Bokelskere.no

«Når noen er borte, merker man for alvor hvilken plass det mennesket har hatt. Sorg gir livet vårt en bråstopp. Samtidig dytter hverdagen nådeløst i oss og maser for å få fortsette, med sorgen hengende på slep.»

Sitatet er fra boken Jenta i veggen I Skjul for nazistene av Lena Lindahl. Boken ble utgitt i 2018 på forlaget Cappelen Damm og er en dokumentarisk bok der hovedpersonen Betzy Rosenberg. Å knytte historien til et menneskes historie gjør inntrykk. Det er en viktig bok for unge som for eldre lesere mener jeg. Tankevekkende er den også opp mot verden i dag.

Betzty ble født i 1919 og var 20 år da andre verdenskrig brøt ut.

«Alt startet og sluttet i Trondheim. Byen hadde alltid vært hennes. Her var hun født. Her hadde hun utforsket omgivelsene, gjort dem til sine. Her hørte hun til. Hele barndommen hennes lå forankret her – i gatene, i skolegården, i synagogen. Og ikke minst i morfars klesbutikk. Betzys store, jødiske familie gjorden hverdagen hennes trygg og meningsfull.»

Men en ubetydelig liten fyr med navnet Adolf Hitler ville det annerledes. Han klarte også å få «gode nordmenn» til å tro at jødene var verdens store fiende. Men frykten for jødene var til stede i Norge lenge før det. Etter fjerning av Jødeparagrafen i 1851:

«Noen fryktet at jøder ville strømme i hopetall inn i Norge. En stortingsrepresentant hevdet at det i Gøteborg lå en flåte med jøder som bare ventet på at forbudet skulle bli opphevet. Nå kom landet til å bli invadert!»

Men til tross for dette skrekkscenariet, bodde det bare ca 2000 jøder i Norge da andre verdenskrigkrig brøt ut. Og en av dem var Betzy. Da den var over var de fleste utslettet. Betzy overlevde, og slik begynner boken:

«Betzy sitter inne i veggen. Sammenkrøpet på gulvet, med beina godt trukket opp under seg. Noen ganger må hun sitte slik i flere timer. Helt, helt stille. Det verker overalt i kroppen, og hun får ikke rørt på en eneste muskel. Helt nummen støtter hun seg mot veggen.
Gulvflaten er 50 x 65 centimeter. Selv ei spedbygd ungjente som Betzy er for høy til å stå oppreist. Hun kan stenge døren innenfra ved å trekke den til seg ved hjelp av to hemper, slik at ingenting avsløres fra utsiden. En person som står i soverommet på den andre siden av veggen, vil forhåpentligvis ikke oppfatte at panelet skjuler et hemmelig rom.
Selv om kroppen har dovnet bort, merker hun smerten godt. Betzy aner ikke hvor lenge hun må holde ut denne gangen heller.
Mens Betzy skjuler seg i mørket, raser en krig som hun ikke kjenner rekkevidden av. At familien har forsvunnet, skremmer henne voldsomt. Men ikke bare foreldrene, broren, bestefaren, tantene og onkelen er arrestert. De aller fleste jødene i byen er tatt, og ingen vet hvor de sendes. Betzy kom seg unna da politiet var hjemme hos dem, men hun er ikke trygg. Ikke nå lenger. Hun er så sliten av alltid å være redd, men angsten skjerper også instinktene. Når hun må, er hun kjapp til å gjemme seg. Rommet i veggen har vært redningen flere ganger allerede.»

Betzy overlevde takket være modige mennesker som satte sitt eget liv i fare. Det gjorde ikke jenta som jeg leste om i en annen bok og som jeg skriver om i innlegget:
Biografi: Kathe, alltid vært i Norge - av Espen Søbye

Men å lese boken Jenta i veggen var like gripende. Selv om jeg på forhånd visste at Betzy overlevde, var den like spennende som en spenningsroman. Da skulle man tro at jeg var jublende glad da boken kom til det punkt at krigen var over. Men jeg forstod underveis at det ville bli like gripende å lese slutten. Det ble det. For ingen av oss som ikke har opplevd det som Betzy gikk gjennom og det hun fikk vite om familiens skjebne etter at krigen var over, vet hvilken sorg hun hadde hengende på slep resten av sitt liv.

Fortellingen om Betzy Rosenberg skrevet av Lena Lindahl er ikke bare for unge lesere. Jeg mener den er minst like viktig å lese for de av oss som tok farvel for ungdomsskolen for mange år tilbake.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Hva gjør man når man ikke har noe å leve for?

Når livet går i stå ...
Det er vanskelig når man føler at livet er blitt "oppbrukt" og at man kanksje ikke ser noen endring i lang tid fremover. Det skjer med Jónas Ebeneser. Han er i slutten av førtiårene og føler at livet har fullstendig gått i stå. Han føler han ikke har noe å leve for lenger, noe som er drastisk, og ser ingen grunn til å leve lenger. Han bestemmer seg for å dra til et krigsherjet land som består omtrent av ruiner, og gjøre en ende på livet sitt der istedet for hjemme. Hjemme har han en dement mor, en voksen datter og ekskone. Det føles ut som ingen trenger ham stort mer, men det ingen kan ta fra ham er at han er en handyman og en fikser-alt type. Da han ankommer til et nedslitt hotell, med få gjester hvor mye ikke virker som det skal, får han det plutselig travelt. Han får tilfeldige oppdrag, og når folk ser hvor dyktig han er med verktøy, blir etterspørselen stor. Det var ikke meningen at han reiste dit for å fikse ting, men en helt annen hensikt. At noen trenger ham til det ene og det andre er en uvant følelse. Kommer han til å forandre mening om hvorfor han egentlig dro dit?

Dette er en bok jeg har hørt mye om på forhånd, men har ikke fått lest den før nå for andre bøker kom i veien. Nå har jeg endelig lest den. Selv om jeg ikke likte den så godt som fleste andre gjorde, er det på mange måter en god bok. Boka består av sære og realistiske karakterer, som man blir litt kjent med, spesielt i nåtdien. Man får litt tilbakeblikk på noen av dem, spesielt Jónas, men ikke nok. Mange av karakterene er såpass interessante at man vil bli mer kjent med dem. Den man blir mest kjent med er Jónas og det er takket være tilbakeblikkene fra dagbøkene hans. Vi får også vite litt bakgrunnshistorie fra de på hotellet han møter, men føler man ikke får helt tak på dem, ikke nok. De blir litt spøkelsesaktige for min del.

Når andre plutselig trenger din hjelp
Jónas er litt på samme måte som sine bikarakterer, noe spøkelsesaktig, og til tross for at han lever i sin egen skygge, tar han grep om livet sitt uten han merker det selv, ved å gjøre diverse oppdrag. Han bidrar der det trengs og samtidig oppretter en slags rutine på ting. Hjelper hotellet så smått å komme i gang igjen, noe som er litt spesielt med tanke på at det var ikke derfor han dro dit. Han kom ikke dit for å gjøre veldedighetsarbeid, men av en helt annen grunn. Derfor virker boka en smule komisk, gjerne kall det mørk humor, og den har en slags varme i seg som er vanskelig å forklare. Spesielt med tanke på bånd til andre mennesker som oppstår, en hjelpende hånd og at de etter hvert betror seg til hverandre.

Og det store spørsmålet er: Vil Jónas utrette det han egentlig kom dit for, eller vil han ombestemme seg? Vil han finne en form for mening med livet?

Dette er en spesiell bok med en spesiell historie med spesielle karakterer.Arr inneholder mørk humor, alvor, og stiller et viktig spørsmål; hva gjør man når livet føles meningsløst? Boka våger å stille folk til veggs, og får en til å tenke hva man selv ville ha gjort hvis man befant seg i Jónas sko. Men fortvil ikke. Dette er ikke bare drastisk, urovekkende og svart roman, på ingen måte. Den er også småspennende, underholdende og kreativt skrevet. Liker måten hvordan forfatteren delte opp kapitlene på. Selv om mange har falt for denne boka, falt dessverre ikke jeg for den. Den var underholdende og tankevekkende så lenge det varte, men ingen bok som setter spor etter seg. Ikke hos meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tittelen høres ut som en slags selvhjelpsbok, men det er det ikke. Dette er en sær og humoristisk brudd som kommer noe brått på.

Johanne er inderlig glad i Thomas, og hjertet hennes blir knust på selve trettiårsdagen hennes da hun får vite at Thomas vil gjøre det slutt. Det har ikke vært så bra mellom dem i det siste, og han har liten tro på at ting vil forandre seg. Han vil at hun skal flytte ut, og hun utsetter det så lenge som mulig, for det tar lang tid før forandringen går innpå henne. Hvordan kan hun gi slipp på bestevennen sin? Det ender opp med at hun setter opp telt i stua ...

Ingen utvikling
Før Johanne ble sammen med Thomas, var hun sammen med en annen kvinne. Siden da har Thomas vært mistenksom til alle kvinner hun møter. Men det er ikke bare det som har skurret i forholdet deres. Det har vært mye krangling og de har med tiden sklidd fra hverandre, noe Johanne har vanskelig med å forstå og akseptere. Hun vil ikke miste bestevennen sin og hun gjør alt hun kan for å utsette prosessen med å flytte ut, til Thomas store fortvilelse som bare vil bli ferdig med bruddet. Gå videre i livet samme hvor vondt det er. Vil han bli kvitt Johanne eller blir hun værende mot hans vilje?

Dette er en veldig sær og småhumoristisk roman, men også slitsom, spesielt i lengden. Skjønner at brudd er vanskelig og samtidig komplisert å komme over en bestevenn man har vært sammen med, og vært glad i, i flere år, men dette ble mildt sagt en mer slitsom affære enn morsom. Det er noen morsomme scener her og der, men for det meste er dette en heseblesende og svært repetiv roman. Man føler man går i en slags sirkel der ting gjentar seg og aldri tar slutt. Man blir nesten like rådvill som hovedpersonene. Man blir i hvert fall trøtt av Johanne som ser ut til å ikke klare å avgjøre noe selv og komme seg videre. Man burde føle sympati for henne med tanke på det hun gjennomgår, men man får ingen bånd til henne fordi hun har ikke nok dybde. Ikke Thomas heller. Man får ikke connection til noen av karakterene. Det er det kjipeste for da hadde nok romanen vært både morsom og kanskje tankevekkende. Men når man ikke får noen form for connection til noen av karakterene så blir man også distansert fra historien.

Lite engasjerende
Lykkelige mennesker har ikke bikkje hadde et godt og humoristisk utgangspunkt, men det blir for mye gjentagelser, platte karakterer og en historie som ikke engasjerer. Den stiller et viktig spørsmål om når og hvordan la noen andre man er glad i gå, men dette blir for heseblesende og kjedelig i lengden. Savnet mer humor og dybde i karakterene. Det er vanskelig å leve seg inn i en historie når man ikke føler noen connection med karakterene. Man blir da dessverre likegyldig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei, jeg har lest alle tre ferdig for lenge siden;)
Veldig bra bøker! Helt fantastiske egentlig.

Boken Sepp En biografi om Leonhard Seppala skrevet av Nina Kristin Nilsen, var helt ukjent for meg før jeg så den utstilt på biblioteket på en hylle over nye biografier. Biografien ble utgitt i 2017. Jeg hadde hørt om Leonhard Seppala før jeg leste boken, og det må ha vært ved se filmen som finnes på NRK.no: Balto – helten fra Alaska. Det er filmen om det som på Wikipedia kalles Serumløpet til Nome.

Cappelen Damm som har gitt ut boken omtaler den slik:

«Historien om en av de mest spennende skjebner i norsk utvandringshistorie. Leonhard Seppala utvandret fra Nord-Troms til USA i 1900 under gullrushet i Alaska. Boken forteller om denne tiden, om gullgravere, immigranter og polarliv på en måte som tar pusten fra leseren. Men Seppalas enorme berømmelse (i sin tid en av Amerikas best kjente personer) kom ikke fra gullgraving, men fra hundekjøring.»

Fra forfatterens forord:

«Historien om norskamerikaneren Leonhard Seppala (1877-1967) forener norsk polar- og utvandrerhistorie. Han reiste fra Norge i 1900 for å være med på gullrushet i Alaska, ble hundekjører takket være Roald Amundsens avlyste nordpolplaner, og huskes ennå for serumsstafetten i 1925, da livsviktig medisin ble hastet med hundespann tvers over Alaska til difterirammede barn i Nome. Og fordi man ikke kan styre sitt eget ettermæle, er minnet hans fortsatt knyttet til hunden Balto.»

Leonhard Seppala vokste opp i Skjervøy i Troms. Han var av kvensk avstamming. I 1897 reiste han til Kristiania med en ønske om å bli damskipmaskinist. Men ingen ville ansette en ukjent læregutt fra Nord-Norge og drømmen svant bittert hen. Han tok seg jobb hos en smed i Vika. Men der ble han holdt nede av byguttene som hermet etter dialekten hans, han ble mobbet fordi han var liten av vekst og de sa at han stinket fisk.

I 1899 treffer Leonhard på gullmillionæren Jafet Lindeberg som er på besøk i hjembygda. Jafet og Leonhard jobbet sammen på linefiske på Finnmarka. Jafet tilbyr Leonhard jobb hos seg i Alaska og forskutterer reisepengene på trehundre dollar. Leonhard reiser til Alaska i 1900, men er nær ved å avslutte arbeidsforholdet. Han er vant med å jobbe hardt på vinterfiske og i farens grovsmie. Men arbeidet han må utføre i Nome anser han som ren slavedrift. Jafet tilbyr han andre arbeidsoppgaver, og Leonhard blir i Nome. Selv om han ikke blir rik på gullgraving, gir Alaska han de muligheter han neppe ville fått i Norge. Det er fortellingen om den seige og viljesterke Leonhard Seppala og hans liv frem til han dør i 1967 boken til Nina Kristin Nilsen handler om. Interessant historie å lese om og epilogen ble en fin avslutning på boken.

Seppala mente at hunden Balto fikk ufortjent oppmerksomhet etter serum-stafetten, til og med en statue i Central Park i New York. Det var hans lederhund Togo som burde fått den hederen. Det kan man også lese om her på siden til Seppala-løpet: Beretningen om Leonhard Seppala og lederhunden Togo

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Man lærer alltid noe nytt.

Fascinerende skapninger
Haier er mystiske, fascinerende og mektige dyr. Jeg er glad i alle slags dyr, og haier er en art som er svært spennende å lære om, spesielt siden den er svært misforstått, særlig i filmer. Å bli tatt av hai er ikke så ofte som blir fremstilt i for eksempel på film og iTtv-serier. Det er større sjanse for å havne i andre ulykker.

Når haier angriper et menneske, så er det som regel på grunn av en feiltagelse. Under overflaten, spesielt når det gjelder surfere, tror haien du er en sel eller en skilpadde. Den biter for å se om det er spiselig.

Kreativ læremåte
Forfatter Owen Davey har både skrevet og illustrert boka selv. Illustrasjonene er enkle og lekne. Man får lyst til å ta seg tid til å lese boka selv om den er på kun 37 sider, bare for å studere illustrasjonene.Man får vite om ulike haityper, hvordan haier fungerer sosialt, hvordan de beveger seg, og på slutten av boka er det også tips om hvordan vi kan bidra til å ta vare på haiene og miljøet. Plast er ett stikkord. Selv har jeg resirkulert plast i flere år og oppfordrer andre til å gjøre det samme. Det tar ikke lang tid å sortere ens eget søppel. Man må ta vare på dyrene og miljøet. Det er viktig!

Dette er en fin faktabok om haier både for store og små. En fin samlingsstund for hele familien. Boka er en smule kort og derfor utfordrende å skrive om, men haier slutter aldri å fascinere, og man lærer stadig noe nytt. Man lærer også nye ting i Haiens hemmeligheter.

På Discovery Channel bruker de å ha årlig haiuke, og i år går det rykter om at det begynner den 22. juli. Så det er bare å glede seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Da Fuglekikkeren skrevet av William Shaw kom inn til biblioteket, klarte jeg merkelig nok å komme først i køen. Nå er den lest og det er krim som jeg liker å lese.

Fuglekikkeren ble utgitt i 2016, på norsk av Goliat Forlag i 2018 og er på 304 sider. Dette er første bok i en ny serie. Neste bok i serien lanseres høsten 2018.

Boken begynner slik:

«Det var to grunner til at William South ikke ville være en del av mordetterforskningsteamet. Den ene var at det var oktober. Trekkfuglene hadde begynt å komme inn ute ved kysten. Den andre var at selv om ingen visste det, sa var han en morder selv.
Dette var ikke de grunnene han oppga til skiftlederen. I stedet sto han foran skrivebordet hans og argumenterte. «Herregud, jeg har en bunke vitneforklaringer høy som så, som jeg må gjennomgå innen torsdag, for ikke å snakke om Nabolagsmøtet som nærmer seg. Jeg har ikke tid.»
«Nei, men du sier ikke det», sa overkonstabelen rolig.
«Jeg skjønner uansett ikke hvorfor det må bli meg. Konstabelen kan ta det.»
Skiftlederen var en pen mann som blunket når han snakket.
«Spør assisterende førstebetjent McAdam på kriminalenheten. Det var han som sa det måtte bli deg. Beklager, kompis.»
Da South ikke rørte på seg, så han seg om til høyre og til venstre for å sjekke om noen lyttet, og senket stemmen. «Hør her, kompis. Den nye kriminalbetjenten er ikke herfra. Hun trenger veiledning. Du er den lokale distriktslederen, og derfor har McAdam bestemt at du skal være en del av teamet for å støtte henne og sørge for kontakten med lokalsamfunnet. jeg kan ikke noe for det.»

Inn på banen kommer den nye kriminalbetjenten Alexandra Cupidi:

«William South stoppet før han gikk gjennom glassdøra på fremsiden av stasjonen. Utenfor var den blå Ford Focusen parkert med motoren i gang. Bak rattet satt den nye politikvinnen, og bare synet av henne gjorde ham nervøs med det samme.
I slutten av trettiårene, gjettet han, glatt, brunaktig hår, nyklipt:en kvinne som begynte i ny jobb. Fingrene trommet utålmodig på rattet. Hun skulle ha ansvar for de eksterne undersøkelsene i etterforskningen, nyankommet, første sak i ny stilling, ivrig etter å komme i gang, gjøre en jobb. Mye å bevise.»

Alexandra Cupidi viser seg å være en god etterforsker og langt mindre glamorøs enn førsteinntrykket William South får. Men han blir overrasket over hvem den drepte er: naboen og hans venn Bob Rayner.

Fuglekikkeren er en roman som ga meg god-følelsen jeg hadde da jeg leste mye engelsk krim. Troverdige karakterer i et troverdig miljø. Kriminelle handlinger kan ikke forsvares, men er sjelden svarthvit. Det er det heller ikke i Fuglekikkeren. Slutten ble en thriller. Jeg har tro på at den kan treffe mange lesere. Håper det. For noen er den helt sikkert ikke spektakulær nok. Jeg er lei av spenningsbøker der det kriminelle element er usannsynlige drapsorgier. Drapsmaskiner på to ben. Fuglekikkeren ble en opptur. Jeg ble engasjert i handlingen. Både historien i nåtid og det som skjedde i William South vokste opp i Nord –Irland. Jeg venter i spenning på neste bok i serien.

Omtale er kopi av et blogginnlegg - link til innlegget

Er du deg selv, eller er du noen som andre vil du skal være?

Alltid er det noen som skiller seg ut
Hattie er ikke som andre jenter. Hun er noe for seg selv. Hun har fremtiden klar og vet hva hun vil til tross for at hun er ung. Hun hater å bo på landet og drømmer om å flytte til New York for å bli skuespiller. Hun er 17 år og drømmer om å bli 18, myndig til å gjøre hva hun vil istedet for å være den foreldrene og andre vil hun skal være. Hun drømmer om å bli ferdig med skolen og gå egne veier. Men først må hun bli ferdig med skolen, og på skolen er de travelt opptatt med å sette opp stykket Macbeth og Hattie har en av rollene.

På skolen er hun godt likt og hun har sine beundrere. Hun virker også mer voksen enn de fleste på sin egen alder. På fritiden har hun en jobb ved siden av skolen, og hun chatter med en fyr som kaller seg LitGeek. De chatter om alt mulig, alt fra litteratur til andre ting. De åpner seg for hverandre uten at de vet hvem den andre er i virkeligheten. De bare liker å chatte med hverandre. Den dagen da Hattie tilfeldigvis oppdager hvem denne personene er, forandrer alt seg, og ting står på spill ... Spesielt når det viser seg at de begge har følelser for hverandre. Det er moralsk feil, men klarer de å motstå hverandre?

Uvant å like persongalleriet i en krimbok
Den du vil jeg skal være var hittil en ukjent bok for meg, forfatteren også. Hun har gitt ut en bok tidligere, men dette er hennes første bok som er oversatt på norsk. Ofte når jeg leser en krimbok, spesielt nå i det siste, har jeg opplevd karakterer som flate, kjedelige og som man ikke får noe bånd til, men her opplevde jeg det annerledes, og da gjorde det ikke noe at konseptet ble vel forutsigbart, fordi jeg ble så knyttet til karakterene. Ikke bare hovedpersonen, men opptil flere, noe som er sjeldent. For enten så er det karakterer som irriterer vettet av meg eller karakterer som jeg gir fullstendig blaffen i om de dør eller ikke. Det er ingen mellomting, men her var karakterene svært menneskelige og levende, istedet for å være pappfigurer som fort skjer i krimbøker. Mon skulle tro jeg ikke liker krim, men det gjør jeg altså. Det er bare vanskelig å finne god krim, det samme med psykologiske thrillere. Det blir fort mye av det samme, men det gjelder alle sjangre, egentlig.

Dette er en bok der det er viktig å spørre seg selv om man kjenner de rundt seg like godt som man tror. Er de den de gir seg ut for å være, eller er de noen som du eller andre ønsker at de skal være? Er noen seg selv fullt ut i dagens samfunn da mye er falskt? Er fleste av oss dobbelmoralske? Boka stiller mange spørsmål som er både morsomt og småskremmende å tenke på.

Dette er en menneskelig krimbok på mange måter. Det er om forbudte følelser, å finne seg selv og samtidig gå egne veier, gjøre det man ønsker samme hva andre tror og mener om det. Gi f**** hva andre tror og tenker om deg og ditt. Krimsaken i seg selv var ikke spesielt originalt eller engasjerende. Dette er en bok der hvor karakterene engasjerer mer fordi man blir såpass godt kjent med dem, og det er sjeldent å lese en krimbok hvor man liker de fleste i persongalleriet, for som regel er det omvendt. Synes denne boka hadde passet bedre som roman enn krim i grunn.

Lettlest, underholdende og en god bok som setter spørsmål om hvorvidt du tror du kjenner andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er kanskje lenken? :) http://www.bbc.com/culture/story/20180525-every-story-in-the-world-has-one-of-these-six-basic-plots

Tim Curry er en av mine favorittskuespillere så du har mye å glede deg til når du skal se flere filmer med ham. Liker mange av hans sære roller. =) Og det er fint at du skal lese mer av Stephen King. Selv skal jeg lese The Outsider av ham i sommer som er hans nyeste. =)

Otto Sverdrup (f. 1854 d. 1930), eller Otto Neumann Knoph Sverdrup som var hans fulle navn, bidro i nasjonsbyggingen av Norge som skipsfører og polarforsker, men han levde i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Han hadde ikke evnene som Nansen og Amundsen hadde, han klarte ikke å selge seg selv. Navnet var kjent fra andre bøker jeg har lest om polferder. Men hvem han var, det har jeg først fått vite etter å ha kjøpt og lest biografien skrevet av Alexander Wisting som ble utgitt i 2017.

Fra forordet:

«Sverdrup ble født i 1854 i Bindalen. Han ble formet av en tradisjonsrik norsk kystkultur, et liv som betød å leve med og lære av naturelementene. Fra en omskiftende tilværelse som sjømann og skogsarbeider, ble han på kort tid en av pionerene innen arktisk ferdsel. Først som deltaker, deretter som ekspedisjonsleder. To ganger styrte han polarskuta Fram gjennom svært risikofylte ekspedisjoner i et beinhardt klima. Disse ferdene ble til skjellsettende forskningsarbeid og tidenes norske landoppdagelser. De var også ekstreme overlevelseseksperimenter der ledere og mannskap ble satt på store psykiske prøver. Ingen gikk umerket ut av dette, heller ikke Sverdrup.
Til tross for sine prestasjoner havnet Otto Sverdrup i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Han opplevde å bli presset ut av konkurransen om tidenes polarmål: Antarktis. Ekspedisjonene i polarisen ga liten uttelling, og etter suksess fulgte nederlag. I stedet for å høste av sin status som nasjonalhelt, ble Sverdrups liv preget av kampen for å overleve økonomisk. Men gang på gang reiste han seg og kom tilbake, enten som oppdager eller redningsmann for skipbrudne i Arktis under verdenskrig og revolusjonstid.»

Fem hundre sider med fakta om Otto Sverdrup og hans liv har tatt tid å lese. Underveis har jeg gått lei. Men så leser jeg noe som er mer interessant og når siste side har lest er jeg fornøyd med meg selv og kjenner at det å lese boken er verdt tiden det har tatt. Noe av det jeg har lest, har jeg lest før i andre bøker. Men det meste er nytt. Selv om kvaliteten på bildene ikke var det beste, likte jeg at de er fordelt slik at de passer inn i historien. Historien om et ekstraordinært menneske som fortjener å komme ut av skyggen til Nansen og Amundsen blir mer levende slik. Konklusjonen er enkel: god bok og en del av historien det er verdt å kjenne til.

Omtalen er kopi fra dette blogginnlegget - link

Hadde du gitt opp hvis du ble kidnappet og frarøvet friheten?

Horrortørke?
Det gis ut en del horror for tiden. Det var en tid det ble utgitt svært lite horrorbøker, synes jeg, men nå ser det ut til at det begynner å ta seg opp igjen, og godt er det. Jeg vet godt at det er en sjanger som ikke tas seriøst hverken i bokformat eller på film, men det er nettopp derfor jeg liker det. Det er ikke mye som skremmer, for etter mange år med mye lesing av horror og sett en del skrekkfilmer, så blir man jo kurert, men synes fremdeles sjangeren er underholdende. I hvert fall det meste av det. Det er ikke selvfølgelig ikke som før i tiden da sjangeren var mer leken og kreativ, men det kan man ikke forvente heller. Noen ting forandrer seg, dessverre.

Doll House er en bok jeg har sett mye på Goodreads i det siste. Som regel har jeg ikke lyst til å lese bøker som får mye oppmerksomhet, men det var noe med denne som gjorde meg nysgjerrig, og jeg ville gi den en sjanse. Det virket som en artig og spennende horrorflick i bokformat. Jeg er svak for horror og har vært det helt fra jeg var liten og for ung til å lese og se sånne ting. Siden har interessen for horror vært der. Jeg har til og med en svær pappfigur av skrekkfiguren Jason Voorhees i stua (fyren som er kjent fra Fredag den 13 filmene) og det sier vel jo sitt. Er man en horrorfreak, så er man en horrorfreak.

Et nytt kapittel i Olivias liv blir til et mareritt
Denne horrorboka er om Olivia som forlater redet for å begynne et nytt liv et nytt sted. Hun skal begynne på college, og et nytt kapittel starter i livet hennes. Det er både vanskelig og spennende både for henne og faren hennes, for det har alltid vært de to. Olivias mor dro fra dem for hun hadde ingen ønske om å være mor (hørt på maken!), men faren hennes har alltid vært der for henne, og kjører henne til college. Men det tar ikke mange timer etter at Olivia er alene på det nye stedet før hun blir kidnappet i en hvit van, og fraktet inn i en celle med nesten bare rosa interiør. To menn, en i gorillamaske og en i sjakalmaske holder henne fanget. Hun blir utsatt for det ene og det andre, og hver gang hun prøver å gjøre motstand, risikerer hun å miste en kroppsdel. Kommer hun til å klare å rømme fra torturkammeret som ligner et dokkehus, eller er alt håp ute?

Dette virket som en typisk horrorbok og det var det også, på mange vis. Plottet virket som noe man har lest og sett mange ganger før, spesielt for oss som er vant til sjangeren, så her var det ikke noe nytt. Olivia er en sterk karakter som ikke lar seg kødde med, og står i mot så lenge det er mulig. Hun er en fighter selv om det koster henne dyrt. Hun er spennende å lese om og samtidig irriterende for hun viser ikke mange sider av seg selv, og blir fort pappfiguraktig i lengden. Noen av replikkene er rare og unaturlige, og handlingen blir fort repeterende, så denne horrorboka blir fort mye av det samme og kjedelig.

Et tilfeldig offer eller nøye planlagt?
Hvem er ute etter å skade Olivia? Får hun noen gang se ansiktene deres? Er det noen hun kjenner, eller er hun et tilfeldig offer? Hvor lenge kommer hun til å holde ut deres syke lek? Mange spørsmål oppstår underveis, men dessverre blir denne boka altfor forutsigbar og for lett til å gjette seg frem til hvem som står bak. I hvert fall hvis man har sett og lest mye fra sjangeren tidligere, så får man et visst instinkt, en magefølelse som oftest stemmer.

Doll House er en blanding av horror og slasher, som er noe festlig. Med festlig mener jeg at når man er vant til sjangeren, så blir man etter hvert flink til å se humoren i den sjangeren. Dette er ment til å være seriøs horror, men for min del ble det ikke det. Det ble mer festlig og humoristisk enn skremmende. Synes at forfatteren prøver for hardt, og dessverre blir storyen for forutsigbar. Replikkene mellom far og datter er litt lattermilde og anstrengt, det virker ikke naturlig, og det er altfor lett å gjette seg til hvem som står bak bortføringen av Olivia. Morsom og lettlest der og da, men ikke noe skremmende eller spesielt tankevekkende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk for det. Og tusen takk for et interessant innlegg med dine opplevelser mv. Og takk for boktips. Husker fra barndommen oppe i nord, arbeidere fra Finland som helst ikke ville snakke svensk. Vi forstod ikke hvorfor de ikke ville. Vi syntes de var sære. Men jeg forstår det bedre nå. Jeg blir mer og mer interessert i å lese mer om tema Finland jo mer jeg leser. Jeg har lest de fem første bøkene i trilogien til Britt Karin Larsen om skogfinnene. Flotte bøker. Nå må jeg bare lese de siste i serien. Svik 1939 til Kjell Westø er også en god bok. Ukjent soldat skal jeg kjøpe. Sommerboken til Tove Jansson har jeg jeg lest og kan fint leses flere ganger. En bok jeg kan nevne er biografien som Tuula Karjalainen har skrevet om Tove Jansson: Arbeide og elske. Den skal jeg lese om igjen etter å ha lært mer om Finlands historie. Til deg også: i går så jeg en dokumentar fra 2017 på SVT:Finlands blodiga historia. Anbefales. Link til filmen. De kan ses til 26 november 2018 og her har de intervjuet tidsvitner.

Nei, det har jeg ikke. Takk for gode boktips. Alle fire bøkene kan leses på Nasjonalbiblioteket.no og trilogien kalles Polstjerne-trilogien når man søker etter den, og bøkene er Høyt mot nord, Opprør og Sønner av et folk. Der fant jeg også et intervju med Jon Michelet fra Dagsavisen 27.10.12, der han nevner trilogien om krig og klassekamp som hans litterære forbilde under skrivingen av En sjøens helt- serien. Jeg klarer å lese bøker med et lite sideantall på Nasjonalbiblioteket. Men Ukjent soldat er på over 400 sider, så den kjøper jeg nok. Ser at den ble utgitt i pocket i 2018. Den skal jeg kjøpe gjennom Bokklubben. I går så jeg en film på SVT. En dokumentar fra 2017, Finlands blodiga historia. Veldig bra film synes jeg, der de blant annet intervjuer tidsvitner. Link til filmen Den kan ses til 26. november 2018.

Science fiction er avanserte greier ...

Jeg liker science fiction, men det er dessverre ikke en sjanger jeg leser mest av, så der er jeg litt utrent. Tidligere science fiction bøker jeg har lest er blant annet Darlah (172 timer på månen) av Johan Harstad, Across the Universe av Beth Revis og I Am Number Four av Pittacus Lore, bare for å nevne noen. Som sagt så liker jeg science ficiton, men samtidig har jeg litt anstrengt forhold til sjangeren med redsel for at det kan bli for avansert, i hvert fall hvis det blir for mye tekniske forklaringer og slike ting. Da blir jeg uengasjert.

Her er det ikke det tekniske som er avansert med boka, men selve handlingen. Det er vrient å forklare den på en forståelig og rettferdig måte, fordi den er veldig kompleks. Den er lettere å forstå når man leser den selv, men å beskrive den forandre, er noe annet. Noen bøker er sånn, og noen bøker er enklere å forklare enn andre. Det varierer så veldig.

Velger man å være alene?
Dette er ingen bok som er lett å forklare. Det er heller en bok som må leses og oppleves. Det er bare da man får en ordentlig forståelse av boka. Det er en slik type bok. I bunn i grunn er boka hovedsaklig om to personer og en bikarakter. Først møter man Augustine som begynner å bli en gammel mann som lever og ånder for jobben. Han er forsker, og hans base er Arctic. Noe skjer som gjør til at alle kollegaene evakueres, men siden Augustine ikke har noen nære og kjære, bestemmer han seg for å bli værende. Han tror han er alene inntil han oppdager at en jente, Iris, som er blitt etterlatt i evakueringen. En annen person man blir kjent med er Sully. Hun har også ofret livet sitt til jobben. Hjemme har hun eksmann og en datter. Hun er på vei tilbake tilbake fra Jupiter etter flere års oppdrag, men på vei tilbake fra Jupiter svikter kommunikasjonssystemet. Mens hun sitter i romfartøyet Aether, får hun rikelig tid til å tenke over sitt liv, ting som har skjedd og forskjellige valg hun har tatt. Dette er virkelig en bok om filosofi, tid og sted, noe som er interessant med boka.

Hadde så vidt hørt om boka tidligere, men ikke så mye. Hadde så vidt på forhånd hørt om denne på YouTube. Hun jeg samleste den med og som jeg har samlest flere andre bøker med, foreslo denne og jeg ble med. Noe jeg er glad jeg gjorde for selv om dette er en noe treg bok, stiller den mange viktige spørsmål og får deg til å tenke. Det er nesten som å sitte i samme rom med disse hovedpersonene og filosofere sammen med dem. Jeg likte spesielt godt den stille atmosfæren fra handlingen i boka. Her er det ikke snakk om actionfylte scener eller dramatikk sådan, til tross for at det karakterene blir utsatt for, er veldig tragisk. De tar det hele med knusende ro og det er forfriskende i en slik sjanger.

Dårlig sammenligning
Denne boka sammenlignes med Fordi overlevelse ikke er nok (Station Eleven) av Emily St. John Mandel, noe jeg ikke skjønner noe av, for personlig synes jeg ikke bøkene er like i det hele tatt. Bøkene er fra sjamme sjanger, men synes at akkurat den sammenligningen er rar, så ser ikke helt den.

Good Morning, Midnight er en komplisert og avansert bok å komme seg inn i med det første. Det tar litt tid før man kommer seg helt inn i konseptet, så man må smøre seg på litt med tålmodighet i de første kapitlene, men det blir lettere etter hvert. Karakterene er fascinerende å lese om, spesielt om stabeiste Augustine som ikke gir opp jobben sin til enhver pris, og jeg liker hvordan boka reflekterer våre egne liv om at ingen vet hva som skjer i fremtiden, og det evige spørsmålet om livene våre egentlig betyr noe, og i så fall hva? Jeg liker at boka får leseren til å stille spørsmål agående seg selv og hva som venter. Den får deg til å filosofere over store og små ting, noe jeg har sansen for.

En ting er sikkert; denne boka gir deg noe å gruble på. Boka tar også opp et viktig tema nemlig ensomhet og hva man kunne ha gjort annerledes her i livet, og ikke ...

Fra min blogg: I Bokhylla