Bokelskere.no

Interessant om dagens Cuba, litt saktegående men godt fortalt

Interessant og lettforståelig innføring i kommunikasjon mellom mennesker

Vinner av International Book Award 2022. Litt rotete skrevet, men boken gir et interessant bilde av et småby-amerika av i dag

Det er nettopp utgitt en biografi om Edvard Munch, Stormen første del, av Ivo de Figueiredo. Andre bind kommer høsten 2024. Biografien ble omtalt her i Åpen bok. En person som ble omtalt i radioprogrammet var en kvinne som hadde betydning for livet til Edvard Munch: hans tante Karen.

Tante Karen er tema i Torill Stokkans bok Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Boken som ble utgitt i 2013 har stått «på vent; etter at jeg leste om den i A magasinet. I boken er geniet på sidelinja. Det er grunn til å stille spørsmålet: Hvordan hadde det gått med Edvard Munch dersom han ikke hadde hatt tante Karen i livet sitt.

I boken er brevene mellom familiemedlemmene fortellerstemmene:

«Korrespondansen mellom familiemedlemmene Munch var stor. Og brevene var etterlengtet De begynte tidlig å skive til hverandre, og det er et tegn på at det å lære og å lese var viktig. De aller første brevene, etter brevene mellom Christian og hans kone Laura Cathrine, er brevene mellom Christian og Karen og Christian og barna.»

I tillegg til brev som er sitert, er boken full av bilder og tegninger. Det var mange i familien som var kunstnerisk anlagt, også tante Karen.

Edvard Munchs tante Karen Marie Bjølstad ble født i 1839, to år etter søsteren Laura Cathrine. Søstrene stod hverandre nær under oppveksten og etter at Laura Cathrine ble gift med Christian Munch i 1861. Christian Munch var 20 år eldre enn Laura Cathrine. De var gift i 7 år og fikk 5 barn før Laura Cathrine dør av tuberkulose i 1868. Edvard var nummer 2 av søsknene, han var 5 år da moren døde. Det er vondt å lese brevet moren skriver før hun dør. Hun trøster seg selv og familien med at de skal møtes igjen i himmelen.

Christian Munch, som er lege, henfaller etter dødsfallet til religiøse grublerier, blir oppfarende og deprimert. Det er Karen som blir barnas oppdrager og trygge holdepunkt. Etter eldstedatteren Sofie som døde av tuberkulose 15 år, finner de en lapp hun har samlet på der det står:

«Min tante Frk. Bjølstad har givet mig det Løfte at blive hos oss saa lenge hun lever, det er jeg Vidne på er sandt. Sofie Munch 31te August 1876. «

Tante Karen ble hos familien, og hadde stor tro på at Edvard ville bli en stor kunstner. Brevene gir inntrykk av en familie som hadde det bra selv om de materielt sett ikke levde i overflod. De hadde ingen stor formue å tære på, og var avhengig av det Christian Munch tjente som lege. Men takket være tante Karen og stipend kunne Edvard utvikle seg til den kunstneren han ble.

Boken er ingen tristesse. Men det er ikke å komme fra at det gjør inntrykk å lese om en familie som det er knyttet så mye sykdom og død til. Også søsteren til Edvard, Laura, dør av kreft da hun er innlagt på asyl. Broren Peter Andreas er den eneste av søsknene som gifter seg og får barn. Han har en lysende fremtid foran seg. Men dør av lungebetennelse da han jobber som lege i Vesterålen og får aldri sett sin datter. Inger, den yngste, overlever både tante Karen og Edvard.

Jeg er spent på å lese hva Ivo de Figueiredo skriver om det jeg har lest om i boken til Torill Stokkan.

Kanskje en ukjent forfatter for de fleste, men mange har nok hørt om filmen World War Z.

Selv har jeg hverken lest boka eller sett filmen. Devolution av samme forfatter fristet mer. Av og til vil jeg ha realistisk horror, andre ganger underholdende horror der alt kan skje. World War Z er zombie apokalyptisk horror, og Devolution er creature feature horror.

Aggressive skapninger
I Devolution blir man godt kjent med en gruppe byfolk som er vant til å leve med teknologi, som nå er avskåret fra resten av verden på grunn av et vulkanutbrudd. Ting blir fortalt fra Kates perspektiv, som også skriver en dagbok om hendelsene. Samfunnet hun er i, er ikke stor og lederen er Mostar som alltid har svar på alt, og som av og til lyver for å berolige de få innbyggerne. Kate er den som observerer alt og som har et nøkternt syn på det som skjer i det lille samfunnet som er avskåret. Samfunnet med få familier, blir ikke lenge trygge på grunn av en merkelig observasjon under en tur i nærområdet. Det er Kate som tar denne gåturen. Det går ikke lang tid før det hun la merke til på denne turen, er kommet nærmere husene deres. Spørsmålet er om hva denne skapningen er og om de er flere? Bedre blir det ikke når de blir angrepet med steinkasting.

Å si at boka er om Bigfoot er på en måte ingen avsløring, da coveret hinter om det. Bigfoot, eller Sasquatch, som det også kalles, er som kjent en myte. En myte som skal oppholde seg i deler av USA og Canada. Store, hårete skapninger som visstnok lukter vondt. Likte å lese fra Kates perspektiv som har sine indre demoner å slite med, som har mannen Dan og sammen med resten av det lille samfunnet, prøver å beskytte seg mot Bigfoot.

Ingen komedie
Boka kan virke som en slags komedie, men fortellerstemmen er svært alvorlig og inneholder mye suspense. Liker også at handlingen er en smule kryptisk. Man får ikke vite alt med en gang. Brooks stille og rolige fortellerstemme var også et godt trekk. Man kan fortelle en god historie uten å overdrive eller overdramatisere alt.

Her var det ikke bare Bigfoot som var interessant å lese om, men også karakterene som lever i et samfunn langt inne i skogen, og som også er avhgenig av dagens teknologi. De får litt av begge deler. Teknologi og natur, i stedet for å bli helt enstøinger i naturen.

Devolution er en herlig og mørk bok med en blanding av realistisk og underholdende horror. Neste gang du er på skogstur og kjenner en forferdelig lukt, kan det godt være en Bigfoot i nærheten ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende og creepy for roman å være, men veldig bra

Interessant og roman-aktig selvbiografi

Har hørt om den og takk for påminnelsen. =) Må få tak i den!

Tenk å sitte inne helt uskyldig i tjuetre år.

Er rettssystemet til å stole på?
Det skjedde med Quincy Miller. Etter at en advokat ble myrdet i Florida og Miller var tidligere klient. Det skulle ikke mer til før han ble fengslet. Det eneste de har å gå på er at han var en klient, og et vitne skal ha sett en mørk skygge løpe fra åstedet. Heldigvis driver Cullen Post firmaet Vokterne. Sammen med andre legger han vekt på å få de uskyldige ut, slik at de kan kjenne på friheten igjen, så lenge de er ærlige og at deres uskyldighet virker troverdig. Cullen Post er en blanding av advokat og prest. Mens han jobber med saken til Quincy Miller, som endelig blir hørt, må han gjennom en del ting for å sikre bevis, men problemet er at ikke alle vil snakke. Han skjønner at mange ikke vil snakke i redsel for å havne i trøbbel. Cullen Post er ikke den som gir seg med det første. Han klarer ikke å holde tilbake når det er noe han brenner for.

Bøkene av John Grisham er nok ikke for alle da mange kan oppfatte de som tørre og kjedelige. Noe som er forståelig, men er man interessert i advokatsamtaler og en del drøfting, kan bøkene være svært interessante. Det er ingen tvil om at Grisham vet hva han skriver om, da han har vært advokat selv. Så da er det kanskje ikke så rart at han ofte skriver om advokater i stedet for etterforskere og lignende.

Frustrerende og realistisk tema
Selv synes jeg at advokat virker som et spennende yrke på godt og vondt, derfor er det spennende å lese om det, til tross for at det er fiksjon, Synes også temaet er svært spennende. Tenk på hvor mange mennesker som sitter uskyldig inne, og som kanskje aldri blir trodd. Som ikke blir hørt. Det er vanskelig å forestille seg hvor jævlig det må være, derfor var denne boka ekstra interessant å lese.

De fleste karakterene var troverdig å lese om og liker at Grisham forteller fra foskjellige vinkler. Man får en slags helhet i det, og han gjør det på en fin og naturlig måte. Ville ha likt Cullen Post bedre hvis han ikke var prest i tillegg, for det ble på en måte typisk amerikansk å være flere ting på en gang. Spennende å lese om ufordringene han støtte på mens han gransket Quincy Millers sak.

Det tok litt tid før jeg satte i gang med å utforske forfatterskapet til John Grisham, men bedre sent enn aldri. Etter å ha lest Vokterne og Den siste dagen, er jeg overbevist om å lese flere bøker av ham. Jeg liker flyten i bøkene og dysterheten. Det menneskelige og det mørke.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

En fin roman om å være innflytter i et nytt land, om det franske samfunnet og det å tilpasse seg.

Noen forfatterskap er det enten eller med

I 2020 leste jeg The Cabin at the End of the World som jeg likte overraskende godt og som jeg ofte tenker på, siden boka hadde mange undertoner. Senere leste jeg A Head Full of Ghosts som er meget populær, som jeg syntes bare var helt ok. Så hvordan gikk det med The Pallbearers Club?

Søknadsfristen nærmer seg
The Pallbearers Club ble utgitt i 2022, og fikk en god del blandede tilbakemeldinger, noe som er helt forståelig. Sånn er det jo ofte med bøker. Denne boka er om Art Barbara. Tiden nærmer seg for å søke på college, og da er det viktig å gjøre aktiviteter utenfor skolen, som vil se godt ut på collegesøknaden. Han starter The Pallbearers Club i samarbeid med et begravelseshjem. På den måten blir han kjent med andre ungdommer, som melder seg på for å være med i klubben hans. De skal være kistebærere for mennesker som levde som hjemløse eller som ikke hadde noen nære.

Art vet veldig godt at han ikke er spesielt populær hverken på skolen eller ellers. Han sliter med kraftig akne og han har skoliose. Han skal gjennom en alvorlig operasjon på grunn av det, men det blir ikke før etter skoleavslutningen. Gjennom klubben blir han kjent med Mercy og de er rake motsetninger. I denne boka leser man fra Arts perspektiv fordi han har skrevet en memoar, og i margen er det annen skrift, fordi det er notater som Mercy tar mens hun leser det han har skrevet.

Dette er en sær bok om vennskap, sårbarhet, og hvem er denne Mercy, sånn egentlig?

Kryptisk horror
Hva slags horrorbok dette er, kan jeg ikke røpe da det er meningen at det skal være kryptisk og finne ut av det selv. Men dette er nok boka jeg liker minst av Tremblay så langt. Det ble for mye humor i stedet for horror, og jeg er ikke så altfor glad i humorbøker. Både teksten og forholdet mellom Art og Mercy ble alfor internt og som leser, følte jeg meg bare utenfor. Derfor ble dette svært tør og monoton lesing. Ble heller ikke spesielt begeistret over karakterene. Fikk ingen bånd til dem, og selv om Art har sine plager, og det er viktig å skrive om karakterer som sliter med sårbare ting, er ikke det alltid nok.

På grunn av humoren og at båndet mellom de to ble for internt, ble det vanskelig å føle seg engajsert i handlingen. Det var ingenting som skilte seg ut eller partier som var mer spennende å lese om. Det var som å lese i den samme duren hele veien. Ble også lei av hvor mye de snakket om musikk fra 80 - tallet i begynnelsen. Musikk fra en periode jeg også er glad i, men likevel ble også den biten masete og umorsom. Tremblay klarte ikke å dra meg inn i deres verden, selv om Art skrev om ting man kjente til.

The Pallbearers Club var dessverre en bok jeg fikk null forhold til og har ikke lest en så monoton bok siden Daphne av Josh Malerman som jeg leste tidligere i år. Rart hvordan man blir begeistret for en bok av en forfatter, og så bli lunken noen bøker senere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har likt de to andre bøkene av forfatteren bedre enn denne, men romanen er helt grei

Kjedelige greier