Hjemsøkte hus. Det kan være et noe oppbrukt tema i horrorsjangeren, men hva gjør vel det? Hjemsøkte hus fascinerer!
Jeg liker heller ikke alle bøker om hjemsøkte hus, bare for å understreke det, men noen og denne er en av de bedre bøkene om det jeg har lest i det siste. Den har mye atmosfære, interessante samtaler og sære karaktakter. Boka er også om så mye annet enn om et hjemsøkt hus.
The Ghost Hunters av Neil Spring, ble utgitt i 2013, og den har ikke vært så veldig synlig. Noe som er synd, for den fortjener flere lesere. Boka ble filmatisert i 2015, som Tv-film. Det finnes også mange andre filmer om Borley Rectory. De er ikke basert på denne boka, men basert på huset og de forskjellige mytene knyttet til huset. Denne boka er ikke bare om hjemsøking, men også hva man eventuelt tror på eller ikke tror på og familie.
Boka er basert på en virkelig person som levde fra (1881 - 1948). Det var Harry Price. Han var ghost hunter og ble lagt merke til av den grunn, siden det ikke var et vanlig yrke på den tiden. Han ville ikke overbevise andre om at spøkelser eksisterte, men heller finne realistiske løsninger. Han var en skepiker. The Ghost Hunters er løselig basert på Harry Price og Borley Rectory. Som snadder bak i boka er det med faktaopplysninger om hva han egentlig opplevde i huset. Borley Rectory var Englands mest hjemsøkte hus, helt til det ble revet ned i 1944 etter en brann noen år tidligere. Folk i området skal fremdeles merke underlige ting. Neil Spring tok seg friheten til å skrive til alle i landsbyen hvor huset befant seg, og spurte om de kunne fortelle ham om det rare de opplever/har opplevd i området, men han fikk ikke svar av noen. Det kan bare være en myte, eller folk er redde for å stå frem om det, i frykt for hva andre kommer til å tenke om det. Ikke godt å si.
Mystisk hus og relasjoner
Som tiligere nevnt, selv om boka er basert på et hus som faktisk fantes en tid tilbake, er boka skrevet som fiksjon, men Spring bruker noen av de kjente elementene, som blant annet en nonne som dukker opp. I boka blir vi kjent med Sarah Grey som er på et event med moren sin som Harry Price arrangerer. Etter et tilfeldig møte, spør han henne om hun vil være hans assistent. Selv om han er kjent for å være kontrovrsiell i måten han prøver å avsløre det overnaturlige på, takker hun ja til jobben. De er ganske forskjellige og går stort sett overens, men de kan også ha sine sterke meninger og småkrangle. Jeg synes de er sjarmerende og morsomme. Han er gift og Sarah Grey er ikke enig med seg selv hva hun egentlig synes om ham. I boka er den berømte forfatteren Sir Arthur Conan Doyle med i en smårolle. Han og Harry Price krangler ofte om det de tror på. Harry Price er en skeptiker, mens Sir Arthur Conan Doyle mener at sjelen lever videre etter at noen dør. De har ofte diskusjoner om slike ting som fort kan gå over styr. Sarah Grey er ofte den som forteller Price hva hun mener senere. Hun er en kvinne med tæl som forsøker å få Price til å bli mer jordnær, men han virker ikke å være typen til å ta i mot slike råd. Han har sin måte å jobbe på og være på. Likevel går de overens, selv om han kan være nokså hard i væremåten. Det virker som om Sarah er på søken etter noe og at det er noe hun holder tilbake, men hva?
Hun blir begeistret en dag hun oppdager at de har fått brev fra Borley Rectory som inviterer dem til å gjøre noen undersøkelser i huset, som begynner å bli berømt for sine overnaturlige hendelser. Klarer hun å overtale Price til å dra dit, som den skeptikeren han er? Samtidig er det flere ting som skjer og andre aspekter i boka, som ikke blir nevnt her for vil ikke si for mye.
En god horrorbok uten overdrivelser
Boka er kanskje stor, men svært engasjerende og den har noen spooky øyeblikk. Liker fortellerstemmen til Neil Spring veldig godt, som er utrolig nøktern og stemningsfull uten overdramatiseringer. Det gjør boka mer troverdig. Mange av karakterene er nesten like mystiske som hendelsene, og at forfatteren bruker god og lang tid før noe skjer, er bare et pluss. Det øker spenningen i det hele. Det var også interessant å lese en handling som foregår i 1920-30 årene.
Ikke en bok med mye skremmerier, men stemningsfull som kommer med noen gufne scener.
Fra min blogg: I Bokhylla
Dette er en fantastisk fin tegneserie. Den anbefales på det sterkeste!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a
Dette er en fantastisk fin tegneserie. Den anbefales på det sterkeste!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a
Dette er en fantastisk fin tegneserie. Den anbefales på det sterkeste!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a
Dette er en fantastisk fin tegneserie. Den anbefales på det sterkeste!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om 1001 Nights of Snowfall (Fables (Unnumbered)) av Esao Andrews:
11:42, 3. mars 2021
Dette er en fantastisk fin tegneserie. Den anbefales på det sterkeste!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a
Dette er en fantastisk fin tegneserie. Den anbefales på det sterkeste!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a
Dette er en fantastisk fin tegneserie. Den anbefales på det sterkeste!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a
Dette er en fantastisk fin tegneserie. Den anbefales på det sterkeste!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a
Dette er en fantastisk fin tegneserie. Den anbefales på det sterkeste!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a
«Ingen visste hvem Gatsby var.
Noen sa han var tysk spion, andre sa han tilhørte en europeisk kongefamilie. Alle nøt godt av hans gjestfrihet. Den var utroIig. I sitt overdådige hjem ga han stadig de mest bugnende selskaper, fester som imponerte selv de mest blaserte verdensborgere på Long Island. Det mest oppsiktsvekkende ved selskapene var imidlertid at verten selv glimret med sitt fravær, få av gjestene hadde noengang sett ham.
Gatsby ble en myte. Langsomt trekkes leseren innover i hans forunderlige verden. Gatsby lever på en vakker drøm, en drøm om kjærlighet, en drøm som setter ham i stand til hva det skal være, og hans suksess synes uten grenser. Drømmen er samtidig en uhyggelig illusjon som, hvis den brister, på et øyeblikk kan knuse ham.
Den store Gatsby er regnet som en av var tids store kjærlighetshistorier og er et hovedverk i den verdenskjente amerikanske forfatter Scott Fitzgeralds produksjon. Boken er også filmatisert med Robert Redford i tittelrollen.»
Det var i boken til Haruki Murakami Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping jeg leste om boken til Francis Scott Fitzgerald Den store Gatsby, der han skriver:
«Jeg sier det så ofte at det nesten er litt pinlig, men Den store Gatsby er en helt fantastisk roman. Uansett hvor mange ganger jeg leser den, går jeg ikke lei. Romanen renner over av næring. Jeg gjør nye oppdagelser hver gang jeg leser den, opplever noe nytt som griper meg sterkt. Hvordan i all verden kunne en forfatter på 29 år ta til seg og formidle livets realiteter på en så innsiktsfull, hederlig og varm måte? Hvordan var det mulig? Desto mer jeg tenker på det, og desto flere ganger jeg leser romanen, desto mer mystisk blir det.»
Eksemplaret jeg kjøpte (brukt på Finn) er en utgave fra 1984, utrolig fint eksemplar og alle bildene er fra boken. I etterordet skriver Haagen Ringnes blant annet dette
«Den som har lest Den store Gatsby, vet også litt om ham som skrev den. Forfatteren er usynlig til stede i boken, han bar merker av miljøet han skildrer, han hadde førstehånds viten om Det søte liv.
Francis Scott Fitzgerald (1896—1940) var født og oppvokst i Minnesota, slik Gatsby også var det. Født med en sølvskje i munnen, vil mange si: Moren kom fra en rik slekt, og gutten la seg snart til velstandsvaner, ikke minst etter at han kom til Princeton-universitetet hvor han fant seg til rette blant velbeslåtte venner. Under 1. verdenskrig ble han innkalt til militærtjeneste, og mens han avtjente verneplikten, begynte han på sin første roman, «This Side of Paradise». Boken utkom i 1920, den vakte øyeblikkelig furore, ikke minst hos collegestudenter og annen ungdom. Det var på mange måter deres verden han skildret — deres lengsler, deres kynisme og jazzalderens hissende rytmer.
Etter suksessen giftet Scott seg med den vakre sørstatsjenta Zelda Sayre. Sammen levde de et temmelig viltert liv; selv bemerket Fitzgerald at de «hadde drukket seg gjennom 40 000 dollars i året» (mange penger den gangen). Det er så man må tenke på hans egne ord til moren da han var liten gutt: «Mor — når jeg blir stor, får jeg da alt jeg ikke har godt av?»
Fortellerstemmen er Nick Carraway:
«Jeg bodde på West Egg, det — nå ja, det minst fasjonable av de to, skjønt dette ordet er svært dårlig egnet til å gi inntrykk av den utrolige, rent dystre kontrasten mellom dem. Mitt hus lå helt ytterst på egget, bare femti meter fra vannet, og det var klemt inn mellom to veldige hus som kostet tolv, femten tusen dollar i leie for en sesong. Huset til høyre for meg var kolossalt, et fjell av et hus — en tro kopi av et eller annet Hötel de Ville i Normandie — med et tårn på den ene siden, dekket av tynn eføy som absolutt ikke kunne skjule hvor helt nytt det var, svømmebasseng av marmor og hundre og femti mål med gressplener og have. Det var Gatsbys hus, skjønt jeg kjente jo ikke Gatsby, så jeg bør vel heller si at det var et hus som tilhørte en herre ved det navn. Mitt eget hus var en liten skjønnhetsplett som hadde mtt lov til å være i fred, slik at jeg kunne nyte utsikten over bukten og over en del av min nabos have og glede meg over å ha millionærer så tett innpå meg. Alt dette fikk jeg for åtti dollar måneden.
På den andre siden av den lille bukten lå East Eggs fasjonable palasser og speilte seg i vannet, og beretningen om denne sommeren begynner i virkeligheten med den aftenen da jeg kjørte over til East Egg for å spise middag hos Tom Buchanan. Daisy Buchanan var i familie med meg langt ute, og Tom og jeg hadde vært samtidig på college. Dessuten hadde jeg bodd hos dem i Chicago et par dager like etter krigen.»
Å lese denne boka fikk meg til å tenke på NRK serien Exit. Det er ikke mye vold som i Exit, men den finnes i dette følelseskalde og grådige velstandslivet Nick blir vitne til. En lesverdig bok på 167 sider som er blitt filmatisert to ganger. Jeg har ingen problemer med å forstå at Hurakami er fascinert av romanen. En siste smakebit:
Det strømmet ut musikk ut i sommernatten fra min nabos hus. Menn og kvinner kom forsvant som møll i hans blå have mellom hviskende lyder og champagne og stjerner. Midt på ettermiddagen, mens det var høyvann, så jeg gjester stupe fra tårnet på flytebryggen hans eller sole seg den varme sanden på stranden hans, mens hans to motorbåter rispet opp vannet i bukten og hoppet bortover fossestryk av skum. Hver eneste weekend ble Rolls-Roycen hans til en buss som fraktet gjester til og fra byen mellom ni morgen og lenge etter midnatt mens en annen bil spratt av sted som et stort gult insekt og møtte opp på stasjonen til alle tog som kom. Og hver mandag slet åtte tjenere, medregnet en ekstra gartner, med skurekoster og børster og hammere og haveredskaper for å reparere ødeleggelsene fra foregående natt.»
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer
13:07, 28. februar 2021 Ingen har det som favoritt.
I don't want to be married just to be married. I can't think of anything lonelier than spending the rest of my life with someone I can't talk to, or worse, someone I can't be silent with.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer:
13:05, 28. februar 2021
Dette er en nydelig og koselig bok. En stille roman hvor spenningen ligger i forholdet mellom mennesker og ikke minst i beskrivelsen av et tyskokkupert Guernsey. Jeg lærte mye som jeg ikke visste fra før og jeg koste meg sammen med menneskene i litteratursirkelen. Uten å røpe for mye kan jeg si at boken slutter akkurat slik du håper den skal!
Damen med det kuleste navnet, har skrevet nok en engasjerende thriller. Det morsomme er at navnet Karin Slaughter er hennes ekte navn. Det er nesten skreddersydd til bøkene hun skriver.
En stødig forfatter
Bruddstykker er ikke hennes nyeste bok. Originaltittelen ble utgitt i 2018 og på norsk ble den utgitt i 2020. Dette er en av hennes enkeltstående thrillere. Noe hun er svært god på. Har lest Pretty Girls og The Good Daughter av henne tidligere, og bøkene hennes er ofte svært engasjerende og har mye fart.
Det har også denne. Boka er kanskje noe stor, men den føles ikke stor mens man leser, fordi innholdet føles ikke tungt. Det er som om lesingen nesten går av seg selv, og hva er vel bedre enn det?
Kjenner du din egen mor?
Denne thrilleren er om et komplisert mor og datter forhold som blir enda mer komplisert. De er på restaurant som befinner seg i et kjøpesenter for å feire Andreas bursdag. Hun fyller 31 år og moren vil ikke at datteren skal tilbringe dagen alene. Andrea, også kalt Andy, bodde en periode i New York, men flyttet tibake til sin mo,r for hun føler seg mislykket og vet ikke helt hva hun vil. Mens de drikker kaffe oppstår det skyting, og Andrea får se en side av moren hennes hun aldri før har sett. Handlekraftig og veldig rolig i en slik type situasjon. Senere oppstår det en ny hendelse som gjør til at moren ber Andrea om å flykte i en bestemt rute, og ikke ta kontakt før moren hennes ber henne om det. Hva er det som egentlig skjer, og hvem er det Andrea må flykte fra? Boka er både om nåtiden og fortiden. Nåtiden er om Andrea på flukt og på leting etter svar om hvem moren hennes er, og hva hun har skjult for henne. Den andre er om en gruppe mennesker, en type sekt som planlegger diverse attentat. Deler av handlingen foregår i Oslo.
Personlig likte jeg best å lese om nåtiden fremfor fortiden, for syntes fortiden ble for forutsigbart og nåtiden var mer åpen. Man ble hekta på reisen til Andrea og hva som ville skje videre. Hun er heller ikke en typisk karakter som skal leke helt. Hun prøver bare å gjøre det hun får beskjed om, og håpe at alt vil gå bra med henne og moren hennes til slutt. Man blir lett lei av disse heltene som tror de vet best. Så det var forfriskende å lese om noen som er litt klønete, og som ikke alltid har tillit til seg selv. Likte også godt å lese om mor og datter forholdet. Man tror man kjenner det viktigste mennesket i livet sitt, men så gjør man ikke det likevel. Kommer Andrea til å se denne personen på samme måte som før, eller må man lære å kjenne hverandre helt på nytt? Man blir også spent på om moren hennes vil klare seg med tanke på alt som foregår.
Slaughter er svært god til å holde på interessen hele veien, utvikle en handling med mye action, og skape et bånd til karakterene, enten man liker dem eller ikke. Jeg kjeder meg ikke med denne forfatteren. Boka er også i ferd med å bli til en Tv-serie. Nesten alle bøker blir til enten film eller Tv-serie for tiden.
Fra min blogg: I Bokhylla
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Når ein først skal skyte nokon av Arnfinn Kolerud:
12:35, 26. februar 2021
Dette er en fantastisk morsom bok! Jeg vokste opp og bor i et nynorsk-område men forlot nynorsken da jeg begynte på videregående. Det synes jeg kanskje er litt trist nå. Men det gjør også at en del av humoren i denne boken går på ting jeg vokste opp med. Kanskje spesielt den delen som handler om hvordan man skal skrive og snakke nynorsk.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
«De slentret bortover stien som slynget seg parallelt med veien. Gresset var lysegrønt, og løvetannen lyste gult og muntert overalt. En kunne ikke riktig se på himmelen om den hadde tenkt å la det regne eller skinne sol, og småfuglene fløy fra tre til tre, nesten som de hadde tenkt å forfølge brødrene der de gikk.
De stoppet et øyeblikk foran kirken som var blitt bygget av bestefaren, kaptein Philip Whiteoak, for over åtti år siden, og ble stående en stund og høre på bekken som slynget seg rundt kirkegården, hvor faren, hans to koner, to nyfødte brødre og en søster, en voksen bror og besteforeldrene var begravd. Kirken lå på en bakkekam og så like fjern og utilnærmelig ut som da skogen lå tett opp til den og bare en liten sti som Whiteoakene, deres naboer og folk fra landsbyen hadde tråkket, førte frem til døren. Den grå steinbygningen lå der som en uinntagelig festning. Renny elsket den, men mer fordi den var bygget av familien, enn fordi den var tempel for hans Gud. Det var vondt å tenke på at Wakefield som snart skulle gifte seg med Pauline Lebraux — hun var katolikk — var gått over til den katolske tro. Han hadde ikke satt seg mot det, for han ville gjerne at Wakefield skulle gifte seg med Pauline, men han lot sjelden sjansen til å lufte sin misbilligelse gå fra seg. Nå sa han: — Det synd du er blitt papist, Wake. Han brukte det ordet han hadde hørt bestemoren bruke, den bestemoren han lignet på så mange måter, både åndelig og legemlig.»
Vi er på 1930 tallet. På Jalna er det ikke mange som bor når boken starter. Det er Renny, kona Alayne og datteren Adeline. I tillegg den yngste broren Wakefield. Som skal gifte seg med datteren til Clara Lebraux. Det skal vise seg at Wakefield får andre planer, og det blir ingenting av giftemålet til familiens store overraskelse. Men familien skal få flere overraskelser. Alayne reiser til tanten sin i New York etter at hun oppdager at Renny har hatt et forhold til Clara Lebraux. Det som får begeret til å flyte over for henne, er at Finch og kona Sarah kommer til til Jalna og har med seg Edens datter som ingen kjente til. Roma blir raskt innlemmet i familien forøvrig. Ikke minst den ellers uregjerlige Adeline tar henne godt imot.
Drama er det nok av også i denne boken i serien. Men når boken slutter har ting roet seg. Alayne er flyttet hjem igjen, tidsnok til å føde sønnen Archer. Med seg tilbake til Jalna har hun tanten som blir en stabiliseringsfaktor i familien. Onklene er hjemme igjen etter å ha vært en periode i England. Sarah, den brysomme kona til Finch er flyttet fra Jalna.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Når man skyter arbeidere av Kerstin Thorvall:
16:46, 25. februar 2021
Når man skyter arbeidere er en sterk bok. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Sist sett
