Da jeg leste Piken på toget i 2015, likte jeg den ikke i det hele tatt. Men liker å gi forfattere flere sjanser, for man vet jo aldri. Likte jeg Langsom ild bedre?
En av grunnene til at jeg likte Langsom ild, er at jeg liker å lese om husbåtmiljøet. Det er både spesielt og fascinerende. Det er en setting jeg ikke leser ofte om, og det er forfriskende. Det ga mysteriet et ekstra løft.
Mystisk mordsak
En ung mann blir funnet myrdet i sin egen husbåt. Gjennom hele handlingen følger man tre forskjellige kvinneperspektiv. Blant annet Laura, som blir sett på som skyldig i saken, spesielt siden hun har voldelige tendenser, og etter en ulykke, har hun ikke helt vært seg selv. Hun har sine svakheter, men likevel lar hun seg ikke stoppe av det, og lar livet gå sin gang. Man følger også tanten Carla, som har opplevd noe svært trist, noe som er vanskelig å komme over, og man blir kjent med Miriam som bor i husbåten ved siden av den døde. Hvem er den egentlige skyldige, og har de noe til felles?
Har sett at boka har fått noen svake terningkast, og kan forstå hvorfor. Selv satte jeg pris på den boka, for i fjor på den tiden jeg leste den, hadde jeg lest mange krim og thrillere som var temmelig kjedelige, og det var ikke denne. For første gang på lenge var jeg engasjert til tross for mysteriets forutsigbarhet, men følte at det ikke ødela noe. Hadde heller ikke noe i mot at handlingen og noen av karakterene var noe sære.
Fascinerende karakter
Hadde sansen for Laura. Hun var noe lystig til tross for hennes situasjon. Man får også en medfølelse for henne. Hun er heller ikke en av de som synes synd på seg selv med tanke på alt hun har vært gjennom. Hun har en stå på vilje som jeg liker, og hun er heller ikke den som bryr seg så veldig hva andre mener om henne. Hun bare lever sitt eget liv.
Med Piken på toget kjedet jeg meg nesten i hjel og det gjorde jeg ikke med denne. Likte balansen mellom krim og drama. At alle har sine hemmeligheter. Leter du etter noe lettlest til påskeferien og god underholdning, er Langsom ild et godt valg.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Romanen Svaner blir ikke skilt av Auður Ava Ólafsdóttir, som ble utgitt i 2012 og på norsk i 2022, ble en liten nedtur sammenlignet med tidligere romaner jeg har lest av den islandske forfatteren. Det var siste del av romanen som trakk ned.
Forlagets omtale av romanen:
«På nyttårsaften, mens champagnen sprettes, sier Flóki, mannen til Maria gjennom elleve år, at han i virkeligheten er homofil og akter å gå fra henne for å flytte sammen med elskeren sin. Maria, som ikke vet opp-ned på seg selv i sjokket, søker trøst og råd hos Perla i kjelleretasjen, en kortvokst kvinne, terapeut og etter sigende ghostwriter av krimromaner. Og midt i denne krisen dukker Marias biologiske far plutselig opp.
«Svaner blir ikke skilt» er en sorgmunter, tankevekkende og humoristisk roman om en kvinne som våkner brått og innser at livet hennes ikke ble slik hun hadde sett for seg.»
For meg ble bipersonen Perla det beste ved romanen, her er slik hun beskrives i begynnelsen av boken:
«Nabokona i kjelleren dukket plutselig opp for to år siden etter et langtidsopphold i utlandet. En kveld vi var på vei ut, så vi et menneske som ikke var mer enn godt og vel én meter høy, dette mennesket sto på en aluminiumstige og holdt på å male kjøkkenskapene lyserøde. Og selv om vi daglig på et eller annet vis er oppmerksomme på denne nabokona vår, er det en god del uklarheter når det gjelder hennes personlige forhold, og da særlig og spesielt denne fortiden hennes med mange år i utlandet. Hun sier at hun dog i det minste kan forsikre oss om at hun ikke har jobbet på sirkus. Perla har fortalt at hun jobber hjemme og at hun deler døgnet sitt mellom rådgiverjobben om dagen og forfattervirksomheten om natten og at hun trenger utrolig lite søvn. Selv om hun snakker om pasienter har vi ikke lagt merke til noen trafikk av mennesker i kjelleren, så vidt vi forstår har hun spesialisert seg på skriftlig parterapi via datamaskin.»
Perlas betraktning av livet til Maria - slik oppsummerer jeg min leseopplevelse:
«— Dersom livet ditt hadde vært en roman, ville en slik samling av dramatiske begivenheter ikke virket særlig overende, hører jeg henne si fra kjøkkendøren.
Mens vannet koker, lager hun et kort sammendrag av det hun kaller en hel bråte med uforutsette hendelser i livet mitt.
— Det begynner med at ektemannen din kommer ut av skapet forlater deg, i kjølvannet dukker en utenlandsk biologisk far opp og dør på uforklarlig vis på et hotellrom, så å si på startstreken av bekjentskapet, etter at dere tidligere på dagen har spist stekt breiflabb og kake med blåbær-skyr sammen. Og sist, men ikke minst, dersom jeg har forstått deg riktig; han overlater til deg å ordne opp med både asken sin og arvegodset på en fjern kyst. Dersom dette var skrevet av min forfatter, ville jeg strøket halvparten.»
Bør man egentlig gifte seg?
Jeg bare spør, for dette er bare en av mange bøker jeg har lest om ekteskap som har mange hemmeligheter, og folk som ikke stoler på hverandre. Blir man ikke bare paranoid av å gifte seg med noen? Neida, jeg bare tuller, men som nevnt, i mange bøker er det ikke mange ekteskap som er sunne. Heller giftige og hemmelighetsfulle. I Til døden, er bare enda en bok som er et eksempel på det.
Bedre å leve i nuet?
Mathias og Ella gifter seg etter å ha kjent hverandre i kun tre måneder. Hun flytter inn i hans leilighet i et luksuriøst område i Oslo. Etter hvert oppdager hun at det er noe Mathias skjuler, det har også Ella. Hun vil gjerne fortelle ham om det, men han er mest interessert i å leve i nuet. Er det egentlig så enkelt?
Til døden av Agnes Lovise Matre tilhører bokserien som er inspirert av De ti bud, som forskjellige forfattere har deltatt i. De forrige bøkene er, disse: Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum. Boka etter Til døden, er La alt håp fare av Geir Tangen som jeg ennå ikke er lest, og senere mot våren kommer Levi Henriksen med en ny bok i serien. Henger dere med? Ja? Fint.
Har man gjort et trygt valg?
Agnes Lovise Matre har skrevet en psykologisk thriller som beskriver usikkerhet i et ekteskap på en troverdig måte. Man er ustyrlig forelsket i begynnelsen, og med tiden går forelskelsen over i tvil og kanskje en dose skrekk. For har man valgt rett person?
Hun skriver godt, men noen av setningene er noe rare. Hun har levert bedre språk tidligere. Det ødelegger ikke handlingen, som er både fascinerende og engasjerende. Mange beskriver Til døden som creepy, noe jeg ikke skjønner, for syntes ikke denne boka var spesielt creepy. Har lest andre bøker i samme sjanger som har vært enda gyseligere enn dette. Men så skal det mer til å få hårene i nakken til å reise seg.
En av de bedre bøkene i prosjektet om De ti bud. Jeg kjedet meg ikke med denne, og det var interessant å lese fra begges perspektiv.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Leste bok nummer 10 i denne serien, og ville prøve meg fra begynnelsen. Dette er bok nummer 1, og den hadde den samme ekle tematikken som Tre år. Litt forvirrende å følge med på, men en overraskende vri mot slutten som "reddet" fireren :)
Fine skildringer av hvordan forfatteren opplevde morens demens. Fortalt i dagbokformat, men det føltes ikke oppstykket. Enkelte høydepunkter, men ikke det beste jeg har lest av Ernaux
https://tinesundal.blogspot.com/2023/03/jeg-er-fortsatt-her-inne-i-mrket-av.html
Spennende perspektiv, fra en innvandrer til England (fra Sørafrika) flere høydepunkter å kose seg med, lettlest men litt tam i perioder
Tone H som svar til Kirsten Lund :
07:43, 17. mars 2023 Diskusjon: Kirsten Lund : Diverse dikt Tråd 6
Kjell Oskar Selman: Det beste arbeid hender kan gjere - fra diktsamlingen Draumen å danse på vatnet (1978)
Det beste arbeid
Hender kan gjere
Er å ta i eit menneske
Ingen kan ta
I eit menneske
Med knytta neve
Ingen kan ta
I eit menneske
Med folda hender
Det beste arbeid
Hender kan gjere
Er å opne seg
Ingen ting er sterkare
Enn ei knytta neve
Som opnar seg
Ta i eit menneske
Folda hender
Som opnar seg
Kan gjere eit under
Ta i eit menneske
Det er det beste arbeid
Hender kan gjere
Heidi Holtan siterer Eva Luna av Isabel Allende (side 175)
21:08, 16. mars 2023 Ingen har det som favoritt.
Da jeg nærmet meg seksten år, var kroppen min endelig utvokst og ansiktet fikk det uttrykket som har fulgt meg til denne dag. Da sluttet jeg å granske meg selv i speilet for å sammenligne meg med de fullkomne kvinnene fra filmen og bladene og bestemte at jeg var vakker av den enkle grunn at jeg hadde lyst til å være det. Det var ikke noe mer å tenke på.
Heidi Holtan siterer Eva Luna av Isabel Allende (side 17)
20:55, 16. mars 2023 Ingen har det som favoritt.
Huset var en gigantisk labyrint av bøker. Langs veggene hopet det seg opp bokbind fra gulv til tak, mørke, med en duft av skinn, bløte å ta i, knirkende, med titler og hjørner av gull, med gjennomskinnelige blader, med sirlig typografi. All verdens store tenkere hadde sine verker i disse hyllene, hvor de var hensatt uten tilsynelatende orden, selv om professoren ufeilbarlig husket hvor de befant seg. Shakespeares verker stod side om side med Das Kapital, Konfucius’ maksimer på like fot med Selenes liv, de gamle sjøfarendes kart lå sammen med gotiske romaner og poesi fra India. Consuelo brukte mange timer om dagen på å holde bøkene rene. Når hun var ferdig med den siste hyllen, var det bare å begynne om igjen med den første, men det var likevel det arbeidet hun likte best. Hun tok dem varsomt ut, klappet støvet ut av dem og strøk ømt over sidene, bladde varsomt og fordypet seg noen minutter i den verden som var forvart i hver enkelt. Hun lærte snart å kjenne dem igjen og sette dem tilbake i hyllene. Hun torde aldri be om å få låne noen av bøkene, så hun snek seg til å lese dem, tok dem med inn på rommet til seg, leste om nettene og satte dem på plass dagen etter.
Ryan har hatt en tøff start på livet, og tøffere vil det bli. Er det trygt å bo hos andre?
Vanskelig start
Ryan og andre barn/tenåringer bor sammen i et fosterhjem, eller group home som han kaller det, sammen med to voksne. Han vet ikke hvem faren hans er, og mora vil han ha minst mulig med å gjøre. Hun er rusmisbruker og insisterer på å treffe ham av og til, selv om han egentlig ikke vil, stiller han opp. Helst vil han kutte henne ut.
Heldigvis har han skrivingen som han fokuserer på daglig siden han drømmer om å bli forfatter, noe han ikke forteller noen andre om. Han går ofte overens med de andre i huset, men blir noe sjokkert da han får høre fra en av de andre fostersøsknene, om at det bor en jente i kjelleren. Han ber en av de andre fostertenåringene om å bli med ham i kjelleren, slik at han får treffe henne. Han blir sjokkert da en jente som heter Maddy, bor i et rom for seg selv i kjelleren, sittende på en stol. Ryan får seg litt av en overraskelse da han hilser på henne. Hun kan være vanlig, før hun slår om til andre språk og stemmen blir plutselig mørk. Hva feiler det henne, og hvorfor holder fosterforeldrene denne jenta som en slags fange i kjelleren? Det som skremmer Ryan mest, er at jenta vet at han drømmer om å bli forfatter. Noe han aldri har fortalt noen.
The Girl in the Basement ble utgitt i 2010 og det er en liten flis på bare 103 sider. Nesten samme lengde som en novelle, men den tilhører ingen novellesamling. Det er bare en kortbok, novelle eller novella som det heter så fint på engelsk når korte bøker introduseres. Men siden dette var en enkel historie, trengte den av den grunn ikke å være lenger, heller.
Manglende stemning og spenning
Som horror bok syntes jeg personlig den ble for tam og typisk. Det var ganske lett å forstå hvilken retning det hele ville gå. På grunn av begrenset lengde, ble også karakterene noe flate, og man brydde seg ikke spesielt mye om dem. Man ble ikke så engasjert i lesingen og stemningen var temmelig fraværende. Hovedproblemet for min del var nok språket. Ikke fordi det var dårlig, men veldig rett frem og lite oppbygning. Så det ble ikke helt den horror boka jeg ville ha denne gang. Følte det ble for forutsigbart, og syntes handlingen hadde en god del mangler. Det ble aldri helt spennende.
Fra min blogg: I Bokhylla
Kristopher Schau er mest kjent som Tv-personlighet, musiker, radiovert og for en del stunts som har vært en smule kontroversielle. Med På vegne av venner viser han andre sider av seg selv.
En sjarmerende og svært synlig bok
På vegne av venner: et essay ble utgitt i 2009 og husker den var svært synlig på den tiden. Ofte venter jeg med å lese bøker som blir fort og ofte synlig, og heller få dem med meg senere, hvis interessen fremdeles er der. Hørte denne på lydbok mange år etter at boka ble utgitt, og den holder seg godt den dag i dag, da det fremdeles er ofte mye snakk om ensomhet i media.
Schau var arbeidsledig da han begynte på dette prosjektet, og hadde dermed dårlig råd, så derfor måtte han finne på forskjellige måter å komme tidsnok til disse begravelsene. I begravelsene han møtte opp i, var det enten svært få eller ingen som møtte opp. Han beskriver ensomme liv som ikke har satt spor, men likevel gjør det det gjennom denne boka.
Liker godt Schaus selvironi blandet med en dose alvor, handlingen har en fin balanse av det, og det er heller ikke bare om ham, men om menneskene han møter underveis i dette prosjektet, og hva slags inntrykk det gir ham. Det var forfriskende å se andre sider enn de rebelske sidene av ham, som man har fått med seg gjennom media oppgjennom årene. I På vegne av venner møter man en medfølende, reflektert og alvorlig Schau som kommer med noen små drypp selvironi i alt det svarte.
Mye ensomhet
Selv om man vet fra før av om at det er mennesker som blir begravet, nesten anonymt på grunn av at de ikke har noen nære, så det er fint at Schau gir dem et ansikt og påminner oss som leser den, at ganske mange er alene. Det er et evigvarende problem.
Dette er en svært kort bok på bare, 91 sider, men så er det jo egentlig et essay som tittelen sier. Lengden var akkurat passe til at Schau fikk frem både et tema som er aktuelt, humor, og en liten bit av hans egen hverdag. En fin liten blanding av alt uten at det mistet fokus, som det ofte gjør når noen nevner seg selv i en bok. Fint tema og en god bok å gruble på i ettertid.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sannheten av Knut Nærum tilhører prosjektet om bøker som er inspirert av De ti bud som er skrevet av forskjellige forfattere. Tidligere har jeg lest Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Til døden av Agnes Lovise Matre. I fjor leste jeg Sannheten av Knut Nærum, og det er på tide å skrive noen ord om den.
Hvordan kan ting gå forferdelig galt?
Ting er ikke det samme som før. Tidligere var Jannike bibliotekar, mor til to barn og gift. Hun hadde et hverdagslig A4 liv. Men så ble det etter hvert mindre privatliv da myndighetene ønsker mer innsyn i samfunnet. Fra nå av skulle det ikke være løgner, hemmeligheter eller noen som gjemmer seg bak anonyme brukernavn. Jannike støtter dettte, og endte etter hvert med å jobbe i Innsynet som det kalles. Noe må ha kludret til noe, siden hun etter hvert ender opp i de svenske skogene sammen med andre nordmenn, og må klare seg med de finner i naturen. Hva kan ha gått så forbanna galt?
Dette er en kortroman blandet med litt dystopi. Jeg liker dystopi men samtidig er det også en sjanger jeg blir fort lei av, så det må leses periodevis. Knut Nærum er vel også et kjent navn for mange. Mest kjent er han nok fra Tv-skjermen, men har de siste årene vært forfatter, og navnet hans har også vært å se i Donald bladet noen ganger. Han har laget noen Donald historier sammen med Arild Midthun, han som er kjent for å lage forsidene på Donald bladene. Men det vet jo stort sett de fleste, håper jeg.
Tam handlingsutvikling
Jeg har lest noen bøker av Nærum tidligere og dette er nok boka jeg liker minst av ham, og det er nok også boka jeg liker minst av bøkene som er basert på De ti bud. Selv om konseptet er spennende i seg selv, og samfunnet blir stadig mer lik konseptet i boka med tanke på sosiale medier og lignende ting vi bruker, var dette likevel en smule kjedelig lesing. Syntes karakterene ble noe blasse og handlingen noe tam med tanke på ideén bak. Det ble ikke så veldig mye action, og tror heller ikke det var meningen, men litt action hadde ikke skadet.
Ikke Nærums beste dette, dessverre. Selv om Sannheten hadde noen underholdende punkter og vekker interessante spørsmål, ble det likevel ikke en bok man tenker lenge på etter at den er ferdiglest. Den ble vel stillestående og bleik for min del, spesielt med tanke på temaet.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar av Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Sist sett
