Bokelskere.no

Fin oppveksroman, og fine skildringer av narkomiljøet, men ikke spennende i det hele tatt

«Da protestantiske Elizabeth Tudor krones til dronning av England, vender resten av Europa seg mot England. I kulissene i Paris venter katolske Maria Stuart, som mange mener er den rettmessige arvingen til tronen. Den unge monarken skjønner tidlig at hun må beskytte seg mot mulige attentat og oppretter landets første etterretningstjeneste.
Det er jul, og den unge Ned Willard er på vei tilbake til hjembyen Kingsbridge. Lite vet han om at det kommende året, 1558, skal snu opp ned på hans eget liv, og forandre Europa for all framtid.
Kingsbridge er en by splittet av religiøs ekstremisme og hat, i konflikten mellom katolikker og protestanter. Ned drømmer om å gifte seg med den katolske Margery Fitzgerald. Men da Ned blir hemmelig agent i dronningens etterretningstjeneste, er hans kjærlighetsforhold til Margery dømt til å få en tragisk utgang.»

Det er min interesse for de historiske rammene for romanen Den evige ilden av Ken Follett som er grunnen til at jeg kjøpte boken da den ble utgitt i 2017. Sammenlignet med Richard Herrmanns faktabøker om denne tiden, som jeg kan lese om og om igjen, er Den evige ilden bare «grei nok» å lese. Selv om vi følger de fleste karakterene gjennom romanen, er den handlingsdrevet. For meg ble romanen til Ken Follett for lang, over 850 sider, til at han klarte å holde på min interesse hele tiden. Innimellom gikk jeg lei og da ble det skumlesning. Tidligere har jeg lest Ken Folletts Kjempenes fall som er på 921 sider og som jeg brukte to uker på å lese. Den evige ilden har jeg brukt en uke på å lese. Samtidig har jeg en god følelse at jeg kan se på boken i mine overfylte bokhyller og vite at den er lest.

Omtale fra dette blogginnlegget

Boken handler om litteraturens evne og mulighet til å forandre menneskers liv. Og om å vise hverandre vennlighet. Om å tørre å si “hei” på t -banen. Og kan man se på en person hva de trenger å lese?

Spennende om Edgar Allan Poe, anbefales!

Her kan en trekke mange paralleller til virkeligheten, samtidig som du leser en spennende uvirkelig historie

Samlingen er en fascinerende mix av tenåringstanker og moden innsikt. Diktenes renhet, en uskyld som er besnærende. Diktene er emosjonelle, men ikke sentimentale. De har ofte en vri og er nesten alltid underholdende. Oppfinnsomme metaforer. Mange av diktene omhandler døden, angst og håpløshet. Men med en underliggende glede i de små tingene. Diktene er sanselige og sprelske. Abstrakte og sære.

For meg sprenger diktene inntrykket av Emily Dickinson som en eksentrisk eremitt, som hjelpeløs og ulykkelig i kjærlighet. For meg var hun smart, tøff og morsom.

Variert og flott diktsamling

For noen er berømmelse det viktigste ...

Vanskelig mor og sønn forhold
Moren til Sylvian Spott er dypt fortvilet. Hun vet ikke hvordan hverdagen deres skal gå rundt eller hvordan fremtiden hans blir, siden han tjener lite penger som skopusser. Det er knapt penger til nok mat. Spott virker mer opptatt med å drømme enn å se hvordan virkeligheten er. Han drømmer om å bli sett og hørt. Bli berømt. En dag bestiger han Eiffeltårnet på stylter med et stort publikum som vitne. Det gir ham mersmak. Han planlegger å gå fra Paris til Moskva på stylter siden ingen har gjort det før ham. Etter litt planlegging, legger han av sted med en blindpassasjer i sekken, nemlig rotta Estragon. Han lever av å spise mynter og sedler, og håper at Spott vil tjene noe på veien, slik at Estragon får spise litt på veien uten å bli tatt. Moren til Spott er ikke bare bekymret over Sylvians hunger for berømmelse, men også personligheten hans som er alt annet enn bra. Han er hovmodig og kan til tider være frekk. Vil han noen gang forandre seg?

Gaute Heivoll og illustratør John Kenn Mortensen, har utgitt bok to i Estragons historier. En bokserie for barn som er inspirert av de syv dødssyndene. Har sett dokumentarserie om de syv dødssyndene med Kristopher Schau for mange år siden, men første gangen jeg kommer over en bokserie, som er inspirert av de syv dødssyndene. Det er godt å se at unge lesere får mørkt lesestoff også. Selv om de er noe mørke, er de ikke altfor mørke, for bøkene inneholder en god del humor også.

En gammeldags historie
Selv om dette er bok to i Estragons historier, kan bøkene så langt leses som frittstående. Det er ikke noe problem. Handlingen i denne er ganske fantasifull og gammeldags, spesielt med bruk av stylter som nesten ingen bruker lenger. Liker også at handlingen, selv om det ikke er fra en bestemt tid, føles det noe gammeldags og man blir dratt litt tilbake i tid. Mange av karakterene lever i trange kår og som prøver å gjøre sitt beste.

Heivoll har nok en gang skrevet en fantasifull historie. Men tror kanskje ikke historien hadde vært den samme uten litt drahjelp av Mortensen. Det var mest på grunn av illustrasjonene hans jeg ville lese disse bøkene, ikke på grunn av at de var inspirert av de syv dødssyndene. Illustrasjonene dekker både dobbeltsider, enkeltsider og som små dekorasjoner. De er veldig forseggjorte. Illustrasjonene er lekre og dystre. Nesten på grensen til gotisk. Elsker også de små detaljene. Det gir bøkene mer særpreg.

En noe dyster, men humoristisk perspektiv fra Estragon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Vanskelig språk, men interessant innhold

Fin roman, om tre femtenåringer sine sommeropplevelser

«Balansekunst er en av «mine» bøker fordi den leverer levd liv som setter varige spor hos meg. Romanpersonenes sorger, gleder, kvaler og drømmer blir mine. Balansekunst viser hvordan romanen fanger en kompleksitet som er umulig å formidle like effektivt på andre måter. Her trer geografi, klasse, kaste og kjønn fram gjennom handling som imiterer virkeligheten. Ved å bringe fire personer sammen i en liten leilighet i Mumbai beskriver Mistry forskjellene i menneskelig handlingsrom fra innsiden. Skulle en fagbok ha formidlet samme nyanserte bredde, er det stor risiko for uendelig mange flere sider, men med langt dårligere driv for leselysten. Og, enda viktigere: Det må en roman til for å få fram hvordan samfunnsstrukturene påvirker tenkning og handling for den enkelte, hvordan mellommenneskelig kommunikasjon på individnivå er gjennomsyret av tradisjons- og historiebestemte inndelinger basert på familietilhørighet i India anno sent 70- og tidlig 80-tall.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

Det er det Kari Spjeldnæs skriver om romanen Balansekunst av Rohinton Mistry som fikk meg til å kjøpe og lese boken som er på 770 sider, utgitt i 1995 og på norsk første gang i 1997. Det er sjelden jeg gir meg i kast med bøker på så mange sider. Men jeg angrer ikke at jeg har brukt tid på å lese Balansekunst. Det er en veldig god bok. Når den beskriver tilværelsen til mennesker som lever på et eksistensminimum er den brutal. Hvordan har dagens lavkaster i India det, tenker jeg ofte på når jeg leser om kampen for tilværelsen. Men som sitatet over beskriver, det er en mangeartet fortelling Rohinton Mistry gir oss orkesterplass til. Den får mange andre bøker jeg har lest til å bli spinkle og ubetydelige. Jeg setter boka tilbake i bokhylla med visshet om at jeg ikke kommer til å glemme denne fortellingen.

Omtale fra bloggen min her