Bokelskere.no

[...]vi gir ikke opp mennesker vi er glad i.

Å slippe skyldfølelsen fri setter også oss fri.

Det er få som liker å vise seg sårbar. I stedet presser vi den dårlige samvittigheten ned og håper ingen noen gang får se hva som er gjemt inni i oss.

Vet du hva jeg synes er så fascinerende ved bier, Trixie? Livet. Det er det som er så forbløffende ved dem. Den gudgitte kreativiteten deres. Mennesker kan bygge biler og fly og reise til månen. Men det er en intelligens som går over vår forstand som får kroppen til å fungere. Forskerne kunne antakelig skape en kropp og en hjerne, men de kunne ikke skape intelligens, de kunne ikke gi kroppen liv. Det er en intelligens utover vår forstand som styrer biene og deres intrikate livsstil også. Vi kan ikke produsere honning, men disse små skapningene lager nok til seg selv og uten å klage, Jeg synest det er noe spesielt.

Mirakler skjer i våre moderne verden for å minne oss om at Gud fortsatt er allmektig, tross våre teknologiske framskritt.

[...] hjertet forsetter å elske uansett hvor mye smerte det utsettes for; det er det som gjør kjærligheten så vakker.

Kunnskap kan læres bort, men visdom må læres gjennom erfaringer[...]

Bestemødre. Finnes ikke noe som kan erstatte dem.

Frykt er roten til alle fordommer[...]

Kjærligheten ble verkenutslitt eller tæret av tidens tann, selv om årene gikk; den lyste tvert imot som en evig sol.

Døden var ikke nødvendigvis slutten, det var han overbevist om. Døden rommet så ufattelig mye mer.

Og ikke tro at du kan gå gjennom livet uten å gjøre feil, om du gjør det, har du ikke prøvd hardt nok, og det er den største feilen man kan gjøre.

Men jeg kan fortelle deg at dersom du noen gang skulle forelske deg ordentlig, så kommer hvert øyeblikk du er borte fra det mennesket gjør fryktelige vondt.

Det som teller, er at alt det du gjennomgår, ikke får deg til å mistet motet, og at du finner en måte å fri deg fra de negative tingene på.

“When you’re twenty-one, life is a roadmap. It’s only when you get to be twenty-five or so that you begin to suspect you’ve been looking at the map upside down, and not until you’re forty are you entirely sure. By the time you’re sixty, take it from me, you’re f_cking lost.”

Men så begynte jeg igjen å se på Rebekka. Hun var annerledes, ingen tvil om det. Hun trengte hjelp til det meste og hadde heller ikke utviklet et språk så vi kunne snakke ordentlig med henne. Likevel var hun så blid og glad det aller meste av tiden. Da begynte jeg å tenke at når hun har det bra og lever sitt liv med glede, når hun selv møter sine utfordringer på en positiv måte, skal jeg da være den første negative hindringen hun støter på? Skal jeg ødelegge de dagene hun har fått tilmålt, fordi jeg styres av min egen forventning om hva et menneskeverdig liv skal være?

Snart oppdaget jeg at det var ikke henne, men vi voksne som eide det største problemet: vi målte utviklingen hennes ut i fra våre egne oppfatninger av hva livet skal være.

[...] jeg kan ikke la være å tenke på at fødsel og død er egentlig to veldig like opplevelser. Et liv kommer til den verden. Et liv forlater den. Ved inngangen til livets ytterpunkter, fødsel og død, kommer vi til det ukjente. Babyen som kommer ut av mors trygge liv, vet like lite om hva som venter, som den døende.

Hjertet gjør faen hva det vil. Det eneste vi kan kontrollere, er om vi skal gi livet og sjelen sjansen til å ta igjen hjertet.