Bokelskere.no

Helt i begynnelsen av filmen var det masse pingpongballer som spratt rundt mot en blå bakgrunn, og iblant deiset en pingpongball inn i en annen pingpongball, før den spratt videre. Sånn fortsatte det; pingpongballene spratt vilkårlig rundt og traff hverandre vilkårlig. Og sånn som jeg husker det, tenkte jeg - selv da jeg bare var et barn: Det er sånn som mennesker.

Poenget er at vi er heldige hvis vi deiser inn i noen. Men vi spretter alltid tilbake, i hvert fall litt.

Nuvel, Louisa, det er da verdt et kyss, ikke?»
«De kan ta ett, mr. Bounderby,» svarte Louisa; hun stanset koldt, gikk langsomt tilbake og løftet ublidt kinnet op mot ham, mens hun vendte ansiktet bort.
«Alltid kjæledeggen min; ikke sant, Louisa?» sa mr. Bounderby. «Farvel, Louisa!»
Han gikk sin vei; men hun stod på det samme stedet og gned det kinnet han hadde kysset, med lommetørklæet sitt til det var brennende rødt. Ennu fem minutter efter holdt hun på med dette.
«Hvad gjør du, Loo?» spurte broren gretten. «Du gnir da hull på ansiktet ditt.»
«Du kan få skjære stykket ut med pennekniven din, vil du, Tom. Jeg skulde ikke gråte!»

Jeg tenker på noen ord av forfatteren Beate Grimsrud: «Tenk at det er et menneske stappet ned i hver eneste kropp? Et liv, en historie, et nå og et håp. Man burde være en stund i en annen.»

En bok som gjorde særlig stort inntrykk på meg, var Den malte fuglen av Jerzy Kosinski. Bildene den tegnet i hodet mitt, har jeg aldri glemt. En av karakterene fanger og maler en fugl i sterke farger for så å sette den ut igjen og observere hva som skjer. Fuglene i flokken kjenner den ikke igjen, kjenner seg ikke igjen i den. Sånne farger har de aldri sett på en fugl før. De er redd den, og prøver å skremme den bort. Når fuglen stadig vender tilbake til de andre fuglene, dreper de den.

Vi er redde for det ukjente. Det er derfor jeg skriver denne boka, sånn at vi kan bli litt bedre kjent, for å innlede samtalen jeg ikke får ha med dem som bare stikker når de hører svaret «fra Polen».

Gombrowicz observerer gjerne spenningen i forholdene mellom sosiale klasser, i den daglige kontakten mellom bøndene (eller arbeiderne) og middelklassen. Gjennom språk, gester og vanlige interaksjoner setter middelklassen rumpe på bøndene, ifølge ham. De markerer deres status som «lavere» i hierarkiet, tvinger dem til å spille underdanige, ydmyke og lydige.

får et sammenbrudd
på et zen-senter
munkene sier
jeg må slutte å meditere

har
en begavelse
for ekstase

Un uomo che contempla i limiti della propria esistenza non è malato, è semplicemente vivo.

"Il prossimo mese faccio sessantaquattro anni. Ho vissuto tanto, qualcosa l'ho capita, qualcun'altra no. Per esempio ho capito che l'intelligenza è sopravvalutata, come la stupidità sottovalutata, che bene e male esistono veramente, che l'uomo puo perdere tempo prezioso in mille modi stupidi, il più stupido di tutti è giudicare gli altri, perché è troppo facile, perché non serve né a noi né gli altri."

Da jeg nærmet meg seksten år, var kroppen min endelig utvokst og ansiktet fikk det uttrykket som har fulgt meg til denne dag. Da sluttet jeg å granske meg selv i speilet for å sammenligne meg med de fullkomne kvinnene fra filmen og bladene og bestemte at jeg var vakker av den enkle grunn at jeg hadde lyst til å være det. Det var ikke noe mer å tenke på.

Huset var en gigantisk labyrint av bøker. Langs veggene hopet det seg opp bokbind fra gulv til tak, mørke, med en duft av skinn, bløte å ta i, knirkende, med titler og hjørner av gull, med gjennomskinnelige blader, med sirlig typografi. All verdens store tenkere hadde sine verker i disse hyllene, hvor de var hensatt uten tilsynelatende orden, selv om professoren ufeilbarlig husket hvor de befant seg. Shakespeares verker stod side om side med Das Kapital, Konfucius’ maksimer på like fot med Selenes liv, de gamle sjøfarendes kart lå sammen med gotiske romaner og poesi fra India. Consuelo brukte mange timer om dagen på å holde bøkene rene. Når hun var ferdig med den siste hyllen, var det bare å begynne om igjen med den første, men det var likevel det arbeidet hun likte best. Hun tok dem varsomt ut, klappet støvet ut av dem og strøk ømt over sidene, bladde varsomt og fordypet seg noen minutter i den verden som var forvart i hver enkelt. Hun lærte snart å kjenne dem igjen og sette dem tilbake i hyllene. Hun torde aldri be om å få låne noen av bøkene, så hun snek seg til å lese dem, tok dem med inn på rommet til seg, leste om nettene og satte dem på plass dagen etter.

Some years ago I was asked to contribute to a collection of six-word "stories", along the lines of Hemingway's masterpiece - one of the best things he ever wrote: "For sale: baby shoes, never worn." My contribution to the volume may seem facetious, but it contains a serious and bitter truth: "Should have lived more, written less."

Art is a constant effort to strike past the mere daily doings of humankind in order to arrive at, or at least to approach as closely as possible to, the essence of what it is, simply, to be.

Før tiden var ute, brøt David opp og drog av sted med folkene sine. Han slo i hjel to hundre filistere. Så tok han forhudene med seg, og la dem alle fram for kongen, så han kunne bli kongens svigersønn.

If Baudelaire is correct, then in a sense childhood never ends, but exists in us not merely as a memory or complex of memories, but as an essential part of what we intrinsically are. Every artist knows the truth of this since, for the artist, childhood and the childhood conception of things is a deep source of what used to be called inspiration, if for no other reason than that it was as children that we first apprehended the world as mystery. The process of growing up is, sadly, a process of turning the mysterious into the mundane.