag som ligger alt på sprang.
Så slukkes vindusradene, og søvnen fanger inn
de barske sinn, de bitre sinn, de trette og de lette sinn.
Og gjennem gatemørket suser nattens tunge vind.
Men det hviskes jo i porten! Og det knaker i en trapp.
Nå, så er det smukke Olga som skal tjene sig en lapp.
Fabrikkens ukelønning er vel oftest nokså knapp.
– – –
Men ennu våker noen. Det er ganske unge menn,
som bøiet over bøker leter drømmen frem igjen,
slik den engang strålte om en vismanns gylne penn!
Denne drøm som natten avler og som dagen slår i hjel
om Atlantis, Utopia – om en bedre lodd og del
enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel.
Og det raser i de unges bitre hjerter: Våk og lær,
at du klart og nært og koldt igjennem drømmens gylne skjær
ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!
Quijote siterer Hundreårsutgaven av Rudolf Nilsen (side 140)
16:02, 5. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Svar
Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.
La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.
Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham,
tross medaljen I kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!
Ritual numbs the brain. Repetition is grass for sheep.
I return my attention to the situation at hand and realize reality, the unpatient bitch, has made the decision for me. She does that a lot. You get bussy planning your life, then it has the nerve to just go athead and happen to you before you're ready.
Money is as worthless as it always really was. Used to amaze me when I was little how everybody passed around pieces of paper that they all agreed to pretend meant the same thing, when everybody knew it didn't mean anything. It was the first adult conspiracy I became aware of.
To forskjellige mennesker, men ikke fullt så ulike likevel.
Ulrik Børresen får en dag besøk av en noe nervøs kvinne. Ulrik er en psykolog i midten av femtiårene og har hatt mange forskjellige pasienter, men det er noe med denne kvinnen som fascinerer ham mer enn andre. Denne pasienten blir bare omtalt som kvinnen. Vi får aldri vite hennes navn. Grunnen til at Ulrik er fascinert over henne er ikke av utseende hennes, men hennes bakgrunnshistorie og fortellerevne. Det viser seg at de to har en ganske lik livshistorie. Han kjenner seg igjen i henne uten at han nevner noe om det til henne. Det får ham til å tenke grundig over livet. Han er en mann som er hengt opp i fortiden og han lever et temmelig monotont liv. Ingenting gir ham glede lenger. Kan han gjøre noe for å få livsglede igjen, og vil han klare å kurere kvinnen mot traumene sine?
Jeg har lest to bøker av Anne-Britt Harsem tidligere. Fra før av har jeg lest: Mammas svik og Brev til min datter, som Harsem skrev sammen med offeret "Eline" fra Alvdalsaken. Så jeg vet hun kan å skrive biografier, men kan hun å skrive fiksjon?
Innholdet har i seg selv et interessant konsept. To "ødelagte" personer som har ganske lik livshistorie møtes tilfeldig. Historiene deres var ikke så interessant for min del. For min del var det mest interessante hvordan de observerte hverandre, og inspirerte hverandre til å finne ut av ting uten å nevne det høyt for hverandre. Mellom linjene inspirerer de hverandre til å møte fortiden og prøve å finne ut av hvordan de skal takle fremtiden. De er hverandres inspirasjonskilder uten at de er klare over det selv.
Jeg følte meg ekstra knyttet til Ulrik mens jeg leste fordi han føler han står på en måte fast i livet og ingenting gir ham glede lenger. Det er sånn jeg selv føler det for tiden så av og til var det nesten som å lese litt om meg selv, bortsett fra at han har en fast jobb å gå til og det har ikke jeg. Men jeg vet følelsen av å sitte fast i sitt eget liv og føle at ingenting gir noe tilbake. Alt er bare monotont og ubeskrivelig kjedelig.
Dette blir en kortere anmeldelse enn det jeg vanligvis skriver fordi dette er en bok på kun 197 sider og som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe for andre. Det hadde vært kjipt. Det perfekte rom er en fin bok på mange måter, men personlig savnet jeg noe mer tankevekkende. Mer dybde. Savner å lese en bok som hjemsøker meg lenge etterpå. Som sagt; en fin bok, men savnet noe mer. Boka ble for kort til å bli ordentlig kjent med disse menneskene.
Forelskelse oppstår når man minst venter det.
Man vet heller ikke hvem man kommer til å forelske seg i ... Ved en tilfeldighet møter Emma en fyr som heter Hester. Han er halvt amerikansk og han er bare innom Norge en tur for sommeren. Moren hans bor i Norge, og han drar tilbake til USA når skoleåret begynner igjen. Emma blir hodestups forelsket i den gutten og følelsene blir gjengjeldt. Det er bare så synd de får så liten tid med hverandre. Noen måneder er jo ingenting. Og før de vet ordet av må Hester dra tilbake til USA. Klarer Emma å overleve savnet eller kommer hun til å mingle med andre gutter? Hun går tross alt på ungdomsskolen, og liker å få oppmerksomhet som andre jenter. Men blir savnet etter Hester for stort?
Ungdomstid er viktig for mange, og spesielt den første forelskelsen. For noen blir den vel intens og for andre ikke helt som forventet. Mange følelser i bildet og slik er det for hovedpersonen Emma også. Hun faller fort for Hester, men samtidig nøler hun litt fordi hun vet at han snart skal dra, og avstandsforhold er det vel ikke mange som har noe tro på ... Og mens han er borte prøver hun å finne seg selv og andre venner, men i ungdomstiden er mye under forandring, både når det gjelder venner og miljø, og Emma er vel ikke en person med god selvinnsikt, dessverre. For meg virker hun utrolig naiv, og stoler blindt på alt og alle. Det fører til at hun havner i uheldige situasjoner.
Boka er ment for å berøre lesere med kjærlighet og sympati, men syns kjærligheten mellom Emma og Hester oppstår altfor fort. Jeg liker ikke bøker med "instant love" som det heter så fint. Det er ikke troverdig. Det blir for simpelt og som tidligere nevnt, naivt. Hverken karakterene eller situasjonene er troverdige nok.
Og hjertet mitt bare er en kort ungdomsroman på kun 162 sider, derfor velger jeg å skrive en kort anmeldelse for jeg vil jo ikke røpe noe. Det er ikke så mye mer å si om boka enn at det var ikke bare størrelsen på boka som var tynn, men også selve innholdet. Det blir for stressende, og alt skjer bare på overflaten. Man blir ikke nysgjerrige nok på karakterene og historien er så forutsigbar at det blir fort kjedelig. Nyforelskede tenåringer vil nok sette pris på denne boka, men selv syns jeg dette ble for sukkerspinnaktig på mange måter. Beklager.
Once you've told yourself a story enough times it was so easy to keep on believing it.
We are what we choose to be, girl. She said. Let other determine you're worth and you've already lost, because noone want peoples wotth more than themselves.
Spill/utfordringer med livet som innsats, gjerne med ufrivillige deltakere.
Sist sett
