Bokelskere.no

Jeg skal hekte meg på den samme følelsen, svært mye bedre er nok Usynlige byer, men å være i starten av 20-årene og åpne Hvis en reisende en vinternatt, var et litterært sjokk, det rystet hele meg, det sugde meg inn i litteraturen som en kosmisk støvsuger, så uansett om jeg i dag tenker ganske annerledes om denne teksten, ja, til og med synes den er temmelig jålete til tider, så er det bare å rekke opp hendene og klappe for hva den gjorde med meg, hva den spredte av kraft og glede, hva den har utrettet, og det for så mange av oss, altså :)

Det er noe på siden av hva jeg hadde tenkt meg, men ofte kommer det beste fra den kanten, gjør det ikke, og dette har vært et av mine favorittdikt siden jeg leste det for første gang da jeg var fjorten eller noe sånt, og sterkere blir det jo bare desto eldre man blir, ikke sant, og nå, idet du trakk det fram i denne sammenhengen, leser jeg brått diktet på ny, for aller første gang, fra en annen vinkel, så å si undervinklet, tyngre, mørkere, enn jeg før har lest det - supert, bare supert. Takk,

t

Å, Mykle. Jeg elsker Mykle. Så bra han var. Takk!

Tore

Topp! Ibsen er et fjell, det er bare å begynne å klatre på ham. Tusen takk :)

Tore

Wow, Kipling! Her ramler det ene overraskende forslaget etter det andre inn dørene, så bra; jeg skal sporenstreks finne fram det diktet og sette meg til for å lese

tore

Ja, ja, ja! Selma! At jeg ikke tenkte på den, veldig bra, her blir det mye å jafse i seg for så å spy det ut igjen :)

Tore

Så friskt, og fra Frankenstein! Salut, dette var deilig, tusen takk

Tore

Ok, dette er kanskje teit av meg, kanskje er det morsomt, uansett tenker jeg å forsøke det, siden det er usvømt vann for meg: Jeg trenger hjelp til en passasje i en bok jeg skriver på. Om dette noen gang kommer ut, om det blir bra, er en annen sak, men jeg sitter fast, og siden det er ekstreme mengder lesende folk her inne og altså kolossalt med gode hoder samlet på et sted, så anser jeg sjansen for å få hjelp som ganske stor.

Her er tre sitater, henholdsvis fra populærkulturen, som alle peker mot den samme menneskelige erfaringen. Det jeg leter etter, er den litterære broren til dette, gjerne en arketypisk historie, gjerne en karakters erfaringer fra en roman eller et drama, evt et sitat fra litteraturen som utsier noe av det samme. Jeg skal ikke si noe om hvorfor jeg leter etter dette, eller hva som er konteksten, for så langt kan jeg ikke slippe folk inn i arbeidet mitt, men jeg er takknemlig om noen kommer på noe. Det bør helst være av et visst format, og desto mer klassisk, desto bedre.

Sitatene:

Thåström:

Jag vet du klättrar väggar, som du inte trodde fanns, just när du trodde allting, hadde fallit ner på plats.

Al Pacino i Gudfaren:

Just when I thought I was out, they pull me back in.

Japan:

Just when I think I’m winning, when I’ve broken every door, the ghosts of my life blow wilder than before

Tusen takk, og beste hilsen fra Tore i Stavanger City Of Love And Greed

Det bør være opplagt at det klokeste Karl Ove Knausgård har gjort, nest etter å skrive uvanlig godt, er å holde munn i denne diskusjonen. Han er kun interessert i en ting, å skrive. Jeg kan ikke se at noe av den pågående debatten har virket konstruktivt eller ansporende for litteraturen, i det hele tatt nærer jeg skepsis til forestillingen om at debatt pr definisjon er bra. Jeg har i mange år vært av den holdningen selv, jeg er mer og mer usikker. I tilfellet Kjærstads Kamp, kan vi vel si at det har fått fram det verste i svært mange, og for egen del synes jeg det er bortimot skremmende at han har klart å så tvil om hvor bra verket til Karl Ove Knausgård er, om hvor grunnleggende god denne forfatteren er, og følgelig direkte skremmende at han ikke evner å se kvalitet når den står foran ham i rommet. Jeg gjentar meg selv: Hvorfor hender dette? Hva er det Jan K vil? Hvorfor gjør en høyt profilert og dekorert forfatter en så underlig manøver som denne? Jeg har forsøkt å tenke grundig gjennom dette, hvorfor skulle for eksempel jeg gå løs på en kollega, og resepsjonen av hans eller hennes roman, hva i all verden kunne være min beveggrunn for å opptre slik? Kjærstad gjør noe dumt, etter mine begreper, men han gjør noe menneskelig; han kjemper en kamp for seg selv, for sitt litteratursyn, for sitt eget navn, og det bør være opplagt at det er dét som foregår her. En ting skal han ha: Han klarte å få Karl Ove Knausgårds suksess til å handle om Jan Kjærstad.

Ja, jeg er helt enig, jeg har ikke fått nok, venter nå bare på bok 4. Synes fremdeles bok 2 er den beste så langt, men bok 3 hadde absolutt sine høydepunkter. Og det rev meg grundig i hjertet hver gang den jævla faren utviste sin ondskap.

1) Fint at du endelig har fått svar på hvorfor du bør lese Min kamp. Håper du gjør det.

2) Jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig for deg at "et slikt verk som Min kamp blir debattert" når du en gang ikke har lest det. Hvor kommer denne skepsisen fra, at du leste Ute av verden og ikke likte den? Det er en i tilfelle en argumentasjon jeg ikke skjønner og heller ikke greier ikke å følge. Hvorfor er du så ivrig i å gi Kjærstad rett? Hvilke motiver Kjærstad har vet bare han, og vi kan bare synse, men at det er et forsvar for Knausgård i artikkelen kan jeg overhodet ikke se. Og til slutt, det er vel heller Kjærstad som har sparket i gang en debatt, men vi liker det uansett :-)

SÅ herlig at du også har tenkt på dette, jeg har ikke ligget våken om natten, men jeg har følt meg boklig forfengelig når jeg har tatt av omslaget, tenkt at boken skal se fin ut i hyllen. Men da er jeg tydeligvis ikke alene ;-)

Gå for engelsk, det var litt tungt i begynnelsen, men jeg kom fort inn i det og det var en sann fryd å lese.

Å hekkan det ska ble bra!

Ja dette var en lang tråd, og nå blir den enda lenger. Men etter å ha lest igjennom hele vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Det første jeg vil si er at Fongen kanskje bør lese et av bindene før han uttaler seg særlig mer om Min kamp, så kan han kanskje heller fortelle oss hvorfor det IKKE er god litteratur. For er det noe all denne såkalte nesegruse kritikken er, så er det et bevis på at mange synes det nettopp er god litteratur, og mange argumenterer godt for det i tillegg. Jeg sier ikke at Mk er for alle, men det trenger det heller ikke være, ikke alle liker Beatles, Dylan, Rolling Stones eller Beach Boys heller, men de er unektelig en betydelig del av musikkhistorien. Så les og bedøm selv alle dere som er skeptiske, men likevel litt nysgjerrige.

Når det gjelder Kjærstads utspill, som egentlig er poenget her, så er jeg litt blandet. Først tenkte jeg at han hadde et poeng i forhold til at alle sluker det selvbiografisk ukritisk, og at det gir boken en ekstra dimensjon som man kanskje ikke hadde fått hvis personen hett noe annet. Godt mulig det. Det betyr ikke så mye for min del, det er den litterære kvaliteten som betyr noe. Men jo mer jeg tenkte på det jo mer skuffet ble jeg over Kjærstad. Det første som slo meg var at det var litt ukollegialt, ytringsfrihet, ja vel, men burde ikke dette strengt tatt kommet fra en kritiker? For uansett hva han sier vil mange tenke at han bare er misunnelig, smålig og muligens litt bitter. Noe han selv også sier, men bare for å gardere seg tenker jeg. Men Kjærstad som ellers er så sjenerøs med å trekke frem andre forfattere han mener trenger litt ekstra oppmerksomhet, mangler her evnen til å glede seg over andres suksess. For selv om han sier to ganger at det ikke er meningen å rakke ned på Knausgård eller boken som sådan, skinner det ganske tydelig igjennom at han ikke liker boken og indirekte kritiserer den. Akkurat det har han selvsagt full rett til, men da bør han i alle fall være tøff nok til å si det. Og ærlig talt, lager han ikke et utrolig stort nummer av at ingen har satt Mk inn i en litterær tradisjon, og nevnt Enquist, Norén eller Rydberg? Er det et fast kriterium alle kritikere må følge? Jeg sier ikke at det ikke kan være på sin plass noen ganger. Men Knausgård sier jo selv på Bokkprogrammet på Nrk at dette er en litterær tradisjon i Sverige, og nevner nettopp Norén og Rydberg, så det er ingen hemmelighet akkurat. Og har man fulgt litt med i det siste har vel de fleste fått med seg noe av dette, eller i alle fall Åsa Linderborg og hennes selvbiografiske ”Meg eier ingen”.

Men hva det selvbiografiske angår så sier jo KOK i Bokprogrammet at han selvfølgelig har diktet en hel haug, han husker jo ikke alt hva som har blitt sagt i løpet av alle disse årene, han har veldig dårlig hukommelse. Men i stedet for å sette fokus et annet sted, for eksempel i en 3. persons forteller og se det utenfra via et ”han”, har han satt punktet hos seg selv for å si akkurat hva han mener og tenker, det mange kan tenke men aldri våger å si. Og er ikke det et greit utgangspunkt tenker jeg, at det han sier i boken mener han, dette er hans tanker og følelser? Dette mener Karl Ove Knausgård. Og at det er der det selvbiografiske ligger aller mest, og ikke absolutt i hver eneste handling og replikk som forekommer? Noe av ideen har vært å gå så langt inn i seg selv at det føles allmenngyldig til slutt sa han. Og akkurat det tror jeg mange kan skrive under på, det er høy gjenkjennelsesfaktor her, både i rene barndomsminner og tanker rundt familie, samliv, venner og farskap. Men jeg har jo laget det som han sier, det er jo en roman. Og det er jo akkurat det det er, en roman, det står til og med på forsiden av boken.

Ga til slutt opp denne, men ikke fordi den er dårlig, heller det at jeg ble oppslukt i Knausgårds Min kamp og ikke greide å vende tilbake igjen.

Hvis du kaller det en bok full av fart, vil du lese alle seks bindene av Min kamp på 1 uke :-)

Ja kanskje jeg burde ta den frem igjen, men da skal jeg i tilfelle lese den på engelsk. Så han forresten bli intervjuet av gamlenaboendin Aslak på Litteraturhuset. Det var rett og slett herlig, han er like fornøyelig i virkeligheten og.

Ja så absolutt, noen ler til og med av Karl & co på tv :-)

Jeg kan i alle fall love deg at du tar frem Min kamp, jeg er snart ferdig med bok 3 og jeg gruer meg. Men bok 4 er nok like rundt hjørnet :-)