Bokelskere.no

Velskrevet og lettlest diktsamling

Det var sårt å lese romanen om en familie som lever tett, skiller lag og møtes igjen mange år senere noen dager i julen fordi moren vil selge barndomshjemmet. Mange kan kjenne igjen i det minste noe av det som er tema i romanen. For meg som i 2016 var i det området i Irland som hendelser er hentet fra, skaper romanen klare bilder. Ikke minst fra The Cliffs of Moher, som bildet jeg innleder innlegget med.

Romanen omtales slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte boken:

«Julegjenforening
I Enrights mesterverk av en roman, Veien ved Boolavaun, møter vi familien Madigan. En gåtefull far, en skikkelig matriark av en mor og fire søsken med hver sine historier. Søsknene har skapt seg et liv i ulike deler av verden, og familien har ikke møttes på mange år. Moren har egentlig ikke savnet det, men nå som faren er død, sitter hun alene igjen i et tomt hus. Hun bestemmer seg brått for å selge, men først skal familien gjenforenes i barndomshjemmet til en stor familiejulefeiring.
Barndom til salgs
Å samles mellom barndommens vegger setter i gang et ras av følelser. De utflyttede søsknene føler at det forestående salget av huset kommer til å utslette barndommen deres, at det er deres personlige historie som legges ut for salg. De må finne tilbake til hverandre og hvem de egentlig er.
*Veien ved Boolavaun er en fortelling om splittelse og familiebånd, selvopptatthet og medfølelse, den handler om hullene i menneskenes hjerte og hvordan vi lærer å fylle dem.»

Veien ved Boolavaun er en god roman. Men det var etter å ha lest den ferdig jeg kan mene det.

Det var en god start med et utdrag fra familiens liv i 1980. En mor som blir liggende i flere uker fordi sønnen Dan har bestemts seg for å bli prest. Så kommer fortellingene om hva som har skjedd med de fire søsknene. 1991; Dan som bor i New York og et utsnitt av hvordan aids epidemien påvirker livet til de homofile. Dan er ikke blitt prest. Hva skjedde på veien dit? Hva er linken til hans tidligere liv?

Jeg liker romaner med løse tråder. Men underveis var det mye jeg savnet opp mot det jeg leste som skulle være bokens hovedtema. Sitter her og tenker at jeg burde lest boken om igjen. At jeg kanskje var for uoppmerksom da jeg leste det første kapitlet. Konsentrasjonen er ikke den beste for tiden. Det kan ha påvirket leseopplevelsen underveis.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Fornøyelig og fengslende

Fint langdikt med god handling

Skikkelig kul roman!

Kan et brettspill bli levende?

Har sett på film om brettspill som blir levende før, så det er ikke noe nytt, men denne historien er likevel spennende utført. Det er jo vanskelig å skrive noe originalt nå til dags. Men synes likevel at denne historien bidrar med litt nye finesser. At det er gotisk horror er jo også et pluss.

Tvillinger og outsidere
Settingen er en liten bygd på slutten av 1800 - tallet, nærmere bestemt 1893. Tvillingene Evelyn og Claire bor alene sammen. De er godt voksne mennesker. De har ikke foreldrene sine rundt seg lenger. De burde ha vært gift og ha barn, men det har ingen av dem. Andre ser på dem som rare på grunn av det, og gir uttrykk av det gjennom diverse blikk. Hvis noen på 35 år var ugift og barnløs på den tiden, ble de sett på som rare. Søstrene er veldig opptatt av Brontë. De leser mye og skriver sammen. De har en drøm om å gi ut en bok sammen en gang i fremtiden, men foreløpig er det bare en hobby de har. Selv om de er tvillinger og går stort sett overens, har de noen konflikter som oppstår, og selv om utseendet deres er svært like, er personlighetene deres som natt og dag. Den ene er ryddig og har mye orden, mens den andre er rotete. Den ene liker å være ute og gå turer, være litt sosial, mens den andre trivest best inne i eget selskap. En annen grunn til at de blir noe utstøtt av resten av samfunnet de bor i, er at det var ikke så vanlige med tvillinger på den tiden. De føler seg på en måte unaturlige. Siden de har god råd på grunn av arv, har de et ønske om å flytte for å få mer privatliv. Et sted der de ikke blir så godt lagt merke til, og de finner seg en hytte et sted lenger unna.

Mens Evelyn er ute og går en tur rundt sitt nye hjemsted, treffer hun Matthew som er hennes nye nabo. Han bor sammen med sin kusine. De treffer hverandre ofte tilfeldig på tur, og blir så smått kjent med hverandre. Han forteller henne da han som liten gutt kom over et brettspill som het The Garden of Bewitchment, som er et svært vakkert brettspill med hus, miniatyrer, hage og ting å dekorere brettspillet med. Et brettspill man blir fascinert av. En dag han kommer over det og leker med det, er det noe med det som skremmer ham, og aner ikke hva det er. Er det noe ondt som rev seg løs ut av brettspillet eller er selve brettspillet ondt? Det forsvinner og han ser det aldri mer. Noe senere, finner Evelyns søster, Claire dette brettspillet på soverommet sitt. Det har aldri vært der før. Da ville hun ha sett det. Så, hvor kom det fra? Er det naboen deres som fortalte en skrøne og som spiller dem et puss, eller er det et brettspill de bør kvitte seg med fortest mulig?

Kvelende tvillingrelasjon
Et "levende" brettspill og minatyrer som beveger seg, eller bare hallusinering konsept, er ikke akkurat nyskapende, men spennende i horrorsjangeren. Har sett det i eventyrsjanger på film, men morsomt å få brettspillfrykt servert fra horrorsjangeren som jeg liker så godt. Brettspill er ikke akkurat nifst, ikke i denne boka heller, men den byr på andre nyanser som atmosfære, klaustrofobi, spennende relasjoner og en del undertoner. Selv om man får små hint servert underveis, ødelegger det ikke spenningen og man mister ikke interessen. Man vil bare vite mer og mer. Syntes også tvillingsøstrene var interessante i seg selv. Relasjonen deres og hobbyene de har sammen. Det er som om de er avhengige av hverandre selv om det er stunder de trenger tid for seg selv. Det er noe kvelende over dem. Det gjør ikke saken bedre at Claire, hevder hun har connection med avdøde Branwell Brontë. Evelyn liker det ikke når Claire snakker om ham, men samtidig har hun ikke noe valg og late som hun tror på henne. Men er det egentlig innbilning?

Cavendish har jeg ikke lest noe av tidligere, men det ga mersmak. Hun beskriver så godt og får frem både det gotiske, og måten de pratet på før i tiden. Det virker ekte uten at det virker kunstig. Det føles nesten som om man blir en del av søstrene underveis fordi man blir lett dratt inn i tilværelsen deres. Slutten byr også på en liten overraskelse, men er man oppmerksom underveis i hele historien, finner man det ut før ting blir nøstet opp, men likevel ble jeg ikke skuffet, for det er fremdeles fiffig og dyktig vending, selv om det ikke overrasker. Selv om twisten ikke overrasker, liker jeg likevel retningen den tar, og får en ærverdig avrunding. Man blir litt tom når boka avsluttes, fordi man vil gjerne være i den mystiske verdenen litt til.

Ingen nifs bok dette, men den byr på mange spennende elementer, en god historie, sære karakterer og mørk, værskiftende landskap.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne må du lese!

Bare en hysterisk mor med falske forhåpninger, eller finner hun spor som faktisk eksisterer?

Sophies far kjører henne til skolen og hun kommer aldri hjem igjen. De antok at hun skulle ligge over hos en venninne, men når de finner en lapp fra henne hjemme, blir hun øyeblikkelig meldt savnet. Er hun en jente som har for vane å stikke av, eller er dette helt ulikt henne? Tiden går og håpet forsvinner. Nå og da mottar de et kort. Er de fra henne, eller noen som later som? Familielivet går fra vondt til verre. Mens Kate ikke gir opp håpet om å finne datteren, flytter Sophies far inn hos en ny kjæreste. Kate blir ettarlatt i et stort hus for seg selv og katten. Ensomhet og tomrommet etter datteren er enorm. Politiet virker også å dabbe av saken sakte, men sikkert. Hun jobber omtrent for seg selv etter å finne datteren. Når nye spor dukker tilfeldig opp, blir hennes nærmeste bekymret for henne. Hun ble reddet av en overdose tidligere, men hevder at hun brukte piller for å sove. Er hun i ferd med å dikte opp ting og miste seg selv? Hvis ikke politiet eller hennes nærmeste tror på det hun har funnet ut av spor i ulike sammenheng, hvem vil tro henne, da? Hva skal til for å få andre til å tro at datteren hennes lever?

En kjent stemme i telefonen?
For å prøve å fylle opp tomrommet i hennes nye og kompliserte liv, jobber Kate for stiftelsen Message in a Bottle, som er en hjelpetelefon for tenåringer som har rømt, er savnet. Kanskje de ikke vil snakke med familien direkte av en eller annen grunn, eller ikke kan. Da Kate jobber der en kveld alene, får hun en telefonsamtale bestående av dårlig dekning og avbrytelse. Hun hører en jente sier Kates navn, og hennes manns navn som er Mark, og noen ord til før det blir lagt på. Hun er helt sikker på at stemmen tilhørte datteren hennes Sophie. Men hvordan kan hun overbevise andre det når nesten ingen tror henne hver gang hun finner et spor?

Dette er en psykologisk thiller om mor og datter forhold, og hvor langt man er villig til å gå for å finne når noen i familien er forsvunnet. Det er greit at psykologiske thrillere har blitt noe bløtere med årene med fokus på å være "hjertevarm", men i det siste synes jeg det har blitt litt vel mye av det. Hvor har det blitt av de mørke og harde psykologiske thrillerne? Jeg savner mer og mer av den varianten for tiden. Nå er det mest fokus på som sagt "hjertevarme" og "overraskende" uten at de er spesielt overraskende, men kanskje heller mest underholdende? Jeg sier ikke at alle av dagens psykologiske thrillere er dårlige eller bløte. Jeg har kommet over noen veldige gode også, men synes det blir lenge mellom de gode bøkene fra den sjangeren.

Å leve i uvisshet
Man skjønner at det er vanskelig å miste noen når noen bare forsvinner, spesielt når det gjelder familiemedlemmer, og det å leve med den type uvisshet. Likevel blir det en god del gjentagende sutring, og sorg i det hele. Det er lite utvikling i historien, for Kate har mye fokus på egne følelser. Det blir noe ensformig over det. Derfor kunne jeg ha tenkt meg å bli bedre kjent med de andre karakterene som dukker opp i handlingen, og det er da dessverre synd at hun på en måte overdøver dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg likte boken godt, den er finurlig snekret sammen av alle kildene som skildrer den historiske biografien, og nåtidshistorien om selve skrivingen. Charlotte Grundt leser veldig godt, hun har dreis på fransken

Flott roman om en litt vanskelig relasjon

Takk for det, og takk for tips om Sigrid Finne. Hun er ukjent for meg.

Ja, og det er synd for Shantaram er en av yndlingsromanene mine. En bok jeg virkelig levde meg inn i. Fjellets skygge var god i begynnelsen, men syntes ikke at forfatteren førte med seg noe nytt. Noe som var skuffende, for han var et råskinn til å skrive i Shantaram.

Hold ut. Du blir ferdig til slutt, og jeg venter spent på å få høre din helhetsvurdering. Koselig å høre fra deg igjen. =)

En seksti under er en svært personlig bok om livet som begravelsesagent. Den fikk meg både til å le og gråte. Den er sterk, informativ og en virkelig god bok.
Jeg var usikker på underholdningsverdien i begravelser, men Håvardsen har klart å gjøre dette til en bok som tar vekk litt av det ukjente rundt jobben hans. Som rører ved følelsene dine og som kanskje vil gjøre det litt lettere den dagen vi trenger ham eller noen av hans kolleger. Anbefales!

"Her prøver forfatteren å bli like poetisk som forgjengeren, men i Fjellets skygge blir det mer oppbrukt og klisjefylt, nærmest banalt. Man klarer ikke å ta det like seriøst. Det er som om forfatteren gjentar seg selv." Ja, enig! Godt skrevet! Du setter ord på det jeg selv har tenkt. Rett og slett banalt.

"Jeg likte oppfølgeren godt i begynnelsen, men så ble det bare verre og verre, dessverre ..." Jeg hadde akkurat samme opplevelse. Sidene bladde seg frem av seg selv i begynnelsen. Så har det gått tregt. Har mindre enn 200 sider igjen. Ser frem til å bli ferdig . . .

Danske Kim Fupz Aakeson og norske Stian Hole har laget en bok om en klovn som påvirker folk på en annen måte enn med morsomheter.

Et ensidig yrke?
Klovnen Dummy ligger tynt an. Han får stadig kjeft av sirkusdirektøren, som truer med å gi ham sparken hvis opptredenene hans ikke blir litt morsommere. Stakkars Dummy får drahjelp av løven Leo, som er i ferd med å bli pensjonist, og Dummy tar i mot alle råd. Han gjør alt han kan for å beholde jobben. Det går litt bedre, men det er vanskelig å gjøre sikrusdirektøren fornøyd. Til slutt blir han gitt opp av direktøren, og blir sittende med Leo. Vil publikum savne ham, og forlange ham tilbake? Eller er han bare et glemt sirkusnummer?

Først og fremst; hvem sier at klovner skal være morsomme? Det finnes da både triste og skumle klovner, også. Også er det klovner som er ufrivillig morsomme. Dette er en vemodig bok om sårbarhet, aksept og omtanke. Klovnen Dummy har en egen evne til å få folk til å tenke på andre enn seg selv. Han gir dem en pause fra å tenke på seg og sitt, og heller skjenke en tanke på noen de bryr seg om, og kanskje tilbringe mer tid med dem. Gjøre noe for dem. De får dem til å tenke gode og sympatiske tanker. Ikke alt trenger å være morsomt, selv om man er klovn.

Morsomme og fine illustrasjoner
Synes også at illustrasjonene bidrar med sitt. Det morsomme med det er at det ser nesten ut som klipp og lim aktig utført med Photoshop, med en humoristisk vri. Synes det bidrar med å løfte opp både historien og karakterene. Det er gjort på en gøyal måte. Hvordan illustrasjonene er laget, vet jeg ikke, men det er det inntrykket jeg får. Jeg liker også små og fiffige detaljer som skiltet på sirkusteltet hvor det står Fupz, som er en del av navnet til Kim Fupz Aakeson, og på sirkustaket svaier det både norske og danske flagg. Jeg liker slike små detaljer. Det e gjennomført.

Boka består av mye bilder og liten tekst, som både er morsom og tankefull, mest tankefull. Den minner oss på at det er viktig å tenke på andre og ta en pause fra seg selv. En enkel og fin bok å få med seg, både for oss voksne og for de som nettopp har lært seg å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla