Bokelskere.no

Det er kanskje rart når en voksen person leser bøker som er beregnet for ungdom eller barn, men det er noe jeg gjør ofte, for jeg liker å holde meg oppdatert på hva som blir utgitt av bøker i alle målgrupper.

Ikke alltid bedre med flere forfattere
I det siste har jeg lest mange gode bøker for barn- og ungdom, men noen ganger skuffer det i disse målgruppene også, blant annet med Ravnene av Kass Morgan og Danielle Paige. De er to stykker som skriver en bok sammen, men likevel føltes fortellerstemmene ganske flat og lite kreativt. Noe som er godt gjort da de er to ...

Konseptet var i grunn lovende hvis man liker litt mørk, urban fantasy med en del overnaturlige elementer som hekseri, magi og tarotkort. Det var derfor jeg ville lese denne. Men synes at alt dette ble utnyttet altfor dårlig.

Ravnene er om en studentforening, også kalt søsterskap siden det er kvinnelige medlemmer i boka. Studentforeninger er vanlig når det gjelder amerikansk college. De som er medlem av slike studenforeninger får ofte fordeler som er viktige, både når det gjelder den akademiske veien og det sosiale.

Rake motsetnigner
Boka er i hovedsak om to helt forskjellige jenter. Den ene er Vivi (kallenavn for Vivian) som aldri har hatt faste venner eller fast bosted, for hun og moren har ofte flyttet rundt. Nå som hun er gammel nok til å gå på college, ser hun frem til fire år på college. Hun vil gjerne komme seg unna moren sin som ofte er å se med tarotkort og som alltid varsler noe gjennom dem. Hun prøver å snakke med Vivi om å skifte mening når det gjelder college, for hun har fått et dårlig varsel. Men Vivi er bestemt for å dra og skaffe seg sitt eget liv, og nyte friheten. Kort tid etter at hun ankommer college, får hun høre om en rekrutteringsfest for Kappa Rho Nu, også kalt Ravnene, som hvert år trenger nye medlemmer og det går rykter om at de er hekser, men er Vivi interessert i slike ting?

Den andre man blir kjent med, er Scarlett som har et ønske om å bli leder, siden det har vært en slags familietradisjon, og hun er villig til å gå langt for å oppnå det. Men tiden etter rekrutteringsfesten vil hun oppleve hindringer som setter både henne og de andre søstrene i fare.

Konseptet var for meg fristende fordi det virket som en mørk fantasy, noe den delvis er, men det var noe med fortellerstemmene som jeg ikke ble helt fortrolig med. Det ble for barnslig og opplagt. Har lest ungdomsbøker før med modnere språk enn dette. Siden boka ikke engasjerte så veldig, kunne det ta noen dager før jeg leste videre.

For ti - tolv år siden leste jeg mye urban fantasy og fantasy generelt for ungdom, og oppskriften i denne boka ligner veldig mye på de bøkene. Så føler at denne boka ble utgitt noen år før sent. Så ville nok ha likt Ravnene hvis jeg leste den da. Har lest bedre ungdomsbøker etter den tid. Denne ble for barnslig og lite overraskende. Så kommer nok ikke til å lese neste bok. Det ble for mye om sjalusi, drama og instalove.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Hvis du ikke synes at verden er skremmende nok akkurat nå, så gi deg gjerne i kast med denne mulige fremtidsscenen

«Manuskriptet til denne boken skrev Agatha Christie allerede i 1940, i over 35 år har det vært deponert hos hennes engelske forlegger.
Da boken endelig utkom på engelsk høsten 1975, skapte den sensasjon.
Hercule Poirot og hans gamle venn kaptein Hastings møtes igjen på herregården Styles, åstedet for handlingen i Agatha Christies debutbok. Den belgiske mesterdetektiv er nå en syk gammel mann, men hans åndsevner er fremdeles på topp, noe han får rik anledning til å demonstrere i sin siste sak. Ringen er sluttet .”

Sitatet over er fra bokomslaget til romanen Den fjerde rytter som er den tiende og siste boken jeg leser i mitt Agatha Christie-prosjekt inspirerte av dette TV programmet Agatha Christie - hundre blodige år.

Janet Morgan skriver i sin biografi om denne boken og tiden den ble skrevet:

*«Agatha begynte på to andre bøker i 1940. Den ene var en Poirot-bok, som ble utgitt først 35 år senere, med tittelen Curtain (Teppet faller). Den andre, med Miss Marple, hadde arbeidstittelen Cover Her Face (Dekk ansiktet hennes), som er en del av et sitat fra The Duchess of Malfi: «Cover her Face, mine eyes dazzle, She died young…

Ingen av de to bøkene Agatha Christie skrev i 1940 ble utgitt med det samme. Agatha var opptatt av å bygge opp en reserve, i tilfelle hun skulle bli ute av stand til å skrive — hvis det for eksempel skulle tilstøte Max eller Rosalind noe. Dessuten ble Poirot-boken skrevet i en periode da Agatha syntes hennes belgiske detektiv var «ulidelig». Det ender med at han dør. Siden han var Agathas viktigste inntektskilde, var det ikke til å unngå at boken havnet på kjølelageret. Miss Marple-boken ble utgitt først i 1976, med tittelen Sleeping Myrder (Miss Marples siste sak).

Kopier av alle viktige manuskripter ble under krigen straks sendt til New York. Kontoret i Fleet Street 40 hadde fått bombetreff. Harold Obers reaksjon var at «Mrs. Mallowan må ha vært i en fortvilet tilstand da hun bestemte seg for å kverke Poirot». Agatha hadde faktisk allverdens grunner til å føle seg nedtrykt. Hun kunne ikke lenger ta tilflukt i noen av sine egne hus. Både Greenway, Winterbrook og Cresswell Place var bortleid, og i Sheffield place var det ikke trygt. Rosalind oppholdt seg i Nord-lrland sammen med Hubert. Max tok sikte på tjeneste i utlandet. Aller verst var savnet av Carlo. Agatha hadde gitt henne et hus i Ladbroke Terrace Mews, og traff henne inniblant. Men Carlo arbeidet nå i krigsindustrien. Alt dette plaget Agatha mer enn de finansielle problemene, enda de var alvorlige nok. Ved utgangen av januar 1941, da skattehøringen på ny var blitt utsatt og britiske skattemyndigheter presset på for å få sine andeler, skrev Cork på ny til Ober: «Situasjonen er temmelig desperat uten innbetalinger Det er vanskelig å fatte at Christie må finne penger til inntektsskatt på penger hun ennå ikke har mottatt. Det skal ikke stor fantasi til å forstå hvilket mareritt dette har skapt for vår mest verdifulle klient . . .»*

Utdrag fra et blogginnlegg om romanen

Lenge siden jeg har lest svensk krim, og med denne boka husket jeg hvorfor jeg leste mye
svensk krim og thrillere før i tiden.

Romantisk helg forandres til et mareritt
Anna later som hun er på spahelg, men i virkeligheten er hun sammen med sin elsker, Johan og de har leid rom sammen på hotell. Hun er gift med Magnus, men i det siste har de sklidd fra hverandre. Etter at han sluttet i sin faste jobb og begynt å ta studier i stedet, har han vært irritabel og vanskelig å ha med å gjøre. Derfor sniker hun og Johan seg sammen så snart det er anledning. Johan er en tidligere kollega av Magnus. Denne gang er hun nødt til å avslutte med Johan, siden hennes sønn Sixten er et barn som trenger trygge rammer.

Noe på hjemveien skjer som kan få fatale følger. Begge kan havne i fengsel. Hvor lenge kan de late som ingenting og "nyte" friheten?

Ekman gir et klassisk eksempel på hvor langt man er villig til å redde seg selv i en mørk og tragisk thriller om hvor fort livet kan snu til det usikre, og man vet ikke hvor lenge de trygge vanene kan vare, før livet blir til noe skremmende. Spesielt hvis man vet man har gjort noe man ikke skulle ha gjort.

En bok som bør leses uten mye forhåndsinformasjon
En noe vag beskrivelse av boka dette, men det er også meningen, da dette er en thriller man bør helst vite så lite om før man leser den selv. Fordi den er noe fiffig og den minner meg litt om disse krimnovellene av Roald Dahl jeg leste som tenåring. Likte godt det turbulente forholdet mellom Anna og elskeren Johan. Man bare venter på det verste og kan det bli verre? Flere karakterer dukker opp og gjør ting vanskeligere for dem. Det var spennende å se hvordan de taklet det sammen og hver for seg, og hvordan stresset påvirker dem for folk reagerer jo forskjellig på ting. Det var spennende å lese om hvor langt noen er villig til å gå, for å redde sitt eget skinn.

Likte godt at kapitlene var svært korte og det var ofte skifting av perspektiv som gjør det hele mer interessant. Det var lett å føle med karakterene og man er bare glad man ikke er en av dem. Enkelte partier kune være noe gjentakende og hinsides, men det er det jo ofte i thrillere. Men stort sett bestod De kapable av god del intensitet og minner oss om det viktigste i hverdagen: Hva er riktig og hva er galt? En av de bedre debutbøkene jeg har lest i det siste.

Fra min blogg: I Bokhylla

Avstemminga viser vel at det ikkje er så mange aktive deltakarar på denne nettsida?

Kva meiner du med generasjonsskille? Eg er 60+ og veldig nøgd med at 1Q84 og Mengele Zoo kom på sølvplass!

Forvirrende og underlig, men artig å ha lest

Kjempefin bok å lese med barn 2-6 år gamle - anbefales!

Noen ganger er en god, gammeldags spøkelseshistorie det man trenger.

Jeg leser ikke horror for å bli skremt, for når man når en viss alder, er det lite som påvirker. Nå ser jeg heller etter horror med god historie, dyster stemning og kanskje inneholder noen creepy scener.

Isolert og klaustrofobisk sted
Handlingen er fra 1860 og tjuefire år gamle Elspeth Swansome ankommer Scottish island of Skelthsea som er et øde og småtrist sted. Båt til fastlandet drar til faste tider og sjeldnere da det er værkrevende sesonger. Det er et sted hvor alle kjenner alle da det ikke er mange innbyggere. Elspeth har søkt og fått jobb som barnepike for ni år gamle Mary. Mary har sluttet å snakke etter at tvillingbroren William døde. De andre håper at Elspeth vil gjøre underverker og kanskje få jenta til å åpne seg for omverdenen igjen. Hvordan William døde, er det ingen i huset som vil snakke om. I huset opplever Elspeth en trykkende stemning, og ofte føler hun at hun ikke er alene, når hun egentlig er det. Og hvorfor hater den ene hushjelpen Greer henne? Hvem står utenfor døren hennes hver kveld og nynner den samme, uhyggelige melodien? Etter hvert gir både huset og stedet henne klaustrofobi. Klarer hun å holde ut og vil hun få jenta til å snakke? Er hun stum på grunn av brorens død, eller skjuler hun noe?

Ikke nok med det. Av og til hører Elspeth en slags plystring. Er det på grunn av vinden? Kommer det fra sjøen, og er hun den eneste som hører det? Er det noe hun bør bekymre seg for?

Netley er debutant og boka ble utgitt i fjor. Den er ikke så godt synlig, men fortjener flere lesere hvis man liker horror i gammeldags stil. Som nevnt, det er ingenting som er nifst eller skremmer lenger. Spesielt ikke når man nærmer seg førti år og er oppvokst med horror og slashere. Men Netley skriver godt for hun får frem de gotiske elementene på en troverdig måte. Noen ganger er det nesten som å befinne seg på det småtriste stedet og føle på spenningen mellom karakterene. Liker også godt forholdet mellom henne og hushjelpen Greer som er meget anspent og man lurer på egentlig hvorfor. Er det på grunn av at hun er ny, er det sjalusi eller noe annet? Man blir nysgjerrig på de fleste man leser om, også de som ikke tilhører familien. Er også svak for familiehemmeligheter.

Creepy nynning
The Whistling byr ikke på noen original historie, men det er jo uansett vanskelig å finne i vår moderne tid, men likevel er dette en god historie som tar oss med tilbake i tid, byr på en mørk og dyster atmosfære og den har også noen creepy scener. Ikke at jeg - måtte - legge - meg - med - lyset - på - scener, men noe småuhyggelige er det, spesielt de scenene med den nynningen. Hadde ikke orket at noen nynnet den samme melodien utenfor min dør hver bidige kveld.

Fin horror med mye stemning og gode karakterbeskrivelser. Fikk bare ikke helt sansen for slutten da den ble noe åpenbart og veldig hastverkaktig. Det ødela noe av den krypiske stemningen jeg likte så godt tidligere i boka. Savner å lese avslutninger som gir meg gysninger. Revival av Stephen King er en av de mest gyselige avslutningene jeg har lest de siste ti årene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tusen takk for invitasjon. Det skal jeg selvfølgelig gjøre. Kjekt at noen setter i gang et prosjekt som alle får være med på. =)

Lærerikt og glimrende skrevet, vinner av Augustprisen, Sveriges beste skjønnlitterære bok i 2021

«— Det er en ting jeg har tenkt på, sier han. — Hvis du er snekker og barnet ditt også blir snekker, så skaper det et spesielt bånd dere imellom. For barnet ditt forstår håndverket, prosessene bak og verdien i det du arbeider med. Hun vet hvor lang tid det tar å pusse et bord, hun ser forskjellen på grundig og lettvint arbeid, dere snakker samme språk. Og når du dør, har ikke barnet bare de fysiske tingene du har laget, men også et yrkesmessig bånd til det som er borte, en grunnleggende innsikt i det du brukte livet på. Sånn har du det med faren din. Det er kanskje ikke så vanlig. Det er litt fint, er det ikke det? — Jo, sier jeg. — Det er litt fint.»

Utdraget over er fra boken Like fint å jobbe som å danse av Hilde Hagerup som ble utgitt i 2021. Det er fra en samtale mellom Hilde Hagerup og ektefellen, om båndet hun har til faren Klaus Hagerup som boken handler om. Jeg har gledet meg til å lese den fordi en av mine favorittbøker er boken som Klaus Hagerup skrev om sin mor Inger Hagerup og som jeg har skrevet om i innlegget:

Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup

Hilde Hagerup skriver blant annet dette om boken faren skrev:

«Når han snakket om boken, sa han selv at det gikk et skille der. Forfatterskapet ble aldri det samme etter boken om Inger, som fikk tittelen Alt er så nær meg, og kom i 1988.
Han hadde mistet begge foreldrene sine, sto midt i livet, og hadde på alle vis rykket et skritt fram i køen. Jo eldre han ble, jo nærmere kom også barndommen. Men det var mer enn det. For gjennom arbeidet med boken om farmor hadde han fått åpne kanaler nettopp dit — til barndommen. Da han skrev om moren fram til 1952 eller -53, skrev han om et menneske han ikke kjente. Men fra 53 og utover skrev han om sin egen mor. Det ble som når du hører igjen musikk du ikke har hørt på mange år. Plutselig husker du helt andre ting enn musikken. Den spesielle grønnfargen på en kjole hun pleide å gå i. Lukten av julerype som sprer seg gjennom leiligheten. — Moren min ble musikken som åpnet erindringen av min egen barndom, sa pappa. — Jeg fikk behov for å skrive om det. Han mente at han som ung hadde vært opptatt av å gripe tak i det som skulle komme. Han hadde skrevet framover med en utålmodighet etter det. Etter hvert som han ble eldre, ble han reddere for å miste det som hadde vært. Han skrev for å holde det fast.
På denne måten ble arbeidet med boken om farmor springbrettet inn i andre halvdel av pappas forfatterskap; barne- og ungdomsbøkene.»

Klaus Hagerup døde i 2018. Det er en ærlig og varm bok Hilde Hagerup har skrevet om faren:

«Faren min lekte gjennom språk. Og han tok Hanne og meg inn i leken, som forfatter tok han leserne inn i leken, leken hans var intuitiv, forankret i det umiddelbare, i humor og nonsens og begeistring. Han kunne være ufattelig morsom. Av og til lo jeg så mye at jeg måtte gå ut av rommet. Men han var også rastløs og nervøs. Engstelig for alt som kunne gå galt.
— Den som ikke er redd for døden har ikke fantasi, sa pappa.
Jeg kjente meg sånn igjen i engstelsen hans. Jeg ble så oppgitt over ham. Jeg syntes han ringte så ofte. Det var et mas. Jeg tok ikke alltid telefonen. Jeg syntes han tok så stor plass. Jeg var så stolt av ham. Jeg syntes han var så klok. Jeg var så glad i ham. Han laget det fundamentet jeg har bygget livet på.»

Det er mye som hun ikke fikk snakket med faren sin om, herunder om at hans politiske ståsted. Her fra en reise til Berlin sommeren 2013, der de besøkte et museum om hvordan livet hadde vært å leve i Øst-Tyskland:

«Ikke minst gjorde den dokumenterte overvåkningen av vanlige folk inntrykk. Jeg var rystet over ufriheten i det gamle DDR. Pappa var knust.
De neste timene var det som om han gikk under sin helt egen, mørke sky. Han klarte ikke å riste den bort, og det var uvanlig til ham å være. Når han ikke var ekstremt sliten, var han stort sett i godt humør, i hvert fall overfor søsteren min og meg. Men utstillingen på museet i Berlin gjorde noe med ham. Var det dette han hadde gitt sin støtte til? Var dette et av forbildene for en bevegelse han selv hadde trukket folk til, «etter neseringen»? Besøket på museet i Berlin er en av de tingene jeg aldri fikk snakket med pappa om. Vi snakket i det hele tatt lite om hva det var som gjorde at han til slutt meldte seg ut av AKP. Vi snakket ikke om at partiet og kretsen foreldrene mine hadde vært en del av, i en periode forsvarte både Stalins Sovjet og Maos Kina. Vi snakket aldri om debatten rundt «Forslag til fråsegn om homofili» fra 1974, der sentralkomiteen hadde uttalt at homofili var et seksuelt «avvik». Vi diskuterte ikke ufriheten i partiet. Han fortalte ikke at han og mamma måtte søke om lov til å flytte fra Tromsø. Det ble ingen samtale om noe av dette den dagen i Berlin, og ikke seinere heller.»

Omtalen er fra dette blogginnlegget

Jeg synes Nora Ikstena har skrevet en veldig tankevekkende bok. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det må ha føltes å leve i et okkupert land, men med denne romanen får en en anelse. Når vi når midten av 80-tallet nærmer vi oss en slutt på historien, og for en slutt.

Sven G. Simonsen er nok ikke et kjent navn, men bøkene hans er helt klart verdt å sjekke ut, hvis man liker høy tempo.

For to år siden leste jeg Risiko av Simonsen og selv om jeg er litt lunken i forhold til mange andre (overrasket?), så er både Risiko og Crux actionfylte bøker med en røverhistorieaktig preg. Det engasjerer.

Sterk oppfølger med Liv Eriksson i spissen
I Crux møter man igjen Liv Eriksson som fremdeles sliter fordi kjæresten hennes Olav døde i en klatreulykke for en god stund siden. Hun prøver tappert å komme seg tilbake i hverdagen igjen, og ikke la seg dras ned av sorg og savn. Heldigvis har hun sin gode venn Marianne og broren sin som holder henne oppe.

I mellomtiden er Norge i sjokk da utviklingsminister Torkel Gjermundsen en dag blir utsatt for en ulykke på T-banen. Var det en ulykke eller planlagt? Eller enda verre, terror? Samtidig under et møte på politistasjonen får Liv vite at Dawit, en ung mann hun på en måte har ansvar for, har rotet seg inn i en gjeng som er beryktet for å være alt annet enn greie. Gjenglederen Yonas er kanskje kjekk og karismatisk, men helst ikke en fyr man gjør avtaler med. Hun vil få Dawit ut av gjengen til enhver pris. Hun klarer heller ikke å unngå å gjøre noen undersøkelser da hun tilfeldigvis får vite noe om statsråden som nettopp var i en ulykke. Han har visst ikke en helt ren bakgrunn. Undersøkelsene gjør til at Liv legger ut på en stor reise, blant annet til Haiti. Lite vet hun hva hun risikerer med alle spørsmålene sine ...

Fargerik fortellerstemme
Simonsen har en kul fortellerstemme. Er man lei av trege og tungtrødde krimbøker, er bøkene hans ypperlig hvis man vil ha noe lett; men samtidig noe med tyngde, spesielt når det gjelder dystre og realistiske temaer, morsomme og tankevekkende samtaler, og man får også en heseblesende handling. Man får en liten blanding av alt og det er alltid noe som skjer. Liker også at de fleste kapitlene var korte og skifting av perspektiv. Liker godt vennskapet til Liv og Marianne som er festlige i lag. Liv er den som provoserer, mens Marianne er den som prøver å dempe det før det er for sent.

Det eneste jeg ikke falt helt for var avslutningen som ble noe brå og enkel. Om alt ordner seg eller ikke, har jeg selvfølgelig ikke tenkt å avsløre. Den fine og jevne flyten boka ellers hadde fikk en noe brå overgang. Men er likevel spent på hva mer Simonsen kommer med, for han har en leken måte å skrive på, og det er nesten som å være med på et eventyr.

Man trenger nødvendigvis ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, for den kan fint leses som enkeltstående. Det spørs jo hvor nøye man er på det selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Press, mot en ærlig anmeldelse)

Mangajenter og sosiale medier, litt spennende men ikke på samme måte som den forrige boken

Nei, man må ikke det. Jeg klarte fint å få med meg handlingen. Det ga meg mulig lyst til å lese Jane Eyre senere. Og vet jo at den var mer feministisk i sin tid. =) Ønsker ikke å diskutere boka videre for er veldig ferdig med den for øyeblikket. =)