Bokelskere.no

Roman med spennende tema og fantastisk god nerve

Dette er ikke bare en fascinerende bok hvis du ønsker å lære om Fortsettelseskrigen gjennom øynene til en finsk infanterist, den er også en veldig bra skrevet og vel verdt å lese selv om du er mer interessert konsekvensene av krig enn krigen i seg selv. Den kan leses om hvis du liker militærhistorie og kanskje hvis du ikke liker det og. Jeg er vel nærmest det en kan kalle en pasifist, men historien om soldatene rørte meg, det var interessant å lese om livet deres mens de var i krig.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Disse bøkene er blant mine absolutte fantasy favoritter, sammen med bl.a. Sagaen om Belgarion. Jeg har nettopp lest dem for tredje gang, og det blir nok ikke den siste. Dette er enkle bøker, men med en enorm evne til å fange deg inn i historien. Når jeg av en eller annen grunn sliter med leselysten er det disse to seriene jeg drar frem.

Begynnelsen av året er en fin tid å ta igjen det man ikke rakk å lese året før, og Alle fugler små, er en av dem.

Alle fugler små, er skrevet av debutant Hanne Gellein, og har lenge vært på min leseliste siden handlingen er lagt til i Trondheim. Det er en kort bok på bare 319 sider, men den føltes tyngre mens man leste den. Grunnen er at den er noe langdryg, og mye som skjer, føltes ikke helt troverdig. Men hva handler denne boka om?

To kvinner som lever seg inn i jobbene sine
Man følger på en måte to historier. Den ene er om Silje. Hun har vært gjennom noe grusomt og flytter til Trondheim i håp om en fresh start. Hun er patolog, og som ny på jobb får hun god oppfølging av sjefen. Hun brenner for jobben, spesielt da hun må obdusere et barnelik. Da flere barn forsvinner og blir funnet døde, aner hun en sammenheng. Særlig når det gjelder et funn i obduseringene, men hva betyr det? Hjertet hennes blør for disse barna og hun vil ha rettferdighet, men vil noen høre på henne som er ny?

Den andre hovedpersonen er Ingeborg, som sliter både på jobb og i privatlivet. For noen år siden omkom hennes unge datter, og hun vil for alltid bære på sorgen. Siden da har ikke forholdet til hennes mann vært særlig bra, heller. Det hjelper heller ikke at hun er forelsket i en annen. Hun er dommer og jobber for tiden med en vanskelig sak som preger henne mye. Hun føler seg ikke trygg når hun føler seg observert hjemme hos seg selv, og spesielt ikke når hun får en spesiell pakke på jobb. Hun vet ikke om hun bør ta det som et varsel.

Det er morsomt at også Byneset blir nevnt. Et sted jeg kjenner godt til, og det var også festlig å se for seg gatene og bygningene i Trondeim som blir nevnt. Det er lettere å se for seg steder hvor man ofte har vært mens man leser enn andre steder.

Sterke personligheter, men dårlig dømmekraft
Begge kvinnene er sterke personligheter som virker å ha for vane å ha dårlig dømmekraft av og til. Begge er spennende å lese om, men likte best å lese om Silje. En outsider som ikke bryr seg om at hun er det, og som prøver å gjøre sitt beste.

Handlingen tar en mørkere vending enn det man kanskje først forventer. Skulle gjerne ha likt å lese mer om den mørke bakgrunnen deres som man ikke nevne hva det er, for at ingenting skal røpes. Synes at de som drar i snorene i denne handligen får for lite plass, og det hadde vært svært spennende å lese mer om dem. Det blir for lite i en så kort bok. Det hadde vært fint å lese mer om deres bakgrunn. Om deres dystre syn på verden, og hva som gir dem rett til å gjøre det de gjør.

Fint å lese en bok om en by man har vandret mye i, men risikoen er at når en bok handler om en by man kjenner godt til, blir det noe hjemmekoselig over det uansett hvordan handlingen er, og det blir lite troverdig. Kriminelle ting skjer jo i enhver by, men likevel er det vanskelig å forestille seg alt dette i en rolig og nesten søvnig by.

Advarer om at boka kan være vanskelig og sårbar å lese for noen med tanke på unge mennesker som blir utsatt for fare.

Fra min blogg: I Bokhylla

Årene er en handlingsdrevet familiekrønike, som strekker seg over tre generasjoner. Vi hører om alle medlemmene av familien, deres tanker og følelser og deres mulige tanker og følelser, for her utforskes det meste.

«Gjennom å behandle deg selv som en god venn, åpner du opp dine egne muligheter. Det er alltid muligheter, verden er aldri ferdig skapt — den er aldri gitt en gang for alle. Menneskets oppgave er å skape sin verden, det gjør vi ved hjelp av de ordene vi bruker for å beskrive våre opplevelser. Språk skaper virkelighet, derfor bør du lytte til det språket du benytter i din egen samtale. Kanskje det er på tide å velge nye ord? Kanskje du skal presentere deg for et nytt bilde av deg selv? Om du forteller deg selv at du er hjelpeløs, så blir du det også. Du kan i stedet respektere din evne til å styre deg selv.

Opplevelsen av å ha kontroll over sin egen situasjon, er den sunneste erfaringen vi kan gjøre oss. Den kan gjøre syke mennesker friske. Sunnhet dreier seg ikke om hva du spiser eller drikker, eller hvilke sykdommer du har. Din sunnhet har å gjøre med ditt forhold til deg selv. Et godt selvforhold gir et sunt menneske. Om du blir din egen venn, vil du frigjøre din egen livskraft.»

Jeg vil huske at boken Å bli sin egen venn til Einar Øverenget poppet opp da jeg var og kjøpte en annen bok på nettsiden på Bokklubben. « andre har også kjøpt….». Bokens innhold er fordelt på ti kapitler og hvert kapittel har underpunktet. Smakebiten over er fra første kapittel Om du endrer den gyldne regel. Boken omtales slik:

«Utgangspunktet for denne boken er det forfatteren kaller "den ekstra gylne regel": Gjør mot deg selv det du vil andre skal gjøre mot deg! Det handler om å akseptere seg selv som et fullverdig menneske. Alle ønsker vi å være sunne og lykkelige, og til syvende og sist dreier lykke og helse seg nettopp om hvilket forhold man har til seg selv.»

Einar Øverenget er professor i filosofi, og jeg har sett og hørt han uttale seg i Dagsnytt 18 og Debatten, der han stilte mange interessante spørsmål til konsekvensene koronatiltakene har på det norske samfunnet mv fra et etisk ståsted.
Boken Å bli sin egen venn ble utgitt i 2006, og innholdet i boken vil slik jeg ser det alltid være ferskvare. Å snu tankene sine slik Øverenget skriver om, det tar tid. At det er et viktig tema han belyser i boken, er det ingen tvil om. Jeg har brukt lang tid på boken på 200 sider. Men jeg burde lest den enda mer grundig, notert mer eller understreket. Det siste har jeg ikke gjort da det ikke er usannsynlig at andre jeg kjenner vil lese den.

Konklusjonen etter å ha lest boken at jeg bør lese den om igjen slik at den kan bli en slags oppslagsbok som påminner meg om hvor viktig tema er. Ikke bare for at jeg skal bli min egen venn. Men også for å unngå å overkjøre andre mennesker slik at de ikke klarer å være sin egen venn. I kapittel 8 I begynnelsen var ordet er Øverenget blant annet innom hvordan opplevelser i barndommen kan skape skader i et menneskesinn – en smakebit til:

«Alice i Eventyrland møtte en liten eggformet figur som har et helt spesielt forhold til språket. «Når jeg bruker et ord,» sier Humpty Dumpty, «så betyr det det jeg velger det skal bety.» Jeg har møtt mennesker som tror at ord er noe de kan gjøre hva de vil med, at ord bare er ord. Ek føler seg ikke forpliktet av det de har sagt, de bruker ord som om de ikke betyr noe. I sinne kan de velge ord bare for å ramme andre, ord de ikke står inne for. Har de behov for støtte, velger de andre ord — som de heller ikke står inne for. De sier én ting den ene dagen, noe annet da neste — alt avhengig av hva de står oppe i der og da, og heh uten å ta hensyn til at språket skaper en felles virkelighet.
Språket lar seg ikke bruke på den måten uten at det får følger. Det som er sagt, kan ikke gjøres usagt. Språket er ikke reversibelt. Det kan bare følges opp med mer språk. Et sårende ord kan ikke trekkes tilbake, det kan ikke retusjeres bort — men det kan unnskyldes. De som bruker språket til helt egoistiske formål, som et middel til utelukkende å rapportere om sin egen nå-situasjon — som en slags usensurert kanal for hva som helst — fratar seg selv muligheten til å se at livet og virkeligheten er noe mer enn det de føler akkurat nå. De kan også ødelegge den muligheten for mennesker rundt seg.»

Omtale er fra dette blogginnlegget

«DET TAR sÅ LANG tid å komme overeins med seg sjølv.
Men så gjer ein det. Til slutt.
Ein dag står alt ein har gjort og alt ein har sett og alle ein har møtt, på rekke og rad framfor ein, og det er ryddig. Alt saman. Det vonde og det gode. Då veit ein at ein har komme overeins med seg sjølv.
Slik er det for meg no.
Dei svarte hundane kan komme.
Gjer meg ingenting.
Eg legg innpå ein kubbe til.
Flaska står i skapet.
Snart ser eg dei oppe i svingane. Ho Hillevi og han Jan Vidar.
Eg skal snakke. Oddo.»

Jeg har gledet meg til å romanen Tollak til Ingeborg av Tore Renberg utgitt i 2020 som har fått svært gode anmeldelser. Jeg jeg har stått lenge i kø for å låne eksemplaret jeg har lest, og ble overrasket over hvor tynn den var. Jeg leste den i løpet av noen timer i dag. Fantastisk god roman. Sitatet over er fra nåtid, Tollak venter på barna sine. Hva han skal fortelle får vi vite midtveis i romanen.

Bokklubben presenterer romanen slik:

«Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagplassen. Alle veit at han har gjort ting på sin eigen måte. Alle veit kva han gjorde med dei gutane. Alle veit at ungane hans ikke kjem heim så ofte. Alle veit han tok til seg han dei kalla Oddotosken. Og alle hugsar den gode kona hans, Ingeborg. Men det er noko folk ikkje veit. Det er på tide å fortelje.»

Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen om denne sinte mannen som tida har gått ifra, og avslutter med et sitat der dette beskrives slik:

«EG HØYRER FORTIDA TIL.
Den tida vi lever i no, ho er ikkje mi. Det var ikkje her eg blei fødd. Det var ikkje her eg blei skapt. Det var ikkje dette eg lærte.
Eg merka det med ein gong eg såg henne komme. Her blir det vondt å vere. Og slik blei det. Den nye tida vrikka på hoftene, skapte seg til framfor auga mine, skapte seg til som om ho var full, med blenkande tilbod eg ikkje var det grann interessert i. Ho valsa inn og baud seg fram, kom med ting eg aldri hadde bedt om å få, spurde aldri om eg trong det ho kom med. Det gjorde eg slett ikkje. Eg hadde mitt. Jorda, nevane, arbeidet, Ingeborg. Eg klaga aldri. Men den nye tida gav seg ikkje. Ho skulle forandre alt vi hadde, alt skulle gå i ein jagande fart, ho hadde ingen respekt for det som var gammalt. For det som var mitt.
Den nye tida spurde ikkje om lov. Ho tvinga seg på livsmåten vi har her oppe i dalen. Tvinga seg inn i stova, inn på soverommet, ned i kjeften og inn i kroppen. Og slik held ho på, dag ut, dag inn. Ho tar ikkje omsyn til meg og mitt, og eg liker ikkje ganglaget hennar. Eg liker ikkje ansiktet hennar. Eg liker ikkje lyden hennar, lukta hennar.
Vi har inga interesse av kvarandre.
Ho er grim, synest eg. Eg er grim, synest ho.
Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten.»

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Dette ble for uforståelig for meg

Etter en noe skuffende bok nummer to, er jeg glad for å ha fått meg tredje og siste bok i Hekseknuten trilogien. Det er litt vemodig, for det er en av de bedre trilogiene jeg har lest i det siste, og jeg bryr meg ikke om at jeg ikke er i målgruppa.

Bøkene kan også leses frittstående
Først og fremst vil jeg nevne at selv om bøkene er stemplet som trilogi, er det ikke strengt nødvendig å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Man blir godt kjent med karakterene, og det er nye hendelser i hver bok.

Igjen møter man Sebastian, også kalt Sebbe, og de gode vennene hans, Max og Manda som møtte hverandre i første bok; Gjenferdets stemme, og har vært nære venner siden da. Akkurat som Sebastian, er Max kjendissønn. Faren hans er en typisk skuespiller som har høye tanker om seg selv, og han har tildigere spilt inn film sammen med Sebastians mor. Manda er ingen kjendisdatter, men barneskuespiller, selv om hun hater uttrykket. Hun har også tidligere spilt inn film med Sebastians mor, og nå for tiden er hun med i et teaterstykke som heter Frankensteins monster.

En luring som vil ha leiligheten for seg selv
For tiden er det påskeferie i Svergie, og moren til Sebastian drar bort for å spille inn ny film. Han later som han skal overnatte hos noen andre, men istedet blir han værende i leiligheten helt for seg selv. Det er bare et problem. I det siste har han vært svært redd for mørket og hatt den samme drømmen om igjen. Noe som jager ham. Ting blir ikke bedre da hans gode venn Åke, som er leder av trylleklubben han er medlem i, forsvinner, og Sebastian frykter det verste. Han har oppført seg litt rart i det siste. Kommer han til å få hjelp av Max og Manda og finne ham før det er for sent?

Skyggenes øy er en morsom og av og til en gyselig avslutning på en kreativ og fin skrekktrilogi for unge lesere som kanskje har lyst til å prøve seg på sjangeren, eller som gjerne vil ha mer grøssende lesestoff. Den er ikke spesielt uhyggelig, eller skremmende, men svært underholdende, har noen gyselige partier, god humor, og et godt vennskapsbånd. De stiller opp for hverandre, og de er nære venner til tross for at de egentlig er svært forskjellige.

Dette er en fin og spennende avslutning om redsler, lojalitet og familie. Har virkelig sansen for Rundbergs fortellerstemme, og håper han kommer ut med flere bøker etter denne trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

G.G. Musso skriver virkelighetsnære romaner om kjærlighet, sorg og smerte men med et fantastisk innslag. I hans første bok i skikkelse av mennesker som visste når andre skulle dø, og i denne ved hjelp av en litterær karakter som kommer til den virkelige verden. En må godta disse litterære grepene for å virkelig falle for Musso sine romaner. Men sammen med de virkelige følelsene han beskriver ser jeg ikke det som så veldig vanskelig.
Jeg likte boken. Den inneholder blant annet historien om en bok det er veldig viktig å få tak i, og historiene om de ulike personene som kommer i kontakt med boken er et lite, men vellykket tilskudd til at denne boken er så god som den er. Papirpiken en fornøyelig og absolutt leseverdig bok, med en god, varm slutt.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Selv om du forstår hva noen av hemmelighetene er tidlig i boken, kommer den endelige oppklaringen som en overraskelse. Det har skjedd mer på slottet enn du hadde trodd. De ulike karakterenes skjebne veves sammen og personer en egentlig trodde var bi-karakterer har mer å si for livet til hovedpersonene enn en forsto.

Jeg likte godt de to tidligere bøkene til Morton, men ingen av dem kan måle seg med denne.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Det var historien om besteforeldrene som ble den sterkeste historien i denne boken, for meg. Kanskje var rasulykkene for store, krevde for mange menneskeliv til at jeg klarte å ta dem innover meg. Eller kanskje det er at jeg bor på et helt flatt område hvor hverken ras eller flom er en risiko, som gjør at jeg står litt på utsiden av den fortellingen. Men det kan også være at historien om kjærligheten og sorgen til Rakel og Dåve fant størst klangbunn i min egen historie. Besteforeldrenes historie handler også om barnedødelighet; om det å miste søsken og om det å miste sitt eget barn. Den handler om den bunnløse sorgen, om det å gå videre og om hvordan sorgen kan gjøre at en må kapsle inn minnene. Gjøre dem til glemte minner.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Den siste gode mann er en virkelig spennende og interessant thriller. Den tar for seg spørsmål det er vanskelig å finne svar på og løser dem på en intelligent måte. Kontrasten mellom astrofysiker Hannah Lund og politimannen Niels Bentzon er stor, og den lager et ekstra spenningsfelt i boken. Jeg slukte denne boken i store jafs og ble revet med av historien og spørsmålene.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Therese Bohman skriver sabla godt, historien engasjerte meg til tusen, og de mange akademiske betraktningene hvordan vi er i verden, var en fornøyelse å lese.

Kripos etterforsker Harinder Singh får en utfordrende tid fremover, da hans niese blir kidnappet på vei hjem fra en vennetur.

Man stiller opp for familien
Senere blir hun funnet av noen andre, nesten livløs i en elv. Hun bor og studerer for tiden i Edinburgh, derfor drar Harinder dit for en kort periode, som pårørende, siden han og Amandeep kjenner hverandre godt. Han prøver å love og ikke blande seg i saken siden han ikke har gyldig myndighet der, men likevel spør han litt rundt. Han kommer også i kontakt med det skotske politiet, men klarer han å være i Edinburgh, og la dem få jobbe i fred? Eller kommer etterforskeren i ham ta for stor plass?

I Oslo følger man Rachel Hauge som gjør sine egne undersøkelser. Amandeep har tidligere jobbet på Gemini, en restaurant hvor det skal ha foregått en del snusk, og tvillingbrødre er kjent for å ikke ha rent mel i posen. Amandeep skal også ha hatt en kort affære med noen som jobbet der. Har bortføringen hennes noe med utestedet å gjøre, eller er det noe helt annet?

Skjebnesteinen hadde et veldig godt utgangspunk,t med mange interessante personligheter å bli kjent med. Likte vekslingen mellom Oslo og Edinburgh, men likte å lese delen om Edinburgh best. Det er en gammeldags by med mye historie. Det var også delen i boka som var mest spennende å følge med på.

Må også huske på å nevne at Skjebnesteinen er bok nummer to om Harinder Singh. Bok en er Den stille uke. Selv har jeg ikke lest den, men syntes ikke den gjorde noe. Det føltes ikke noe som manglet eller noe man ikke forsto, så man trenger ikke å lese bok en for å få med seg en bestemt sammenheng. Men det spørs jo hvor nøye man er. Jeg er ikke så nøye på å lese i kronologisk rekkefølge. Det avhenger litt av sjanger og hvem som har skrevet en serien.

En typisk greie oppstår
Ville ha gitt denne en høyere terningkast hvis det ikke var for instalove og varme følelser. Sier i hvert fall ikke mellom hvem. Det er lett å finne ut siden det lyser på lang vei. Sier ikke at jeg hater bøker med varme følelser, men ofte føles det veldig malplassert, og det gjorde det denne gang. Synes konseptet i seg selv, sto mer enn godt nok på egne ben uten den biten. Denne gang føltes det ut som en nødløsning for å sprite opp ting, noe som ikke var nødvendig. For frem til da, var boka spennende, men så gikk det litt downhill. Heldgivis tar det ikke for mye plass. Det var ikke bare det som dro boka noe ned, men også mot løsningen(e), som ble litt for lettvint å gjette seg frem til, og mye avsluttes litt vel raskt.

Godt mulig jeg leser videre om Harinder Singh, for som karakter, er han spennende å lese om, men håper han får en bedre utfordring i neste bok.

Flott tegnet, etter Hamsuns nydelige historie