Denne boken har gått under radaren min, tror jeg må ha forvekslet den med Hushjelpen. Den er ganske forutsigbar, helt til den snur fullstendig. Det blir litt kaotisk, men den når ikke helt opp i forhold til andre bøker av forfatteren.
Gøy med flere bøker undervis. Hørtes ut sm et fint mål. Håper du får en god søndag, ha et godt nyttår og lykke til med målet!
Ja i går var ganske dårlig vær flere plasser. Hørtes ut sm du fikk med deg mange gode bøker. Håper du har en fin søndag og godt nyttår!
Så spennende med islandsk krim. Det hørtes interresant ut. Håper du får en god helg og godot nyttår!
No Explosions
To enjoy
fireworks
you would have
to have lived
a different kind
of life
Naomi Shihab Nye
The Tiny Journalist
Poems
Merkelig som moren alltid trenger seg inn av døren med skuldrene, nedlesset i handleposer og pakker og håndvesken som hun har hengende i en lang hank over hodet og skrått over kroppen, sleper kanskje en veske med seg etter hankene, eller skubber den ut av gangen med en hinkebevegelse og lager seks slags støy selv når hun ikke bærer på noen ting, har med seg gatene inn, tunnelbanene, bussene og gatene, all støyen og alt maset med å dra inn til byen og ut hit igjen, sånn er moren, og faren som pleier å dukke opp uanmeldt, stå der og skule, trykt opp mot veggen som om han er kommet rekende inn feil dør og må finne ut av alle enkeltheter i denne feiltagelsen.
En grei historie, men altfor forutsigbar til å gi noe spenning. Ikke forfatterens beste.
Ja, dette er den siste lesehelgen i 2024. Snart er det 2025.
Akkurat nå leser jeg den islandske krimmen Mørket, av Ragnar Jónasson. Boken er kåret til en av de 100 beste krimbøkene siden 1945 av The Sunday Times. Hvordan jeg kom til å legge den til i leselista mi for drøyt et år siden, det husker jeg ikke. Jeg har lest ca 1/3 nå, og liker den godt så langt.
Jeg har lest flere krim av Trude Teige, men ikke Mormor danset i regnet.
Kommer tilbake med en oppsummering av leseåret 2024 litt senere :)
Ønsker alle bokelskere en fin romjulshelg, og et godt nytt år!
Landet som ødelegger sine unge
En venninne av meg, som selv har passert israelske kontrollposter på vei inn- og ut av Palestina, har fortalt at det hun fryktet mest, var angsten i øynene til de tungt bevæpnete og svært unge israelske soldatene. Hvor livredde og uberegnelige de virket. Det er disse soldatene denne boken handler om. Det er fra deres side vi får historien fortalt. Hanne Eggen Røislien har ifølge henne selv to mål med boken: 1) å gi leseren et innblikk i hvordan soldater i den israelske hæren opplever og forstår sin virkelighet, og 2) [fortelle] om hva krig gjør med oss mennesker. «Boken har ikke som mål å gi en balansert fremstilling av den israelsk-palestinske konflikten.» skriver Eggen Røislien i sitt forord.
Boken gir et innblikk i hvor gjennommilitarisert det israelske samfunnet er. Verneplikten er obligatorisk for kvinner og menn. De blir innkalt 18 år gamle, er i tjeneste i to til fire år, for deretter å være reservister til de er i 40-årsalderen. Reservistene blir stadig innkalt til øvelse og kamp og skal stå til disposisjon straks IDF (The Israel Defense Forces) finner det nødvendig. En stor andel av Israels befolkning lever altså sine viktige, unge voksne år som soldater. Stadig i kamp og stadig innprentet hærens ideologi og tankegang utvikler de en identitet som soldater. En av Eggen Røisliens informanter sier det slik: «IDF er en militær styrke av og med folket. Den er folket.»
I anledning sin doktorgradsavhandling intervjuet Eggen Røislien en gruppe israelske soldater i 2006. Etter Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023 og Israels brutale motangrep, tok hun opp igjen kontakten med noen av disse informantene.
Soldatene forteller om følelsesmessig avstumpethet, bruk av rusmidler og alkohol, depresjoner, skilsmisser og selvmord. Hvor vanskelig forholdet til familien, kanskje spesielt moren, blir etter at de gikk inn i hæren. Etter hvert forteller soldatene om «moralske sår», de begynner å tvile på sine egne valg og det de er med på. En av de mest hardbarka soldatene forteller om en liten, rosa bamse han fant i en seng i et palestinsk hus han hadde raidet, og hadde sovet med i armene sine. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jeg kom i tanker om Tider som fulgte, der forfatteren Erich María Remarck skildrer møtet mellom en tysk soldat på perm fra 1. verdenskrig, og familien. Fellesnevneren er den uoverstigelige avstanden.
Etter avtjent verneplikt reiser israelere i flokk til India eller Sør-Amerika, der de ruser seg fra sans og samling. Et uttrykk for arroganse og egoisme eller et uttrykk for hvor mentalt ødelagte de er?
Jeg kjenner flere som har passert israelske kontrollposter (ikke palestinere). Jeg har hørt dem fortelle om de israelske soldatenes oppførsel ved postene, hvordan de har trakassert palestinere som skal gjennom. Å høre soldatene fortelle at de oppfatter sivile palestinere som uberegnelige og farlige, er provoserende. Men ingen av soldatene, heller ikke bokens forfatter, setter spørsmålet ved hvorfor kontrollpostene er der. Med hvilken rett Israel kontrollerer inn- og utreiser til Palestina.
Det er i det hele tatt provoserende å høre de israelske soldatenes uttalelser; om de alltid forfulgte jødene, Israel som et lite land som alltid står alene (en av verdens sterkeste militærmakter), Hamas som terroriserer både omverdenen og sin egen befolkning, og bruker skoler og sykehus som militære kommandosentraler, IDF som verdens mest moralske hær, og så videre. Det er dette den israelske befolkningen innpodes fra barnsben av. Soldatene gir faen i kritikken fra FN, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse, som de mener ikke har forstått noe som helst.
Boken avsluttes høsten 2024, omtrent ett år etter at Hamas brøt gjennom den israelske muren som sperrer Gazas befolkning inne, og Israel gikk til sitt (hittil?) sterkeste angrep på Palestina. Eggen Røisliens informanter er på bristepunktet, slitne og lei. De orker ikke mer, og de ser det som sin plikt å fortsette. De er rasende på Netanyahu og hans krigs- og bosetterpolitikk. De oppfatter at de står foran noe skjebnesvangert og stiller spørsmål ved Israels fremtid. Om Israel, i sin nåværende form, vil eksistere fem år frem i tid. «Vi må vise at vi er i stand til å beskytte vårt land og håndtere truslene effektivt. Hvis ikke er vi i fare for å bli en fotnote i historien.»
Overskriften på min bokomtale spiller på Sidsel Wolds Landet som lovet alt fra 2015. Er «landet som lovet alt» i ferd med å ødelegge sine unge, og dermed seg selv? Har de israelske makthaverne drevet sionismen, ideologien som hele Israel hviler på, for langt? Er alt tapt for dagens Israel, slik en av IDF-soldatene frykter? De omkring 130 årene sionismen har eksistert, er tross alt kort i et historisk perspektiv.
Da jeg leste boken i julen 2024, var det ingen utsikter hverken til en midlertidig våpenhvile eller til varig fred. Jeg fikk et ambivalent forhold til boken. På den ene siden oppfatter jeg at det i hovedsak er Israels premisser som ligger til grunn. På den andre siden gir boken håp om at Israels makthavere ikke kan fortsette å ture frem som de gjør; deres egne vil ikke tåle det.
En sterk anbefaling fra meg.
Jeg ser på livet både som en komedie, en trist film og en skrekkfilm.
Jeg liker å forholde meg til ulike sjangre.
Men det aller viktigste er originalitet. Å ikke kopiere andres liv, men leve sitt eget.
Da har vi kommet til siste lesehelgen i 2024. Det er ganske rart å tenke på. Jeg skal lese mormor danset i regnet av Trude Teige som er lesesirkel bok til januar måned. Jeg har kommet noen sider inn og tenker det er meget interresant, spent på hvordan historien blir videre og hva mer vi får vite i denne historien. Vet jo at det finnes flere bøker om dette av Trude Teige. I år hadde jeg ikke så mange lesemål, kun å få lest en del bøker på listen, kanskje noen klassikere og bare se hva jeg har lyst å lese. Dermed ble en del mindre bøker i år lest, men i tillegg har jeg lest en del tjukkere bøker enn i forrige også. Mitt lesemål for neste år blir en del klassikere og se hvor leselysten tar meg.
Hva tenker du om dette leseåret er du fornøyd? Har du drevet en leseutfordring?
Ønsker alle en god helg og et godt nyttår!
Spesielt å bli glemt på sin egen dag ...
Ensom bursdagsfeiring
Valkyrie fyller 11 år, og hun har ikke akkurat den beste dagen. Foreldrene hennes eier en fornøyelsespark, og er alltid opptatte på grunn av den. Derfor hater Valkyrie fornøyelsesparken. Hun feirer bursdagen alene fordi foreldrene hennes har klart å glemme den. Hun er også venneløs. Noen folk er hyggelige mot henne, bare fordi de vet at foreldrene hennes eier denne parken, og håper på noen gratisturer.
Etter en berg-og-dalbane tur blir hun venn med Bastian som hun aldri før har sett. Det merkelige med berg-og-dalbanen, er at det føles ut som om tiden, luften og alt er forandret seg. Det virker som om hun er den eneste som kan se Bastian etter turen. Hun vet at han er ekte, men de andre tror han er en fantasivenn eller noe. Men når en gutt forsvinner, ber de Valkyrie om hjelp.
Lettvint grøss
Dette er en grøsser for barn, så jeg vet at jeg er litt for gammel til å lese den. Norske forlag tar ikke skrekk på alvor. Når de publiserer skrekk, er det mest for for unge lesere. Noen ganger leser jeg bøker for barn og ungdom på grunn av nysgjerrighet, og jeg liker å se hva som blir publisert for forskjellige målgrupper.
Skulle ønske at jeg likte denne boka siden konseptet hørtes interessant, men dette var litt for barnslig og åpenbart for meg. Jeg likte atmosfæren delvis. Men jeg slet med å være engasjert i handlingen. Jeg leste Ulv ulv av samme forfatter for en stund siden, som er en thriller for tenåringer. Jeg likte den litt bedre. Men jeg er sikker på at Død -og- dalbane blir en hit i Halloween sesongen for barn som vil prøve seg på litt skummel litteratur.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Hun hadde stilt seg opp i døråpningen i majestetisk profil, og vi tok av fra Interstate 10 og inn i en av de dødsmaratonene av kjøpesentertrafikk, og fant endelig den lille gaten deres, og der var hun, så gravid at det halve kunne være nok.
Bok nr to med Ylva nådde ikke opp, det ble litt tungt å henge med på handlingen, selv om det tidvis var spennede.
Ved nærmere øyesyn ser jeg at jeg har lest to romaner av denne forfatteren jeg har likt veldig godt, men siden har han av en eller annen grunn blitt glemt. Nå fikk jeg en fin påminnelse,tusen takk.
Nrk har følgende om Stargate i dag:
"Norsk julefortelling tar av internasjonalt
Oslo-julefortellingen «Stargate» tar av i USA og flere kjendiser har lagt sin elsk på boken.
Det skriver Avisa Oslo.
Boken, som er skrevet av Ingvild H. Rishøi, handler om to søstre som bor på Tøyen sammen med en alkoholavhengig far.
Nå har den moderne julefortellingen blitt en snakkis på andre siden av Atlanterhavet.
Oprah Winfrey har boka med på en liste over årets beste, og popstjerna Dua Lipa anbefaler boken i sosiale medier.
Julefortellingen er nå oversatt til 18 språk."
Gaza Notebook
(2021-2023)
At fifth grade, I visit the school library.
On a wall by the door, a poster claims,
«If you read books, you live more than one
life.»
Now I’m thirty and whenever I look at faces
around me, old or young, on each forehead I
read:
«If you live in Gaza, you die several
times.
Mosab Abu Toha
Verset er hentet fra diktet Gaza Notebook (2021-2023)
Forest of Noise
poems
Alfred A. Knope, New York - 2024