Bokelskere.no

Fantastisk bra plott og medrivende til tusen!

«Nå har vi sett hvor mange hersketeknikker som kan tas i bruk. Vi kan mistenkeliggjøre hverandre, sette andre i bås, tillegge dem meninger og tolke dem vrangt. Listen over hersketeknikker er lang. For lang kanskje? Skal alt stemples som hersketeknikker? Mange av eksemplene i denne boka er flertydige, de kan oppfattes ulikt. Sånn er det i virkeligheten og. Alle handlinger tolkes ut fra hvem som utøver dem, hvem som er mottaker og hva som er omstendighetene.
I noen av eksemplene er det lett å se hva man kan tjene på hersketeknikken. Man får en fordel, vinner en debatt eller får overtaket. Andre ganger er det vanskelig å se hvorfor noen skal ønske å ydmyke andre, det gir kanskje ingen gevinst. I noen tilfeller er andres nederlag bare en uønsket konsekvens. Men ikke alltid. Noen mennesker beruses av maktfølelsen som andres fall og avmakt kan gi.
Hersketeknikkene kan dukke opp overalt - i butikken, på bar eller på trening. Men i noen situasjoner og på noen arenaer dukker de kanskje opp oftere enn ellers.»

Sitatet er innledningen til Del 2 i Sigrid Sollunds bok Hersketeknikker Nyttige og nådeløse. Boken som ble utgitt Kagge Forlag i 2017. Jeg synes at Sigrid Sollund er en flink programleder i programmet Dagsnytt 18 på NRK som jeg hører eller ser på så ofte jeg har anledning. Og boken var verdt å kjøpe og å lese.

Forlaget skriver i innledningen til omtalen:

«Lær deg hersketeknikkene, så slipper du å bli tråkket på.»

Jeg mener at den også kan leses for å vurdere om det er hersketeknikker som en selv bruker som bør avlæres. For hersketeknikker som tenderer mot mobbing er rett og slett ufyselig. Og; det er som sitatet over nevner, jeg synes ikke alt skal stemples som hersketeknikk. Men hvilke det er mv; her vil det helt klart være delte meninger.

Rolig og fin Veumkrim fra Staalesen denne gangen

Etter å ha mistet sin aller beste venninne i en dramatisk og mystisk drukningsulykke, er ingenting som før.

Man kan ikke bare flykte fra fortiden...
Når en slik hendelse skjer, kan snakking lett oppstå og det gjør til at Brynna (også kalt Bryn), og foreldrene hennes flytter til et annet sted for å begynne et nytt liv. En måte å komme seg "videre" på, men Bryn sliter. Hun har slitt med alkoholisme for å døyve smerten over tapet på bestevenninnen sin. Hun føler det hele er hennes skyld at hun druknet, og forsvant under en utfordring. Hun prøver å få sitt "nye" liv til å fungere og synes det er deilig at ingen på den nye skolen kjenner til hennes historie. Likevel er skyldfølelsen like stor. Det hjelper heller ikke når hun plutselig en dag ser en tweet fra bestevenninnens Twitterkonto. Etter det skjer det rare ting, og ofte tror hun at hun får et glimt av bestevenninnen hennes overalt, men er ikke hun død? Sakte, men sikkert kjenner Brynna at det rabler for henne. Er det noen som kødder med henne og vil henne noe vondt, eller prøver omgivelsene bare å fortelle henne noe?

Siden det nærmer seg Halloweensesong trenger man litt ekstra med lesestoff fra thriller og horrorsjangeren, og da bryr jeg meg ikke om det er litteratur for voksne eller ungdom. Jeg er svak for mørk litteratur, men dette ble en dårlig start, for denne boka er syltynn på mange måter, og da snakker jeg ikke om sideantall. Det jeg mener er at denne historien er for tynn til å være med i en bokformat i det hele tatt.

Gjennomsiktig konsept
Det er ikke bare det at historien er syltynn, men mye annet også. Selve hovedpersonen, Bryn, er utrolig irriterende å lese om. Man skjønner at hun har vært gjennom en tøff periode, som hun fremdeles jobber med og bærer på tung skyldsfølelse. Likevel blir man mest irritert på henne istedet for å føle sympati, for synes hun dramatiserer stort for hver minste hendelse. Det blir noe dramadronningaktig over det. Det er også typisk i ungdomsbøker når jenter flytter til et annet sted, får de nye venner og kjæreste nesten med en gang. Ikke helt troverdig ... Har heller ikke særlig sansen for instalove (at man blir sammen før man rekker å bli kjent med hverandre). Det er i hvert fall ikke troverdig, og hva er greia med det i dagens ungdomsbøker? Jeg bare spør ...

Selve historien var ikke så like boka og filmatiseringen I Know What You Did Last Summer, men selve stemningen, og jenta som ikke blir trodd på det hun ser og hører konseptet. Bryn føler seg alene med alt som skjer rundt henne, for hvem vil vel tro henne at noen fra de døde (om hun er død), har kommet tilbake bare for å skremme henne? Hvem rundt henne vil tro på noe sånt? Lyder konseptet kjent? ...

Savner virkelig thrillere med mer intensitet istedet for drama og intriger. Det er spennende det også, men når jeg leser thrillere vil jeg ha action, litt creepy elementer og gjerne en intentistet med undertoner. Thrillere var flinkere til sånt før i tiden. Nå ligner thrillersjangeren mer og mer på drama. Jeg liker noen thrillere enda og har heller ikke gitt opp sjangeren, men det tar tid før man finner perlene.The Dare var dessverre langt i fra en perle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Klimakrisen er en evig diskusjon.

Er klimakrisen menneskeskapt eller ikke?
Leif Linge som er forsker, enn så lenge, blir satt på prøve da han gjennom en algoritme mister all troverdighet, spesielt av vitenskapsmenn, som igjen fører til at han blir arbeidsledig en god stund. Samtidig har han en bror som han alltid uroer seg for. En bror som sliter med psykisk sykdom, og som vandrer rundt omkring uten mål og mening. Han føler et visst ansvar for ham siden de er brødre. Gjennom en tilfeldighet møter også Leif sin gamle flamme, Carina og gamle flammer gjenoppsår, men er det gjensidig? Klarer han å redde sitt eget rykte, få broren på rett spor igjen og få kjærligheten til å fungere, eller blir det for mye ansvar på en gang?

Forfatter Petter Fergestad debuterte med denne boka som forfatter i syttiårene. Det er beundringsverdig og han er et bevis på at det er aldri for sent å gjøre det man drømmer om. Hvorfor skal man nøle? Han har også kommet med en litt annerledes krim med tunge og relevante temaer. Så hvorfor likte jeg ikke boka?

For mye om gamle følelser
For min del er jeg hverken interessert i matematikk eller religion, men ville lese boka likevel. For det første var det omslaget som fristet, for den har frisk atmosfære over seg, samtidig mørkt og dystert. Derfor ville jeg gi boka en sjanse. Men for min del ble det for mange irritasjonsmomenter til at jeg kunne like boka. Grunnen var for det meste persongalleriet. Jeg klarte ikke å like noen. Når man ikke klarer å føle connection med noen i persongalleriet, blir man fort likegyldig, også til plottet. Slik er det for min del, og den delen som irriterte meg mest var kjærlighetsdelen mellom Leif og Carina, som møtes igjen etter mange år, og gamle følelser vekkes til live igjen. Det var for standard, og syntes det overdøvde selve sakene jeg heller ville lese mer om. Hvis jeg ville lese om "romantiske følelser", ville jeg ha tatt en bok fra romantikksjangeren istedet. Leser romantikk en gang i blant også, men når jeg skal lese krim, vil jeg lese "ordentlig" krim, ikke en "følelsesbok".

Dette blir en kort anmeldelse enn til vanlig grunnet det er ikke så mye mer å si uten at jeg gjentar meg selv. Det er det ikke noe vits i. Armageddon-algoritmen hadde et godt utgangspunkt med originalt tema, men her var det persongalleriet som ødela veldig mye for meg, og avslutningen ble altfor forutsigbar.

Fra min blogg: I Bokhylla

Heldigvis er Tv-serien mye bedre, før de begynte med reboot. =)

Sterk selvbiografisk historie om å leve med alvorlig psykisk lidelse. Godt skrevet, levende skildret og brutalt ærlig.
Mer i bloggen her

Takk for koselig svar, skjønner at du er (eller forstår) bergensere :) Ble oppmerksom på at det kommer en oppfølger etter jeg skrev dette, og det forklarer jo de løse trådene :)

Fin men litt langdryg oppfølger til Havets katedral