Åh, William! er tredje bok i Amgash trilogien. Vet ikke om det er planlagt trilogi eller om det kommer flere bøker i serien i skrivende stund, men foreløpig er det en trilogi, og bøkene kan fint leses frittstående.
Unikt vennskap
Lucy Barton er 63 år gammel, og hun har mistet sin andre ektemann, David. Han døde av sykdom og de hadde ikke barn sammen. Hun savner ham voldsomt, og prøver å holde sorgen på avstand. Heldigvis har hun fortsatt William, hennes første ektemann som hun har to døtre med. Selv om de har vært skilt i flere år, har de god kontakt og er gode venner.
I denne romanen får Lucy Barton et spørsmål fra William om hun vil være med på tur, fordi det er noen familighemmeligheter han har funnet ut av og som han vil undersøke videre, og ferden deres går til Maine.
Jeg fryktet at dette ville bli en noe damete roman, og det er ikke mye jeg frykter, men frykter dameromaner veldig mye. Jeg er ikke den som liker å lese om følelser og intimitet. Det interesserer meg ikke, men heldigvis var dette ikke en sånn bok. Dette er mer om tap, vennskap og stille opp for hverandre selv om man ikke lenger har et romantisk bånd til hverandre lenger. Liker at de kan erte hverandre uten at det ligger noe i det.
Lett og muntlig fortellerstemme
Litt uvant at boka er ikke delt opp i kapitler. Den er delt opp noe annerledes, men det fungerte helt fint. Det ga fortellerstemnen en muntlig tone. En fortellerstemme med mye flyt. Handlingen inneholder også mange pauser, som er satt opp på en annen måte fremfor å bruke kaptiler, men det opplevdes ikke som rart.
Følte ikke jeg ble godt kjent med Lucy Barton. Bare overflatisk og litt gjennom noen av tankene hun deler med leser, men det kan jo ha med at jeg ikke har lest de andre Lucy Barton bøkene. Man får nok et større inntrykk av henne da, når man leser de andre bøkene om henne, i stedet for kun denne ene boka. Men handlingsmessig følte jeg ikke at jeg måtte lese de andre bøkene om henne for det som eventuelt har hendt tidligere, blir nevnt i stikkordsform. Dermed er det ikke nødvendig å lese bøkene slavisk. Men, det er jo selvfølgelig opp til hver enkelt og hva man foretrekker. Noen kan lese midt i en serie, og andre må begynne helt fra begynnelsen. Man er forskjellig.
En fin og lett roman om godt voksne mennesker som fremdeles lærer noe nytt om seg selv og hverandre, og som opplever gode og vonde ting i livet. Man er aldri for gammel til det.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Forlaget Press, mot en ærlig anmeldelse)
«Jeg motvirker Albert Engströms forvirring ved å gå på ski mens kun restene av vår er tilbake. Sommeren lyser bak trestammene lenger framme, og jeg går denne siste turen med maur i klisteret. Aldri tenker jeg klarere enn i avslappet diagonalgang. Jeg tar min del av ansvaret for å motvirke at dette kunstuttrykket skal ende opp som kulturminne. Mens jeg skrider inn over snødekte furumoer, kommer setningene til meg — fulle av vidd, ferdige til ä skrives rett ned, men jeg har skistaver i hendene. Når jeg kommer hjem, er de kloke tankene umulig å drive fram, innestengt i underbevisstheten, men jeg vet at de er der.»
Det var på siden til Nordnorsk Debatt at jeg leste en rikholdig anmeldelse av boken I Hamsuns kalosjer, Et økodrama med mor, fire høner og én rev, som sitatet over er hentet fra og som inneholder 42 kåserier skrevet av Dag Hoel : «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri!»
«Burde vi alle, for mange år siden, ha skaffet oss litt familie i Balsfjorden? Burde vi dessuten ha skaffet oss en hageflekk med plass til noen mandelpoteter og et lite hønsehus? Dette er spørsmål som melder seg straks man har lest noen kapitler av den herlige boka som Dag Hoel ga ut i høst, «I Hamsuns kalosjer».
Det var ikke tvil i min sjel etter å ha lest anmeldelsen - jeg måtte lese I Hamsuns kalosjer. Jeg lånte den først på biblioteket. Men etter å ha lest noen kåserier, var jeg så sjarmert at jeg leverte boka tilbake, og deretter gikk ferden til bokhandelen. Så nå er jeg eier av den herlige boka. Jeg blir i godt humør av å lese i den. Jeg har også tenkt meg ut hvem som skal få I Hamsuns kalosjer i presang. For dette er en bok som må deles og lese på nytt.
Ikke la deg lure av tittelen til å tro at boka er nesegrus beundring av Knut Hamsuns liv og bøker. Tittelen er fra et av kåseriene med samme tittel som boka, der han kort er innom Hamsuns bok Paa gjengrodde Stier og Hamsuns gamle kalosjer. Ellers har Hamsun ingen rolle i kåseriene. For Dag Hoel er innom så mange områder og har spennende tanker om så mangt. At forfatteren er et tenkende kreativt menneske, og har en god porsjon humoristisk sans er det ingen tvil om. Her beskriver han seg selv:
«Mangelen på karakter til å stå imot innfall ble en trofast følgesvenn. Det er som om jeg ikke lar meg kultivere til noe forstandig. Jeg gir etter for det som presser på innenfra, følelser eller hva det nå er, og tenker mer med hjertet enn med hodet. Når jeg legger fram planer, blir Solrunn stille. Taushet er et fryktelig argument. Ingenting styrker autoriteten som taushet. «Ideer er ikke din sterkeste side», kan hun si, etter en stund.
Når jeg følger hjertet og ikke hodet, er jeg i takt med tida. Hva hjertet forteller oss, veier tungt i en kultur som dyrker frihet. Og følelser angår ikke ene og alene oss selv lenger, de er blitt retningsgivende for hva som er rett og galt i samfunnet. Hva jeg føler, gir meg rettigheter.
Tidligere var følelser vurdert som irrasjonelle og måtte vike for både fornuften og intellektet om en skulle klare seg i livet. Nå er følelser blitt til argumenter. Den enkeltes opplevde virkelighet er autentisk og dermed ukritiserbar. Den er natur.
Det er klokt å ha kontakt med egne følelser, men de kan få vel stor plass. Like viktig som å kjenne etter, innover, er det å se seg selv i sammenheng. Ta inn utenfra og anerkjenne at vi har skapt kultur i naturen — og at det er en grunn til det. Alle har følelser, det er en demokratisk størrelse, jevnt fordelt. Kunnskaper om verden, om hvordan mennesker, dyr og insekter skaffer seg liv og får alt til å virke, det må vi vise interesse for andre enn oss selv for å oppnå.»
I kåseriene tar Dag Hoel oss med til huset der han bor sammen med Solrunn, moren på 96, barnebarnet Louisa som er 6 og foreldrene til Louisa:
«Solrunn og jeg bor i et hus øverst i Dickaunsvingen i Trondheim. Her er ingen golfbaneplen, og det foregår ingen prydklipping av hekker. Langt ifra. Folk som går forbi, tar oss for feilplasserte hillbillyer, for strøket er sobert, men inne hos oss er det <<picnic med døden». Et gammelt badekar står ved et hushjørne, jeg har planer for det, og utover eiendommen er plankestabler, avglemt redskap og et rikholdig utvalg av påbegynte prosjekter spredd uten videre symmetri. Vi mangler bare en fyr med banjo og uheldig tannstilling.»
Jeg kjente ikke samme uhyggefølelse noen gang under lesingen som jeg gjorde da jeg så filmen Picnic med døden. Skrekk og gru for en film! Men jeg var jo spent hvordan det skulle gå med hønene som etter hvert blir mål for en innpåsliten rev.
Forfatteren er født og vokste opp på Raufoss, og det er moren som er forbindelseslinjen til Balsfjorden. Og så det er sagt, boken er heller ingen nesegrus beundring av Nord Norge. Men det er ingen tvil om at sommeroppholdene har gitt forfatteren mye å skrive om.
«Far hogg sin egen ved, men praktiker var han ikke. Det var onkel Guttemann i Storbukta som lærte meg å gjøre ting. Besøkene hos familien i Balsfjorden er tydelige minner fra barndommen i 60- og 70-årene. Der er liene mot fjellet steile. Ett og ett bruk er ordnet langsetter fjæra, i motsetning til på Toten, hvor jeg vokste opp, og hvor gårdene lå strødd vilkårlig på potetvidder.
Fredagen før fellesferien arbeidet alltid far halv dag. Kvelden før hadde vi pakket den røde Bobla og spent strikker over takgrinda med det oransje seksmannsteltet, soveposer og gummimadrasser. Når han kom hjem, hadde mor allerede smurt brødskiver og fylt den blå matboksen, så vi kunne gå rett i bilen og reise nordover fra Raufoss. Målet var å komme oss lengst mulig opp i Gudbrandsdalen den første dagen. Vi hadde fordelen av å bo nord for Oslo, og ved å starte tidlig på fredag fikk vi forsprang på oslofolk som også skulle nordover. E6 var mye grusvei på den tida, overstrødd med ferger når en kom lenger nord. En reise til Balsfjorden kunne ta fire dager.»
For faren var bilkjøringen forståelig nok en belastning. Resten av familien gledet seg. Selv om alt var arbeid. En sommer bestemte faren at han ikke ville på arbeidsleir, men at familien skulle på ferietur til Bergen. Men ferien ble ingen suksess og ferden gikk tilbake til Østlandet.
«Dette var sommeren med avveksling. Alle øvrige somre var vi i Balsfjorden, på et gårdsbruk klemt mellom fjorden og fjellet og hvor arbeidet ga livet mening. Turisme hadde vist seg å være for spesielt interesserte, og det var ikke vi. Vi ville nordover for å delta i vår egen historie — og høre noen fortelle om det vi gjorde i fjor.
Mor er født i 1925. Hun vokste opp med foreldre, besteforeldre, fem søsken, én ugift gammelonkel og to tanter som hadde begitt seg inn på godsnakking i skumringa og var havnet i ulykka med lausunger. Det var en fargerik klan med forgreininger til nabobruk og slekter videre innover og utover fjorden. Reproduksjon var en øvelse det ikke lå karrierestrategier bak.»
Heidi Holtan siterer Den endeløse planen av Isabel Allende (side 184)
00:58, 24. juni 2022 Ingen har det som favoritt.
Jeg reiste til Vietnam med en hemmelig fantasi om at jeg skulle dø der, så jeg slapp å hanskes med tilværelsens slit og gjenvordigheter. Men å dø er mye vanskeligere enn å fortsette å leve.
Heidi Holtan siterer Den endeløse planen av Isabel Allende (side 219)
00:43, 24. juni 2022 Ingen har det som favoritt.
Carmen Morales bodde fire år i Mexico by. De to første var ensomheten og nøden så stor at hun fikk sans for lesning, noe hun aldri hadde trodd var mulig.
Er det en bok jeg har hørt mye om både i fjor og videre i år, er det Midnattsbiblioteket.
Tematikk som forfatter bryr seg om
Matt Haig har selv slitt med med depresjon og har tidligere utgitt boka Reasons to Stay Alive. Grunnen til at jeg nevner det, er at Midnattsbiblioteket også handler om depresjon og mørke tanker. Å kalle denne boka for feelgood, som jeg har sett boka har blitt kalt av en del boklesere, er jeg ikke enig i. Har selv lest feelgood som er mørke, men synes ikke at denne boka passer inn i den sjangeren. For meg er det en roman. Men sjangre er ikke så lett for tiden, spesielt med tanke på at det er også mange undersjangere.
I Midnattsbiblioteket blir man kjent med Nora Seed som er alt annet enn fornøyd med seg selv og livet sitt. Hun sliter, og orker ikke mer. Hun velger å gjøre noe med det, men i stedet for å dø med en gang, havner hun i en slags mellomstasjon som heter Midnattsbiblioteket. Der møter hun en gammel kjenning, nemlig Mrs. Elm som var hennes skolebibilotekar. Gjennom bøkene Nora velger, får hun gjenoppleve valg hun angrer på, men hvis hun ikke føler seg tilpass med sine nye valg, ting hun vil gjøre om på, havner hun tilbake til Midnattsbiblioteket. Hun blir også testet om hun virkelig vil dø eller ikke.
Urealistiske valg og livsstil?
Dette høres kanskje dystert ut, og det er det også, men boka inneholder også snev av humor. Kanskje ikke vanlig humor, men mørk humor hvis man har sansen for det som meg. Jeg hadde sansen for tematikken og konseptet, men ikke karakterene eller sidehistoriene, altså de valgene Nora tar. Syntes de var noe urealistiske og virkelighetsfjernt. Den eneste delen jeg likte å lese om, bortsett fra når hun er i Midnattsbiblioteket, var den lille biten om Svalbard.
Møter man flere som Nora i boka, eller er det bare hun som sliter med mørke tanker, og som får prøve seg i forskjellige liv, nesten som en statist?
Haig beviser at han er en kreativ forfatter som kommer med artige påfunn, men med denne klarte han ikke å holde på oppmerksomheten lenge av gangen, dessverre. Det var ikke mye som fenget og jeg brydde meg ikke så mye om karakterene. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med dem. Det er ingen dårlig bok, men den ble ikke så alvorlig eller realistisk som jeg kunne foretrekke at den var. Derfor ble denne noe seig for meg.
Interessant forsøk, men jeg liker Det ligger i blodet av samme forfatter, mye bedre. Husker den som en humoristisk og sær vampyrroman. Det føles ikke som om det er samme forfatter som har skrevet begge bøkene.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)
Tone H som svar til Harald K :
16:46, 21. juni 2022* Diskusjon: Tone H om Skrivekunstens hemmeligheter lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden av Niels Christian Geelmuyden
Noterte meg også boken På gyngende grunn, samtaler med Odd Børretzen. Mange bøker han har skrevet jeg kunne tenkt meg å lese.
Tone H om Skrivekunstens hemmeligheter av Niels Christian Geelmuyden:
21:59, 20. juni 2022 Kommentarer: 2
Bokhylla begynner å fylles opp med bøker om det å skrive. Ikke fordi jeg planlegger å skrive bok selv, men fordi jeg ønsker å bli en bedre leser. Jeg skriver mye i jobbsammenheng, og selv om det jeg skriver i den forbindelse er i et strengt formelt språk, håper jeg at også boken jeg nå har lest kan få meg til å skrive bedre. Det er alltid rom for forbedringer.
Den største bonusen med bøker som Skrivekunstens hemmeligheter Lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden utgitt i 2021, er at jeg får lesetips. I boken skriver han også om hva andre forfattere har sagt og skrevet om det å skrive, og bakerst i boken er det en liste over bøker han har referert til. Ikke bare bøker om å skrive, men også bøker med andre tema som f eks biografier. En god del av bøkene har jeg i bokhylla fra før. Hans Olav Brenners bok Om å skrive og James Woods bok Slik virker litteraturen er to av bøkene jeg har lest og som står i bokhylla. Krimforfatteren Elizabeth Georges bok om å skrive var en av bøkene jeg ikke kjente til, og som jeg har notert meg.
Jeg har ikke lest eller hørt om Niels Christian Geelmuyden tidligere. Utrolig nok. Niels Christian Geelmuyden er en forfatter med mange tidligere utgivelser bak seg. Cappelen Damm presenterer han slik:
«Niels Chr. Geelmuyden (f. 1960) er statsviter med tillegg i historie og psykologi, journalist og forfatter. Han er særlig kjent for sine portrettintervjuer og for sin serie kritikerroste bøker om mat, drikke, legemidler, aldring og fallende fruktbarhet, for eksempel bestselgerne Sannheten på bordet – om mat og matproduksjon, og Pillebefinnende – om legemiddelbransjen og medisinene vi tar. Hans bok om det skremmende aktuelle temaet fallende fruktbarhet, Spermageddon, er solgt til flere land, både i og utenfor Europa.
Niels Chr. Geelmuyden var gjennom en årrekke kåsør i radioen og foreleser ved journalistutdanningen, tillegg til å være tekstforfatter og lærer ved ulike skrivekurs. Han har holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i flere riksaviser og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende. Geelmuyden har også skrevet for Morgenbladet og ulike magasiner. I de siste årene har han deltatt i en rekke debatter og reist landet rundt og holdt foredrag knyttet til bøkene sine.
Geelmuyden har utgitt nærmere 40 bøker i ulike sjangere: portrettsamlinger, biografier, essays, kåserisamlinger, reisebeskrivelser, anekdoter, barnedikt og samfunnskritiske bøker. I boka Skrivekunstens hemmeligheter deler han sine beste skriveråd.»
Om formålet med boken – fra forordet:
«Det er ganske lett å sette sammen bokstaver til ord og ord til setninger. Utfordringen er å gjøre det på en slik måte at interessen blir fanget og teksten tar bolig i leseren. Da må det merkverdige inntreffe at de livløse tegnene reiser seg og inntar hodet til en eller flere vilt fremmede personer. Det forutsetter som regel at leseren blir berørt, engasjert, nysgjerrig og gjerne lærer noe nytt.
For stadig flere yrkesgrupper er det viktig å kunne formulere seg skriftlig på en levende, enkel og forståelig måte. Denne boken har som mål å hjelpe og inspirere alle i så måte. Det pussige er at jeg aldri selv har lært å skrive ved noen institusjon. Møysommelig har jeg, etter å ha ramlet i nær sagt alle de fallgruver som finnes, på egen hånd lært meg mange av skrivekunstens hemmeligheter. De tilhører heldigvis ikke den type hemmeligheter som det er straff forbundet med å fortelle andre. For meg har det tvert om vært en gave av de sjeldne å få lære bort hvordan man tilfører språket mest mulig liv. Som gjesteforeleser ved Norsk Journalisthøgskole/journalistutdanningen underviste jeg gjennom 18 år i sjangeren portrettintervju. Samtidig har jeg i årenes løp holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i de fleste av Norges ledende riksaviser, og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende.»
Boken er oppdelt i 5 deler: Skrivingens drivkrefter, Teksten som kjøretøy, Sjekkpunkter, Fallgruver og Finansiering. Til slutt Etterord, Kilder og Litteratur. Geelmuyden viser også til skrivekurs han har holdt, bl a i Marrakech, og senere i boken siterer han fra tekster som deltakere på kursene har svart på oppgaver.
Om det å skrive biografier:
«Ved å skrive portrettintervjuer og biografier, som jeg har hatt gleden av å gjøre store deler av livet, får man lov til å formidle andre menneskers erfaringer og kunnskap. Ved å gjenskape liv og rammer som en gang var, trylles formende krefter i fortiden frem. Vi får nesten anledning til å leve et annet menneskes liv, og forstå valgene det har bestått av. I sum får vi gjennom møte og arbeid med slike tekster en utvidet forestilling om hva det vil si å leve.»
Det å skrive er en oppdagelsesreise den indre, men også den ytre verden:
«Samtidig er skriving en oppdagelsesreise i den ytre verden. Å skulle skrive en reportasje eller et reisebrev føles nesten som å få sine sanser skrudd på. Jeg har, som de fleste turister og reisende, iblant sansene i en slags dvaletilstand. Noe ganske annet er å vite at du forventes å skulle være øyenvitne for kanskje 100 000 lesere av et magasin. Da blir du automatisk mer mottagelig for inntrykk. Edvard Munch ble en gang spurt om hvorfor han gikk med sammenknepne øyne gjennom Oslos gater. «Det er fordi jeg vil spare øynene til det er noe å se», svarte maleren. I vårt hjem har vi en bok som heter Å tegne er å se. Jeg er overbevist om at også det å skrive i stor grad handler om å se, og samtidig om å sortere synsinntrykkene.»
Det ble noen smakebiter fra boken som jeg tror flere enn meg vil ha interesse av å lese.
Ofte kjøper jeg bøker i matbutikker og noen ganger har de en plukk og mix kampanje der man kan kjøpe to bøker for 149. Man kan ikke bare gå forbi, da. Noen ganger vil man ha lett underholding, og noen ganger blir man overrasket over slike bøker, og andre ganger skuffet. Denne gangen ble jeg skuffet.
Kan leses som frittstående
Fiona Barton er ikke et ukjent navn. Jeg har bare ikke lest noe av henne før og dette er andre bok om journalist Kate Waters. Denne kan fint leses som frittstående, for boka dreier seg veldig lite om familielivet hennes, og mest om saken. Det eneste man får vite om familien hennes er at hennes mann Steve er irritert, sønnen hennes vil avbryte studiene og heller reise, mens Kate selv er nesten aldri hjemme. Det er alltid noen hun må intervjue eller undersøke et eller annet.
Saken hun er interessert i er om et spedbarn som er blitt funnet på en byggeplass, og det skal ha vært begravet der i flere tiår. Hvem er barnet og hvordan havnet det der? I tillegg må hun samarbeide med Joe, noe hun ikke er begeistret for siden han er under opplæring. Vil de gå overens?
Falske intervjuobjekter?
I handlingen blir man kjent med karakterer som har en slags forbindelse til dette mystiske barnet, men hvor mye av det er troverdig? Kate som er journalist er vant til å sortere mennesker om de er oppriktig ærlige, elle om de gjør alt de kan for å bli synlig i media.
Kapitlene er svært korte, hopper litt i nåtid og fortid, men handlingen foregår i det meste fra 2012 til 2013. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg har sansen for da det gjør en handling mer realistisk. Man blir godt kjent med karakterene på godt og vondt, men ikke alle var like spennende å bli kjent med. Det som ødela for meg, er at det var noe damete krim. Det er både kvinner og menn med i boka, selvfølgelig, men det blir for mye om følelser. Noe som er forståelig med tanke på saken, men selv foretrekker jeg mer hardbarket krim. Synes også at slutten og prosessen ble alt for forutsigbart og da blir det noe kjedelig, spesielt når boka er på over fire hundre sider.
Interessante perspektiv underveis og tidssprang, men bortsett fra det var det for monotont for min del. Hadde heller ikke spesielt sansen for Kate Waters som fremsto som kald. Skjønner at hun er journalist, men likevel ... Så hiver meg ikke over andre bøker om Kate Waters med det første.
Fra min blogg: I Bokhylla
Falskt vitne er min sjette bok av Karin Slaughter, og det er definitivt ikke min siste.
Bøker med trøkk i
I 2017 begynte jeg å utforske hennes forfatterskap etter å ha vært nysgjerrig på hennes navn en stund, og den første boka jeg leste av henne var Pretty Girls. Det ga mersmak. Det er ikke alle som liker å lese om vold i bøker og traumatiske ting, men jeg synes at det på en måte hører med i thrillere. Det er en del vold i Falskt vitne også, men ikke så mye som i de andre bøkene jeg har lest av henne. Som i mange andre bøker, skriver hun om hjembyen Atlanta og liker at fortellerstemmen hennes føles ekte.
I Falskt vitne møter man søstre med et helt spesielt bånd. De stiller alltid opp for hverandre og rydder opp i hverandres rot. Det er vel heller Leigh som rydder opp etter Callies rot. De er også veldig forskjellige. Leigh, som egentlig heter Harleigh, er sterk, snartenkt og har livet på stell, bortsett fra at hun er midt i en skilsmisseprosess. Hun er også forsvarsdadvokat. Callie lider av kroppslige smerter og har vært narkoman i mange år. Det kan gå år før de kommer i kontakt med hverandre igjen.
Leigh føler livet er over da hun møter sin nye klient. Noe skjedde da Callie var barnevakt og Leigh kom til unnsetning for mer enn tjue år siden, og de har holdt tett om det siden. Men det virker som den nye klienten hennes vet nøyaktig hva som skjedde, og han leker med henne ved å sette henne på prøve. Hvor lenge kan hun og søsteren Callie holde hemmeligheten skjult og får de vite hvordan han vet om hendelsen?
Sterk persongalleri
I forhold til de andre bøkene jeg har lest av Slaughter, har Falskt vitne kanskje mindre tempo, og er heller en karakdrevet thriller fremfor en thriller med mye action. Det gjorde ikke noe da karakterene i seg selv hadde mye personlighet og som var veldig interessante å bli kjent med, også de man ikke likte så godt. Grunnen til mindre tempo i denne boka, tror jeg er av at Slaughter blir litt for opphengt i pandemien. Skjønner at hun vil skrive realistisk, men når hun skriver hvem som har på seg munnbind og ikke, om den er helt på eller henger på det ene øret, og bruk av antibac på nesten hver tredje eller fjerde side, faller man da litt ut av konseptet. Blir ikke stresset av å lese om covid-19, men det ble noe drepende og masete. Heldigvis ble det mindre om det i de siste sidene og det ble bedre flyt i handlingen. Man skjønner at handlingen er midt i en pandemi, men det hadde holdt med at hun nevnte det i begynnelsen.
Men hun skal ha pluss for at hun skriver like realistisk som hun alltid har gjort, og det er lett å leve seg inn i handlingen. De første seksit sidene er noe seige å komme seg gjennom, men etter det går lesingen lett som en lek. Er nysgjerrig på hva hun finner på i neste bok!
Slaughter skriver både frittstende thriller og serier. Falskt vitne er en av hennes frittstående thrillere.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra HarperCollins, mot en ærlig anmeldelse)
En stund siden igjen jeg har lest svensk krim, noe vår nabo er veldig god på.
Ny serie fra Sverige
Rovhjerte er debutkrim av Ulrika Rolfsdotter og er en begynnelse på en serie. Rovhjerte gjør det gjodt som førstebok, spesielt hvis man liker krim som tar seg god tid til å beskrive karakterer og omgivelser. Jeg likte den fordi den inneholdt småsted, kulde, isolasjon .og hemmeligheter.
Man blir kjent med Annie Ljung som har forlatt Lockne på grunn av for mye smerte og hemmeligheter. Hun er også lei av bygdesnakk. Derfor bosatte hun seg i Stockholm hvor hun jobber som sosionom. Noe hendte på tedet hun forlot, og hun er redd folk snakker om det og ser ned på henne etter alle årene.
Får man vite mer om Annies hemmeligheter?
Noe har skjedd som tvinger henne tilbake til Lockne. Moren hennes har rømt fra sykehjemmet og ut i kulda. Noe som kunne ha tatt livet av henne. Annie drar for å besøke henen for å se om hun har det bra, og at hun får den omsorgen hun trenger. Heldigvis har hun slektninger i nærområdet som hun har kontakt med. Hun har tenkt å bli værende i bare noen dager, men noen trenger hennes hjelp da hennes tremenning, Saga som er 17, forsvinner. Hun har aldri rømt hjemmefra før og foreldrene er sikre på at det har skjedd henne noe. Flere ting skjer som gjør til at Annie starter sin egen etterforskning. Samtidig får hun "gleden" av å møte noen av fortidens spøkelser. Får man vite som leser hva som skjedde med henne for mange år siden?
Denne gang var det ikke selve krimsaken som var spennende, men karakterene og hvorfor Annie er så hemmelighetsfull. Hvorfor hun tar avstand til folk som ble igjen i Lockne, og hvordan hun fikk arret som ofte dukker opp i teksten.
Krim som tar seg god tid
Rovhjerte inneholder ikke mye action eller tempo. Den er mer karakterdrevet og man blir godt kjent med stedet som består av forskjellige personligheter. Man blir nysgjerrig på Annies fortid og hvorfor hun er en smule forhåndsdømmende. Men likte at forfatteren tok seg god tid med handlingen og beskrev hverdagen til karakterene på en troverdig måte. Man kommer da nærmere på det som skjer.
Hadde likt boka bedre hvis avslutningen var noe annerledes. Den ble for åpenbar og klarte heller ikke å ta avslutningen helt seriøst. Det passet ikke inn i alvoret som handlingen ellers bar preg av. Men likevel vil jeg gjerne få med meg neste bok i serien da jeg fikk sansen for Rolfsdotters fortellerstemme.
Fra min blogg. I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Greit å følge handlingen om Geryon, men jeg kjenner at det er mye som går meg hus forbi. En bok jeg gjerne vil eie og lese på nytt, så jeg plukker den gjerne opp fra et mammutsalg en gang :)
Demens er en forferdelig sykdom som rammer mange mennesker. Både pasienten og pårørende. Senest i går var det et innslag her på Dagsrevyen om en norsk skuespiller som i alder av 56 år fikk diagnosen Alzheimers sykdom, som er en kronisk hjernesykdom, og den vanligste årsaken til demens. Den 18. mai var det her i NRK radio sitt program Ekko et innslag om at:
«Hjernevæsken er viktigere enn vi har visst. Man trodde lenge at hjernevæsken eksisterte uten å påvirke hjernen. Men nå har forskere funnet ut at de 1,5 desiliterne betyr mye for hjernehelsen vår, og at det ligger behandlingsmuligheter der som man ikke har ant om - før nå.»
Forskningsresultatene er også omtalt i denne interessante artikkelen Kan i fremtiden behandle demens gjennom hjernevæsken.
Toril Brekke har skrevet en roman der tema er demens med tittelen Dement diamant. Romanen ble utgitt i 2021 og forlaget omtaler den slik:
"Det handler om en mor. Og en datter. De står hverandre nær. Svært nær. De kjenner hverandre godt. De støtter hverandre. Det har de visst alltid gjort, helt siden datteren var ganske liten.
Så begynner den eldste å flyte ut, i tankene, i minnene; sammenhenger blir uklare, hun er i ferd med å bli dement.
Dette er blant annet en bok om en datters kamp for at moren skal få offentlig omsorg. Hun hadde ikke forutsett at dette skulle bli noe hun måtte kjempe for, ikke i Norge, ikke i dag. Men det må hun.
Det er også en roman om sterke kvinner. Om levd liv. Om enkelte rystelser, og en god del latter."
Jeg fikk vite om romanen gjennom en bekjent. Nå er den lest. Romanen starter med at Toril Brekke skriver om sin demente mor Bjørg. Om de tette båndene som er mellom dem. En mor som utvikler demens og må flytte inn hos forfatteren. Forfatteren som ikke får arbeidet:
«Så må hun bli boende. Jeg overlater soverommet mitt til henne. Selv ligger jeg i gjestesenga på arbeidsrommet. Men jeg får ikke arbeidet. Jeg holder på med en roman som skal hete Kobrahjerte, men mamma holder meg våken om nettene; hun vandrer omkring fra rom til rom, en mager skikkelse i en hvit, nesten gjennomsiktig nattkjole med blondekanter om halsen og håndleddene. Leter hun etter toalettet? Nei, hun gjør visst ikke det, og jeg leder henne tilbake til soveværelset, men snart er hun på føttene igjen, snart er hun ute i oppgangen; hvorfor det?
Jeg får ikke sovet. Jeg får ikke skrevet. Og ett av bildene jeg kunne funnet frem, viser mamma som sitter ved spisebordet mitt og ser mot spurvene i hekken utenfor. Hun teller dem. Og roper inn til meg hvor mange de er. Plutselig er det dessuten en måke i det lave buskaset. Og to troster. Mamma roper til meg om disse også. Hun er sunket sammen til noe lite. Øynene hennes får meg til å tenke på rosiner, de virker kantete i formen, forvirrede og annerledes en før; for hun aner ikke hvor hun er.»
For å unngå å utlevere seg selv, fortsetter forfatteren romanen med å ta inn en stedfortredere og det blir Mai og datteren Kitty.
Toril Brekke får i romanen frem hvordan demens rammer en familie. Uten at romanen blir depressiv. Den delen som tar for seg oppvekst, ungdom og livet til Mai og Kitty frem til Mai starter med å utvikle demens kunne etter min mening med fordel vært forkortet. Eller gjort mindre flat. Det er nok av livshendelser som kunne vært gjort mer interessant å lese om. Det er greit at det i en roman er noen transportetapper som gir meg lite. Men når denne delen utgjør en stor del av boken, som det gjorde i Dement diamant, blir det kjedelig. Heldigvis valgte jeg å lese videre, for romanen tok seg opp igjen på slutten. Derfor alt i alt en god roman er min konklusjon.
Åndenød var en ukjent bok for min del da den dukket opp, men jeg er svak for fjellthrillere, og det passer å lese nå som det er sommer, og kjenne litt ekstra på kontrasten. Den dukket opp på et fint tidspunkt.
Amy McCulloch besteg Manaslu i 2019, og hun bruker et fjell hun kjenner godt til i handlingen. Boka er stemplet som en krim, men jeg synes den heller mer mot psykologisk thriller. Det er også lov å være uenig.
Mer enn bare høyde som truer
Boka er om å utfordre seg selv og bevege seg i ukjent terreng. Journalist og blogger Cecily Wong får erfare nettopp det. Hun har fått et oppdrag og det er å intervjue klatrelegenden Charles McVeigh, men det på en betingelse ... Hun må bestige Manaslu sammen med ham og hans utvalgte team. Hun har ikke mye fjellklatring å skryte på seg og hun har satset absolutt alt på dette intervjuet. Hun og kjæresten har gjort det slutt, og hun har brukt alt av penger på utstyr og reisen. Det kan ikke gå galt og hun er nødt til presse seg til det ytterste, men er det bra nok? I tillegg er hun på team med folk hun ikke kjenner.
Hun blir sjokkert da teamet til Charles velger å fortsette ekspedisjonen da en mann fra et annet team blir funnet død. Hun blir stadig mer skeptisk til hele oppleget da andre dør, og hun lurer på hvor trygt resten av ferden blir. Det virker også som hun er den eneste som oppdager en mann som ikke tilhører noen team, men som sover i telt et sted for seg selv og som plytsrer på en uhyggelig måte. Når hun skal vise teltet hans for andre, er det selvfølgelig borte. Er det bare hun som har høydesyke og hallusinerer, eller er det en morder i fjellet sammen med dem?
Spennende elementer
Er det bøker jeg er svak for er det bøker som inneholder kulde og isojalsjon. Synes det er spennende elementer. sammen Det får meg til å tenke på The Shining med Jack Nicholson. Det påvirker folk på forkjellig måte. Det gjør det også med karakterene i Åndenød. Det var interessant å se hvor ulike de var angående erfaring når det gjaldt fjellklatring og grunner til at de var der, og samtidig lese om hvordan Cecily Wong vokser som person i denne utfordringen.
Oppramsingen og hvordan avslutningen ble gjort, var noe komisk. Men avslutninger på thriller er ofte vanskelige, men det ødela ikke resten av boka. Wong skriver med erfaring, innlevelse og stemning. Leser gjerne mer fjellthrillere og bøker av McCulloch.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)
Sist sett
