Bokelskere.no

En perle av en roman, ikke gå glipp av denne

Igjen meget velskrevet og spennende krim fra Bjørn Bakken - anbefales!

Fantastisk oppslukende avslutning av denne nydelige trilogien

«Verdenshistorie. Med fortiden som speil undersøker overgripende og store temaer som opptar mange, og som i en globalisert verden er blitt en del av alles historie. Jeg håper den kan styrke evnen til å plassere samfunnet og samtiden inn i en større historisk og global sammenheng, og bidra til refleksjon over verdens fortid og nåtid. I urolige tider — som vår samtid definitivt er — blir det tydelig at uten forsøk på å forstå og skaffe seg oversikt over det som har skjedd før, blir nåtiden ikke bare kaotisk, men konfus og ubegripelig. For det er definitivt slik: Uten kunnskap om hva som var, er man dømt til å misforstå det som er.»

Terje Tvedt er både populær og omstridt. Sitatet over er fra forordet i boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil ble utgitt i 2020. Boken er interessant og lærerik. Selv om boken er lettlest, vil jeg vil gjerne tenke gjennom det jeg leser underveis. Derfor har det tatt sin tid å lese den. Det var også godt å oppleve at jeg gjenkjente det jeg leste i Tvedts bok Nilen, som jeg leste i 2021, når jeg leste Del IV Europeisk kolonialisme.

Her er hvordan forfatteren omtaler boken i forordet:

«Med Verdenshistorie. Med fortiden som speil søker jeg å gi en motvekt til både historieløsheten og historiens politisering. Jeg gjør dette ved å identifisere og diskutere noen av historiens lange linjer, fra de første oldtidssivilisasjonene i Midtøsten og Asia for 5000 år siden til «Det strålende dynastiet» i Kina og det svære osmansk-islamske imperiet rundt år 1500; fra den moderne verdens fremvekst og Vestens triumf på 1800-tallet til analyser om den europeiske og britiske kolonialismens rolle. Boken avsluttes med USAs århundre og Kinas fremvekst som en global stormakt på 2000-tallet, og med hvordan klimakrisen og diskusjonen om den kan bli forstått i et historisk perspektiv. I tillegg er jeg opptatt av å beskrive og diskutere hvordan historien er blitt fortolket. Å lære om historien uten å lære om fortolkningstradisjonene om den, er omtrent som å se på fotball uten å kunne reglene. Underholdende kanskje, og i korte øyeblikk, men vanskelig å forstå. Målet er å bidra til mer refleksjon og større bevissthet om hvordan overleverte verdensbilder og selvbilder har skapt forenklinger og stereotypier av både historien og verden, for det er en forutsetning for selvstendighet i møte med hva som er tidens evige strøm.»

Terje Tvedt er en populær foredragsholder. Her i dette tre timers møtet fra 2021 er temaet boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil

«I dette møtet vil historiker Terje Tvedt, i samtale med Eirik Løkke, drøfte den moderne verdens fremvekst: Fra de første sivilisasjonene til Vestens dominans og europeisk kolonialisme, samt USAs historiske rolle og den økte rivaliseringen med Kina.»

Store høydepunkter, men Fosse-stilen utfordrer meg fremdeles. En roman som river i sjelen.

Spennende men litt forutsigbar

En av de bedre psykologiske thrillerne jeg leste i fjor, selv om den ikke var nyskapende.
Men likte måten hvordan handlingen ble gjennomført på. Det var det som var fengslende, og seriemordere er jo alltid fascinerende å lese om, både de i bøkenes verden og de i virkeligheten.

Å leve med en seriemorder
Den er om "Rachel" som blir tvunget til å late som hun heter det av Aidan, som har kidnappet henne og holder henne fanget. Hun må gjøre som han sier, hvis ikke vet hun hva som vil skje. I begynnelsen bodde hun i et skur i hagen, men siden Aidan og datteren skal flytte og leier et hus, får Rachel få bo i huset sammen med dem. Datteren Cecilia på tretten år vet ikke at faren er en seriemorder, og hun får vite at Rachel er en venn som trenger litt hjelp og støtte gjennom en tung tid. Det er derfor hun må bo hos dem. Grunnen til at Aidan og datteren flytter, er fordi Aidans kone døde av kreft og de må se etter et nytt sted. De får leie huset av en dommer. Ironisk nok ...

Det er ingen som mistenker at Aidan er en seriemorder, fordi han er en vanlig mann som er svært godt likt av alle i nærområdet. I følge dem er han en fantastisk bra fyr, og den fasaden har han tenkt å holde på så lenge som mulig. Samtidig blir man kjent med Emily som er restauranteier. Adain er stamgjest, og hun er svært betatt av ham. Hun vet heller ingenting om kvinnen han holder fanget i huset.

Spørsmålet er bare hvor lenge Aidan kan holde fasaden skjult mens han lar sitt nyeste offer få bo i selve huset. Klarer hun å rømme, eller er hun for redd og manipulert til å prøve?

Interessant fortellerstemme
Clémence Michallon er fransk, men hun skrev boka på engelsk. Som nevnt er ikke boka spesielt original, men fortellerstemmen gjorde hele handlingen mer interessant. Vi får lese fra offerets perspektiv, tidligere offere, Emilys perspektiv og datterens. Man ser på Aidan gjennom andres øyne. Noe som var litt spesielt for gjennom offerets perspektiv blir man kjent med Aidan som en seriemorder, kontrollfreak og et monster, mens fra andres perspektiv blir man kjent med ham som en god og vanlig mann. Det var en vedig splittet leseopplevelse.

Det høres kanskje utrolig ut noen lever som en seriemorder og samtidig som familiemann, men det har skjedd i virkeligheten at seriemordere har vært gift og hatt vanlige familieliv, uten at de hjemme visste noe om hva som foregikk. Bare se på John Wayne Gacy (The Killer Clown), Dennis Rader (BTK killer), Gary Ridgway (The Green River Killer), og Joseph James D'Angelo (Golden State Killer), og flere også. Men tenkte å nevne de mest kjente som var gifte mens de var aktive seriemordere.

Det var også interessant å lese fra offerets perspektiv som hele tiden tenker på å overleve uansett hva som skjer, og som må være svært tålmodig på å vente til rette øyeblikk for eventuelt komme seg unna - hvis mulig. Man følte sympati med henne uten at hun ble stakkarslig, men heller betraktet som en sterk person.

Den stille leieboeren var for en gangs skyld en fascinerende psykologisk thriller som var passe mørk, og som heller ikke ble kjedelig. Kapitlene er korte, det skiftet hele tiden perspektiv, og selv om man aner slutten, må man finne ut hvordan det skjer, og om man har rett. Det var kjekt å lese en psykologisk thriller som ikke var kjedelig, og seriemordere er alltid fascinerende og grusomt å lese om.

Boka er stemplet som psykologisk krim, men synes det heller er en psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Takk, tror jeg trenger det. Har selvfølgelig hørt om Tollak til Ingeborg, men tror ikke det er en bok for meg. Men skal selvfølgelig få med meg Stormfulle høyder i år. Det virker som om nesten alle har lest den bortsett fra meg. Hyggelig at du koste deg med Tollak til Ingeborg.=)

Boken ble innkjøpt etter at jeg hørte forfatteren ble intervjuet i Drivkraft 4.12.23. Selv om intervjuet omhandler mer enn denne boken, var det han fortalte om boken og dens tilblivelse så overbevisende at jeg gleder meg veldig til å lese den. Vetle Lid Larsen snakker på innpust og utpust, ordene kommer ut som på en mitraljøse.

Horror er min sjanger, men liker å lese andre sjangere innimellom, også. Stormfulle høyder og Jane Eyre er to veldig kjente bøker, og må si at Stormfulle høyder frister mer, da jeg har hørt den skal være noe mørk og stemningsfull. Pluss at jeg liker gotisk litteratur. Så takk for tips. Skal prøve å få med meg den i år. =)

.Samfunnskritisk men mest tankevekkende

Fantastisk bra, Hjorth og Rosenfeldt overgår seg selv!

Har ofte lest gode horror bøker for barn. De skremmer ikke, men noen ganger byr de på en god historie. Denne hadde et godt utgangspunkt, men ble vel ikke helt fan av måten handlingen ble gjennomført på.

Mange tårer og tunge stunder
Draug er om en familie som har opplevd mye sorg. Adam og lillesøsteren Mia mistet faren deres i en ulykke for noen år siden, og nå har bestefaren deres gått bort. De har aldri hatt et nært forhold til ham eller bestemoren, siden de bor veldig langt unna. Det blir den verste jula, siden Adam har planlagt å ligge over hos en kamerat i jula hvor de skal spille døgnet rundt sammen med noen andre kompiser som også kommer. Men han får dessverre ikke delta, da de er nødt til å dra til bestemoren for å støtte jemme, og delta i begravelsen. Hele jula har gått i vasken. Hele jula er rar på grunn av den tunge stemningen. Ikke nok med det, det er også dårlig internetttilgang, så Adam får ikke spilt så mye, heller.

På besøk, blir han noe skremt av bestemoren sin. Hun er dement og babler mye. Hun babler mye om draug. Om mennesker som forsvinner, og hevder å se rare ting. Mens de er på dette øde stedet, opplever Adam og Mia merkelige ting. Er de trygge der?

Forutsigbart og småkjedelig
Har alltid hatt sansen for bøker med overnaturlige elementer, spesielt når de er gjort bra, og kommer med nye vinklinger. Noen ganger trenger man ikke annet mer enn en god, gammeldags spøkelseshistorie, for har sansen for den eldgamle sorten. Men her ble det dessverre altfor forutsigbart. Skjønner at jeg ikke er i målgruppa, men har dog opplevd gode bøker innen horror sjangeren for unge lesere, også. Er selv ikke så nøye når det kommer til måkgrupper. Men dette ble for forutsigbart og småkjedelig.

Det er jo vanlig at eldre søsken ofte tar ansvar for småsøsknene sine, men her fikk Adam vel mye ansvar. Skjønner at moren deres har opplevd mye sorg i livet, og mistet to viktige personer, men i boka opplevdes hun nærmest som fraværende, og Adam som tok ansvar for Mia nesten hele tiden. Syntes det var litt merkelig. Og hvor vanlig er det å si storebror i nesten hver samtale, eller stojebror som Mia sier, da hun ikke er gammel nok til å uttale ordene riktig, ennå. Det ble noe slitsomt.

Draug var en bok jeg gjerne ville like på grunn av folketro og overnaturlige elementer, men dessverre ble handlingen for typisk, og de uhyggelige hendelsene ble aldri helt uhyggelige. Hadde ingen problem med å slå av lyset etter at boka var ferdiglest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Er du glad i tog, må dette være romanen for deg :)

En snill skildring av liv og levnet fra 1850 og fremover.

Veldig spennende!

Ofte har jeg hatt sansen for svensk krim. De kommer alltid med noe spennende, og er god på å beskrive dyster stemning i krimbøkene sine.

Skygger av Sara Strömberg er intet unntak. Den beskrives som uhyggelig, noe jeg er uenig i, da jeg opplevde det som fraværende, og nettopp derfor jeg ville lese boka. Likevel opplevde jeg ikke boka som noen bomtur.

Noen vaner vender tilbake
Den er om Vera Bergström som tidligere var lokaldirektør, men som nå er lærer fordi av og til kan livet ta uventede vendinger. Hun bor alene, har ingen barn, og sliter med smerter i kropper. Sorgen over ikke å ha egne barn, er til stede, men likevel prøver hun å la livet gå videre. Da hun får mulighet til å skrive om en død kvinne, er hun i tvil, men har hun egentlig lagt journalisten i seg død? Ingen vet så mye om damen som ble myrdet, fordi hun stort sett holdt til for seg selv. Vera selv blir på en måte besatt av henne, og reiser langt for å spore opp de få folkene som kjente til henne for å grave i hennes bakgrunn. Hvorfor er hun så fascinert, og hvor langt er Vera villig til å gå for å skrive om henne?

Vanligvis liker jeg ikke journalistkrim, spesielt ikke når journalister oppfører seg mer og mer som politi, noe som det også gjøres her. Synes det ikke er helt troverdig. Hvorfor skal journalister gjøre det noe bedre når det kommer til å løse mordsaker? Bortsett fra denne irritasjonen, likte jeg det meste i boka. Isolasjonen i Åre, det bitre været, og det var også befriende å lese om en hovedkarakter som ikke har barn. Da slipper man å lese om bleieskift eller tenåringsproblemer, som ofte tar stor plass i krimbøker. Vera er et eksempel på en person som ikke fikk det livet hun kanskje ville ha. Det er ikke alle som får en livspartner, barn og leve det vanlige A4 livet. Liker bedre å lese om outsidere/underdogs i stedet for de som har alt, og som kanskje krever enda litt mer. Hun var både spennende å lese om og realistisk.

Spennende persongalleri
Det var ikke selve mordsaken som fenget, men heller karakterene, stedet, og hvem kan man egentlig stole på konseptet? Kapitlene var korte, og samtalene var stort sett interessante. Man møtte også mange forskjellige mennesketyper underveis. Strömberg er også god på å få deg til å lese noen sider ekstra mens du er i gang.

Godt førsteinntrykk når det gjelder denne første boka i en ny krimserie. Spørsmålet er om man egentlig trenger nye krimserier? Det blir spennende å se hvordan denne serien vil menge seg blant de mange andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Kagge, mot en ærlig anmeldelse.

Denne kjedet meg,

Bok to i trilogien om dansk politikk av det brune slaget