Bokelskere.no

Fin og rasklest historie, med dans og kunst i tematikken

Kjedelig og repeterende

Intens og spennende - anbefales!

En fin historie, glimrende lest av Runa Eilertsen

For fragmentert og platt etter min smak

Utrolig flaut å ha hatt denne boka i hylla i så mange år, ulest, spesielt siden jeg er den horrorfreaken jeg er, men bedre sent enn aldri.

Flaut at jeg ikke har lest boka tidligere
Har dog sett mange filmatiseringer, men aldri lest boka, før nå. Boka var overraskende lett å lese til en klassiker å være, og bød på en veldig interessant historie. Selv om jeg hadde sett mange filmatiseringer, synes jeg ikke det ødela å lese boka senere. Foretrekker å lese boka først og se filmatiseringer senere, men det er ikke alltid det blir i den rekkefølgen. Denne gang følte jeg ikke at det gjorde noe, for boka ga meg en veldig god leseopplevelse likevel.

Frankenstein er en kjent tittel for de fleste, men hva med selve historien? Mange tror for eksempel det er monstert som heter Frankenstein. Litt morsomt at mange tar så feil ...

Boka er om Victor Frankenstein som av en eller annen grunn er besatt av tanken på å bringe døden tilbake i live. En dag lykkes han nettopp med det ved å sette sammen døde kroppsdeler, og the Creature blir satt til livs. Skapningen er skummel og stygg. Det setter Victor på prøve og gjør til at han rømmer fra leiligheten. Skapningen flykter etter hvert også, og i tiden som kommer må han leve med sin egen elendighet. Stygg og skummel. Skapningen er ikke bare stygg og skummel, men intelligent også. På egenhånd lærer han seg språk og vil leve som andre, men han blir utstøtt på grunn av at andre forhåndsdømmer ham. Ingen gir ham en sjanse og tror det verste om ham med en gang. Alt dette fører ham til både selvforakt og at han blir selvdestruktiv. Han vet hvem det er som har skapt ham, og han ønsker hevn ...

Morsomme sammentreff
En moderne bok som minner meg om Frankenstein av Mary Shelley er Pet Sematary av Stephen King. Om en familie som bor i nærheten av en dyrekirkegård som er bygget på en hjemsøkt indianergravplass. Dyrene som blir begravd der, kommer tilbake i live igjen, og spørsmålet da er vil det også skje om man begraver mennesker der? Vil de også stå opp fra de døde? Pet Sematary er forresten min favoritbok, men har dessverre ikke skrevet om den, fordi jeg leste den lenge før jeg begynte å blogge om bøker. Hadde ikke en gang tenkt på den sammenligningen før nå. Boka minner meg også litt om Edward Scissorhands. Filmen med Johnny Depp og Winona Ryder. Om en oppfinner (horrorskuespilleren Vincent Price) som lager et menneske, og dette "mennesket" har sakser istedet for hender. Oppfinneren vil gi "mennesket" hender, men dør før han rekker å gi "mennesket" hender som erstatning for saksehåndene. Dette mennesket er dømt til å leve et liv i ensomhet helt til noen tilfeldigvis finner ham, og prøver å gi ham et liv i samfunnet. Frankenstein ga meg også en annen underlig sammenligning, nemlig filmen The Rocky Horror Picture Show. Da min favorittskuespiller Tim Curry, lager en mann, en elsker fra scratch.

Selv om denne boka er stemplet som en slags horrorbok, så er den på ingen som helst måte skremmende, men det gjør ikke noe. Historien i seg selv er både god og fascinerende. Likte brevvekslingene veldig godt og det fine språket på den tiden. Hadde jeg skrevet brev og brukt gammeldags språk attpåtil hadde jeg nok aldri blitt ferdig for det hadde vært for fint for meg. Så det er morsomt å se hvor dannet og prektige folk var før i tiden i forhold til det vi er nå. Dagens samfunn har en mer avslappende væremåte og klesstil i motsetning til den tiden.

Ung forfatter
Det er imponerende at Mary Shelley begynte å skrive Frankenstein i en alder av 18 år. Ikke nok med det. Hun klarte å skrive en klassiker også. En bok som blir lest av flere generasjoner. Det er også godt gjort å skrive en så enkel historie som stadig vekk blir filmatisert. Av og til er det enkle ofte det beste ...

Frankenstein er like relevant i dag som for to hundre år siden. Den tar opp blant annet temaet outsidere. Om å bli utfryst på grunn av at man ikke har vanlig utseende og hvor forhåndsdømmende folk kan være før man blir kjent med noen. Hvor vanskelig det er å få aksept av andre. Det setter også spørsmål rundt hva teknologi og andre ting er i stand å gjøre. Det jeg har lært av å lese både Frankenstein og Pet Sematary, er at man tukler ikke med naturloven.

Fra min blogg: I Bokhylla

Grusomt tema, men glimrende fortalt historie - anbefales!

Fin liten historie, men ikke noe mer

Kjenner du dine egne barn så godt som du tror?

Etter å ha vært forsvunnet i flere år, dukker Julie plutselig opp på trappa. Hvor har hun vært den siste tiden, og er det virkelig henne?

For godt til å være sant?
Det er nesten ikke til å tro for familien. Etter flere år med sterk savn er hun plutselig tilbake, i levende live, som om ingenting har skjedd. For en del år siden ble hun kidnappet i sitt eget hjem, med sin søster som vitne, men som var for skrekkslagen til å gjøre noe som helst. Det er nesten for godt til å være sant, og er det det?

Anna og hennes ektemann, Tom er veldig lettet over å ha henne tilbake og at familen hennes er hel igjen. Men etter å ha vært fraværende i flere år, er det nesten som å ha en fremmed i hus, og Anna må lære å kjenne datteren på ny. Hun får en uggen følelse da hun blir oppringt av en privatdetektiv som har opplysninger om denne jenta som dukket opp hjemme hos Anna, og ber henne om å se et video av henne på YouTube. Er det virkelig datteren hennes som har kommet hjem, eller er det noen andre som gir seg ut for å være henne? I så fall, hvorfor?

Har hatt denne en stund og tenkte å lese den for lenge siden, men andre bøker har kommet i veien. Sånn kan det gå noen ganger, men bedre sent enn aldri og bøker stikker jo ikke akkurat av ... De er noen tålmodige sjeler.

Ustrukturert skrivestil
Jeg har lest mye krim og thriller i det siste. Har lest noe bra, men mye dårlig. Det er veldig varierende og føler ofte det er enten eller. Det er ingen mellomting. Andre folks døtre var uansett for meg en ukjent bok og hadde heller ikke hørt om forfatteren tidligere. Jeg liker å lese bøker av både kjente og ukjente forfattere, så det er jeg ikke så nøye på. Det er bare spennende å utforske. Må innrømme at Gentry er den mest ustrukte forfatteren jeg har lest noe av hittil. Maken til rotete krimbok har jeg ikke lest på lenge. Man mister ikke tråden, men det tar litt tid å hente seg inn igjen når hun bytter på perspektiver, for det er gjort på en rar og uoversiktelig måte. Det er i hvert fall ingen flyt i det, og da blir lesingen gjerne litt stakkato også.

Persongalleriet er også litt merkelig. Man får ikke helt tak på noen av dem, fordi de viser ikke så mange sider av seg. Det er vanskelig å få et slags helhetsbilde av dem, og synes også at selve krimsaken og å lese om denne Julie ikke var spesielt engasjerende eller spesielt på noen måte. Syntes hun var mest irriterende og famlende. Det samme med mora også. Man får ikke medfølelse eller føler noe som helst for noen av denne familien. De fremstår som apatiske og veldig frem og tilbake, både når det gjelder handling og følelser. Man blir ikke helt klok på dem.

I utgangspunktet virket dette som en nøktern og realistisk krim, men denne boka ble dessverre for snodig for meg, og den engasjerte heller ikke. Det ble for mye frem og tilbake, og lite handling.

Fra min blogg: I Bokhylla