Bokelskere.no

Leser at boken er en oppfølger av romanen Bølle på døra. Den likte jeg godt, samme form som du beskriver at Sukkertøyhuset har. Oppfølgeren er notert for lesing.

«For å få skrevet må jeg godsnakke med apen og finne frem fristelser og belønninger til henne. Apen er den gale delen av meg, den impulsive, hun som får meg opp i bråk, hun som vil ha det tredje og fjerde og femte glasset med vin. Hun som sitter inne i hodet og sier: «jo da, bare si det, bare si det» selv om jeg sitter på direktesendt TV eller radio. Samtidig er det apen som sitter på inspirasjon og skaperkraft. Det er hun som får de gode ideene, og som finner sammenhenger og de gode ideene og røde tråder. Jeg er med andre ord avhengig av dette vesenet. Og lat og bedagelig som hun er, må jeg ofte overtale og godsnakke. «Hvis vi skriver i en time skal vi få kaffe»»

Sitatet over er fra da Nina Lykke deltok i NRK radioprogrammet Sommer og vinter i P2 (21. desember 2022):

«Hun dro til Los Angeles for å skrive. Men klarte ikke konse der heller, og fant marihuana! Høy som et fly skrev hun suksessroman.»

Suksessromanen var Full Spredning. En legeroman (2019). Der var hovedpersonen fastlege. I romanen jeg har lest romanen Nina Lykke ga ut i 2022 Vi er ikke her for ha det det morsomt. Romanen starter slik:

«UTPÅ ETTERMIDDAGEN, på den tiden av døgnet da Knut for lengst har gitt opp alle forsøk på å skrive, sitter han i stedet og ser på en YouTube-video om testikkelkreft. Han har valgt denne filmen fordi ubehaget den medfører, kan minne om ubehaget og anstrengelsen ved å skrive, og slik får han følelsen av å gjøre noe produktivt. Men idet han skal å sjekke seg selv for svulster, plinger det inn en e-post.»

Hovedpersonen Knut er forfatter og i slutten av femtiårene. Det er nesten syv år siden han ga ut bok, og den fikk lunken mottakelse i likhet med de to forrige bøkene han ga ut etter Den berømte boken:

«Den Berømte Boken — som ikke heter Den Berømte Boken, det er bare Knut som kaller den det — var den tredje boken hans. Den kom for over tyve år siden og ble hans gjennombrudd. Boken solgte så bra at han kunne si opp deltidsjobben som korrekturleser i en avis og dessuten kjøpe denne leiligheten.»

E-posten er Invitasjon til panelsamtale og avsender er litteraturfestivalen på Lillehammer:

«Vi er altfor sent ute, men vi håper likevel at du har tid og anledning til å stille. Temaet for samtalen er «Utroskap i liv og litteratur», og du har jo behandlet dette temaet i flere av dine bøker. I tillegg til Forfattersentrums minstehonorar får du selvsagt dekket reise, kost og losji.»

Knut forstår at han er invitert fordi det er andre forfattere som har meldt avbud. Knut skal til å takke ja, men får kalde føtter når han leser hvilke andre to forfattere han skal debattere med. Den ene er er Terje, som er gift med Knuts ekskone. Det andre er en kvinnelig forfatter som har hengt ut Knut i sin siste bok, Virkelighetsforfatteren:

«I boken skriver hun, kort fortalt, at selveste Knut A. Pettersen — hvorfor ikke ta med personnummeret og blodtypen hans med det samme — hadde kommet bort til henne med en øl, de hadde danset, og så hadde Knut A. Pettersen dratt henne med seg bort i en krok, og der hadde Knut A. Pettersen gnidd sitt erigerte lem mot lår, hvorpå han grafset henne på rumpa, og det var med nød og neppe hun greide å komme seg unna.»

Men Knut husker en annen virkelighet.

«Tre og et halvt år siden er dette. I høst kom den siste boken hennes ut, som vanlig til strålende kritikker, og der kunne han med stigende forferdelse lese denne fiksjonen, utkledd som virkelighet, som nå står på trykk i en bok innkjøpt av Kulturrådet og nominert til flere priser, slik også de forrige bøkene hennes er blitt, blant annet for sin «kompromissløse ærlighet».
Men hvor skulle han gå med «sin versjon»? Knut innså snart at uansett hva han foretok seg — såpass kjente han bokbransjen, kulturlivet, media — ville det bare gjøre alt verre. Hvert minste initiativ fra hans side ville hjelpe henne og boken, og ødelegge for ham. Han satt låst i en felle full av skarpe kniver, der hver bevegelse ville få blodet til å renne. Hans blod.»

Nina Lykke er blitt en av mine favorittforfattere. Hun skriver slik at jeg gapskratter både titt og ofte. Samtidig lider jeg med hovedpersonen, denne gangen Knut. Han har tatt valg i livet som nå får konsekvenser. Det er et alvor der, og selv om jeg ikke er forfatter er det helt klart noe i livet til Knut jeg klarer å relatere til eget liv. Og slutten er forrykende god synes jeg.

Første bok i ny serie, koselig og medrivende, mer enn superspennende. Jeg gleder meg til neste bok!

Mord og misunnelse er den nyeste boka av Ruth Ware. For min del har ikke bøkene hennes imponert meg så mye, men noen av dem er underholdende, og det var også denne.

Dette er min femte bok av henne og hvordan jeg har likt bøkene hennes har vært litt opp og ned. Bøkene hennes er ingen favoritt for min del, men jeg velger bøkene hennes for hun kommer ofte opp med gode konsepter, og etter å ha lest noen tørre bøker i det siste, var det kjekt å lese noe lett og underholdende.

Krimboka er om både nåtid og fortid. Man blir kjent med Hannah Jones. Hun er gravid og er i et stødig forhold med Will. Men i mange år har hun dratt med seg en skygge fra fortiden hun ikke har blitt helt kvitt. Kapitlene heter før og etter. I kaptilene som kalles etter blir man kjent med Hannah som voksen person, og i kaptlene som kalles før, blir man kjent med henne som ung student ved Universitetet i Oxford og er bestevenninne med April.

Kan man leve med dårlig samvittighet?
Hannah og April var veldig forskjellige. Hannah er den rolige og fornuftige, mens April likte å sette folk på prøve, være litt vågal. I voksen alder blir Hannah kontaktet av en journalist som sier at hun kan ha sendt feil mann i fengsel. Hennes bestevenninne ble drept, og journalisten mener at John Neville ble uskyldig dømt. Grunnen til at Hannah Jones begynner å gjøre sine egne undersøkelser, er fordi hun har dårlig samvittighet hvis feil mann ble dømt for mordet. Hannah føler at hun må gjøre noe for at livet skal føles litt lettere. Og kommer hun til å gjøre det uten Will, da han har lagt fortiden bak seg?

De siste bøkene jeg leste av Ruth Ware var Nøkkelen i låsen og De fire løgnerne, og det var på nippet jeg ga opp dette forfatterskapet, for det var to bøker som var svært skuffende, og uengasjerende. Men det var noe med dette konseptet og originaltittelen, som gjorde meg interessert i denne. Jeg er glad for at jeg ga denne boka en sjanse, for lesingen gikk nesten av seg selv denne gang. Et tegn på at den var oppslukende, noe som er lenge siden jeg har opplevd.

Unødvendig mye plass
Personlig likte jeg best å lese om Hannah som ung, for er interessert i bøker som beskriver collegelivet og syntes venninneforholdet mellom henne og April var både fascinerende og spesielt. Nåtiden var noe irriterende å lese om, da det nevnes at Hannah er gravid i nesten hver kapittel. Skjønner det er naturlig at også karakterer opplever utvikling i livet, men jeg er ikke interessert i å lese om graviditet. Det ble nevnt såpass mange ganger at det nesten overdøvde konseptet. Det blir litt feil. Greit å nevne det noen ganger, men det trengs ikke hele tiden. Man skjønner pointet.

Kapitlene er korte og handlingen gikk veldig hurtig. Selv om man ikke likte alle karakterene, var de fleste spennende å bli kjent med. Bare synd at forløpet mot slutten og selve slutten, ble noe svakt i forhold til resten av boka, dermed ble det noe ujevnt. Det ble for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregikk.

En mørk og underholde krimbok som er verdt å få med seg, og den er heller ikke for avansert å få med seg i "sommervarmen".

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Det er morsomt når norske forlag gir ut horror, fordi det er altfor sjeldent. Jeg vet at det på grunn av at mange ikke ser på sjangeren som noe alvorlig, noe som er synd.

I USA er sjangeren kjempepopulær (og hos meg), men generelt i Norge er det mer lunkent, dessverre. Horror er mer enn bare blod, gørr og sjokkfaktor. Sjangeren kan være både dyp og provoserende, også. Tro det eller ei.

En bråkmaker har fått en ny hobby
Nattreise er stemplet som psykologisk thriller, men den har dog noen horrorelementer i seg. Nattreise ble utgitt tidligere i år og er om Thomas Dahl som driver en YouTube kanal. Thomas Dahl er tidligere rockestjerne, og han er en mann med en eller to skandaler bak seg. Ekteskapet gikk også i stykker. Med sin nye hobby som YouTuber, lager han et lignende Åndenes makt konsept, der han og hans team, undersøker hjemsøkte steder.

Denne gang undersøker de et hus som ligger svært øde til i nord, og skal ha tilhørt en okkult sekt. Mens de er i huset, føler Thomas Aurstad seg noe oversett da de andre i produkjsonen vil ta en annen retning med produksjonen enn den retningen han vil ta. Blir de enige og er det trygt å oppholde seg i det beryktede huset?

De har invitert deltakere som skal bo i huset sammen med dem. I kjent YouTube stil skal de filme deres opplevelser med huset, og hvordan de eventuelt vil reagere. Denne type konsept er jo populært på YouTube for tiden. Folk som oppsøker nedlagte bygg og hjemsøkte steder. Det har blitt en greie.

Denne boka passer godt som påskelektyre eller en bok man vil spare til Halloween, med tanke på handlingen. Aurstad skriver godt, og det var spesielt interessant å lese om teamet. Hvordan produksjonen foregikk og at av og til, ikke alle vil det samme til tross for at de er i samme produksjon. Jeg liker også å lese horror hvor en handling foregår et sted som er svært isolert, og det er ikke ofte jeg leser horror der ting foregår på en øy. Så det var kjekt å lese.

Manglende personlighet
Men alt i alt ble Nattreise veldig tynn. Jeg liker bøker med okkultisme/satanisme/sekt i fokus. Det er alltid mørkt og dystert, og ikke minst fascinerende. Det gode mot det onde. Men desserre syntes jeg at handlingen ble for tam, og jeg likte ikke karakterene, hverken teamet eller deltakerne. Jeg fant ingen connection med noen av dem, og dermed blir også boka noe uinteressant da man ikke bryr seg helt om karakterene. For min del ble dette en smule kjedelig, og syntes konseptet var typisk. Savnet ikke nødvendigvis å bli skremt, fordi det blir jeg aldri av horror, nå er jeg mer ute etter gode historier med flust av atmosfære. Jeg liker horror med creepy undertoner, men det er litt vanskelig å finne.

Nattreise ble for meg en skuffende bok. Den ble noe repeterende, karakterene var litt irriterende, og handlingen engasjerte ikke spesielt mye, til tross for at jeg er glad i spøkelsesjeger konseptet. Syntes ikke at forfatteren utnyttet konseptet godt nok. Her kunne mye ha skjedd, men i stedet ble det for stillestående.

Dette er en bok som kan være skremmende for nybegynnere som vil prøve seg på mørkere og paranormale bøker, men for oss som har lest mange av dem, byr ikke Nattreise på noe nytt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Fin essaysamling med bredt tema, som gir en tanker å tygge videre på

«Det gikk en snau time. Temperaturen var brukbar nå. Zenta hadde ristet av seg pleddet og sov. Jeg tenkte på å ta en kopp kaffe til. Men torde ikke. Jeg visste jo at noen hadde rørt seg der borte i skogbrynet. En som var ytterst vaktsom.
*Da kom han fram. Han gjorde det med en selvfølgelighet som var lett å forstå; denne verdenen var jo hans. Han kom fram fra skogen et lite stykke bortenfor der skisporet gikk. Han stilte seg i myrkanten mellom en einerbusk og en forkrøplet furu. Han så oppmerksomt ut over myras lille snøvidde og snudde på hodet slik at jeg så profilen med den edle snuten, den bratte pannen og ørene som sto rett opp.»

Jeg har stått over et halvt år i lånekø på biblioteket for å lese den siste romanen til Kerstin Ekman Løpe ulv som ble utgitt i 2021, på norsk i 2022. Endelig er den lest.

Da jeg første gang leste om Løpe ulv, tenkte jeg at jeg skulle lese romanen Hendelser ved vann, som står i bokhylla, om igjen. Men tida gikk. Påsken kom og filmatiseringen av Hendelser ved vann, TV-serien, ble tilgjengelig her på NRK. Det var ikke mye jeg husket fra da jeg første gang leste boken. Annet enn at den var god, spennende, og drap i et telt, og skog. Masse skog. Fantastisk god serie synes jeg det var.

Derfor var det slik at når jeg leste Løpe ulv, var det landskapet i TV serien jeg så for meg. Her er Kerstin Ekman i en samtale med SVT om boken – fra 2021:

”Nu kommer Löpa varg, Kerstin Ekmans första roman på över tio år. Boken utspelar sig i Hälsingland och är, som flera gånger förr i hennes författarskap, en berättelse om människans förhållande till naturen. I centrum står den pensionerade jägmästaren Ulf Norrstig, vars tillvaro ställs på sin spets när han möter en varghane på nära håll.”

Løpe ulv er en god roman. Den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2022, og ble omtalt slik:

*«En aldrende jeger ser en dag spor etter en stor ulv i skogen og kjenner akutt samhørighet med dyret. Ulvens ankomst til bygda samler og splitter jaktlaget mannen har vært leder for i mange år, og får ham til å se tilbake på et langt liv i og med skogen, med børsa, jakthundene og etter hvert kona som konstanter. Lik en gammel ulv som har vært en selvskreven alfa, er han nå på vei til å drives vekk, og når han leser de gamle jaktdagbøkene sine, revurderer han livsvalgene han har tatt.

Med Löpa varg viser Kerstin Ekman at hun behersker instrumentet sitt fullt ut. Hver formulering vitner om forfatterens absolutte språklige gehør. Kresent og presist gir Ekman form til et menneske som famlende får øye på seg selv, den han har blitt og den han kanskje kunne vært – samtidig som hennes framstilling av en enkelt menneskeskjebne åpner for flere og mer allmenngyldige lesninger i flere sjikt. Bare gjennom tittelen, Löpa varg, som betyr å bli ett med dyret og anta ulveskikkelse, lar hun leseren reflektere over hvordan grensen mellom menneske og dyr er vilkårlig og bevegelig.

Siden debuten i 1959 har Kerstin Ekman, født 1933, bygd opp et stort og bredt forfatterskap som er belønt med flere tunge priser. Blant annet fikk hennes roman Händelser vid vatten både Augustprisen og Nordisk råds litteraturpris i 1994. I Löpa varg samles i konsentrat noen av forfatterskapets viktigste temaer. Det handler om det enkelte menneskets situasjon og ansvar i en postantroposentrisk verden, forholdet mellom menneske, dyr og bygd og om dynamikken mellom mennesker i et mindre samfunn. Samtidig rommer romanen en mer inderlig fortelling om et gammelt ekteskap og et liv som er på vei mot slutten.»*

Noen ganger ødelegger slutten på en roman for leseopplevelsen jeg har hatt underveis. Fordi leseopplevelsen var så god underveis i romanen Løpe ulv, var jeg spent på slutten. Valget hun har tatt likte jeg veldig, veldig godt. Viser hvilken god forfatter Kerstin Ekman er. Jeg planlegger å lese trilogien Vargskinnet før jeg leser Hendelser ved vann.

skriv lenkebeskrivelse herDet ble litt for akademisk for meg, men Girards tanker slipper meg ikke så lett, siden Ida Lødemel Tvedt har oversatt mange av dem til folkelig språk i Marianegropen, som jeg også leste på samme tid.

Fin fortsettelse av krimserien som begynte med Den svarte svanen. Dødsboadvokaten Oda Krohg, er seg selv lik, i denne morsomme krimhistorien.

Dette er en roman til å få vont i sjelen av. Vi mennesker er så forskjellig, noen har mye frihetstrang, mens andre vil bare leve et rolig liv i tråd med konvensjonene.

Hva skal man med naboer?

Dårlig naboskap?
Noen naboer er venner, noen fiender og noen naboer har ikke noe med hverandre å gjøre. Naboer er så mangt. Ollie er på husjakt siden han har endelig økonomi til å eie noe selv. Men etter en del visninger, er han nødt til å senke kravene et hakk. Han har kanskje ikke råd til et drømmehus med det første, og starte med noe beskjedent. Ved en tilfeldighet får han tilbudet om å se et gammelt hus. Huset er noe rønneaktig og kanskje ikke så sjarmerende, men et sted må Ollie starte. En jente han dater fraråder ham det, men Ollie legger inn et tilbud og blir husets nye eier. Som huseier varer ikke gleden lenge da naboen Chas lager et helvete for ham. Han er en nabo som spiller høy musikk temmelig ofte, fester ofte og har tvilsomme gjester på disse festene. Da Ollie og av og til møter på Chas gjeng, virker de alt annet enn greie. Det er en gjeng som viser seg å være voldelige og som liker å provosere. De drar det for langt da Ollie og daten blir angrepet på vei hjem til ham en kveld. Er det noen vits i å dra politiet inn i dette, eller må Ollie håndtere naboen og hans venner på egen hånd for å få litt husro?

Hvor mye skal man blande seg inn?
Handlingen foregår i Leeds noe som var forfriskende siden jeg leser mest amerikanske forfattere. Tallerman og denne boka var hittil ukjent for min del, og siden jeg liker filmer om hevnlystne karakterer, ville jeg lese bøker om det også. Karakterer som ordner opp i ting selv uansett hvor drastisk det er. Synes det er underholdende å lese om, og det fikk jeg en del av her.

Karakterene blir man ikke så godt kjent med. Thrilleren er på under tre hundre sider, derfor blir det liten tid å komme under huden på dem. Man blir en smule kjent med Ollie, men likevel ikke helt. Man får bare et inntrykk av karakterene. Chas var interessant å lese om, for han kunne irritere på seg en gråstein. Så det er lett å forestille seg Ollies frustrasjon.

The Bad Neighbour er en kort og rolig thriller om dårlig naboskap og hvordan det kan gå utover livskvaliteten. Selv om thrilleren ikke har et tempo som en thriller egentlig skal ha, var det fascinerende lesing, og man var spent på hvem som ville vinne denne spesielle konflikten til slutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt lesetips, den må jeg også lese. Hvor skal biografene finne sitt stoff fra når vi ikke skriver brev til hverandre. I en av bøkene jeg har lest om Knut og Marie Hamsun, er det sitert fra et av de første brevene Knut skrev til Marie der han innleder brevet sitt med: «Elskede. Jeg skriver disse Ord tilfods under et Lampeblus i Gangen for at faa Brevet afsted straks. Jeg reiste fra dig idag i fuld Tro på dig, tro nu du mig igjen!”

Jeg leste om romanen Din, Margot i et nyhetsbrev jeg fikk fra Bokklubben. Jeg fikk biblioteket til å kjøpe den inn, og nå er den lest. Det ble en veldig god leseopplevelse Om forfatteren:

«Meri Valkama er debutant. Med Din, Margot vant hun prisen for årets beste debut i Finland i 2021. Din, Margot lå lenge på finske bestselgerlister og mottok en rekke begeistrede anmeldelser. Den kommer ut på et titalls språk.»

Jeg overlater til forlaget til å presentere handlingen i romanen. Den er handlingsmettet og spennende, viktig at jeg ikke ødelegger spenningen for leserne. Det skjer ting innimellom som jeg blir helt satt ut av å lese. En episode er en julefeiring, på slutten av boken. Menneskene og forholdet mellom dem, stedene, vær og natur; så klare bilder som gjorde det lett for meg å leve meg inn i handlingen. Jeg merket også hvordan jeg endret syn på menneskene underveis. Denne romanen kommer jeg til å huske.

Et stort galleri av karakterer som følger med på hverandre, på godt og vondt

Jeg satt med et smil rundt munnen gjennom alle historiene, noen ganger i ren begeistring over språk eller oppbygging, for det er ikke tvil, Håkan Nesser er et geni med pennen.

Dean Koontz er 77 år og is still going strong. The House at the End of the World er hans nyeste bok og den ble utgitt i januar.

Ensom og ensformig hverdag
I The House at the End of the World blir man kjent med Katie. Hun har nettopp opplevd en personlig tragedie og flyktet til Jacob's Ladder. En øy hun kan få være helt i fred. Øya har et hus som hun har overtatt etter at forrige eier druknet. Hennes eneste selskap er en rev som besøker henne som hun kaller Michael J. Han er oppkalt etter skuespilleren Michael J. Fox. I Dean Koontz bøker, er det ofte en golden retriever som har telepatiske evner og som ofte kommuniserer med et barn. Men i denne boka er det merkelig nok ingen golden retriever eller et lite barn. Reven har ingen telepatiske evner, men Katie og Michael J. forstår hverandre. Katie bruker dagene til å høre på klassisk musikk, male og lese. Hun vokter sin ensomhet med stor omhu og lar ingen få ødelegge den.

Hva er det som har skjedd som gjør til at hun velger ensomheten, og hvorfor dukker det plutselig opp droner? Er hun ikke lenger trygg på øya?

Denne anmeldelsen er noe vag, det er konseptet også, for dette er en bok man bør vite minst mulig om før man leser den. Selv like jeg kryptiske bøker, usikker på hva jeg får og bare hive meg i det. Bøker av Koontz har det vært litt enten eller med i det siste. Har likt mange av hans gamle bøker og noen av hans nye, og så er det noen man ikke går helt overens med, men likevel er han en forfatter jeg stadig vender tilbake til, siden jeg har lest bøker av ham siden ungdomstiden. Når bøkene hans fenger, er de svært fengende. Det var The House at the End of the World. Likte blandingen av horror og mystikk. Man ble nysgjerrig på denne Katie, og hva som har hendt henne, og hvorfor hun foretrekker ensomheten. Syntes også at Koontzz beskrev ensomheten på en god og troverdig måte.

Er ensomheten verdt det?
Med denne boka beviser det at selv om Koontz noen ganger kan være noe vinglete, er han tilbake i storform.The House at the End of the World var engasjerende, mystisk og det var lett å kjenne seg igjen i Katie. Noen ganger foretrekker man ensomheten og vokter den for alt det er verdt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg ble ikke like begeistret for romanen Åh, William! av Elizabeth Strout som anmelderne.
Forklaringen kan være at jeg har lest boken over en lang periode, og i denne perioden har det vært en del andre ting å tenke på. Siste del leste jeg imens jeg satt og ventet på fly til Oslo under en mellomlanding i Trondheim. I tillegg er det ikke lenge siden jeg leste roman nummer to der Olive Kitteridge har hovedrollen. Olive Kitteridge er en karakter som jeg liker bedre enn den mer usynlige Lucy Barton. Men for all del; jeg angrer ikke at jeg leste Åh, William!. Jeg står i ventekø for å få lest den siste romanen om Lucy Barton: Lucy ved havet.