Bokelskere.no

Håper denne boka når ut til veldig mange. Min omtale her

Toppers krim denne gangen også

Rolig krim med spenningskurve og et snev av "oppvekst"

Politisk krim med fokus på konflikten i Israel

Det var boken jeg skrev om i innlegget:
Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

som inspirerte meg til å kjøpe og lese boken til Simone de Beauvoir En veloppdragen ung pikes erindringer. Per Petterson forteller om sitt første møte med boken, og at han etter dette har leste den flere ganger. Selv om livet til

Simone de Beauvoir var svært forskjellig fra det livet han levde, var han fanget fra første side:

«Jeg identifiserte meg fullstendig med jenta som vokste opp i det franske borgerskapet, fallert eller ikke, i den første delen av hundreåret vårt. Dette borgerskapet levde sitt sjøltilfredse liv fjernt fra folkets larm på en måte det er vanskelig å forestille seg i et land som Norge. Det var kultivert og rikt på tradisjoner, men var ikke lenger noen sjølstendig kraft, hadde ingen vitalitet, som vi kan lese om det i Balzacs romaner fra hundre år før. Alt dreide seg nå om å holde på formene. Å bli født inn som jente her, var mildt sagt å gå inn i fastlagte mønstre. Beauvoir skildra dette livet med lukt og smak og synsinntrykk så mesterlig at jeg ennå kan huske fargene på kjolene hennes, hvordan faren sto i stua da han spilte amatørteater hjemme, hvordan lyset silte ned gjennom bladverket i Bolougnerskogen, en park i Paris jeg aldri har sett og kanskje aldri kommer til å se. Men først og fremst skildra hun ei jente født inn i denne klaustrofobiske verdenen som først bare er det de andre gjør henne til, men som sakte, men sikkert blir seg sjøl, skaper seg sjøl. Hun brøyt ut med en kunnskapstørst som var uten mette, som gjorde opprør. Dette suget etter noe mer, ikke mer penger eller trygghet, men heller mer utrygghet og kunnskap som beviste at det behøvde ikke være som det var nå, ja det var suverent tegna opp og framfor alt bevisst gjort. Jeg trur det kan rive med hvem som helst, samme hvor en kommer fra og hvilket kjønn en tilhører. Det reiv i hvert fall meg med. Og jeg husker ikke bare fysiske ting ved boka, men hvordan det fysisk var rundt meg da jeg leste. Jeg husker helt sikkert den blårutete skjorta som jeg hadde arva etter onkel Arvid, og at det var grønne gardiner i vinduene da jeg satt og så ut når jeg tok pauser i lesinga, og det regna der ute, og jeg husker at jeg ønska de boligblokkene jeg stirra på til helvete. Egentlig ville jeg ikke sprenge hele Veitvet i lufta, men jeg var utålmodig og lei av livet mitt som bare en syttenåring kan være, og jeg var fylt av en forferdelig tanke: Tenk om resten av livet bare er en forlengelse av sånn som det er nå! Det var den rette boka å lese på det tidspunktet, og den traff meg uansett hvor jente hun var, uansett hvor borgerskap hun var.»

I boken En veloppdragen ung pikes erindringer, skriver Simone de Beauvoir (f.1908 d. 1986) om en, som Petterson skriver, klaustrofobisk tilværelse. Hun beskriver det som å leve fengsel uten gitter. Boken ble utgitt i 1958. Utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 1988 og 317 sider. Selv om jeg synes det er en god bok og interessant å lese, hadde jeg ikke samme leseopplevelse som Per Petterson. Delvis kommer det av at utgaven jeg har kjøpt er en pocket med sinnsyk liten skrift. Det påvirket min leseopplevelse negativt. Jeg synes siste del av boken var best, dvs fra de årene hun begynte å studere på Sorbonne.

Spennende krim, uten blod og gørr

Glimrende skrevet om hvordan byer utviklet seg

Det betyr det :)

Litt karikerte karakterer men fengende handling

Hva gjør man når man får følelser for andre, og samtidig føle at man ikke strekker til?

Unormalt opptatt av forelskelse?
Det skjer med Caroline. Hun er en kvinne i midten av trettiårene, men når man leser boka, er det som om man leser om en fjortis. Fordi denne kvinnen er svært opptatt av forelskelse og nærhet. Hun er så opptatt av det, at det er nesten ubehagelig å lese om henne. Skjønner at nærhet er viktig for de fleste, men synes det tok for mye plass i boka.

Husbytte er en psyskologisk thriller om et par som forsøker å leve sammen på nytt etter et svik. Derfor lar de Carolines mor passe deres sønn, mens Caroline og Francis er på ferie alene en ukes tid. Ved den anledning, har de bestilt et hus gjennom en annonse Caroline kom over. De flytter inn i et hus på landet, mens eieren av det huset, låner byleiligheten deres i mellomtiden. Dette paret har nettopp hatt en krise i forholdet. Caroline har flørtet og vært sammen med en yngre mann, som også er hennes kollega. Hun har møtt ham i smug til tross for dårlig samvittighet, mens Francis har jobbet redusert på grunn av depresjon. De prøver å komme over denne kneika, og finne tilbake til hverandre igjen. Det har gått bedre i det siste, men det føles fremdeles anstrengt. Vil denne lille ferien sammen redde siste rest av forholdet, eller blir det bare forgjeves?

Kvelende følelser
Konseptet virket veldig interessant i begynnelsen. Det er ikke spesielt originalt eller forfriskende, men det er noe med konseptet som var forlokkende. Dessverre kveles det hele av følelser, nærhet og det å være trengende på en måte. Trenger man andre for å overleve, eller kan man leve alene? Hvis et forhold går over, er det mulig å komme seg videre? Finner man noen gang ut av hvem man virkelig elsker?

Boka skifter fra Carolines og Francis perspektiv hvordan de forsøker å nærme seg hverandre, og gli fra hverandre. Det er veldig mye frem og tilbake. Er kjærligheten sterk nok til å overleve alt? Det var morsomt å lese fra Francis perspektiv fordi han kommer med noen kommentarer som man nesten ler av. De er ikke ment å være morsomme, men er det likevel. Caroline blir man nesten sliten av å lese om i lengden for hun blir på en måte mye av alt. For mye å håndtere, og til slutt bryr man seg ikke så mye om henne. Man klarer ikke helt å synes synd i henne med tanke på hva hun har gjort. Man føler ikke særlig synd på henne når hun føler seg terroristert. I huset de leier for en uke, finner hun spor som minner henne på noe som er personlig. og det føles ut som det er noen som vil henne vondt. Hvorfor og hvem?

Nesten ingen connection
Dette kunne ha vært en spennende psykologisk thriller hvis det ikke hadde vært så mye om nærhet og begjær. Synes ikke det er så spennende å lese om når det gjelder godt voksne mennesker, og følte heller ikke at man ble godt nok kjent med dem. Man blir ikke godt nok kjent med dem til å skape en slags connection mens man leser, og da bryr man seg lite om både persongalleri og handling. Man klarer da ikke helt å leve seg inn i det som skjer. Man gir nærmest blaffen.

Noen spennende partier var det å lese om, men mye føltes ikke helt ekte. Det meste blir veldig søkt og tilfeldig. En grei bok å lese hvis man vil ha noe lett, men det er ikke en bok man klarer å ta på alvor. Noen ganger er det greit å lese noe, bare for å få litt underholdning. Ikke noe galt i det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Med et unntak fikk jeg ikke like mange lesetips ved å lese boken Hva er et essay? Av Tor Eystein Øverås som jeg fikk ved å lese boken jeg skrev om i innlegget:

I dette landskap - artikler og essays av Tor Eystein Øverås

I boken Hva er et essay? er det også tekster som tidligere er utgitt. Bakerst i boken utgitt i 2014 er det en oversikt over når og hvor de tidligere er utgitt.

Forlaget Gyldendal som har utgitt boken til Tor Eystein Øverås som jeg har kjøpt og lest, presenter den slik:

«Tor Eystein Øverås har lenge begeistret anmelderne. I bøker som Til, Livet! Litteraturen! og I dette landskap har han rettet sitt fininnstilte sanseapparat og sin tankekraft mot ulike kulturuttrykk: mot bøkene og forfatterne, filmene og regissørene, stedet og menneskene, stedet og historien. Kunnskapsmengden er stor, men håndtert med letthet og uforlignelig formuleringsevne.
I årets bok følger vi Øverås til Buenos Aires, til Sentral-Europa, til Frankrike, til Skåne og Nord-Norge, og til den forsvunne staten DDR. Og vi møter blant andre Witold Gombrowicz, Franz Kafka og Joseph Roth, Albert Camus og Jean-Paul Sartre. Og Petter Dass og Kråkesølv. Og ikke minst finner vi essays om film, om bildende kunst.»

Langt fra alt han skriver om var interessant å lese der og da. Innimellom ble jeg lei. Men jeg vet av erfaring at Hva er et essay? av Tor Eystein Øverås er en bok jeg er glad jeg har i bokhylla. Boken har tema jeg kommer til å lese om i andre bøker mv. Da kan jeg ta den frem igjen og lese en tekst fra boken med tema som er interessant der og da. Det blir, uten sammenligning forøvrig, som når han skriver om å gå på maleriutstilling:

«Når jeg vandrer gjennom retrospektivene tenker jeg så det knaker, noterer, tenker på hva kunst er, bør være, kan være, tenker på hvilken kunst jeg selv vil lage, altså hvilke bøker jeg vil skrive. På utstillinger arbeider hjernen min. I denne forstand er utstillingsbesøkene arbeid, men altså arbeid som er forberedelser til mitt eget arbeid, inspirasjon, vandringene gjennom museene og galleriene og kunsthallene er verkstedsamtaler, mine egne. Mine møter med kunst blir et råmateriale som jeg knar videre på når jeg selv skaper. Å se Leonardo da Vincis malerier skal ikke resultere i at jeg beskriver dem eller mener noe om dem, slik jeg gjør når jeg anmelder en roman, eller en film. Jeg arbeider, men arbeidet skal ikke resultere i et skriftstykke om utstillingen jeg ser. Hva arbeidet jeg utfører når jeg vandrer gjennom de dempet belyste salene i kjelleren på National Gallery vil føre til, aner jeg ikke. Kanskje kommer jeg en dag til å skrive om bildene jeg ser. Min erfaring er nemlig at noen ganger er det når du våger deg inn i et felt du på forhånd ikke behersker, at du kan skrive aller best. Du våger deg inn i nye rom uten all den bagasjen som hemmer aktørene i feltet. Du kjenner ikke tradisjonen de kan ut og inn, referansene, sjargongen de bruker, de uuttalte hierarkiene, den uuttalte konsensusen, om hva som er godt, og hva som er dårlig. Du vet i utgangspunktet ikke hva som er verdifullt, og hva som er uten verdi. Du kommer inn, litt naiv, ser deg rundt, beskriver det du ser. Du kan tillate deg å stille de dumme spørsmålene, som ofte gir de beste svarene. Er du heldig kan du få aktørene som er i feltet, med sin selvfølge, til å se seg selv.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget