Som vanlig er Varges bøker meget underholdende og også veldig innviklede. Det er ikke lett å finne noen morder, men Adamsberg og kollegene hans har sine meget utradisjonelle metoder til å finne frem i jungelen av vitneforhør og mangel på bevis. Det er spennende å følge den røde tråden, samtidig som jeg alltid føler jeg lærer noe i disse bøkene. Denne gangen om Frankrikes historie. Bøkene til Fred Vargas anbefales!
Ti små negerbarn heter nå Og dermed var det ingen.
Som vanlig i Christies bøker skjuler hun spor under spor og gjør det svært innviklet å finne ut hvem morderen er. Likevel, eller kanskje derfor, er bøkene hennes meget gode.
Krittmannen er en spennende og noe anderledes thriller. Det er vanskelig å få grep om hva som egentlig har skjedd før boken selv vil fortelle det. Men den "lengselen" en har til oppklaring driver boken fremover.
Jeg liker veldig godt Frode Granhus bøker. De skildrer både livet i Lofoten og i Bodø, samtidig som de tegner et rimelig realistisk bilde av politimannen og etterforskningen. Rino Carlsen har et liv utenfor jobben, med blant annet en sønn, og en kjæreste han skulle ønske han kunne møte oftere.
Hanssens bok er politisk samtidig som den er en underholdende krim. Slik hans bøker har vært mens han har skrevet om politietterforskeren Elli Rathke. Elli har en travel og tøff hverdag, men er også en meget tøff dame. Dette er like god krim som de foregående bøkene om Elli.
Rufsetufsa om Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis! av Emma Th. Hansen:
05:02, 16. mai 2018
Blir man noensinne for gammel for bæsjehumor?
Politikk blandet med bæsjehumor
Billy, Bjartmar og Benny er brødre og Billy er på samme event som President Donald Promp. Eventet heter Den - store-pisspreik-prisen. Han er uheldig og havner i sveisen til Donald Promp uten at han selv merker det, og det vekker stor oppmerksomhet i sosiale medier. Det gjør Billy til kjendis. Brødrene til Billy tror han trenger å reddes, men lillebror Billy stortrives i den nye kjendistilværelsen. Han nyter oppmerksomheten og alle liksene han får på sosiale medier. Klarer brødrene hans å redde ham, eller kommer han til å bli sittende fast i håret til Donald Promp for alltid?
Denne boka er anbefalt for barn mellom seks og ni år. Boka er lettlest for den inneholder ikke mye tekst og teksten er stor, og illustrasjonene er gøyale. De som er yngre enn seks år vil nok også sette pris på boka selv om de ikke forstår hele innholdet, men fleste barn liker å snakke og lage vitser om bæsj, så illustrasjonene om brødrene bæsj vil nok falle i smak for barn flest. Selv er jeg nok for gammel og ferdig med bæsjehumor stadiet. Det er ikke helt min type humor lenger selv om boka er full av sarkasme, som ER min type humor, men bæsj er bæsj. Føler meg litt for gammel til å le av slikt innhold.
Kjent bruk av Twitter
Er også litt lei av at amerikansk politikk blandes inn overalt. Jeg er selv svært interessert i amerikansk politikk og har vært det siden 2001, men av og til kan det bli vel mye av det også, og man blir etter hvert foret opp. Liker Donald Promps bruk av Twitter i boka, da. En fulltreffer. Det er ikke bare amerikansk politikk og en gjesterolle av President Pruttin som ikke engasjerer helt, men historien blir vel forutsigbar for oss voksne.
Selv om boka blir vel forutsigbar og humoren hakket for barnslig for oss voksne, vil nok den rette målgruppa like boka og synes at den er gøyal, da de liker denne type humor. Dette blir også en kort anmeldelse enn det jeg er vant til, for det er begrenset for hva man kan skrive om siden boka kun består av 56 sider, og man vil jo ikke avsløre noe. Fin bok å få med seg, men personlig likte jeg illustrasjonene bedre enn selve historien.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Dottie flyttet litt på den heklete duken som dekket armlenet på stolen hun satt i. Hun merket motstridende følelser inni seg. Hun hadde vondt av Shelly. Likevel skjønte Dottie ut fra hvordan lyset falt i rommet, at Shelly måtte ha snakket i nesten to timer. Om seg selv. Åh, om Annie og David og døtrene sine, men egentlig hadde hun snakket om seg selv. Hvis Dottie hadde snakket om seg selv så lenge, ville hun ha følt at hun hadde tisset på seg. Dette handlet om ulike kulturer, Dottie visste det, selv om det kjentes som om det hadde tatt henne mange år å lære seg dette. Hun mente at dette med ulike kulturer var et faktum som gikk folk hus forbi i dette landet nå om dagen. Og kultur omfattet klasse, som selvfølgelig ingen snakket om i dette landet, for det var ikke høflig, men Dottie mente også at folk ikke snakket om klasse fordi de ikke egentlig skjønte hva det var. Om folk for eksempel hadde visst at Dottie og broren hennes spiste fra søppelkonteinere da de var små, hva ville de ha syntes om det? Nå hadde broren hennes bodd i et digert, dyrt hus utenfor Chicago i årevis, og drev et airconditionfirma, og Dottie var nett og pen, og rimelig oppdatert på hva som foregikk i verden, og hun drev denne bed & breakfasten kyndig så hva ville folk ha sagt? At hun og broren hennes, Abel var den amerikanske drømmen, og at de som fortsatt spiste fra søppelkonteinere, fortjente å gjøre det? Mange mennesker tenkte dette i sitt stille sinn. Det kunne godt hende at Shelly Small med den store mannen og det tynne håret tenkte slik.»
Det blir feil å skrive at romanen Hva som helst er mulig av Elizabeth Strout er en fortsettelse av romanen som jeg skrev om i innlegget: Jeg heter Lucy Barton (My Name Is Lucy Barton) av Elizabeth Strout
Men Lucy Barton, hennes slektninger og folk som kjente henne og familien da hun vokste opp i byen Amgash som fattigunge, går igjen som en rød tråd i Hva som helst er mulig. Romanen består av ni fortellinger med ledetråder mellom fortellingene. I noen av fortellingene er Lucy Barton kun en perifer person. Dottie, som jeg siterer innledningsvis og broren Abel er slektninger av Lucy Barton. Sitatet er hentet fra Dotties Bed & Breakfast. I fortellingen Søster kommer Lucy Barton og besøker broren som bor i huset til foreldrene. Søsteren Vicky dukker opp og er kritisk til besøket. Det ender med at Lucy Barton får et sammenbrudd av historiene søsknene forteller fra barndommen.
Selv om fortellingene er flettet inn i hverandre, var det å lese romanen som å lese en novellesamling. Personene har ulik bakgrunn, historie og ståsted og historiene gir derfor ulikt inntrykk. Det er mange inntrykk å fordøye og ta inn over seg. Derfor var romanen mer krevende å lese enn de foregående bøkene jeg har lest av henne. Men det var vel verdt å lese Hva som helst er mulig.
Romanen ble utgitt i 2017 og på norsk i 2018. Den er på 286 sider. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.
Better ten days of love than years of regretting.
Should and would build no bridges.
Det var i boken som jeg skrev om i innlegget:
Bokomtale: Gå glipp Om begrensningens kunst i en grenseløs tid av Svend Brinkmann
jeg leste om og ble inspirert til å kjøpe og lese boken til Nils Christie: Små ord for store spørsmål. Brinkmann skriver at det er en kunst å formidle vanskelig stoff på en enkel og forståelig måte. Det kan jeg skrive under på og opplever ofte i jobben jeg har.
Jeg er tilhenger av gjenbruk av tekst på jobben, noe annet er sløsing med ressurser. Men ofte lar ikke det seg gjennomføre. Særlig når en skriver om tema som nærmest er «upløyd mark». Det kan være ekstra krevende når en har tidsfrister hengende over seg.
Selv om min kringkasting her på bloggen kun er en ubetalt hobby fordi jeg liker å lese og skrive, er jeg ikke alltid like motivert til å skrive innlegg om bøker jeg har lest. Her kan jeg ikke gjenbruke og må være i original hver gang jeg skriver om min leseopplevelse. For ofte opplever jeg å mangle ord for å skrive om leseopplevelsen.
Uansett; bøker om å skrive som kan inspirere, er derfor gull verdt. Boken til Nils Christie Små ord for store spørsmål, omtales slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte den:
«Å forme ord er en storslagen virksomhet. Ord kan skape broer. Men de kan også skape sperrer.
Målet med denne boken er å utvide det språklige fellesskap, utvide kretsen av mennesker som vil og kan delta i samtalene om liv og samfunnsforhold.
Det gjør vi best ved å bevare respekten for dagliglivets små ord.
Boken gir konkrete råd om skriving, og også om hvordan det ikke bør skrives.
Nils Christie (1928 - 2015) var samfunnsforsker og en av landets mest oversatte faglitterære forfattere. «
Boken der delt opp i syv kapitler og det første er handling som språk som innledes slik:
«Ord er spesialtilfeller av handling. Handlinger er språk, de er meningsbærere, og vi strever hele livet med å lære deres betydning. Et varmt smil når man dukker opp. En stol som gjøres ledig rundt bordet. Men kanskje motsatsen, alle ved bordet må plutselig hjem. Eller ved et tilfeldig møte; en skygge over ansiktet, etterfulgt av ikke-handling. Taushet er ofte et tydelig språk.»
Boken til Christie er i et lite format, men er i den kategorien av bøker med stort innhold. Fra kapitlet 1.3. To typer språkmangler:
«Det finnes to typer mennesker med språklige defekter. Det er på den ene side de ordløse eller de ordsvake. Men så, på den annen side, finner vi ordgyterne, misbrukerne av ord, de som formørker vår forstand og fjerner tankens klarhet ved de tusen ord hvor hundre ville klart seg, eller som bruker hundre ord hvor taushet burde vært svaret.»
I andre kapittel, Ord som farlig redskap, skriver han:
«Ord er sentrale bærere av mening. Selvinnlysende nyttige. Også høyt spesialiserte ord er nødvendige i bestemte sammenhenger. Kirurgens trenger spesialredskap, fort. Snekkeren høyt på stigen roper om redskap som bare andre snekkere kjenner ordet for og hurtig kan bringe. Eller fysikeren trenger ordet, forståelig for de få. Filosofen eller samfunnsforskeren kan mene å ha de samme behov.
Men så vil noen beholde ordene bare for å vise seg frem, spesielt om ordene kan tyde på at brukerne er som fint folk å regne. Eller brukerne blir så vant til spesialordene at de tankeløst anvender dem også utenfor den snevre krets. Det som da skjer er at alle utenom kretsen blir som døve.
Ord kan derfor være farlig redskap.»
Helt til slutt i boken, i kapittelet Råd om skrift og tale, gir han 20 råd og skrive innledningsvis:
«De fleste av radene springer ut fra egne erfaringer gjennom et liv i skrift og tale. Universitetet har vært mitt tilholdssted - det preger nok rådene. Men mitt håp, og litt min tro, er at folk flest kan finne litt skrivehjelp i hva som her følger. Mange vil sikkert ha andre og flere råd i tankene, eller slett ikke like mine råd. Skriving er en farlig ferd.»
Råd nummer to er Ikke skynd deg til biblioteket:
«Gå først til deg selv. Til det du selv vet, har erfart.
Senere skal du selvfølgelig også gå til andre kilder som bibliotek, venner, eksperter med erfaring. Med dette skal du supplere og korrigere. Men om du starter i biblioteket, mister du lett det perspektiv som kanskje du kunne bidra med. Du suges inn i hovedtradisjoner, og bidrar ikke til å øke spennvidden i tenkemåten om akkurat det problemet du behandler.»
Boken til Nils Christie er en gjenbruksbok i den forstand at den kan tas ut av bokhylla og leses mange ganger. Helt klart en bok for folk flest. Det eneste som er negativt med boken er det kjedelige bokomslaget.
Romanen Vi bare kjører, så ser vi utgitt i 2018 er Hilde Stålskjærs debutroman.
Her i et intervju sier forfatteren:
«– Jeg ble sendt ut til et lite tettsted på en research-jobb til en film som skulle handle om ungdom og «råning». I møte med disse ungdommene oppdaget jeg at flere av dem virket å begrense drømmene sine til de mulighetene stedet ga dem. Deres fremtid var altså i svært stor grad bestemt av hvor de tilfeldigvis var født, og det å forlate bygda virket ikke som en mulighet de vurderte, forteller Hilde Stålskjær Osen.»
Romanen gir bare et lite blikk inn i livet til hovedpersonen som er fortellerstemmen. «Generasjon prestasjon» er fraværende i romanen, og den har en åpen slutt. Jeg lånte tilfeldig boken på biblioteket og jeg likte den godt. Den er bare på 98 sider og er som en ekstra lang novelle.
ritaoline siterer Hjertet får ingen rynker av Einar Gelius
13:05, 12. mai 2018 Ingen har det som favoritt.
For det er dette det dypest sett handler for oss alle: å ikke miste troen og håpet på kjærlighetrn. Det er ingenting som er større enn kjærligheten,slik det står i bibelen.
Tine Sundal som svar til Marte :
20:52, 11. mai 2018 Diskusjon: Tine Sundal om The beautiful dead av Belinda Bauer av Belinda Bauer
Mørke dager og Som fortjent henger sammen, ikke de andre :)
Anita Ness som svar til Torill Revheim :
11:53, 11. mai 2018 Diskusjon: Anita Ness om Dette livet eller det neste roman av Demian Vitanza av Demian Vitanza
Takk for det.
Ja, dette er en god bok som kan gi noe innsikt om hvordan ungdom radikaliseres.
Anita Ness som svar til RandiA :
11:50, 11. mai 2018 Diskusjon: Anita Ness om Hvis helvete var av is av Bernard Minier av Bernard Minier
Da er vi uenige om den. Jeg likte boka veldig godt. Synes den var veldig spennende, underholdende og hadde interessant miljø. Jeg har vært i Pyreneene og det gjør det litt ekstra artig..
ritaoline siterer Perlesøsteren av Lucinda Riley (side 499)
15:00, 10. mai 2018 Ingen har det som favoritt.
Jeg har erfart at selv om man har viet sitt liv til gud, betyr det ikke nødvendigvis at man handler i hans navn [...]
ritaoline siterer Perlesøsteren av Lucinda Riley (side 18)
14:51, 10. mai 2018 Ingen har det som favoritt.
Uansett hva som skjer i livet ditt, kjæreste Cece, er det en ting som aldri kan tas fra deg, og det er talentet ditt.
Sist sett
