Bokelskere.no

Der jeg står på åstedet i Baneheia, nøyaktig 13 år etter, klarer jeg likevel ikke å se en mor i sorg. Jeg ser en mamma som gråter over sitt barn og som tidvis må kjempe for å kontrollere sine følelser. Men jeg ser også en mamma som har tatt et oppgjør med seg selv og bestemt seg for å ha det godt. En som har uendelig mye å leve for, og derfor ikke tillater at selvmedlidenheten skal styre de valgene hun tar i livet. En som ikke våger å gi seg hen til den negative,destruktive tenkningen hun har kjempet mot i så mange år, fordi det ikke yter rettferdighet til hennes gjenlevende barn. Samtidig ser jeg en mamma som savner. Savnet er ikke like sterkt hver dag, men det kommer og går, og vil alltid gjøre det.

Om lille Lise får kreft, vil hun sannsynligvis oppleve at klassekameratene sender henne brev med lykkeønskninger og oppmuntrende ord. Når folk møter henne på gata, vil de bøye seg ned og spørre henne hvordan det går. Hun vil få tilbud om å møtte andre i samme situasjon, der både hun og familien kan lære å mestre den nye livssituasjonen. Om, lille Lise, derimot var blitt utsatt for vold eller overgrep, ville hun da mottatt brev fra alle i klassen? ? Eller hadde de du bøyd deg ned og spurt hvordan det gikk hvis du møtte henne på butikken? Tror du lille Lise hadde fått tilbud om å møte andre i samme situasjon, der hun og familien ble vist omsorg og forståelse for det de hadde opplevd? Det er lite trolig, for i Norge finnes det ingen slike tilbud. Det finnes heller ikke gode nok lover og regler som hindrer en gjerningsperson i å gjøre nye overgrep. Verst er det likevel at det ikke finnes god bok kunnskap om hvordan jeg og du skal forholde oss til disse barna.

Det er et modig valg for en mor som nylig har mistet sitt barn å våge å elske livet. Tørre å glede seg over det hun har - og ikke bruke energi på det hun skulle ønske hun hadde.

Jeg tror aldri jeg vil glemme da den lille damen på halvannen meter steg ut av mørket og inn på scenen i auditoriet på Dahlske vidergående skole. For bare noen måneder siden var datteren hennes på åtte år blitt voldtatt og drept. Nå stod hun plutselig foran oss. Rakrygget og bestemt fortalte hun om viktigheten av å være sterk. Med bristende, men tydelig stemme, innledet hun med å lese et dikt om hva det ville si. I nesten en time satt vi musestille og lyttet. Det var den denne dagen jeg forstod at samme hva jeg utsettes for her i livet, har jeg et valg. Det finnes alltid en vei ut av en krise. Det var ingen som fortalte Ada at hun måtte få et godt liv igjen. Det var noe hun bestemt seg for seg selv.

I våre hektiske liv, der vi bombarderes av informasjon, er tilgjengelig hele døgnet og i kjedsommelighet tar frem telefonen hver gang vi opplever en stille stund, glemmer vi å sette pris på de øyeblikkene der vi bare er. Vi unngår dem. Kanskje av frykt for hva som vil skje om vi lar tankene løpe fritt? eller kanskje av redsel for at noen skal observere oss og betrakte oss som kjedelige eller uinteressante. Vi fyller opp kalenderen med møter og avtaler og legger planer flere måneder frem i tid. Og oppe i det hele glemmer vi å arrangere disse små møtene med oss selv.

Til meg har Ada sagt at hun ikke lenger kjenner Stine. Hun døde da hun var åtte år og ville i dag vært en voksen kvinne. Sorgen er byttet ut med et savn, og de vonde opplevelsene har litt etter litt måtte vike for de gode. Det er noe vemodig, men samtidig noe utviklende over det å klare å gi slipp. Det handler om å ta et valg - om å bære med seg det som gjør godt og forsøke å legge igjen det som ikke gjør det.

Uansett hva som skjer i livet og uansett hvor godt man takler det, vil det alltid være en del av vår egen historie vi aldri kan legge bak oss. Skriften på gravsteinen til Stine sier det meste: Du er gjemt, men vil aldri bli glemt.

For meg handler kampen mot sykdommen om å forsone meg med at livet ble annerledes. Det handler om å finne indre ro. Om å være en observant pasient som tar imot all den fine omsorgen jeg får, men som likevel evner å se hvordan helsevesenet kan bli bedre. Det handler om å forsone seg med sorgen over ikke å kunne jobbe eller delta i det sosiale livet akkurat nå. Om å forsone seg med at livet ble annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Men det handler også om å kunne glede seg over alt det fine jeg har opplevd. Om håp. Om å holde ut. Om å leve i troen på at morgendagen vil kunne bli bedre. Om å hvile i at kroppen er på min side. Om å vite at uansett hva som skjer, så er jeg Annbjørg.

Frykt er slik at hvis den fanger deg, så blir du redd, men hvis du fanger frykten, blir frykten borte, da blir man fryktløs.

Blaah visste utmerket godt at når man har valget mellom ikke å ville og ikke tørre, må man gjøre det man ikke tør, ellers vil man gjøre det man ikke har lyst til i stedet for det man har lyst til, som er bytte i fryktens tjeneste.

Og når man elsker alt, kan man forandre alt, og alt blir mulig.

Jeg smittes av måten barna forholder seg til livet på. Selv om de har frykt i seg, selv om de er redde for mørket om natten og redd for skumle lyder, så er de tillitsfulle og gir uttrykk for at de blir trygge når en voksen holder rundt dem og sier at alt skal gå bra. Det er å leve med håp, tenker jeg.

Et Øyeblikk av lykke. Skapt sammen med et menneske du elsker. Det kan vare evig ved at du henter det fram i bevisstheten din. Igjen og igjen og igjen.

God helse handler virkelig ikke om et liv uten sykdom og plager. God Helse handler først og fremst om hvordan du mestrer livet når du møter motgang.

På et sykehus er det kort vei mellom gleden over liv og frykten for døden.

Du vet, det finnes noen mennesker. Noen mennesker som virker som om de er eltet ut av den samme deigen som du selv. Noen mennesker som du gjenkjenner ved første blikk. Noen mennesker som du vet at du vil skape historier sammen med. Historier som vil leve for alltid.

Men en tanke som gir meg kraft til å makte ferden videre, er å vite at jeg faktisk ikke er alene. Over hele verden er det mennesker som strever i møtet med ulike skjebner. Ulykker og sykdommer rammer rått, brutalt og tilfeldig, og alle som har forholdt seg til eller står i en livskrise - enten som direkte berørt eller som pårørende - vet hvor stor utfordring det er når livet tar en uønsket retning. En tanke jeg forsøker å holde fast ved, og som gir meg styrke, er tanken om at jeg er en del av noe større. At det finnes et sted, en bevisshet, et rom der jeg er sammen med andre. Alle de andre som også kjenner på følelsen av å være omgitt av kjærlighet. Men samtidig kjenner på følelsen av å være alene.

Kampen mot sykdom er kanskje den tøffeste kampen du kan bli satt til å kjempe. En kamp som du selv ikke har valgt, men som du og dine mange pårørende er tvunget til å måtte forholde dere til. I en slik form for kamp, er det langt i fra slik at du bare kjemper hardt nok, så overvinner du sykdommen. Det er ikke slik at den som er sterkest, er den som vinner kampen, og at den som er svakest, er den som taper. Det å bruke begreper som vant over eller tapte mot sykdom er egentlig helt feil, synes jeg. Det er ord som gir sterke assosiasjoner til prestasjon og belønning av egen innsats. Og det er ikke det handler om når man blir diagnostisert og behandlet for en sykdom man ikke selv har kontroll over.

Å leve med en alvorlig diagnose er som å leve i en krigssone for deg som er syk, og for dem som er glad i deg. Du vet du kan bli angrepet fra alle kanter uten mulighet til å forsvare deg. Uten å vite hvor neste angrep kommer fra.