Bokelskere.no

Jeg er så hjertens enig med deg i at disse to bøkene er bra. "Klokken i Makedonia"har jeg lest to ganger, mens "Miraklene i Santo Fico" foreløpig en gang. "Borgermesteren i Monteporco" har jeg ikke hørt om før,men skal definitivt letes opp etter din anbefaling.

Jeg skrev feil.Det var boken Det broderte hjerte jeg mente.

Jeg skulle gjerne ha deltatt. Men jeg er på ferie i Lillehammer da.

Jeg er med for første gang

http://askeladden-askeladden.blogspot.com/2011/07/en-smakebit-pa-sndag-glemte-minner-av.html

Nei, det er jo som å spise desserten først. Man vet ikke hvor mye som ikke blir avslørt før på siste side,og om jeg da får vite dette vil det ikke være noen mening i å lese boken. Og skulle jeg likevel få lyst til å lese den må den være fordi den er ekstremt godt skrevet. Selv leser jeg heller den første siden for å få en liten peilng på hvordan boken er, og om den fenger.

Jeg elsket denne serien<3. Jeg angrer DYPT fordi jeg ga bort bøkene mine i denne serien. Jeg hadde ikke alle. Men noen ihvertfall.

Jeg har nok vært farlig nær for å kaste bøker i veggen fordi jeg har blitt så sint på karakterene i boken... Men jeg faktisk geipe eller tar opp tommelen til karakterene hvis de gjør noe jeg svært lite liker eller noe jeg elsker.

Det gjør vi nok. Men kanskje på litt andre måter. Jeg tror tidligere det var alle forventingene til Husmorollen som var for stor. Mens i dag er det Tidsklemma og det at alt skal være perfekt som man sliter med. Men grunnen til at jeg synest likestillingskampen er gått for langt er at jeg føler at det er blitt mer tvang enn frihet. Dessuten synest jeg det er litt latterlig og provoserende at man kan snakke om kjønnskvotering når vi vet at det i andre land er mye, mye verre. Denne tenken satt jeg med når jeg leste Tapte døtre av Xinran.Jeg er litt skuffa over karakterene. Men jeg forstår hvorfor de var sånn som de var ut fra tiden de levd i.

Jeg leser ikke slutten av ei bok når jeg skal kjøpe eller låne ei bok. Men er boka veldig spennende så leser jeg slutten før jeg er ferdig med boken og leter etter spoiler...

Takket være biblioteket på hjemplassen min kom jeg over denne boken. Det var en bok som ”skrek” til meg og jeg har nesten hatt traume med å ikke få tak i den fortest mulig og lese den. Men jeg klarte ikke å holde meg fra fristelsen lenge. Så jeg fjerntlån den. Den var ikke så super duper som baksideteksten sier og var heller ikke så fantastisk som jeg trodde. Men når det er sagt er det ei veldig fin, annerledes og rørende roman og jeg skulle virkelig ønske at den var litt lengre (eller eventuelt en Oppfølger).

Maiblomst kan ikke huske annet enn bobil livet med faren. Når hun er innom en butikk ser hun bilde av en toåring som ble kidnappet for 8 år siden. De har gjort en manipulering av et bilde om hvordan Hun vil se ut i dag. Til sin forskrekkelse ser Maiblomst at det er henne og at hun heter egentlig Natalie Edwards og kommer fra Dogwart.

Boken veksler i annethvert kapittel. Det ene kapittel handler om Maiblomst samt ”faren” og det andre om besteforeldrene i Dogwood. Det er dem som har etterlyst henne gjennom media og har aldri gitt opp håpet om å finne henne igjen. Det handler ikke mye om hvordan Maiblomst lever med faren. Men de møter flere personer som gjør inntrykk på dem og som blir til å bety noe for dem. Man merker at bobil livet er snart ved veis ende. Men allikevel får vi vite litt om bobil livet. Man skjønner ganske raskt at det er ikke drittsekk som har kidnappet Maiblomst og misbrukt henne. ”Kidnapperen” er faktisk en veldig flott person. Du blir nok provosert over å høre det. Men lese boken og du vil skjønne hvorfor.

Jeg synest forfatteren har en stor psykologisk innsikt. Man vet mye om hvordan de ulike karakterene er og ikke på en overfladisk måte. Men mange av karakterene er blitt beskrevet på en måte som gjør at man føler at det er noe muffins med dem og at du har ikke fått vite alt. Det er jo selvfølgelig familien til Maiblomst man føler at det er muffins dem. Jeg fikk faktisk mistanke om at flere av dem hadde noe med kidnappingen å gjøre. Men etter å ha lest romanen er det bare en av dem som har med å saken gjøre. I ettertid ser jeg at det har vært en dysfunksjonell familie hvor alle relasjonene i familien ikke har vært like god. ”Kidnapperen” er også beskrevet godt som person. Da ser man mest på fortiden hans. Det var litt fokus på hva han gjorde og mest fokus på hva han følte, tenkte og reagerte. Det gjør at man får innsikt i hvordan han er mot Maiblomst og hvorfor. Det er med å forteller hvorfor han ”kidnappet” han. Jeg synest forfatteren har fått frem godt at det er flere ting som ikke er bra for Maiblomst selv om hun har det bra. Det er jo med å gi konsekvenser. Hvordan du er oppdratt og er oppvokst er jo med å påvirke deg på godt og vondt. Ellers var det karakterer i boken som var med å irritere og forvirre deg som leser. Jeg kunne nemlig ikke skjønne hvordan de kunne lyge slik at det gikk utover dem selv. Men jeg ser i ettertid at de ikke lygde. De visst nemlig ikke alt.

Boken er utgitt på kristen forlag. I store deler av boken lurte jeg på hvorfor. Det var jo selvfølgelig litt om kristen tro. Men ikke mye. Men på slutten kom ”alt”. Men jeg synest allikevel ikke det var sånn at no skal forfatteren pakke troen på deg. Men det handlet mye hvordan troen var for de ulike karakterene. Jeg synest det var fremstilt på en fin og positiv måte uten at det ble påtrengende og fordømmende. Helt på slutten kommer det fram hva som skjedde den dagen Maiblomst ble ”kidnappet”. Det er en bevisst grunn til at jeg har skrevet kidnapper og kidnappelsen i hermetegn. Jeg blei veldig rørt. For en fantastisk person ”kidnapperen” er. Maiblomst hadde ikke vært i livet hvis det ikke var for ”kidnapperen” og han hadde ikke vært i live uten henne. Der man får mest sympati med ”kindapperen” og ikke familien til Maiblomst med unntak av besteforeldrene hennes. Så dette er absolutt en annerledes roman. Det er ikke den tradisjonell brutale kidnappingen med en ufattelig vond person som misbruker deg på alle måter.

Maiblomst ender tislutt hos hos besteforeldrene sine og hører ikke mer fra ”faren” alias ”kidnapperen”. Jeg lurer like masse på som Maiblomst hva han gjør og hvordan han har det. Jeg savner at forfatteren skriver mer om det.

Denne uken har jeg lest tre og en halv bok ( uke 25). Det er mye mer enn det jeg bruker å lese til vanlig. Det er takket være sommerferie, dårlig nett tilgang, lettleste og sabla gode bøker ( to av dem). Når dette blogginnlegget blir lagt ut blir det lagt ut med flere bokanmeldelser. Så bøkene jeg har lest denne uken er to ungdomsbøker av Katarina Von Bredow og denne boken. Det er sjelden jeg har sett så masse film som denne uken. Men det er annen historie.

Jeg fikk tilsendt Sekskanten av Ebba Haslund hos Inga Lill. Det er ei Book Crossing bok. Men karakterene i den boka er bygd på boken Bare Et lite sammenbrudd fra 1975. Jeg er blitt mer og mer opptatt av å lese bøker kronologisk. Så derfor valgte jeg å lese Et lite sammenbrudd først. Jeg har begynt på Sekskanten og vil anbefale lese Bare et lite sammenbrudd først. Da skjønner man karakterene bedre. Det er artig å se hvor lite og mye karakterene har forandret seg.

Boken Bare et lite sammenbrudd handler en tradisjonell familie på 1970 tallet med tradisjonell rollemønstre. Der moren har ansvar for hus og hjem og hatt hovedansvar for barna. Mens faren jobber og forsørger familien. Mannen i huset hadde en storslagen 50 årsdag. Fruen i huset Lillemor (Beatrix) har 50 årsdag ikke så lenge etterpå. Hun har også en fest som ikke er like storslagen som min mann. Dessuten har hun gått lei av rollen som husmor og ha ansvar for hus og hjem. Hun føler alle ser på ho som husmor og at ingen ser ho for den ho er. Hun får dermed Et lite sammenbrudd. Boken er denne mest kjente romanen til Ebba Haslund og regnet Feministisk milepæl.

Boken er blanding mellom muntlig fortelling (diskusjon er vel mer et riktig ord) og Lillemors tanker. Forfatteren gir dermed et skarpt og troverdig bilde av likestillingsdebatten på 1970 tallet. Man får se ting fra ulike synsvinkler. Damer som følger den tradisjonell kjønnsrolle mønstret og damer som bryter ut av det. Det blir argumentert rikelig for venstresidens likestillingsdebatt. Så det er ikke til å legge under en stol dette er på sett og vis en politisk debatt romanen som jeg ville kalle det. Forfatteren har lettlest språk og mye er satt på spissen. Nettopp for å vise hvordan situasjonen.

Jeg likte denne boken kjempegodt av to grunner. Jeg har veldig sansen for såkalte hverdagsromaner. Der det skjer ingenting samtidig som det skjer alt. Jeg liker faktisk sånne romaner bedre enn romaner som tar opp en spesifikk ting. Ellers er jeg veldig interessert og engasjert i såkalte feministisk litteratur og debatten om likestilling … Det selv om jeg er langt fra en venstreside feminist. Da heller jeg mer mot høyre siden i likestillingsdebatten. Hav jeg mener om likestilling og feminisme kan jeg fortelle en annen gang om i bloggen min. Men jeg er litt skuffa over noen av de kvinnelig karakterene i boken. Det virke som de har store problemer med å sette det ut i live det de mener. Men denne romanen er jo en slags 1970 talls roman. Det var ikke på den tiden lett for kvinner å bryte ut av tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Selv om jeg synest likestillings debatten i Norge har gått for langt i dagens samfunn så setter jeg pris på hva andre feminister har gjort før på 1970 tallet for da trengte vi virkelig mennesker som kjempet for likestilling.

Jeg har lest flest bøker av Katarina Von Bredow. En avbrøt jeg, to var helt grei og to andre bøker slo meg over ende og ble mine favorittbøker. Men flere av bøkene hennes er ikke oversatt til Norsk. På Capris har de svenske pocket bøker (kanskje hardback også?) til en latterlig pris. Jeg har røsket til meg tre pocketbøker av Katarina Von Bredow som er ikke oversatt til Norsk. De går inn under kategorien Forbudt kjærlighet. Forbudt kjærlighet som nesten er ikke lov og som kan være ekkel. Men jeg må motvillig innrømme jeg elsker slike bøker og kan sluke dem på en, to og tre. En av bøkene til Katarina Von Bredow heter knappt lovlig. Det kunne ha vært tittel på flere av bøkene hennes for å si det sånn. Jeg er imponert over alt ho kan tenke ut. En annen ting som jeg lurer på når jeg leser de fleste bøkene hennes er om har opplevd forbudt kjærlighet. De er jo en gjengangere i de fleste bøkene hennes (med unntak av Det er mitt liv!) og hun skriver veldig troverdig.

Så hva handler denne boken om? Den handler om nittenårige Elin som blir forelska i faren til Bestevennina si (Tessa). De har alltid visst om hverandre. Men de begynner på et samme skrivekurs og det setter følelsene i sving hos begge. Begge kjemper imot. Men allikevel skjer det.

Boken er veldig intensiv på en måte. Det kanskje mest i form av følelser. Men også litt i handlingen. Hver gang Elin treffer Paul og alt før som skjer. Språket er lettlest. Det synest jeg er bra når jeg synest det er lettere å lese dansk enn svensk. Hun har hatt veldig presist og direkte språk som er ekstremt sentimal. Hun har ofte med små detaljer. Det kan nok være irriterende for noen. Men for meg slår det meg ned i bakken<3.

Boken gir meg egentlig masse motstand. Det er ikke fordi språket er tungt og det er på svensk. Det er ikke boken er dørgende kjedelig. Men derimot er mye i boken ganske ekkelt. Her må man som i likhet med Søskenkjærlighet ignorere en del ekle fakta. En annen grunnen for at boken gir meg motstand er at det blir litt virkelighetsnært. No har jeg aldri vært forelska i faren til verken bestevenninnene eller venninnene mine. Men jeg kan kjenne meg igjen som sagt litt i boka og det blir egentlig veldig ubehagelig. Jeg har på den siden lyst å synke under jorden, lukke igjen øynene, holde meg for ørene og si at dette vil jeg ikke høre om eller lese. Men på den andre siden vet jeg at jeg elsker boken og at jeg ikke klarer å legge den vekk. Jeg bare må lese videre og bare må vite som hva som skjer videre. Den boken slukte jeg på en natt faktisk (HURRA for sommerferie!!!). Det selv om jeg tok noen korte pauser. Det var ikke fordi jeg var så trøtt eller bare måtte slappe av innom lesinga. Men rett fordi jeg ikke tørte i noen minutter. Det var før Elin skulle til bestevennina si, før familien til Paul kom på grilling, etter brevene Elin sendte og alle de hemmelige møtene med Paul. Men jeg bare MÅTTE vite hva som skjedde videre. Jeg ”kjente” i boken i hele kroppen. Jeg hadde like masse panikk som Elin at noen skulle skjønne hva som var mellom Henne og Paul. Samtidig som jeg ønsket at det skulle skje. Jeg var like redd som Elin At no skulle alt gå til Helvete. Sånn jeg kunne fortsatt i det uendelige…

En annen ting jeg liker svært godt med romanen er at den handler mye om litteratur og skriving. Jeg elsker simpelthen å lese om karakterer som diskuterer litteratur og skriving. Både Paul og Elin skriver og har en forkjærlighet for litteratur. Begge blir bergtatt av hverandres tekster. Det er spesielt et dikt som Paul har skrevet som gikk rett i margen på Elin. Det diktet handlet ikke om kjærligheten til Paul. Men grunnen til ho reagerer sånn på diktet er pågrunn av kjærligheten til Paul. Grunnen til at jeg nevner dette diktet er at det gikk rett i margen hos meg også…

Men boken har også noen negative ting med seg. Store deler av boken er overdrevet og på grensen til troverdig av og til. Jeg synest personlig at kjærlighetssorgen til Elin er overdrevet. Men tror som sagt at andre lesere vil mene at store deler av boken er overdrevet. Ellers er boka ei følelse bombe og sikkert altfor sentimal for mange. Men det at den er så sentimal er med å gjøre at jeg faller hodestups for den<3. Men når alt kommer til alt så bryr jeg meg ikke så masse om de negative sidene ved boken for jeg ble hodestups forelska i denne boken..<3

Boken fyker rett inn på lista mi over favorittbøker og den sniker seg forbi Under De skyggene av løvetunge trær. Den ender foreløpig som årets beste bok. Jeg har tenkt masse på boken. Enkelte scener og tekst dukker opp igjen og igjen. Den slo meg i bakken likhet med Søskenkjærlighet og Det er mitt liv!.Jeg svever på ei rosa og er litterært stup forelska..<3. Har lyst å rope til hele verden: Les den, les den, les den!!!!

Jeg var i himmelen etter å lest Som ingenting av Katarina Von Bredow. Eg begynte ganske raskt med ei annen bok av Katarina Von Bredow. Hvis jeg skal være ærlig så svinger bøkene til Katarina Von Bredow fra det slår meg i bakken til sånn passe leser opplevelser. Denne boken faller dessverre i den siste kategorien.

Det jeg likte beste med boken var forholdet Hanna har til Arild. Men det ble altfor lite av, for lite intensivt og for lite følelser. Jeg må bare tilføye at jeg ble ganske irritert av Arild som prater i vei at han er altfor gammel for henne og at han ikke vil forføre småjenter. Han sier også at han kunne ha vært faren hans (teit, siden han vil ha vært 10 år da). Det virke som det er helt forferdlig at de kan bli ilag.pga. Aldersforskjellen og det er nærmest ulovlig. Men Elin i boken Som om ingenting står i med en som er 25 år eldre enn ho selv og som er faren til besteveninna mi. Der var det mye mindre snakk om at han var så gammel og at det var så forferdlig at de var forelska i hverandre. Det virka nesten mer ”lovlig” fra forfatteren i mine øyne. Uforståelig og provoserende etter mi mening…

Det ble for mye ungdomsliv i denne romanen og rett og slett for barnslig for meg å lese. Dessuten får Hanna si bestevenninne Linn en del problemer og sliter med en del hjemme. Jeg kan like å lese om det i den virkelige verden i form av bøker som er personlig betraktninger. Men i skjønnlitteraturens verden liker jeg det ikke noe særlig. Jeg synest mye av det som står i boken er overdrevet. Men er alikevel mer ”real” enn som om Ingenting. Språket var tyngre i denne boken enn den andre boken. Men jeg har mistanke om at det har noe med at jeg ikke var så engasjert i teksten for språket var ikke så ulikt. En annen ting jeg stusser på er baksideteksten. Der står det at Hanna er en asfalt blomst. Jeg tenkte med en gang at det er løvetunge barn som man kaller det i Norge. Jeg kan ikke skjønne at Hanna kunne være det. Hun hadde det så bra hjemme. Da vil jeg heller kalle venninen til Hanna for det. Hun blir jo mishandlet av faren. Det er en pinlig feil av forlager hvis de har blinksa feil der. Men det kan jo være asfaltblomst betyr noe helt annet på svensk.

Jeg har vært på et koselig besøk hos mine besteforeldre i Nord Lenangen. Lesestoff hadde jeg med på turen også. Det var sekskanten av Ebba Haslund. En helt grei litteratur som ikke er direkte dårlig. Men foreløpig ikke noe helt fantastisk som bergtar meg eller noe som jeg koser meg masse med. Men plutselig fant jeg ut at mine besteforeldre hadde førsteeksemplar av Morshjerte. Det eksemplaret har jeg ønsket lenge å lese. Jeg vil se om det kommer hinter til den videre handlinga og de teoriene som tror jeg vil skje. Selv om jeg har lest den så har jeg muligens glømt noen små viktige detaljer og hint.

Jeg ser allerede i bok nummer 1 at Maren er naiv og godtroende. Hun bortforklarer alt og tror hardnakka på det hun vil tro på. Man merket ikke så mye til naiviteten og godtroheten fordi hun gjør alt det som jeg leser vil at hun skal gjøre. En annen ting er at det ikke skjer så mye dramatisk i denne boken. Ellers begynner hun får mer og mer følelser for Thorleif i boken selv om det ikke står direkte. Man får hint at det kan oppstå mer varme følelser mellom dem senere.

Det ar Maren ikke er datteren til ekteparet Bredli tror jeg det er stor sannsynligheter for. De fant kjemperaskt ut etter at de fått Maren at de ikke kunne få flere barn og det gikk lenge før de fikk barn også. Dessuten har ikke moren noe morshjerte for henne. Jeg har også funnet hvem som er mest sannsynlig Marens biologiske mor og det er tanten hennes. Hun har fortalt masse til Maren at hun har tatt valg som har kostet henne kjærligheten og tatt valg som har endret livet henne kolossalt (uten at det står hva det er). Hun har fortalt at hun ikke vil finne kjærligheten igjen etter at hun valgte bort hennes store kjærlighet. Foreldrene vil ikke godta han som tanten var forelsket i for han var ikke bra nok. Dessuten reagere Maren på at Moren blir som et nytt menneske etter tanten. Ellers sier tanten flere ting som Maren undrer seg veldig om. Er den som Tanten valgt bort den biologisk faren til Maren? The time will show…

Jeg kan ikke sette ord på hvor hvor ubehagelig og ekkel leseropplevelsen var…... Boken var ikke direkte dårlig. Det skjedd ikke noe ubeskrivelig vond ting. Det var ubehagelig med alt skulle være hemmelig. Ubehagelig fordi alt er så usikkert (selv om jeg vet veldig godt hva som har skjedd helt til nr. 12) . Ubehagelig fordi Maren er dratt mellom den håpløse kjærligheten til Trond (som HELDIGVIS er ikke så håpløs lenger) og Thorleif som vil forlove seg med henne og som hun begynner få litt følelser for. Jeg klarer nesten ikke lese boken. Det var så ubehagelig til tider at det kjentes i hele kroppen. Men selv om jeg egentlig ikke klarte å lese boken leste jeg den allikevel, og innerst inne i hjertet elsker jeg den selv om den gir meg masse negative følelser til tider…

Spoiler

Det er jeg helt enig med deg i! Heldigvis kastet jeg ikke bort veldig mye tid på denne lille boken, for jeg liker ikke å avbryte bøker. Men denne tok seg aldri opp, og blir nok fort glemt.