Til langt ut i 1927 gikk Agatha Christie til behandling etter hendelsene i 1926 som Janet Morgan skriver om i boken, som sitatene under er fra:
Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om
Det var stor usikkerhet knyttet til ekteskapet med Archie, hvor hun skulle bo og hvilken innvirkning endringene ville ha på datteren Rosalind. Agatha trodde ennå på at ekteskapet kunne reddes, men gikk til slutt nølende med på skilsmisse. Skilsmisse ble innvilget i april 1928.
«Etter å ha konfrontert seg selv med sine mareritt hadde Agatha våget seg utenfor det velkjente. Trygg i sin suksess som uavhengig yrkeskvinne var hun klar til å utforske nye områder. Høsten 1928 bestemte hun seg for å oppsøke solen i Vestindia. To dager før hun skulle reise spiste hun middag med venner, og møtte et ektepar som nettopp var kommet hjem fra Bagdad. Agatha ble fascinert av deres begeistrede beskrivelse, og iveren steg da hun fikk vite at Bagdad kunne nås ikke bare med skip, også med Orientekspressen. Hun ble også beruset av vage minner fra eventyrene om Aladdin, Sinbad, oljelamper, sultaner og ånder. Også rare navn hadde magisk kraft, særlig når de sto på siden av et tog — dette romantiske fenomen. Her dreiet det seg om Simplon-Orient Express: London — Paris — Lausanne — Milano — Venezia — Trieste — Zagreb — Beograd — Sofia — Istanbul. Og siden, som Taunus-ekspressen, fortsatte den til Aleppo og Beirut.
For Agatha, som for tusener både før og senere, var et tog mirakuløst stemningsskapende. For henne dreiet det seg om damplokomotivet, som raget høyt over perrongen, og overveldet tilskueren med larm og utseende. Bare ved å kjøpe en billett kunne du reise anonymt mot horisonten — et virkelig frihetsløfte. Toget var dessuten så pålitelig og velordnet, fra stemplenes jevne slag og hjulenes rytme til den disiplin både skinner og rutetabeller sørget for. Ikke bare landet toget kjørte gjennom, men også toget selv var som en ny verden. De reisende var tilfeldig ført sammen, og hadde ulike formål, men på toget var de allierte, og måtte tilpasse seg visse konvensjoner, med anviste plasser og spisetider. Hver reisende kategoriserte raskt de andre, ikke bare etter hvilken klasse de reiste på, men etter nasjonalitet og alder, utseende og opptreden. Det som skjedde på en togreise var både forutsigbart og uventet, både trygt og farlig. Et ideelt sted for betroelser mellom fremmede, en forsamling som skal oppløses igjen, og — som Agatha allerede hadde funnet ut — et ideelt sted for en forbrytelse. Mange av hennes mest vellykte mord skulle finne sted og bli oppklart i omhyggelig avgrensede miljøer, og under forhold der man opptrådte litt formelt. I tillegg var kryssing av grenser et gjennomgangstema i britisk kunst og litteratur på den tiden Agatha slo igjennom. Det gjaldt ikke bare geografiske, men også de uklare moralske, emosjonelle og politiske grenser. Toget ga råstoff til fantasien — og mest fantastisk var Orientekspressen. Agatha ilte til reisebyrået og byttet billettene.»
Når man leser om denne reisen, er det ingen tvil om at Agatha fikk svært mye stoff fra den til sine bøker.
«I Bagdad klarte reisefeller å trekke henne inn i en gruppe av fastboende briter. Men Agatha ønsket ikke å være i en britisk-preget utflytter-koloni. Ikke langt fra Bagdad lå dessuten byen Ur og lokket — den sumeriske sivilisasjons vugge. Her oppsto kileskriften, livlig handel og imponerende ingeniørvirksomhet med et nettverk av kanaler som knyttet byer sammen. 1 1922 var utgravninger kommet i gang under ledelse av Leonard Woolley, en begavet arkeolog som før Den første verdenskrig hadde samarbeidet med T. E. Lawrence i Syria og senere i Egypt. Hans innsats gjorde det mulig å kartlegge Urs historie fra starten ca. 4000 år f.Kr. til slutten 200—300 år f. Kr.»
Agatha reiste hjem til England før jul i 1928 og var invitert til et nytt besøk til Irak av ekteparet Woolley to år senere. Det var her hun traff assistenten til Woolley, arkeologen Max Mallowan, som ble hennes nye ektefelle. De giftet seg i Edinburgh i 1930, samme år som romanen Mord i prestegården (The Murder at the Vicarage) ble utgitt.
Mord i prestegården er den tredje romanen som jeg har lest i mitt Agathe Christie-prosjekt. Den beste jeg har lest hittil. Jeg har flere ganger sett den filmatisert, men det blir noe annet å lese boken. I tillegg kommer alt jeg har lest om Agatha Christie i Janet Morgans biografi, og at jeg under lesingen tenker på hvor hun kan han hentet ideene til handling og personligheter fra.
Agatha trengte en ny detektiv, hun var lei av Poirot. I Mord i prestegården er det første gang peppermøen miss Janet Marple blir introdusert:
«Men Miss Marples personlighet har mye til felles med en av Agathas tidligere figurer: Miss Caroline Sheppard i The Murder of Roger Ackroyd. Også hun var en gløgg og observant gammel jomfru, som både ergret og imponerte de nedlatende menn som omga henne ved sin milde allvitenhet. Agatha beskrev henne i selvbiografien som «hjemmets komplette detektivtjeneste». Miss Marples hjemsted St. Mary Mead, som også er åsted for The Murder at the Vicarage (Mord i prestegården), ligner på landsbyer der Agatha bodde som småpike. Miss Marple selv hadde mange trekk fra de eldre damene som kom i kaffeslabberas hos Agathas bestemor i Ealing. Agatha benekter at Auntie-Grannie var hovedmodell «hun er langt mer pedantisk og jomfrunalsk enn bestemor noen gang var»), men de har et fellestrekk: «Enda hun var munter, ventet hun seg alltid det verste av alt og alle, og fikk med nesten skremmende nøyaktighet vanligvis rett." Senere avslørte Miss Marple andre vaner felles med AuntieGrannie: Hun likte å handle i hærens og marinens depoter, og å gå på utsalg for å supplere sine lagre av servietter 0g badehåndklær. Miss Marple var også penere, mer spøkefull og mildere enn Miss Sheppard. «Jeg assosierer henne hovedsakelig med ulldotter,» fortalte Agatha en gang til en beundrer.
Handlingen i boken foregår i landsbyen St. Mary Mead. Fortellerstemmer er presten herr Clemment som bor sammen med din tyve år yngre kone Griselda og nevøen Dennis om er seksten år. I landsbyen har de gamle damene god oversikt over det som skjer, og det meste får de vite gjennom hushjelper som sladrer over en lav sko om det som skjer der de jobber. Fra bokomslaget til boken jeg har kjøpt og lest:
«Oberst Protheroe er landsbyens mest upopulære mann. Til og med presten ønsker liver av han, og det er nettopp i prestegården Protheroe blir funnet myrdet. Miss Marple er straks på saken.
Miss Marple er en elskelig gammel dame med skarp tunge og intellekt. Hun er uforbederlig nysgjerrig og har full oversikt over det som skjer i landsbyen St. Mary Mead. I Mord i prestegården opplever vi for første gang Miss Marples unike evner som amatørdetektiv.
De mistenkte spenner fra oberstens utro kone og hennes elsker, til presten og hans unge kone. Miss Marple viser deg fra en enda mer nysgjerrig side enn i de senere bøkene om henne. Hun kombinerer intuisjon og menneskelig forståelse med en sylskarp hjerne, og i Mord i prestegården pønsker hun ut en usedvanlig frekk plan for å finne morderen.»
ritaoline siterer Litt redd, bare av Alexander Kielland Krag
03:56, 30. september 2021 Ingen har det som favoritt.
Det eneste i hele verden jeg lengtet etter: før.
Min første bok av Teige, men kanskje ikke den siste ... Tror heller ikke at dette er hennes beste?
Blant mye horror og mørk lesestoff ellers, vil man også av og til lese noen realistiske romaner. Valget falt på Morfar pustet med havet siden jeg ikke har lest altfor mange romaner basert på andre verdenskrig, dessverre. Har også vært nsygjerrig på å utforske Trude Teiges forfatterskap.
Morfar pustet med havet er om to brødre fra Grimstad, Sverre og Konrad. De mister foreldrene sine i svært ung alder, og Sverre lover å passe på Konrad, siden han er storebror. Han har lovet sin mor å beskytte ham. Som sin far, blir de sjøfolk og ingen steder er trygt. Andre verdenskrig er i gang og det er bare spørsmål om tid før man selv blir omringet og tvunget til nye, og truende hverdag. Det skjer med brødrene Sverre og Konrad da de og deres mannskap blir angrepet av en japansk ubåt. Brødrenes vei skilles, og fokuset blir videre satt på Konrad og en annen mann som fraktes i en livbåt som til slutt havner i Java. Der møter Konrad en norsk sykepleier som heter Sigrid. Konrad er i dårlig forfatning. Vil hun få ham på bena igjen, og blir deres veier også splittet av japansk nasjon som stadig nærmer seg med sitt strenge regime?
Forutsigbar fortellerstemme
Spennende utgangspunkt, men hadde nok likt boka bedre hvis den var skrevet av noen andre. Teige skriver ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener, men det blir litt ofte pompøst og forutsigbart over det hele. Det er lite overraskelser og man kommer ikke helt inn i dybden av karakterene. Det var et savn. Men interessant og brutalt om hvor strenge og groteske det japanske regime kunne være. Ofte leser man om tyske konsentrasjonsleire når man leser romaner som er basert på andre verdenskrig. Det var interessant å bli bedre kjent med hvordan det var i en annen verdensdel.
Spesielt interessant var det å lese om hverdagslige livet før andre verdenskrig rammer hovedkarakterene for alvor. Hvordan de frykter det verste, og bare venter på å bli fraktet av sted mot sin vilje. Det var også fengslende å lese om hvordan fangene støtter hverandre til tross for matmangel, søvnmangel, og dårlig helse generelt. Alt de blir tvunget til å gjøre og likevel holde ut med håpet om at livet begynner etterpå.
Ikke alle relasjoner er like troverdige
Det jeg dog ikke ble særlig overbevist om er en relasjon hvor det oppstår instalove. Mennesker som får følelser for hverandre nesten med en gang de møtes. Det er ikke troverdig i bøker for voksne eller ungdomsbøker. Det kan skje, men det blir ofte malplassert i bøker og ødelegger noe av spenningen som allerede var der. Jeg var heller ikke spesielt fan av Sigrid som fremstilles som en slags superkvinne som vet råd til enhver tid, ingen svakheter eller noe særlig menneskelig ved henne. Kanskje litt hardt å si, men savnet å se mer menneskelige sider av henne.
En brutal og kunnskapsrik roman om andre verenskrig, men det blir nokså gjentakende og litt for mye om forelskelse.
Fra min blogg: I Bokhylla
Ofte vet man ikke hva man skal skrive. Det gjelder også denne boka. Kan begynne med å skrive at det var hard lesing.
En grotesk og spesiell dyresak
Grunnen er at store deler av krimsaken er om dyreplageri, og det er hardt å lese om for oss dyrevenner. Deler av seksten hester blir funnet på et jorde. Hodene er delvis begravd slik at det ene øye er vendt opp mot sola. Bonden som bor i nærheten, sier at det ikke er hans hester, så kriminaletterforsker Alec Nichols får en storjobb med å oppsøke eierne deres. Med seg på laget får han veterinærpatolog Cooper Allen, men de har kun få dager på å få fremgang i saken. Hvem eller hva har drept hestene på en så brutal måte? Er det satanister som står bak, et fenomen, eller et sjeldent virus? Er det trygt for Nichols og Allen å granske åstedet uten at det skjer dem noe?
Underveis i denne dystre og triste saken, kommer de over flere dyretragedier og saken tar en mørkere vending. Nichols er enkemann og bor alene med tenåringssønnen, Simon. I småbyen Ilmarsh er det meste nedlagt og fremstår mer og mer som en spøkelsesby. Kommer han til å gå overens med Cooper Allens, og vil saken ende opp som et uløst mysterium, såkalt cold case?
Smårotete, men fascinerende fortellerstemme
Det tok noe tid å komme seg inn i handlingen siden Buchanan har på en måte sin egen skrivestil. I begynnelsen er handlingen noe her og der, hopping i tid og perspektiv, og kapitlene kan virke noe opphakkete. Men så fort man venner seg til fortellerstemmen, blir man mer engasjert i handlingen, også. Temaet er noe hardt siden boka inneholder som nevnt en del om dyreplageri, og saken tar en del ondskapsfulle vendinger.
Samtidig er boka fascinerende å lese og klarer å holde på mysteriet. Hvorfor Seksten hester har fått en del lave vurderinger, skjønner jeg ikke. Men det er ikke første gang jeg har likt en bok andre ikke like så godt, og omvendt. Det slår ikke feil. Syntes det var interessant å lese om både stedet og de få folka som er igjen. På mange måter virket det som et øde, stille og et nitrist sted. Syntes følelsen av isolasjon og britisk natur hjalp å løfte krimsaken, og gjøre den enda mer uhyggelig.
Gi denne boka tid og tålmodighet. Det er vel verdt det. Jeg er spent på hva mer Buchanan kommer med, for dette blir ikke min siste bok av ham.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg lot meg friste på grunn av kunsttemaet i historien, men dette ble for kjedelig.
Assalamu alaikum har visse krimroman-element og thriller-trekk. Men boka byr på noko langt meir og er på fleire måtar ei stor leseoppleving.
Handlinga i boka er, som i dei tidlegare bøkene i Teksas-serien, nokså ellevill. Det er temmeleg drøyt det som foregår, og enkelte lesarar kan nok bli støtt av visse detaljerte skildringar. Det handlar om vald og drap, narkotika og porno - og Renberg pakkar ikkje akkurat inn det han vil fortelja om.
Me møter enkelte bikarakterar frå tidlegare bøker og vert presentert for nokre nye. Alle har sine spesielle eigenskapar og særtrekk og det er ikkje vanskeleg å sjå dei for seg.
Boka er prega av sprudlande forteljarglede og sær fantasi. Ho er svært underhaldande, men også gripande og til tider ganske motbydeleg.
Eg anbefalar, så sterkt eg kan, lydbokversjonen. Tore Renberg er ein fantastisk opplesar av sine eigne bøker.
En merkelig lukt henger i luften. En lukt som minner om lakris og sukkerspinn. Hva er det som skjer?
Et omreisende carnival, aner ikke hva jeg skal oversette det til norsk. Det er ikke ren tivoli og heller ikke ren karneval, men en slags blanding. Guttene Jim og Will bor ved siden av hverandre og begge er tretten år gamle. Den ene ble født ett miutt før midnatt og den andre ett minutt over midnatt den 31. oktober, som er kjent for å være Halloween.
Merkelig invitasjon
En dag da det blåser kraftig opp, blir guttene møtt av et ark som kommer flyvende mot dem. Den annonserer at denne omreisende attraksjonen, kommer den 24.oktober. Begge synes at det er noe rart, fordi det bruker ikke å være slike festligheter så sent på året. Likevel blir de noe nysgjerrig. Klokka tre på natten hører de toget i det fjerne. Jim får lyst til å snike seg ut til å se at de setter hele attraksjonen opp og Will kommer løpende etter. Men attraksjonen ser ikke ut som de kanskje hadde forventet seg. Det er veldig mørkt og svart, noe uhyggelig over det hele. Faren til en av guttene, som er en eldre mann og som ble far i godt voksen alder, merker også dette toget som er på vei til Green Town, og han aner det verste. Er det noen grunn til det?
Slike attraksjoner er jo til for å ha det gøy for en stund og oppleve nye ting, ikke for å skremme, er det vel?
For oss som setter pris på uhyggelig stemning fremfor billig redsel
Something Wicked This Way Comes ble utgitt i 1962. En del år før Stephen King ga ut sin første bok. Selv om boka fyller seksti neste år, holder den seg veldig godt. Språket er enkelt, men ikke barnslig, og selv om hovedpersonene er to gutter på tretten år, føles det ikke ut som en ungdomsbok. Det er det heller ikke. Det er heller en slags oppvekstroman blandet med horror og en smule fantasy. De første 70 sidene er nok veldig rolige der ikke all verdens skjer. Man blir godt kjent med guttene og stedet deres, atmosfæren i det hele. Men man kjeder seg ikke. Resten av boka er det nesten som om lesingen gikk av seg selv, for man måtte hele tiden vite om man har rett eller ikke i det som skjedde videre.
Likte også godt hvordan Bradbury tok seg tid til å bygge opp handling, beskrive karakterene, attraksjonene og alt. Det gjorde det lett å forestille seg det hele, og det var nesten som å være der. Boka hadde en slags krypende uhygge som jeg har savnet i mange moderne horrorbøker. Ikke slik at man blir skremt eller noe, men man forventer det verste av en eller annen grunn og føler det karaktererne føler.
Selv om dette er bok nummer to i Green Town serien, men kan fint leses som enkeltstående. De fleste leser den uten å ha lest den første boka først, siden Something Wicked This Way Comes er mest kjent.
En nesten perfekt bok å lese nå som Halloween nærmer seg, og sene høstkvelder. Boka ble filmatisert i 1983, og er produsert av Walt Disney Productions.
Fra min blogg: I Bokhylla
For en fin roman, jeg gleder meg til å lytte videre om Thea :)
«På Julaften morgen i 2002 døde Kjell Aukrust, åttito år gammal. Kari ville ikke ødelegge julaften for folk med en trist nyhet, så hun insisterte på å vente et par dager med å offentliggjøre dødsbudskapet. Men naboene fikk med seg det som hadde skjedd.
En liten gutt kom bort til Kari og sa: «Jesus er jammen heldig, som får Kjell i julepresang.»
Sitatet over er slik biografien Sigmund Løvåsen har skrevet om Kjell Aukrust slutter. Biografien utgitt i 2020 er virkelig en gave å lese og ha i bokhylla.
Når min interesse for Kjell Aukrust startet, vet jeg ikke. Selv om jeg synes filmen Flåklypa Grand Prix (1975) er en fin film, er det ikke den som fikk meg til å bli «blodfan» av Aukrust. Jeg kjøpte en samling av hans bøker, utgitt av J.W. Cappelens forlag i 1993 som jeg leser i innimellom.
Det ville vært tragisk om et så levende menneske som Kjell Aukrust skulle vært presentert i en bok med en «klædd» av bilder midt i. Som dessverre er blitt regelen for faktabøker for at forlagene skal spare penger. Heldigvis har Cappelen Damm kostet på boken med bilder der de naturlig hører hjemme. 😊
Mer fra omtalen her i dette blogginnlegget
Noen ganger når man er i ferd med å miste leselysten, noe som er vanlig når man leser mye, er det kjekt å ha noen uleste barnebøker i nærheten. Ikke fordi de er lettere å lese eller fordi det er snakk om korte bøker, men noen ganger frister de mer.
Og denne virket å være i min gate, både tittelen og coveret. Jeg har ikke lest noen tidligere bøker fra serien Edward Rubikons mysterier, men har lagt merke til den. Til tross for at det er en serie, kan denne boka fint leses som enkeltstående. Man får bakgrunnshistorier om hovedkarakterene, og regner med at det er ny mysterie i hver bok. Hadde ingen problemer å lese denne som enkeltstående uten at det ble hull i handlingen.
Hemmelig skattekammer for monsterjegere
Edward og hans to gode venner, Kasper og Nadira løser mysterier sammen, og de er de eneste som vet om det hemmelige rommet under Edwards hus. Der finnes det forskjellige ting som kan hjelpe dem til å løse mysterier og finne ting de eventuelt kan bruke mot diverse monstre.
Denne gang er det havet som er et stort mysterium. På bare en liten uke har det skjedd mange mystiske båtulykker. Det virker som folk for tiden holder seg unna både havet og brygga, bare for å slippe å være i nærheten av vannet. Under et besøk hos Kaspers besteforeldre, smuglåner de nøkkenlen til båten deres og legger ut på en liten båttur. De håper at de ikke blir tatt på fersken, men de har et mysterie å finne ut av. Men en tykk tåke tvinger dem til et ukjent sted, og nye farer dukker opp. Vil de komme helskinnet tilbake og uten at Kaspers besteforeldre legger merke til at båten deres har vært borte?
Kreativ og godt gjennomført mysteriebok
En intens bok med diverse sagn og folketro, som jeg alltid har vært interessert i. Den er en del spennende partier også for oss voksne, og synes forfatterne bruker en fin balanse mellom humor og grøss. Synes også at boka er veldig gjennomført siden deler av boka består av tekst og illustrasjoner (både med og uten farger), og tegneseriesider. Det gir en fin variasjon.
Dette er en ypperlig bok å lese en regnværsdag i denne årstiden, nå som det nærmer seg Halloween, eller om man er i den alderen når man begynnner å interessere seg for grøssere. Synes også at illustrasjonene er med på å løfte historien med sine detaljer og stemningsfulle uttrykk. Så Kirkwood Brown og Iversen er et godt team!
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
