ritaoline siterer Den doble gleden av Odd J. Eidner (side 153)
07:22, 22. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Vi har alltid mer å lære. Og det er i livets skole at vi tilegner oss den aller viktigste lærdommen.
ritaoline siterer Den doble gleden av Odd J. Eidner (side 145)
00:33, 22. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Jeg tror alle mennesker opplever slike gylne øyeblikk - øyeblikk da tida står stille, og vi opplever å være i intens berøring med selve livet. Hvis vi bare evne til å se dem.
ritaoline siterer Den doble gleden av Odd J. Eidner (side 117)
00:29, 22. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Men kanskje må vi reise ut og vekk for å finne ut hvor godt vi egentlig har det heime. Vi trenger å få litt avstand til det vi tråkker i til daglig for å se verdien av det.
ritaoline siterer Den doble gleden av Odd J. Eidner (side 113)
00:16, 22. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
De 2 viktigste rommene i huset mitt er gledens rom og sorgens rom. Jeg trenger dem begge, og går inn og ut av disse rommene hver eneste dag. Hvis jeg bare oppholder meg i gledens rom , mister jeg dybdenog kontrastene i livet. Men hvis jeg er for lenge i sorgens rom, blir jeg bare tung og trist.
ritaoline siterer Den doble gleden av Odd J. Eidner (side 97)
00:13, 22. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Jeg er opptatt av at vi ikke må glemme historien. Vi må ikke glemme å takke. Våre forfedre.
ritaoline siterer Den doble gleden av Odd J. Eidner (side 97)
00:11, 22. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Hvis vi gjør dagens levestandard til det normale, så legger vi lista for høyt, tenker jeg. Da blir vi stadig skuffet. Men hvis vi tenker at vår velstand er ei bonusreise som er betalt av generasjonene før oss - og at den reisa plutselig kan ta slutt, så får vi et annet perspektiv på livet. Da blir velstanden en gave og ingen selvfølge, og hverdagen spennende.
ritaoline siterer Den doble gleden av Odd J. Eidner (side 97)
18:58, 21. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Det virker som vi mennesker må miste noe før vi virkelig forstår verdien av det. <<Det var først da jeg ble rammet av kreft jeg forstod at livet er ingen selvfølge!>> eller <<da jeg mistet mannenmin, først da forstod jeg hvor avhengig jeg var av ham!>> eller << det var først da jeg snakket med en flyktning fra Irak at jeg forstod hvor heldige vi er som bor i et demokratisk og fritt land!>>. Hvorfor skal det være sånn - at vi må miste noe før vi verdsetter det?!
ritaoline siterer Den doble gleden av Odd J. Eidner (side 99)
17:35, 21. mars 2013 2 har det som favoritt.
Gråten og latteren er tvillinger på jorda. Gråten hjelper meg til å godta det vonde som har skjedd, mens latteren bringer meg videre framover og gir meg energi til å gå videre.
ritaoline siterer Den doble gleden av Odd J. Eidner (side 58)
21:58, 18. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Jeg har erfart at humoren er en livskraftig energikilde som ikke går tom. Vi trenger humorens veldige kraft hvis vi vil leve et normalt liv igjen etter å ha blitt slått til jorda. Humoren er som en spirekraftig plante som ikke lar seg knekke.
ritaoline siterer Den doble gleden av Odd J. Eidner (side 57)
21:51, 18. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
For god humor har alltid en brodd av alvor i seg. Og ingen ting er så alvorlig at det går an å flire av det.
Den var utsolgt:(. Ble skikkelig skuffa...
Jeg har vært så travelt opptatt med andre ting denne helga at jeg knapt har åpnet ei boka. No gleder jeg meg til å legge meg ned og slappe av med ei god bok <3. Det skal bli deilig...
Den siste pilegrimen er en veldig god krimdebut som skiller seg ut fra andre bøker i samme sjanger.
(...) Den siste pilegrimen er en ambisiøs krimroman. I motsetning til flere krimromaner som har et mord med en påfølgende etterforskning og konklusjon, har Sveens debut også en innholdsrik historie som er plassert i fortiden. Jeg skal ikke røpe for mye for ikke å ødelegge handlingen for deg som ikke har lest, men stikkordene er nazister, spionasje og motstandsbevegelse. Sveen har blant annet basert boken på det virkelige dødsfallet til motstandsmannen Kai Holst.Det har lenge vært spekulert i om Holst tok sitt eget liv, eller om han faktisk ble drept. Den fortidige handlingen er så spennende og mangesidig at den alene kunne stått fint som spionroman. Sveen skriver med god selvtillit, og har et godt grep på historiske detaljer fra tiden før, under og etter krigen. Han har også en god penn generelt. Noen klisjeer er det her og der, i tillegg til enkelte gjentakelser i teksten, men ikke for mye at det skjemmer historien.
To av Sveens sterkeste sider som forfatter er oppbyggingen av historien og karakterene. Boken starter med at vi tas rett med til åstedet for drapet på motstandsmannen. Så pensles handlingen tilbake til 1945, før vi igjen befinner oss i nåtiden. Alterneringen mellom de ulike tidsperiodene skaper et driv i teksten, og ofte avsluttes et kapittel med en cliffhanger slik at man får følelsen av at man må lese videre for å få vite hva som skjer. Sveen er også god på å porsjonere ut ledetråder om drapet og menneskene i boken, og ofte byr han på overraskelser og vendepunkter i handlingen som jeg ikke så komme. Den siste pilegrimen er en tykk bok, på over 500 sider, men bokens oppbygging og tekstens driv gjør at det aldri blir kjedelig. De siste 200 sidene leste jeg ut på en kveld fordi jeg ikke klarte å legge boken fra meg.
Det er mange interessante og godt skapte karakterer i romanen. Hovedpersonen, Tommy Bergmann, skiller seg litt fra andre krimhelter. Da jeg først ble introdusert for ham, likte jeg ham ikke i det hele tatt. Bergmann har et brutt forhold bak seg, som følge av at han har slått kjæresten. I teksten legges det opp til at han har enkelte psykopatiske trekk. Det er et interessant grep av forfatteren å skape en usympatisk karakter, det kan fort føre til at leseren blir frastøtt og ender med å ikke like fortellingen i det hele tatt. I dette tilfellet synes jeg det fungerer godt, for utover i boken blir bildet av Bergmann mer nyansert og vi får små drypp rundt hvorfor han er blitt som han er. Det skaper nysgjerrighet hos leseren. Portrettet av Agnes Gerner er også veldig godt. Måten Sveen skildrer henne på, gjør at jeg som leser kom godt under huden på henne. Jeg kunne fint lest en bok som handlet bare om henne. For meg var hun romanens hovedperson.
Boken har flere temaer. Et av dem er kjærlighet og svik. Det handler også om valg, spesielt umulige valg. Et annet underliggende tema er forskjellen mellom rett eller galt, og hvor grensen mellom disse to størrelsene går, gjerne i sammenheng med nettopp valg. Hva sier de valgene man gjør om en som menneske? Hva er det egentlig som definerer en som person? Det handler også om å være kvinne i et mannsdominert miljø.
Den siste pilegrimen har, som nevnt, en veldig god oppbygging, men enkelte steder har Sveen tydd til litt lettvinte løsninger. Jeg opplevde det ikke som troverdig hvor fort Bergmann koblet funnet av beinrestene i Nordmarka med drapet på motstandsmannen. Han hopper litt for lett til konklusjoner.
Noe av det jeg liker best med å lese bøker, er å lese en virkelig god bok av en debutant, og vite at jeg har oppdaget en ny forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Slik føler jeg det med Gard Sveen og Den siste pilegrimen. Det blir veldig spennende å se hva Sveen kan komme med etter dette. Hvis du skal lese krim i påsken, bør du forsøke deg på denne. Romanen passer ekstra godt for deg som både liker spionthrillere og krim. Jeg håper også at det en gang i tiden blir snakk om en filmatisering av boken, for her har man mange ingredienser til å skape en veldig spennende film eller TV-serie.
Hentet fra bloggomtalen min her
bokelskerinnen som svar til Rosa99 :
14:53, 13. mars 2013 Diskusjon: Åse B. om Tro, håp og revolusjon et møte med en iransk kvinne av Tove Skagestad av Tove Skagestad
Jeg lånte denne på biblioteket sist og gleder meg til å lese den!
ritaoline siterer En sang fra fortiden av Katherine Webb (side 469)
12:12, 10. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Men hva er poenget med å være sint over ting som ikke kan forandres?
ritaoline siterer En sang fra fortiden av Katherine Webb (side 369)
12:07, 10. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Noen ganger forblir ikke relasjoner det samme som det de var. De endrer seg, og og vi må endre oss med dem.
ritaoline siterer En sang fra fortiden av Katherine Webb (side 320)
12:04, 10. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Vi kan ikke bare ta det vi har lyst på, når vi vil. Det er et av livets harde fakta, men like fullt et faktum.
ritaoline siterer En sang fra fortiden av Katherine Webb (side 318)
12:01, 10. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Alle trenger tid for seg selv. Tid til å puste og få være i fred. Ellers glemmer vi hvem vi egentlig er.
ritaoline siterer En sang fra fortiden av Katherine Webb (side 306)
11:58, 10. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Dess mer du reiser, dess mer innser du hvor vidstrakt verden er.
ritaoline siterer En sang fra fortiden av Katherine Webb (side 260)
11:55, 10. mars 2013 2 har det som favoritt.
Dette er hvordan livet og kjærligheten er. Noen ganger knuser de hjertet ditt og dreper livsgnisten i deg. dreper den inni deg. [...] Men det går over, og du kommer til å bli hel igjen. Men ikke før du ser sannheten i øynene og erkjenner den.
Sist sett
