Vi er en stor familie. Bak de daglige dragkampene, uenighetene, er det noe dypere som samler oss, som vi har felles. Det gjør godt. Det er fint
Det slår meg at ordene som Flæten leser, samtidig lyder i kirkerom etter kirkerom, fra Kristiansand i Sør og til Kirkenes i Nord. Som lokalsamfunn etter lokalsamfunn slutter opp om hverandre, holder hverandre i hendene, deler sorgen, smerten og lover hverandre å stå sammen, minnes de døde, hjelpe de overlevende og støtte de etterlatte.
Jeg befinner meg like i nærheten av et skuddregn som jeg til nå bare har sett på tv. Og det skjer i lille Norge, på uskyldige Utøya… Som i et krigsrammet land hagler skuddene. Jeg er redd for å dø, og befinner meg midt i dramaet – uten mulighet til å flykte
Siri, du hadde seriøst blitt irritert om du så Facebook nå. Hun forteller at det raser inn meldinger om at det er muslimer som står bak eksplosjonen i Oslo. Folk poster klager på innvandringspolitikken, og det meldes om at alle nå snart må skjønne at det er Frp som ha rett. Jeg grøsser. Det er ille at noen legger ut slike meldinger på sosiale medier før de vet noe som helst, sier jeg. Jeg kjenner at jeg blir kvalm. Å anklage muslimer som gruppe, før politiet har pågrepet noen og ikke har sagt et ord om hvem gjerningsmannen eller gjerningsmennene er?
Hver sommer i over 60 år har flere hundre ungdommer inntatt utøya, for spesielt sosialt samvær og politisk verksted. I 1959 holdt AUF på å selge øya for å komme seg ut av en økonomisk krise. I dag er det knapt til å tro. For Utøya fremstår som noe grunnleggende. En del av AUFs sjel. Hvert eneste år et fenomen, en hendelse, stor nok til å få plass i medienes nyhetsbilde. Utøys har vært arbeiderbevegelsens politikerskole nummer en, helt siden fagbevegelsen ga øya til AUF etter krigen. På kurs og møter, år etter år, sommer etter sommer, tiår etter tiår, har nye generasjoner arbeidspartipolitikere blitt skolert på øya, i politikk og debattteknikk. Ved leirbålene om kvelden har de hatt eviglange diskusjoner – både om politikk og livets store spørsmål. Og i løpet av noen intense sommerdager har AUFerne som har deltatt knytt vennskapsbånd og etablert nettverk som har vart livet ut. Og slik er det ennå.
Jeg har hverken lest eller sett Romeo og Julie. Men jeg er ganske sikker på at forfatteren er inspirert av historien. Tittelen og slutten (oj, her røper jeg for mye) på boka tyder på det. Jeg trodde forfatteren skulle ha fokus på forhold med ulik kulturbakgrunn. Men jeg fikk inntrykk av at forfatteren var mest opptatt av negative aspekter om kjærlighet i ulike religioner. Boka var ei tynn flis av ei bok og språket var nesten for lett. Man fikk følelsen av at forfatteren hadde bestemt at boka skulle være på x antall sider, men så var historien for lang. Boken hadde med noen høydepunkter og det ble veldig hastverk og unaturlig. Det var med andre ord "flere hopp" i boken og forfatteren kunne ha fylt inn tomrommene. Da er jeg overbevist at boken hadde blitt bedre. Men helt elendig var ikke boka. Jeg likte historien i utgangspunkt selv om den hadde noen mangler. Den provoserte meg og lærte meg mye nytt.
Boka har et lett språk og er til tider fylt med humor. Humoren er på plasser som lett kunne ha blitt dørgende kjedlig. Det er fint at alvorlige temaer (finnes litt av det) er skrevet på en ”lett måte”. Da blir det på en måte ikke for tungt. Takket være et lettlest språk kunne man lese boka i fei. Men det var ikke bare språket som gjorde at man lest boka i en fei. Handlingen førte også til at man klart ikke å legge vekk boka. Delene som gikk fortest unna var når Hadley og Oliver var ”skilt” og man visste ikke om de vil møtes igjen. Man var så opptatt av det at det er mulig at man overså svakheter med boka i de delene. Men akkurat der og da betydde det ingenting. Fra første stund Oliver kom inn i boka smelta jeg… Det var ikke samtalene mellom Oliver og Hadley som satt meg ut av spill. Men det var derimot de små tingene, følelsene og kroppsspråk som smeltet hjertet mitt helt<3. Forfatteren har klart å skrive om de små tingene på en magisk måte. Det er ikke til å legge under en stol at boka engasjerte meg veldig;). Her var det alt fra stor glede til fullstendig panikk og fortvilelse<3
Boka handler ikke om den store kjærligheten. Men den vil heller vise, argumentere og overbevise om at det går an å oppleve kjærlighet ved første blikk og man kan finne kjærligheten på en uventa måte. Dette har forfatteren klart på en mesterlig måte og jeg er ganske sikker på at det er flere som har lest denne boka som er blitt overbevist om at det går an å oppleve kjærlighet ved første blikk.
Visst det var noe som irritert meg med boka var det personligheten til karakterene. Hadley har etter min mening et litt for ”romantisk forhold” til sin mor. Dvs. hun gjør aldri feil og hvis noen gjør henne noe så er det andre sine feil. Jeg skjønner at Hadley ble såret når faren dumpet mora og fant seg ei ny. Men det blir feil i mine øyne legge faren nærmest for hat og mene at hans ny dame er en drittperson uten å ta bry med å bli kjent personen. Det irritert meg også at vi fikk vite så lite om Oliver og hans bakgrunn. Men jeg skjønner jo i ettertid hvorfor man ikke fikk vite alt om Oliver. Det ene er at han ikke er den viktigste hovedpersonen og det andre er at handlinga hadde vær helt annerledes hvis ikke.
Livet er ditt ansvar - di eige løkke og uløkke.
Og du vil klar å leve vidar. Du har ikkje noko valg, veit du.
Det er vel kan hende ei mening, sjølv om vi ikke allveg ser den, Trond.