Bokelskere.no

Goethe, gamle Goethe, skal ha funnet Bibelens fortelling om Josef god, men for kort. Dette kom en eller annen gang Thomas Mann for øre, og så tok han like godt Goethes ord som en oppfordring. Halve 1. Mosebok endte opp som 1500 siders roman om Josef, drømmeren av drømmer, som ikke kunne la være å fortelle om dem, Josef, den ambisiøse, den som ser en gud i seg selv. Tredje bind leste jeg 12. juli 1998.

Jeg ser av mine pedantiske notater (jeg fører alltid opp, med blyant, bakerst i bøkene jeg leser, den datoen jeg er ferdig med dem, det har jeg gjort siden starten av 90-årene), at jeg la bind to fra meg 22. april, altså tretten dager etter at jeg la fra meg bind en. Å, lykkelige dager jeg har hatt, eller hva, den gangen på våren 1998. Jeg vil gjerne tilbake dit, til månebarnet Josef, til den forstemmende skjønnheten som både Thomas Manns prosa og Josef selv besitter.

9 april (sic!) 1998 la jeg fra meg det første bindet av Thomas Manns kvartett "Josef og hans brødre", og dette er det jeg noterte bakerst i romanen: "Sjelden, om noen gang, har jeg lest en sånn bok, som har rommet så mye på en og samme tid; bibelhistorie, kritikk av den, røverroman, intrigemakeri og melodrama, kjærlighetsroman, slektskrønike, ja - hva mer? Alt, synes det som, og alt dette i Thomas Manns gjennomlyste setninger og skimrende tenkning, personene står fram, ja, STÅR, like foran en, og dør, like foran en, Rakel, og Jakob, den urolige og følelsesladde patriarken, faen så bra var denne boken, uten tvil av de beste jeg har lest, jeg må vel tilbake til da jeg leste Proust for å finne et sånt omfang, det føles som om jeg ikke kan være den samme etter dette." Det var påsken 1998, det. "Dyp er fortidens brønn. Kan den ikke kalles bunnløs?" Som Mann skriver.

Jeg er stor fan av Stig Dagerman. Problemet med å være stor fan av ham og være aktiv på bokelskere, er at man må ty til svenske utgaver, som ikke finnes i disse databasene. Jeg har løst det ved å legge inn en engelsk utgave jeg søkte fram på amazon, samt å scanne inn min egen svenske pocketutgave, som jeg leste i 97. Så langt må man i det minste gå for de bøkene man ikke kan klare seg uten.

Lester Ballard. Din syke satan. En ekstremt ubehagelig og ekstremt bra bok fra det jeg tror er vår tids største forfatter.

Liker du som jeg å legge inn omslaget av akkurat den utgaven du leste? Leste du Kjærlighet av Hanne Ørstavik da den kom ut, og savner akkurat dét omslaget? Jeg har lagt det ut.

Fan av Adam Thorpes Ulverton? Ikke det? Aldri hørt om boken? Nå kan du uansett ikke klage på at det norske omslaget i Vita-serien ikke finnes på bokelskere. For jeg har lastet det opp. For jeg elsker den romanen.

Til de av dere som savner omslag til Tor Ulvens klassiske kortprosabok (som jeg skal innrømme var en av de viktigste bøkene for meg da jeg begynte å skrive), så trenger dere ikke savne lengre. Jeg har lastet opp omslaget.

Denne boken ble for meg et eksempel på at det ikke alltid lønner seg lese om igjen det man leste som barn. Husket den som fryktelig spennende fra høytlesning i 2. eller 3. klasse, den grusomme heksa og den modige løven gjorde stort inntrykk på meg, og spesielt det at man kunne komme seg inn i en annen verden fra et klesskap var utrolig kult. Men nå har jeg altså lest den på ny med sønnen min, og jeg må si at jeg kjedet meg veldig. Jeg vet jo at det er en barnebok, og det skal sies at sønnen min likte den, men det finnes hundrevis av barnebøker som funker glimrende for voksne og, så det er ikke det heller. Er det fordi den er gammel? Nei, tror ikke det, det er mange gamle bøker som er like bra i dag som den gang de ble skrevet. Er det oversettelsen? Det er jeg faktisk litt usikker på, men Tormod Haugen er en bra oversetter til vanlig, og han gjør en grei jobb her så vidt jeg kan se, så jeg tror ikke det heller. Men hva er det da? Vel, jeg tror rett og slett det er fordi Lewis ikke var en særlig god forfatter. Han hadde en god ide, bevares, et enkelt set up med det gode mot det onde, det har jo alltid funket, og masse fantasidyr, det er jo moro. Men han var ikke så god språklig sett, språket er kronglete og tungt, med lange setninger som gjør at man ofte må begynne om igjen, og det er mildt sagt irriterende. Og så er det veldig moraliserende, Lewis var kristen, så det er ikke overraskende, men det er bare så overtydelig til tider at det føles påtrengende. Men det viktigste ankepunktet er at han sliter med å gjøre det spennende, det legges liksom opp til det store oppgjøret, men når det endelig kommer er det over på et blunk, og man sitter snytt igjen med et var-det-alt-utrykk? Så konklusjonen er at Lewis burde tatt seg et par dramaturgitimer, kanskje lært litt av hans venn Tolkien, og øvd seg på å bryte opp setninger, og sette punktum litt oftere.

Norges svar på Daniil Kharms, minner mye om hans Knakk! Men den er for ujevn, og Kjørsvik gjentar seg selv for ofte. Men mange gode absurde tekster, og mye småhumring.

Er det hvorforgjengen. Vel, hvorfor ikke? Bra fordi Hagen skriver så godt, sårt, fintfølende og nyansert. Vondt fordi det gjør vondt å bli mobbet, og det er vondt å lese om.

Dette er en av de selvlysende, ensomme bøkene, de som skinner der ute og ikke helt minner om noe annet enn sitt eget merkverdige selv.

Jeg er så dundrende enig. Bennybøkene rocker huset.

Du er en veldig god Solstad-leser, så det synes jeg absolutt du skal gjøre. Mht. 87-romanen skylder jeg å gjøre oppmerksom på at det er flere tiår siden jeg leste den, og husker at jeg nærmest følte meg DYTTET UT AV BOKA med alle de der skøytetidene. Jeg husker ellers slutten, som bærer på frekkhetens nådegave, men resten av boka har jeg glemt. Så hva jeg ville ment om den i dag, er vanskelig å si. Lag en liste!! Men siden du liker både 87-boka og Armand V, hvordan stiller du deg til Solstad som Berlinguide i 160741?

Det er et oppløftende svar. Da funker det åpenbart for noen! Jeg har jo ikke gått mask og mek så jeg kjenner ikke humoren der så veldig godt.

Å, ja, det er betydelige doser infam humor ute og går i denne glimrende og forstyrrende boken om forstyrrede Lester Ballard.

Vondt å lese, men faen så bra.

Definetivt fascinerende, fikk meg hektet på Hieronymus Bosch.

Shepard kan mer enn å være skuespiller, han kan skrive også, og det er slettes ikke så verst, minner litt om Raymond Carver, og det er absolutt et godt skussmål.

Jeg kom meg igjennom til slutt, men kommer neppe til å lese de 3 neste bindene.