Heidi Holtan siterer Northanger Abbey Kindle Edition av Jane Austen
18:47, 30. januar 2022 Ingen har det som favoritt.
and John introduced him, I thought I never saw anybody so handsome before.” Here Catherine secretly acknowledged the power of love; for, though exceedingly fond of her brother, and partial to all his endowments, she had never in her life thought him handsome.
Heidi Holtan siterer Northanger Abbey Kindle Edition av Jane Austen
18:46, 30. januar 2022 Ingen har det som favoritt.
and if a rainy morning deprived them of other enjoyments, they were still resolute in meeting in defiance of wet and dirt, and shut themselves up, to read novels together.
Fem små griser er den syvende av ti romaner av Agatha Christie jeg har kjøpt og lest, inspirert av dette TV-programmet Hundre blodige år. Romanen ble utgitt i 1942. For 16 år siden ble Caroline Crale dømt for å ha drept ektefellen, maleren Amyas Crale. Datteren oppsøker detektiv Hercule Poirot med et brev som moren skrev rett før hun døde, hvor hun bedyrer sin uskyld. Poirot går med på å grave opp fortiden for å finne sannheten, men han advarer datteren med at den kanskje ikke er det hun ønsker å høre.
Dette skriver Janet Morgan i sin biografi om Agatha Christie:
«Agathas idyll begynte å rakne sommeren 1938. Den trofaste Peter døde. Cork tilbød seg å skaffe en ny hund, men foreløpig trodde ikke Agatha at hun orket det. Nesten samtidig varslet Cork bråk fra amerikanske skattemyndigheter. Han måtte engasjere en fremstående skattejurist, som fikk nok å gjøre i ti år fremover. Agatha kunne bare vente — og jobbe. Etter siste innsats i Balikhdalen høsten 1938 dro ikke hun og Max mer til utlandet. Våren 1939 var den politiske situasjon i Europa slik at det var risikabelt å reise, og spesielt å grave i Midtøsten, der europeiske interesser krysset hverandre overalt. Sent i august avsto Max også fra en arkeologisk kongress i Berlin, dit han var blitt invitert sammen med Agatha. Det var fornuftig. I september var Storbritannia i krig med Hitler.
Agatha tok krigserklæringen med stoisk ro. Hun var innstilt på å yte sitt i sykehusarbeid, slik hun hadde gjort under Den første verdenskrig, og hun bekymret seg for dem som ville bli utsatt for fare. Men hennes horisont var begrenset. Hun fortsatte som før.»
Greenway ble rekvirert av den amerikanske marinen under 2. verdenskrig og Agatha bodde i en leilighet i London.
Her fra slutten av romanen:
«Hercule Poirot fortsatte:
— Men det var ikke min sak å godta andres dom. Jeg var nødt til selv å undersøke bevisene, gå gjennom fakta og overbevise meg om at de psykologiske omstendighetene ved saken stemte overens med dem. Derfor gikk jeg omhyggelig igjennom rapportene, og det lyktes meg også å få de fem personene som var til stede, til å skrive ned sitt eget syn på hvordan tragedien fant sted. Disse redegjørelsene var meget verdifulle, for de inneholdt visse ting som politirapportene ikke kunne gi meg - vil si: for det første en del samtaler og tilfeldige hendelser som fra politiets synspunkt falt utenfor saken. For det andre disse personenes egen mening om hva Caroline Crale tenkte og følte de dagene — noe som juridisk sett ikke kunne tillates brukt som bevismiddel. Og for det tredje visse fakta som bevisst var holdt tilbake for politiet.
Jeg var nå i stand til selv å dømme i saken.»
Omtalen fra bokomslaget:
«Carla Lemarchant vil renvaske morens minne. Da må Hercule Poirot klare det tilsynelatende umulige, nemlig å løse et komplisert 16 år gammelt mord. For 16 år siden ble Amyas Crale, Carlas far, myrdet ved forgiftning. Carlas mor, Caroline Crale, ble anklaget for mordet på Amyas, og dømt til livsvarig fengsel.
Kort tid etter dør Caroline i fengselet, men etterlater seg et brev som Carla får på sin 21 -års dag. Carla vet ut fra brevet at moren var uskyldig og ønsker at Poirot skal finne beviser for det. Poirot finner frem til fem mennesker som hadde nær tilknytning til Amyas og Caroline Crale. Poirot får de «fem små grisene» til å skrive ned en detaljert oversikt over det som skjedde for 16 år siden. Med dette som utgangspunkt finner Poirot litt etter litt ut hva som egentlig foregikk da Amyas Crale døde.»
Heidi Holtan siterer Northanger Abbey Kindle Edition av Jane Austen
18:31, 30. januar 2022 Ingen har det som favoritt.
Compliments on good looks now passed; and, after observing how time had slipped away since they were last together, how little they had thought of meeting in Bath, and what a pleasure it was to see an old friend, they proceeded to make inquiries and give intelligence as to their families, sisters, and cousins, talking both together, far more ready to give than to receive information, and each hearing very little of what the other said.
- Livets problemer, sa han, - kan ikke løses ved hjelp av utmerkede læresetninger, hentet fra moderne litteratur, Naturen stikker frem i oss med både klør og tenner.
De siste nettene har jeg blitt underholdt av Jan Kjærstads nyeste bok, En tid for å leve. Det er ingen komedie, og ikke spesielt festlig, men underholdning kan være så mangt.
Handlingen foregår i 2019, akkurat ett år før nedstegningen. Den tiden man var mer vant til et normalt liv. Teaterstykket Hedda Gabler har premiere og man blir kjent med en del av folka som skal se det, og man kommer inn i hodet på noen av skuespillerne. Det er ikke helt sikkert, men av en eller annen grunn, føles det som om noe forferdelig skal skje, eller er det bare innbilning?
Mangfold i salen
Har sansen for mangfoldet i salen. Det er klasseforskjeller, aldersforskjeller og ikke alle har en like stor interesse for Henrik Ibsen. I teatersalen er det en lærer, en influenser, en datter som er bekymret for faren sin, en nyforelsket gutt som sitter med jenta han ønsker seg og mange flere. Likte best å lese om skuespilleren Hedda Christine Foss. Det er lett å tro at skuespillere er selvopptatt, og det var morsomt å lese fra et perspektiv av noen som synes selv de er pen og som er redd for å bli glemt. Syntes også at Kjærstad beskriver Stalker-Stine på en morsom måte. Influenseren som lager videoer og skriver om filmer. Synes at han beskriver influensere svært treffende.
Fine karakterbeskrivelser
Syntes de fleste var fengslende å lese om. Likte også måten Kjærstad delte opp perspektivene på uten å miste flyten i det hele. Jeg var hele tiden nysgjerrig på fortsettelsen, for mange av karakterene hadde sitt å stri med, samt hemmelige ønsker. Han beskriver det hverdagslige livet veldig godt. Man kjente at det bygges opp en slags intensitet
En tid for å leve er en leken roman som inneholder både alvor og humor. Karakterene var for meg svært levende og det føltes nesten som å sitte i salen sammen med dem. Denne boka var en av de jeg var mest nysgjerrig på da den kom ut i fjorhøst. Dessverre kom andre bøker i veien, men edre sent enn aldri. Det er også skremmende å anmelde en bok av noen som har utgitt bøker lenge før min tid. En som har vært i bransjen lenge.
Hadde forventet meg en tørr roman av en eller annen grunn, men denne var alt annet enn det.
Fra min blogg: I Bokhylla
Tone H om Jeg grunnla De forente stater av Hilde Susan Jægtnes:
22:31, 24. januar 2022 Kommentarer: 1
Jeg grunnla de forente stater av Hilde Susan Jægtnes er den tredje romanen jeg leser av de seks nominerte til P2 lytternes romanpris 2021.
Hilde Susan Jægtnes har skrevet en god bok. Jeg er faktisk imponert over den. Samtidig ser jeg ikke bort ifra at lesere kan finne den krevende fordi den bytter fortellerstemme hele tiden. Jeg var litt forvirret i begynnelsen, men etter hvert som jeg forstod opplegget ble formen spennende: hvem forteller nå og hva har vedkommende å fortelle.
Det var interessant å få innblikk i en del av amerikansk historie på denne måten. Jeg opplever at det er en fordel at jeg har lest boken USAs presidenter skrevet av Ole O. Moen. Samtidig kan jeg ikke huske å ha lest om Alexander Hamilton før. Men ifølge registeret er han nevnt mange steder i boken til Moen.
I 2019 debuterte Espen Skjerven som krimforfatter med et brak. To år senere dukket oppfølgeren Blod er tykkere enn vann opp. Etter den tid har han også skiftet forlag, men var det med det samme braket?
Blod er tykkere enn vann er andre bok om Tom Grayston. Tør å påstå at bøkene kan fint kan leses frittstående. Forrige sak blir så vidt nevnt i oppfølgeren, men bare sånn i forbifarten. Man blir godt kjent med Tom Grayston og hans bakgrunn, så det er ikke noe problem. Denne gangen er det en ny sak som det ofte er i krimbøker.
Denne gang er det om norsk barnevern og som kjent er det en betent sak, for norsk barnevern har fått mye kritikk utenfor våre grenser. Noe Skjerven prøver å gjenskape i hans nyeste bok. Han er tingrettsdommer og har jobbet mye med barnevernsaker selv. Han er en mann som vet mye om det han skriver om.
En lite snakkesalig mistenkt
I den nyeste boka om Tom Grayston, får Tom ekstra mye å tenke på. Han har fått jobbtilbud hos Kripos, men er usikker på om han skal takke ja eller nei. Han ser ikke barna sine så ofte han ønsker fordi han er travel på jobb og de bor ikke sammen. Denne gang må han og hans gode makker Dagny Stokka bryne seg på et åsted, som blir en komplisert sak enn først antatt, da de ankommer en gård. På gården er det et eldre ktepar som er funnet døde i sitt eget soverom. Sammen har de sønnen Paul og de er fosterforeldre for Bashir og noen andre. Bashir er den eneste som ikke er på gården da etterforskerne ankommer stedet. Det gjør ham til en mistenkt, samt på grunn av andre ting. Problemet er bare at han vil ikke snakke.
Det gir Tom og Dagny ekstra mye arbeid, og gjennom visse undersøkelsler, finner de ut at åstedet er dypere enn ved første øyekast. Desto mer de graver etter ledetråder, finner de ut at gården som granskes, har båret på mange, mørke hemmeligheter. Er en gård bare en gård?
Det er stor forskjell på bøkene Slakt og Blod er tykkere enn vann. Slakt føltes mer amerikanisert på grunn av grusomheter og at den var svært dyster, og Blod er tykkere enn vann er mer realitetskrim som skjer utenfor typiske storbyer. Sånn sett virket det som to helt forskjellige bøker, noe som er meningen også. Skjønner jo at forfattere ikke vil gjenta seg selv ved å etterlige tidligere utgitte bøker.
En roligere, men dypere oppfølger
Innrømmer at Slakt hadde mer spenning og forventning underveis man leste. Blod er tykkere enn vann er noen hakk roligere. Den er mer karakterdrevet og tar for seg mange interessante temaer som dukker opp underveis i etterforskningen. Boka inneholder noe dyreplageri for å advare om det, for det er vanskelig å lese om for oss dyrevenner, men heldigvis er det ikke mye av det. Syntes også det var engasjerende å lese om kulturkræsj og tilpasning. Kunne ha tenkt meg å lese mer om Bashirs forhold til hans biologiske far, Jamal, men skjønner at alt ikke får like mye plass, da krimbøker ofte er begrenset.
Bortsett fra at avslutningen er noe lik hans forrige bok og en noe treg start, er det verdt leseprosessen. For Blod er tykker enn vann, er en stødig og mer enn god nok oppfølger. Er egentlig ikke så hard på skrivefeil, men det er noen delte avnsitt midt i noen setninger her og der som kunne ha vært rettet opp, men vet hvor lett det er med skriveleifer. Det kan skje alle og det ødela heller ikke flyten.
Det er også morsomt å følge forfatterskapet til noen helt fra begynnelsen av. Ja, uten å virke stalkeraktig, da ... For ofte leser man bøker av forfattere som har utgitt flere bøker uten å ha lest alle. Så det er interessant å følge diverse forfatterskap helt fra begynnelsen av til en forandring, og følge med på utviklingen. Er sikker på at Tom Grayston vender tilbake, og kommer nok ikke til å se på hundefor på samme måte igjen ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Den fjerneste kyst av Ursula K. Le Guin:
13:28, 21. januar 2022*
Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Trollmannen fra Jordsjø av Ursula K. Le Guin:
13:26, 21. januar 2022*
Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
De udødelige av Gareth P. Jones ble opprinnelig utgitt i 2013 og ble ikke oversatt før i 2020. Bedre sent enn aldri ...
Har lest en del bøker av Gareth P. Jones nå. Bøkene hans består litt av alt. Realisme, fantasy, humor, det forskrudde og noe mørkt. Ikke alt i samme bok, men spredt i bøkene hans. Så ser for meg at jeg hadde likt bøkene hans som liten også.
En sær og avslappende hobby
Gareth P. Jones bruker å vandre på kirkegården og låne navn fra gravstøtter i bøkene sine. Det gjør også Amy som man møter i begynnelsen av boka. De udødelige er en slags historie i en historie. Den er om Amy som virker som hun flykter ofte hjemmefra og tilbringer tid på kirkegården. Der dikter hun opp historier om navnene hun ser på gravstøttene.
Gjennom henne møter man lord Ringmore som tilfeldigvis møter på gatebarna Tom og Esther. De prøver å narre ham ved å stjele, men da de blir avslørt, tilbyr ham dem et oppdrag mot penger. De nærmeste dagene kommer lord Ringmore over en bok. Den skal være magisk og inneholde en god del mysterier. Han ber Tom og Esther dele ut invitasjoner personlig til de folka lord Ringmore ønsker å diskutere boka med, og ingen andre, ikke en gang Tom og Esther får vite om boka. Men Tom og Esther har sine egne metoder til å spionere og lytte til folk uten at noen merker at de er til stede. Lord Ringmore trenger hjelp til å tyde boka av de personene han har innkalt til møte, siden det er skrevet på et rart språk. Tom ser en mulighet til å tjene litt penger, og tipser en bande han "samarbeidet" med før i tiden og stjele boka. Esther blir skuffet da hun får vite det, og lord Ringmore er skuffet og overbevist om at gatebarna står bak dette. For å finne boka, er han nødt til å finne dem ...
Mange spennende elemeter i en bok
Handlingen skjer i London og man reiser tilbake helt til 1819, og forfatteren innrømmer at han har tatt seg noen friheter når det gjelder det historiske. I De udødelige får man litt av alt. Magi, realisme, humor, og hvordan magiske krefter kan forandre mennesker, og kanskje ikke til det bedre. Selv foretrakk jeg å lese om Foreningen for tallet 13, som faktisk er en forening som eksisterer, enn om Tom og Esther. Fikk ikke helt tak i dem til tross for at de hadde en stor rolle i handlingen, men likte å lese om de fra foreningen fordi de hadde en spesiell humor, og hadde noen sære personlighetstrekk som var interessant å lese om.
De udødelige og de fleste bøkene av Gareth P. Jones er fine bøker for barn som higer etter noe å lese og som kanskje vil øke deres leslyst. Dette er ikke hans beste bok, men den er lystig og veldig kreativ.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
