Bokelskere.no

I går leste jeg ferdig Lirael, bok to i Garth Nix' The Old Kingdom-serie. Jeg husket ikke feil da jeg husket at jeg likte den bedre enn Sabriel. Garth Nix har greid det mange forfattere sliter med; han har skrevet en bedre bok to enn bok én.

Lirael er min favorittkarakter i serien. Hun er annerledes enn Sabriel. Hun er sjenert og trives ikke med situasjonen hun er i. Likevel er hun tøff når det trengs, og hun gjennomfører det hun har begynt på.

Nick og Sam er også veldig gode karakterer. Nick er ikke så mye med i Lirael, men han blir veldig viktig senere. Sam hadde jeg helt glemt, noe jeg ikke kan forstå, fordi han er en veldig viktig karakter. Han er Sabriel og Touchstones sønn og Abhorsen-in-waiting. Det betyr at det er han som skal ta over jobben som Abhorsen når Sabriel dør. Men Sam tror ikke han passer som Abhorsen. Han er livredd for Døden og vil heller lage ting ved hjelp av magi og mekanikk. Likevel gjør han det han vet han må.

I Lirael lærer man mye mer om magien i verdenen Garth Nix har skapt. Det er så gøy å lese om det. Det finnes to typer magi: Charter Magic, som er den lovlige og vennlige typen, og Free Magic, som er ulovlig og veldig farlig å bruke. Jeg liker godt å lese om forskjellene. For eksempel gir Charter Magic folk en god følelse når de bruker den, mens Free Magic svir, lukter ekkelt og folk rundt føler seg dårlig. Jeg synes det er en av de kuleste typene magi jeg har lest om.

I tillegg er det Abhorsens magi, necromancy. Alle "necromancere" bruker syv bjeller for å kontrollere de døde. I motsetning til de andre som vekker dem og bruker dem som slaver, sender Abhorsen dem tilbake. Jeg synes tanken på de syv bjellene er veldig kul, og det er utrolig stilig hvordan de funker. Det at de har sin egen vilje, og ikke alltid funker som de skal liker jeg også veldig godt.

I Sabriel reiste Sabriel sammen med et magisk vesen (en katt) som kaller seg Mogget. Lirael har en hund. Den kaller seg selv for the Disreputable Dog. Den er veldig søt og vimsete, og i tillegg har den veldig mye smart å komme med. Scenene hvor Mogget og Dog møter hverandre er noen av de beste i boka. Kranglingen deres er ganske morsom.

Alt med Lirael er egentlig ett lite hakk bedre enn Sabriel. Jeg anbefaler virkelig disse bøkene, og er allerede over halvveis i Abhorsen, den tredje boka, som fortsetter der Lirael slutter.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

For litt siden kom Garth Nix ut med en ny bok i The Old Kingdom-serien, Clariel. Jeg elsket den serien da jeg leste den for første gang, og fant ut at jeg skulle lese hele serien på nytt. Det er det jeg har begynt på nå. Sabriel er den første boka i serien. Jeg husket ikke mye fra serien, men jeg husket at jeg likte den kjempegodt. Det var nesten litt skremmende å begynne å lese Sabriel på nytt. Tenk om jeg ikke likte den like godt som første gang. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Jeg likte Sabriel bedre nå enn da jeg leste den første gangen.

Én av tingene jeg liker så godt med denne serien er karakterene. Hovedpersonen, Sabriel, er kjempekul. Hun er en sterk karakter som ikke tar bullshit fra andre. Hun vet hva hun vil, og når hun har satt seg et mål, gjennomfører hun det. Samtidig vet hun når hun skal be om hjelp. Jeg liker henne kjempegodt. Hun er ikke en damsel in distress. Hurra! Garth Nix skriver bedre kvinnelige karakterer enn flere kvinnelige forfattere gjør for tiden.

Touchstone og Mogget er også veldig gode karakterer. Jeg kan ikke fatte at jeg ikke likte Touchstone første gang jeg leste boka. Nå skjønner jeg hvorfor han reagerer som han gjør, og jeg liker ham kjempegodt. Han ser Sabriel for den hun er, og prøver ikke å "redde" henne, som ofte hender i andre bøker. Han kommer ikke inn i historien og plutselig styrer alt. Det er faktisk Sabriel som redder han flere ganger. Mogget er et vesen skapt av Free Magic, som det kalles, og han har valgt å se ut som en liten, hvit katt. Free Magic er en farlig, og ulovlig, type magi. Mogget har et halsbånd som binder ham til den som er Abhorsen for tiden, og han må hjelpe den personen. Akkurat nå er det Sabriel som er Abhorsen. Mogget er ganske sarkastisk, og jeg liker det i en karakter. Kanskje fordi jeg er litt sarkastisk selv...

Det er en fantastisk verden Garth Nix har skapt. Vi får høre om de to landene the Old Kingdom, hvor magi er helt vanlig, og de døde går blant de levende. Det er Abhorsens oppgave å sende dem tilbake til Døden, hvor de hører hjemme. Vi får også høre om Ancelstierre, som minner om Europa på tidlig 1900-tallet. Her virker ikke magi, og de har busser og elektrisitet, men hvis de kommer for nærme Muren, som ligger mellom Ancelstierre og the Old Kingdom, virker mindre og mindre av de elektriske apparatene. Jeg synes dette skillet mellom de to landene er utrolig stilig, og det skaper mange problemstillinger.

Historien i boka er utrolig spennnende, og til tider hadde jeg problemer med å legge den fra meg. Den var ikke så creepy som jeg husket, men det kan hende er fordi jeg har sett noen litt skumle serier og filmer siden den gang. (Supernatural anyone??) I tillegg har jeg blitt eldre. Den var litt creepy, da. Alt som handler om at de døde kommer tilbake er det. Dette er mørk fantasy.

I tillegg skriver Garth Nix kjempegodt. Han har en nesten litt poetisk måte å skrive på, og det hendte at jeg måtte lese noen av setningene to ganger for å virkelig la dem synke inn. Språket hans er mye finere enn mange andre fantasyforfattere, og jeg elsker å lese det.

Dette er virkelig en serie jeg anbefaler. Jeg har allerede begynt på bok to, Lirael.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Dette er altså ikke en fortsettelse på serien, men en bok som inneholder flere noveller som tar sted før hendelsene i første bok. Bare slik at ingen blir forvirret av det.
Jeg liker denne serien veldig godt, selv om jeg har noen ting som irriterer meg litt. Men allikevel gledet jeg meg veldig til å lese denne boka, først og fremst fordi jeg liker å lese noveller. Og boka skuffet ikke, fordi jeg likte alle novellene veldig godt.

Boka består av fem noveller:
-The Assassin and the Pirate Lord
-The Assassin and the Healer
-The Assassin and the Desert
-The Assassin and the Underworld
-The Assassin and the Empire

Alle sammen var veldig spennende, og jeg likte alle sammen. Noen bedre enn andre selvfølgelig, men det er litt vanskelig å skille novellene fra hverandre, fordi alle passer så godt sammen. Det er nesten som en bok i seg selv, fordi alle skjer i rekkefølgen hendelsene skjedde, så derfor føltes det ut som at det heller var en roman, og ikke mange noveller.

Jeg er veldig glad for at jeg bestemte meg for å lese The Assassin's Blade, fordi nå føler jeg at jeg kjenner Celaena mye bedre som person. Egentlig synes jeg at hun er litt arrogant og kan ganske irriterende. Men jeg forstår henne bedre nå, så det er jo bra. Men hun kan være virkelig irriterende. For eksempel sto det noen ganger i boka, hvis noen hadde gjort noe for å trosse henne, da sto det: "How dare they!" eller "How dare they not wait for her!" Det synes jeg rett og slett var latterlig irriterende, fordi jeg synes rett og slett det var ganske dumt og barnslig. Dessuten hadde det passet bedre inn hvis boka hadde vært skrevet i førsteperson.

I tillegg synes jeg at Sarah J. Maas bruker altfor mange utropstegn. Det var ganske irriterende og se et utropstegn på hver eneste side. OK, det var en overdrivelse, men det var slik jeg følte det. Så det funket ikke får meg.

The Assassin's Blade handler jo om hendelser som har skjedd før resten av serien, så jeg er glad jeg leste den nå slik at jeg kan fortsette på serien så fort som mulig. Den fjerde boka kommer ut 1. september, så jeg håper jeg kan lese den tredje boka før den fjerde kommer ut. Jeg begynner nemlig å like denne serien ganske godt, selv om jeg har noen problemer med den. Jeg gleder meg til å lese bok tre, som alle sier er fantastisk. Hva synes du om Throne of Glass - serien?
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Egentlig terningkast: 3,5

For to år siden leste jeg Ready Player One, som jeg likte supergodt. Da jeg så at Ernest Cline hadde gitt ut en ny bok, kjøpte jeg den så fort jeg fant den i min lokale bokhandel. Dessverre var ikke Armada like bra som Ready Player One, og jeg hadde muligens hatt litt for høye forventninger. Det kan hende jeg hadde likt den bedre hadde jeg ikke lest Ready Player One først.

Ready Player One var utrolig original, og jeg hadde ikke lest noe lignende før. Armada, derimot, er som en krysning mellom Ender's Game og Agents of S.H.I.E.L.D. Ikke at det er noe dumt, jeg liker begge historiene kjempegodt, men det gjorde at jeg følte at jeg hadde lest boka før. Hvis du skjønner hva jeg mener?

Historien bli dessverre litt klisjé og da spesielt mot slutten. Det er også litt enkelt å gjette seg til hva som kommer til å skje videre, og det var ingen store overraskelser i plottet. Det er litt dumt. Det gjør at boka kan bli litt kjedelig. Heldigvis var ikke det et stort problem. Armada var veldig underholdende og gøy å lese, selv om plottet var litt forutsigbart.

Zack Lightman var lett å like, men til tider var han litt irriterende. Han hadde sinneproblemer, og ble derfor ofte veldig sur, og jeg skjønte ikke hvorfor. I tillegg tok han noen dårlige valg. Men jeg tror at det var dette som gjorde han menneskelig. Han virket virkelig. Selv om jeg ikke kjenner noen som minner om ham.

Akkurat som i Ready Player One er boka full av referanser til andre bøker, filmer, TV-serier, spill og musikk. Jeg liker denne delen supergodt, men jeg kan forstå hvis det blir litt for mye for andre. Jeg, derimot, synes det er utrolig kult, og det var spesielt gøy med referansene jeg tok.

Jeg liker coveret utrolig godt. Det var med på å gjøre at jeg kjøpte boka så fort. Det er enkelt, men jeg synes det er utrolig kult. Fargene passer godt sammen, og Armada er rett og slett en utrolig fin bok å se på.

I tillegg elsker jeg skrivestilen til Ernest Cline. Den reddet mye av boka for meg. Han skriver på en sarkastisk og morsom måte, og jeg synes det er fantastisk. Jeg satt flere ganger og lo litt for meg selv mens jeg leste boka. Han har beskrivelser jeg aldri har lest før, og jeg synes alltid at det er gøy.

Alt i alt var Armada en underholdende bok, men dessverre litt for uoriginal for min del. Les heller Ready Player One.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Nå er det en liten stund siden jeg leste denne boka. Jeg har nemlig vært på ferie, så det er derfor anmeldelsen mine kommer litt seinere enn vanlig.
Selv om det er to uker siden jeg ble ferdig med A Clash of Kings, husker jeg fremdeles at den var utrolig bra! Like fantastisk som den første, om ikke bedre! Jeg har virkelig begynt å elske denne serien, og jeg må se å få meg bok tre, fordi jeg har lyst til å finne ut av hva som skjer videre! I tillegg har jeg lyst til å se på tv-serien, fordi kusinen min har sett alle sesongene som har kommet ut, og hun elsker serien, så derfor må jeg så å få gjort det også.

Skrivestilen til George R.R. Martin er fantastisk! Han beskriver og skildrer ganske mye, men allikevel blir ikke boka for gjentakende eller kjedelig. Det er noe med måten han skriver på som gjør boka noe for seg selv. Selv om noen deler av boka kanskje ikke er så spennende, hadde jeg fortsatt lyst til å lese videre, og det sier litt.
I tillegg er jeg utrolig fascinert over verdenen han har skapt (Westeros.) Alt er så godt planlagt og sammensatt. Dessuten er den ganske forskjellig fra mange andre fantasybøker. Det er ikke like mange fantasyelementer(synes jeg) i denne serien som det er i de fleste andre. Det føles ihvertfall ikke sånn ut. Det er også noe som gjør boka ganske spesiell.

Jeg ble spoilet av en nevnt persons død, og det synes jeg var litt trist. Men det var egentlig ikke noe problem, fordi da jeg leste at den nevnte personen døde, var jeg utrolig sjokkert, fordi jeg hadde helt glemt at jeg hadde blitt spoilet. Derfor kom det som litt av en overraskelse.

Jeg gleder meg til å fortsette på serien, spesielt for å finne ut av hva som kommer til å skje med Jon Snow. Han har blitt en av mine favorittkarakterer i denne serien, eller egentlig generelt sett, sammen med Daenerys Targaryen. Jeg liker spesielt godt kapitlene deres, og jeg ser alltid fram til å lese om dem.
Denne serien anbefales til alle fantasyfans!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Det er en god stund siden jeg leste The Book Thief av Markus Zusak. Jeg likte den supergodt, og da jeg fant ut at han har skrevet flere bøker, måtte jeg sjekke dem ut også. Jeg valgte I Am the Messenger. Det er den jeg har hørt mest om, men jeg visste ikke egentlig hva den handlet om. Derfor ble jeg veldig (positivt) overasket over boka.

I Am the Messenger er veldig forskjellig fra The Book Thief. Hvor man i The Book Thief får nøye vite hvor og når handlingen foregår, får vi kun noen få hint i I Am the Messenger. Jeg gjetter at det er et sted i Australia (forfatteren er fra Australia), og at det er omtrent vår tid. Siden boka ble gitt ut i 2002, kan jeg tenke meg at det er sent 90-tallet - tidlig 2000-tallet. I tillegg er The Book Thief en roman om 2. verdenskrig. I Am the Messenger handler om en helt vanlig gutt, Ed. De kan ikke egentlig sammenlignes.

Jeg synes det er litt stilig at alle kapitlene er et kort fra en kortstokk. Det starter med ruter ess, så ruter to osv. Boka er delt inn i fem deler, de forskjellige fargene og jokeren til slutt. Det minner meg på at på norsk heter boka Jokeren.

Ideen er utrolig original. Jeg har aldri lest noe lignende før. Jeg har lest en del bøker i samme sjangeren, men ingen av dem har lignet på I Am the Messenger. Det er en veldig spesiell bok, og jeg skjønner hvis den ikke passer for alle, men jeg likte den godt.

Det første kapittelet var helt utrolig bra. Jeg satt bare og tenkte: Wow! Det var morsomt og man ble fort kjent med Ed, hovedpersonen. Dessverre går det litt tregt etter det, men det tar seg opp igjen i midten av boka. Etter det er I Am the Messenger en veldig god bok. Slutten var helt utrolig. Jeg hadde aldri sett det for meg, og jeg satt igjen og var fullstendig mind blown. Jeg vil kanskje gå så langt som å kalle det metafiksjon. Det er i hvert fall utrolig stilig.

Boka tar opp en del temaer som er viktige å tenke på, og jeg tror det viktigste er budskapet om at alle kan gjøre en forskjell. Ed får i oppdrag å levere forskjellige folk en melding, men hva meldingen er må han finne ut av selv. Ofte er det noe som gjør livet til den andre personen bedre eller lettere. Ed er med på å gjøre en forskjell.

"If a guy like you can stand up and do what you did, then maybe everyone can. Maybe everyone can live beyond what they're capable of."

Det tok litt tid før jeg skjønte meg på I Am the Messenger, men da jeg gjorde det, var den veldig rørende og godt skrevet. Jeg anbefaler den virkelig!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Rett etter at jeg leste ferdig City of Bones startet jeg på City of Ashes. Jeg var allerede dypt inne i denne verdenen Cassandra Clare har skapt, og jeg skulle ønske jeg kunne begynne på den tredje boka med en gang nå, men den har jeg dessverre ikke. Jeg må vente med resten av serien til jeg kommer meg til byen og får kjøpt resten av bøkene.

Historien var like spennende i City of Ashes som i City of Bones. Den fortsetter en liten stund etter den første boka, og jeg likte godt at det ikke gikk så lang tid mellom de to bøkene. Derfor var det fint å kunne fortsette å lese om den samme verdenen med en gang. Jeg liker egentlig ikke når det går for lang tid mellom hver gang jeg leser bøker i samme serie. Jeg glemmer deler av historien hvis det tar for lang tid.

Det jeg likte aller best med City of Ashes er hvor mye mange av karakterene utvikler seg, og jeg ble enda mer glad i dem. Spesielt godt likte jeg hvordan Alec har forandret seg. Alec er seriøst den beste karakteren i hele serien. Jeg skjønner veldig godt hvorfor han reagerer slik som han gjør, (ikke det at jeg har vært i lignende situasjoner).

Jeg skjønner meg fortsatt ikke på Jace. Seriøst, hva er det han vil? Det var en del ganger jeg var overbevist om at han kom til å ta noen forferdelige valg, og det irriterte meg. Det gikk jo bra da, men likevel... Jeg blir så lett flau på andres vegne, og det var ikke langt unna at Jace gjorde meg flau. Heldigvis vokste han også som karakter, og det ble bedre etterhvert.

Jeg likte veldig godt å lære mer om verdenen Cassandra Clare har skapt, og jeg skulle ønske jeg hadde bok tre, City of Glass. Jaja, jeg får vel bare vente med å lese den til jeg får kjøpt den... Jeg anbefaler virkelig denne serien.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jepp, da har også jeg lest City of Bones. Jeg er muligens den eneste som ikke har lest den enda, haha. Bedre sent enn aldri, ikke sant? Jeg lurte lenge på om jeg ikke skulle lese den i det hele tatt; jeg har hørt ting om forfatteren jeg ikke likte så godt, men jeg bestemte meg for å gi boka en sjanse likevel. Det angrer jeg absolutt ikke på!

Jeg ble dratt inn i historien fra første sekund, og jeg kunne omtrent ikke legge fra meg boka. Seriøst. Jeg leste boka i løpet av én dag. 506 sider på én dag. Det sier litt. Det er en spennende verden Cassandra Clare har skapt, og jeg måtte hele tiden vite hva som kom til å skje videre.

Det eneste som irriterte meg litt var Jace. Det var veldig vanskelig å sette fingeren på hva slags person han var, og han gjorde stadig vekk noe uventet. Andre ganger var han litt gjennomsiktig. Jeg er enda ikke helt hundre prosent sikker på hvem han er, men jeg er ikke så sikker på om det er en dårlig ting lenger.

De andre karakterene, derimot, likte jeg kjempegodt. Clary var kul, selv om hun til tider var en typisk YA-heltinne. Ikke at det er det verste som kan skje, men jeg håper hun skiller seg mer ut fra andre hovedpersoner senere i serien. Alec likte jeg supergodt. Han var gretten og til tider direkte slem, men likevel likte jeg han utrolig godt. Ikke spør hvorfor. Han endrer seg mye gjennom første boka, og jeg skjønner godt hvorfor han reagerer slik han gjør. Til slutt vil jeg bare nevne Magnus. Magnus Bane. Wow, han overrasket meg, og det er veldig positivt. Magnus er fab! (Jeg elsket den første scenen han var med i hvor han skamløst flørtet med en veldig utilpass Alec. Det var muligens den beste scenen i hele boka. Jeg lo så høyt.)

Hvis det er noen der ute som ikke har lest City of Bones, burde dere virkelig gjøre det! Jeg har allerede startet på bok to, City of Ashes.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Da har fullført The Mime Order. Det tok litt for lang tid, men jeg har vært opptatt med TV- serier. Da jeg kom hjem fra Kroatia, begynte jeg på Daredevil, som var fantastisk, og jeg har også sett på Agent Carter og Agents of S.H.I.E.L.D., som jeg likte supergodt. Det gjorde at jeg ikke fikk så mye tid til å lese The Mime Order, men jeg kom meg gjennom boka tilslutt. Yay!

Begynnelsen av boka var veldig spennende. Den tok opp historien like etter den første boka, The Bone Season, og jeg var veldig spent på å se hvordan det utviklet seg. Det var spennende å se, men dessverre ble boka litt kjedelig på midten, og det gjorde at det tok lenger og lenger tid mellom hver gang jeg tok opp boka. På slutten tok handlingen seg veldig opp igjen. Heldigvis. Da ble det veldig spennende.

Det som gjorde at jeg mistet litt interessen midt i boka, var at jeg irriterte meg over noen av Paiges valg. Jeg var ikke helt sikker på om det var det lureste hun kunne gjøre, og det irriterte meg. Nå forstår jeg valgene hennes. I tillegg var Jax, Paiges sjef, en drittsekk. Ugh... Jaxon Hall...

The Mime Order var en god bok, men jeg likte The Bone Season bedre. Jeg kommer likevel til å lese neste bok når den kommer ut. Jeg er spent på å se hvordan det går videre med Paige og de andre.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har jo tidligere lest I'll Give You the Sun av Jandy Nelson. Den boka er fantastisk, så jeg måtte lese noen flere bøker av henne. Derfor bestemte jeg meg for å kjøpe The Sky Is Everywhere, som faktisk er debutromanen hennes. Jeg er utrolig glad for at jeg gjorde det, fordi jeg likte denne boka utrolig godt. Ikke like god som I'll Give You the Sun, men en god nummer to!

For å være ærlig, hadde jeg litt vanskeligheter med å komme inn i boka. Jeg var ikke ordentlig interessert i plottet enda, og jeg hadde ikke noen connection med karakterene. Vel, det endret seg drastisk! Etter hvert som karakterene og plottet utviklet seg, ble jeg mye mer investert i historien, og jeg begynte å like boka mye mer.

En av grunnene til at jeg ikke likte boka så godt på begynnelsen, var fordi jeg ikke brydde meg særlig om karakterene. Jeg vet ikke hvorfor egentlig, men det bare var slik. Men utover boka utviklet karakterene seg, og de virket mer ekte. Da likt jeg dem mye mer, og boka ble automatisk bedre. Så det sier jo at karakterene i en bok er utrolig viktige for om du kommer til å like boka eller ei.
Lennie, hovedkarakteren, hun forandret seg mest utover boka. Mange sier at hun er ganske irriterende, og tar mange dumme valg. Det gjør hun, men jeg likte henne for det. Jeg skjønte hvorfor hun tok valgene hun tok, og det er jo det viktigste, synes jeg.
Dessuten likte jeg veldig godt å lese om hvordan Lennie taklet døden til søsteren hennes. Det var jo en stor del av boka, og alt ble beskrevet veldig bra, synes jeg.

Som jeg nevnte, mener jeg at I'll Give You the Sun er bedre. Grunnen er jo at jeg ikke kom ordentlig inn i denne boka før på side hundre. Det var litt synd. Men begge bøkene er kjempegode, og har sikret seg plasser som to av favorittene mine. Det er litt synd at Jandy Nelson ikke har kommet ut med flere bøker. . .

Jandy Nelson er utdannet som poet, tror jeg, så The Sky Is Everywhere er den første boka hun har skrevet, fordi hun skrev alltid tidligere dikt. Men samtidig har hun skrevet mange dikt som er spredd utover i boka. Det synes jeg var veldig kult, og gjorde boka spesiell. Det er noe jeg kommer til å huske, for eksempel.

Nå er det ikke flere bøker av Jandy Nelson som jeg ikke har lest. Hun har bare publisert to bøker. Nå er det bare å vente på neste bok. Jeg håper virkelig at hun fortsette å skrive bøker, fordi hun er en utrolig god forfatter. Jeg anbefaler både The Sky Is Everywhere og I'll Give You the Sun på det sterkeste.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Jeg har lenge hatt lyst til å lese We Were Liars. Jeg vet ikke hvorfor; jeg visste ikke hva den handlet om og jeg har aldri lest noen andre bøker av forfatteren. Men det er mange som har sagt at det er best å lese boka uten å vite så mye om den. Det er jeg i grunn enig med, fordi da blir leseropplevelsen så mye bedre.

We Were Liars er en kjempegod bok, men det tok litt tid for meg å bli vant med skrivemåten til E. Lockhart. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kom ikke ordentlig inn i boka før på side 60-100. Det sier litt, når det er snakk om en bok på tohundresider. Det er ikke det at jeg ikke liker måten E. Lockhart skriver på, men det er litt annerledes, og det er jo bare bra det. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg føler meg ovenfor skrivemåten hennes ennå. For vel bare lese flere bøker av henne da.

Som sagt, er dette også en mysterybok, og det gjorde alt sammen mer spennende. Jeg hadde lyst til å lese videre fordi jeg ville finne ut av hva som hadde skjedd med. Selv om jeg hadde blitt spoilet ved noen deler av boka, synes jeg fortsatt at helheten, og hvordan alt hang sammen var spennende å finne ut av. Jeg elsker hvordan E. Lockhart klarte å lure meg slik! Det var noen ting jeg kunne gjette meg til, men alt i alt så synes jeg at det var utrolig interessant å finne ut av alt sammen. Derfor er det best å ikke vite så mye om boka før du starter å lese. Da blir boka definitivt mer spennende.

Det er mange som sier at dette er en bok du enten elsker eller hater. Jeg er både enig og uenig (går det an?) Jeg er litt i mellom, jeg elsker ikke boka, men jeg synes den er kjempegod. Samtidig tror jeg det er mange som ikke liker boka fordi skrivestilen ikke passer for alle. Det er bare min teori, fordi handlingen til boka er veldig interessant og mystisk.

Tilbake til hva jeg likte med boka. Utrolig lettlest bok. Alle contemporay-bøker pleier å være lettleste, egentlig. We Were Liars er ikke noe unntak. Men så er den jo bare tohundresider lang da. Men jeg synes allikevel at We Were Liars kan appellere til flere leser, eller til og med folk som ikke pleier å lese, fordi den nettopp er kort og lettlest. Men samtidig er den så fantastisk smart, og tar opp temaer som kan være viktig for mange.

Jeg liker alle karakterene veldig godt, men romansen mellom to av hovedkarakterene virket ikke helt troverdig. Men det spiller ikke stor rolle, fordi det er ikke det boka handler om. Det gikk ikke i veien av min nytelse av boka, fordi det passet til i historien. Noen ganger synes jeg det ble litt for mye, men eller passet det bra.

We Were Liars er egentlig en perfekt sommerbok. Om sommeren pleier folk flest å lese "lettere bøker," fordi det er sommerferie etc, og hvis du også tenker sånn, da burde du plukke opp denne boka en gang i sommerferien. Om du vil like den eller ei, det vet jeg ikke, men den er ihvertfall lettlest og jeg anbefaler den.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Jeg fikk endelig tid til å lese bok to i Joe Abercrombies Shattered Sea-serie, Half the World. Hadde glemt hvor godt jeg likte verdenen Joe Abercrombie har skapt. Det var gøy å lese mer om denne viking-ish verdenen.

Bare så det er sagt: Joe Abercrombie har ikke noe å gjøre med klesmerket Abercrombie & Fitch. Han er en britisk fantasyforfatter som skriver mørk og dyster fantasy, han lager ikke klær. Du kan finne ham på Twitter under navnet @LordGrimdark.

Jeg likte veldig godt at det var to nye hovedpersoner. Thorn og Brand var interessante å lese om, og jeg likte veldig godt å se hvordan de reagerte på som skjedde. De var veldig forskjellige, og de virket virkelige. I tillegg hadde begge to god utvikling, og det er ikke alltid tilfellet. Så glad for at det var slik i Half the World. Tusen takk, Joe Abercrombie.

I tillegg var det veldig gøy å se igjen karakterene fra Half a King. Det var spennende å se hvordan det hadde gått med Yarvi, Rulf og Sumael, og jeg likte godt at de hadde stor plass i Half the World, selv om de ikke var hovedpersoner.

Det var én ting som var litt irriterende, og det var at Yarvi hele tiden ble beskrevet som "deep-cunning". Vær så snill, er det ikke noen annen måte å beskrive ham på? Det ble gjentatt litt for mange ganger, og Yarvi er så mye mer enn "deep-cunning". Ugh...

Historien var veldig spennende, og jeg ville hele tiden vite hva som kom til å skje. Jeg merket helt tydelig at det leder frem til krig i den siste boka, Half a War. Jeg gleder meg veldig til den kommer ut. Er veldig spent på hvordan Joe Abercrombie kommer til å runde av serien.

Joe Abercrombie har virkelig skjønt hvordan man skal skrive en romanse. Hurra!! Romansen i boka påvirket ikke plottet, og det var ikke det som drev historien fremover. Takk og lov. Jeg er så imponert. Det er mange forfattere som ikke får til dette, og spesielt de som skriver YA.

Jeg likte Half the World veldig godt. Min kopi av boka er nå litt klissete fordi jeg leste på stranda og har fått salt på den. Ugh... ekkelt. Jeg anbefaler Shattered Sea-serien.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har nettopp kjøpt denne boka, og gleder meg til å lese den!:)

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Clockwork Angel, spesielt etter jeg hadde lest de tre første bøkene i The Mortal Instruments. Mange har sagt til meg at det er best å lese bøkene til Cassandra Clare i rekkefølgen de ble publisert, så derfor er det jeg gjør nå. Jeg er glad jeg bestemte meg for å lese Clockwork Angel, fordi nå kan jeg fortsette med resten av Cassandra Clare sin bøker, som jeg begynner å like ganske godt.

Selv om jeg endte med å like boka veldig godt, må jeg innrømme at det tok ganske lang tid før jeg kom ordentlig inn i historien. Jeg var aldri helt inn i boka, og det gjorde boka litt kjedelig. Det kan kanskje ha noe med at jeg var syk en periode, og så var jeg også på en festival noen dager. Da fikke jeg ikke så mye tid til lesing. Men det gikk bra, fordi etter hvert ble boka mye bedre og jeg måtte bare finne ut av hva som kom til å skje videre.

Noe jeg liker veldig godt med Clare sine bøker er karakterene. Men jeg synes egentlig at noen av karakterene ligner litt på hverandre, hvis man sammenligner The Infernal Devices og The Mortal Instuments. Will og Jace, f.eks. Det er litt kjipt. Men jeg liker også mange av de nye karakterene, spesielt Charlotte. Hun må teknisk sett styre hele Instituttet alene, fordi Henry er ikke stor hjelp. Han er bare i verkstedet sitt. I tillegg liker jeg hvordan Charlotte er veldig selvstendig selv om de kommer mange fordommer mot henne, blant annet at hun er en kvinne som styrer Instituttet alene. Boka tar sted nå Victoria er dronning i England, så det er fremdeles ikke likeverd mellom kvinner og menn, selv ikke blant Skyggejegerne. Derfor liker jeg så godt at Charlotte ikke lar seg tråkke på, og klarer å være seg selv, uansett omstendighetene.
I tillegg liker jeg Jem bedre enn Will. Mange er sikkert uenige med meg her, og jeg kommer sikkert til å endre mening i løpet av serien. Men akkurat nå liker jeg Jem best, og det var spennende å lese om fortiden hans. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg føler ovenfor Tessa enda; håper det endrer seg. I motsetning til Nathaniel. Jeg hater ham.

Som jeg nevnte ble jeg ikke opphengt i handlingen før jeg hadde lest omtrent tohundresider, fordi da begynte det endelig å skje noe. Plottet utviklet seg, og jeg begynte å se for meg hva trilogien kom til å handle om. Samtidig kom det mange plot twists, så alt ble mer spennende. Noen av hendelsene som skjedde var litt åpenbare synes jeg, fordi jeg gjettet meg til dem før det faktisk skjedde. Men jeg ble fortsatt litt overrasket da jeg fant ut av at jeg hadde gjettet riktig. Dette ser ut til å gå igjen i Cassandra Clare sine bøker, fordi dette skjedde også i City of Glass, der jeg gjettet meg til noen deler av historien.

Jeg er glad jeg endelig har fått lest Clockwork Angel, og jeg gleder meg til å fortsette på trilogien. Jeg har lyst til å finne ut av hva som skjer videre, og det er mange mysterier som er uløste. Samtidig mener alle at bøkene bare blir bedre og bedre, så derfor håper jeg at de resterende bøkene er like gode som alle sier de er. Så hvis dere har lest The Infernal Devices, hva synes dere om bøkene?
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Da har jeg endelig fullført Laini Taylors Daughter of Smoke and Bone-serie. De to første bøkene, Daughter of Smoke and Bone og Days of Blood and Starlight, leste jeg i mai-juni i fjor. Jeg likte de godt nok til at jeg ønsket å lese ferdig serien. Dreams of Gods and Monsters er en god avslutning på serien, men dette er nok ikke en av mine favorittserier.

Det er mye jeg liker med Dreams of Gods and Monsters, men det er også ting jeg ikke liker så godt. Dessverre kommer Akiva og Karou, hovedpersonene, under den siste kategorien. Jeg greier bare ikke å heie på dem, og den eneste grunnen til at jeg ønsket at de skulle bli sammen var at jeg var lei av å lese om at de lengtet etter hverandre. Det ble etterhvert litt irriterende, og det gjorde at jeg mistet interessen for plottet, som ellers er veldig bra. Jeg liker best når romansen ikke påvirker plottet, bare spicer det opp, men her styres plottet av romansen. Jeg er egentlig litt lei av det... Det funker i bøker hvor jeg er forberedt på at det er en bok om romanse, men i Dreams of Gods and Monsters vil jeg heller høre om kampene mot Jaels seraphim-hær og hvordan de skal redde verden fra å gå under.

Jeg likte veldig godt det at Akivas seraphim-hær og Karous chimaera-hær endelig jobber sammen. Det førte til interessante situasjoner, og det var spennende å lese om hvordan det funket. Man skulle tro at det aldri ville gå, men så feil kan man ta. Jeg likte godt å se hvordan forholdet mellom de to rasene, seraphim og chimaera, utviklet seg og hvilke problemer som oppstod.

I motsetning til Akiva og Karou, likte jeg bikarakterene kjempegodt. Zuzana og Mik, Karous venner fra jorda, er kjempesøte, og jeg ønsker dem alt godt. Zuzana er skikkelig badass, og Mik er fantastisk der han sitter med fiolinen sin. Jeg liker også Liraz veldig godt. Jeg gjorde ikke det før, men hun har forandret seg mye gjennom den siste boka, og jeg sympatiserte med henne. Ziri er også en av mine favoritter. Han er bare helt nydelig og fortjener det aller beste.

Til slutt vil jeg bare si at jeg synes slutten var litt klisjé og litt cheesy, men ellers likte jeg den ganske godt. Den passet for så vidt godt til boka.

Alt i alt er Dreams of Gods and Monsters en god bok. Historien er god, og jeg liker bikarakterene veldig godt.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har tidligere lest noen andre bøker av John Green, men jeg har aldri lest en bok av David Levithan før. Derfor tenkte jeg at Will Grayson, Will Grayson var en bra bok å starte med. Jeg har lenge hatt lyst til å lese den, og jeg er utrolig glad for at jeg bestemte meg for å lese den nå. Utrolig god bok!

Egentlig var jeg litt skeptisk til å lese denne boka, fordi jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg føler ovenfor John Green's bøker. Jeg liker de jeg har lest veldig godt, men jeg synes nesten at alle karakterene hans går igjen i de bøkene jeg har lest av ham. Det er nesten som om han bruker samme oppskrift, og jeg føler at han skriver litt gjensidig. Derfor er jeg utrolig glad for at denne boka overgikk forventningene mine, og den er den beste John Green boka jeg har lest til nå. David Levithan også, fordi jeg har ikke lest noen andre bøker av ham.

Boka er på en måte delt i to; John Green og David Levithan skrev annenhvert kapittel. Jeg likte godt begge sine kapitler, men jeg likte David Levithan's best. Jeg må virkelig få sett å få lest flere av bøkene hans, fordi jeg liker veldig godt skrivestilen hans.
Dessuten synes jeg at det er fantastisk hvordan de har klart å knytte sammen historiene sine. Alt passet så godt sammen, og virket så troverdig. Det var utrolig kult å se hvordan alt utviklet seg, og jeg er utrolig fornøyd med hvordan boka avsluttet. En kjempeinspirerende historie, som man kan lære mye av.

Først og fremst liker jeg boka fordi den er veldig lett og kjenne seg igjen i. Jeg ble revet med historien og jeg hadde ikke lyst til å slutte å lese. Jeg ville bare vite hva som kom til å skje videre, hvordan alt kom til å utvikle seg. I tillegg ble jeg veldig glad i karakterene og alt som skjedde i livene deres.

Will Grayson, Will Grayson er virkelig en bok som kan endre hvordan du opplever ting. Jeg føler at det er en veldig positiv bok med utrolig mange positive meldinger. En kjempegod bok som er veldig inspirerende og er fantastisk å lese om sommeren. Anbefales på det sterkeste!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Så kult. Du burde virkelig lese boka; kjempegod roman!:)

Dette er første gang jeg har lest en bok som handler om en som har aspergersyndrom. Hovedpersonen i boka, Christopher, han er femten år, og han har nemlig aspergersyndrom. Med tanke på at jeg aldri har lest en slik bok før, følte jeg at jeg lærte veldig mye. Samtidig fikk jeg en kommentar tidligere av en jente som har aspergersyndrom. Hun hadde lest denne boka, og det er favorittboka hennes, fordi den beskriver hvordan det er å ha aspergersyndrom. Hun kunne virkelig kjenne seg igjen i boka. Og det er jo utrolig bra, fordi de gjør boka mye mer ekte.

Som jeg nevnte, så er The Curious Incident of the Dog in the Night-Time en utrolig lærerik bok. Jeg føler at jeg har fått et større innblikk når det gjelder akkurat dette syndromet. Nå vet jeg litt mer hvordan det er å ha det, og hva som kan skje etc. Moren min måtte faktisk lese denne boka på grunn av jobben hennes(pedagog.) Og det viser jo hvor god denne boka er til å lære folk mer om aspergersyndrom.

Jeg likte veldig godt hvordan vært kapittel var et primtall, istedenfor 1, 2, 3 osv. Men det er fordi Christopher liker veldig godt matte, spesielt primtall. Kul detalj.
Samtidig er det veldig mange diagrammer og fotnoter og slike ting. Det var matteoppgaver også. Jeg skjønte ikke mye av det, men jeg synes det var interessant. De gjorde boka mer spennende.

Selv om boka tar for seg et tema som kan virker litt "tungt," så er det en veldig lettlest bok. Det var gøy å lese om alle karakterene, og jeg hadde lyst til å lese videre. Dessuten er det en ganske kort bok, og jeg tror de fleste kommer til å like den. I tillegg trenger man ikke å kjenne seg igjen i karakterene for å nyte boka. Jeg gjorde ikke det, men jeg likte fremdeles boka kjempegodt.

Tittelen er utrolig kul. The Curious Incident of the Dog in the Night-Time. Det er alltid morsomt med lange titler, spesielt når du skal fortelle noen om hva boka heter. Tittelen er en av delene som fikk meg til å lese boka, fordi den høres jo utrolig kul ut! Veldig mystisk.

The Curious Incident of the Dog in the Night-Time er en veldig unik bok, fordi jeg har aldri lest en slik bok før. Det er ddet som gjør den så spesiell. Jeg anbefaler at alle burde lese denne boka, fordi man kan virkelig lære noe. Du kommer ikke til å angre.
Opprinnelig publisert på bloggen min!