Nå er det veldig lenge siden jeg leste Miss Peregrine's Home for Peculiar Children, den første boka i denne serien. Det var i 2012, tror jeg. Det er ca. to år siden. Wow! Som tiden flyr. Det virker ikke som om det er så lenge siden jeg, pappa og Anders var på Outland i Kristiansand, og jeg fant den første boka.

Egentlig er det litt dumt at det er så lenge siden. Det gjorde at det tok litt tid for meg å komme inn i historien. Jeg husket ikke helt hva som hadde skjedd og hvem de forskjellige personene var. Heldigvis var det en oversikt over de viktigste personene i starten av boka. Det stod hvem de var, hvilke krefter de har og så var det et bilde av hver av dem. Det gjorde at det ikke tok så altfor lang tid å bli kjent med historien på nytt.

Da jeg kom inn i historien, var den veldig spennende. Det er utrolig mye som skjer, og det er ufattelig mye Jacob og vennene hans må tåle. De må være utrolig sterke psykisk. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det. Med både wights, monstre som ligner på mennesker, og hollowgasts, barnestadiet av wights, men de ligner absolutt ikke på mennesker, som jakter på dem. Det er helt utrolig.

Jeg liker veldig godt hvordan Jacob sakte, men sikkert finner ut om evnene sine. I starten virker det som om det ikke er så veldig mye, han kan se hollowgast, og det er det ingen andre som kan. Etter hvert finner han ut mer og mer om evnen sin, og den virker kulere og kulere jo mer han finner ut. Men jeg må innrømme, hvis jeg kunne valgt én evne, ville jeg ikke valgt Jacobs. Det er mange andre som er mye kulere!

Jeg synes det funker bra at historien er satt i 1940. Det skaper mer stemning og spenning. Det er interessant hvordan forfatteren blander andre verdenskrig og fantasy. Det er en ny og original blanding. Jeg synes det er utrolig kult og liker ideen veldig godt!

Hele ideen med boka liker jeg veldig godt. Jeg synes den er veldig kul. Ymbrynene, de som passer på barna, og som kan forvandle seg om til fugler, er utrolig godt funnet på. Miss Peregrine er en ymbryn. Etternavnet hennes tyder på det. Peregrine er en type falk. Loopene er også ganske stilige. Det er områdene barna bor i. Der lever de den samme dagen igjen og igjen, i en loop. Utrolig godt funnet på!

Jeg liker veldig godt måten forfatteren bruker gamle fotografier i boka. Han blander fotografier og historie, og det funker absolutt! Jeg synes det er utrolig godt funnet på, og jeg liker det veldig godt. Det passe helt perfekt, og bildene er utrolig kule, men litt spesielle...

Jeg er veldig spent på neste bok i serien, og håper at det ikke tar to år å skrive den og. Det greier jeg ikke å vente på...

Bare så det er sagt, Ransom Riggs er ikke et pseudonym. Forfatteren heter virkelig det. Jeg vet det høres litt teit ut, men han gjør det...

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Dette er en fjerde boka i serien Heroes of Olympus av Rick Riordan.
Rick skriver bare bedre og bedre. Jeg skjønner ikke hvordan det går an! Jeg trodde at alle monstrene var brukt opp i Percy Jackson-serien, men der tok jeg feil. Han har nye monstre i hver eneste bok!
Jeg elsker måten Rick skriver på. Bøkene er på engelsk, men det er så lett å lese. Bøkene er så spennende, at man bare må lese! Han skriver så morsomt og klarer å få inn så mye humør,selv om det er så mange kamper. De må prøve å ikke bli drept, men Rick for det til å bli morsomt under kampene mellom liv og død også!

Seven half-bloods shall answer the call.

To storm or fire, the world must fall.

An oath to keep with a final breath,

And foes bear arms to the Doors of Death.

I denne boka må Hazel, Piper, Leo, Frank, Jason og Nico resie til Epirus, altså The Doors of Death, for å lukke dem på den menneskelige siden. Annabeth og Percy er i Tartarus for å lukke dørene fra Tartarus. Dørene må bli lukket på begge sider.
Veien blir ikke lett akkurat. . .
Hvorfor måtte Annabeth og Percy falle ned til Tartarus. Det er bare helt grusomt. At de overlevde er helt facinerende(jeg vet at det er en bok.)
Jeg likte veldig godt kapitlene med dem i. Det var så gøy og endelig lese om Annabeth og Percy sine eventyr igjen. Jeg er egentlig litt glad for at de falt ned til Tartarus. . . Da ble det litt mer spennende. . .

Dette er den beste boka i serien! Kanskje den beste boka Rick har skrevet om Percy og vennene hans. Okay, det er den beste!
Hva! Blood of Olympus kommer ikke ut før i oktober! Jeg vil fortsette å lese, fordi jeg bare elsker Percy's verden.
Se også bokomtalen min her!

Det har tatt med litt for lang tid å lese The Diviners. Dessverre! Jeg hadde den med meg på hyttetur, men fikk ikke lest noe særlig de fem dagene vi var borte. Ellers har jeg hatt mye å gjøre med skole, trafikalt grunnkurs og så har jeg muligens sett en del på en tv-serie... Men ingenting av dette har noe med boka å gjøre. Jeg elsket den! Den er ufattelig god og til tider litt creepy.

Historien er satt i New York på 1920-tallet, men er ispedd paranormale trekk. Begge deler blir gjort på en mesterlig måte. Libba Bray har vevd sammen 1920-tallets New York med spøkelser og og det okkulte på en veldig troverdig måte. I tillegg liker jeg begge deler veldig godt! Jeg synes 1920-tallet er en av de mest interessante tidsperiodene og liker veldig godt å høre mer om tiden. Jeg liker alt fra måten de oppførte seg på til klesstilen og hårfrisyrene. (Dette kan muligens ha noe med Downton Abbey å gjøre...) Det er også en av grunnene til at jeg likte The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald så godt.

Jeg liker også veldig godt det paranormale ved historien. Måten gamle myter og historier blir trukket inn. Referanser til kulter og spesielle deler i Bibelen. Jeg er veldig inne i paranormale historier akkurat nå på grunn av en tv-serie jeg ser på, Supernatural. Jeg kunne se mange likhetstrekk mellom The Diviners og Supernatural. Begge refererer til Johannes åpenbaringer i Bibelen og delen som omhandler apokalypsen. Om en "anti-kristus" og "de fire hestemenn". Det er en del av historien jeg aldri har hørt før, og plutselig dukket den opp to steder på en gang. Ellers så er historiene ganske forskjellige...

Måten boka er skrevet på er helt utrolig. Libba Bray skriver så godt! Hun skildrer helt fantastisk, og jeg kjedet med ikke én eneste gang. Jeg var fanget fra første til siste side. Hun fanger stemningen på en måte jeg sjeldent har opplevd, og jeg satt lenket fast til sofaen i flere timer i dag for å få lest boka ferdig. Fantastisk!

Libba Bray har skapt et fantastisk og komplisert persongalleri. Alle har de sine historier og sine hemmeligheter, men det er ikke mulig å ikke bli glad i dem alle sammen. De viktigste karakterene i boka vil jeg si er Evie, Sam, Jericho og Memphis, men Theta, Henri, Isaiah, Mabel og Will er alle viktige for historien. Jeg liker dem alle veldig godt og likte godt måten historien skiftet mellom dem. Det ga forskjellige syn på historien og fungerte veldig bra! Selv om jeg likte alle karakterene veldig godt, var det Memphis jeg likte best. Hans historie var en av de mest spennende å finne ut av, og han var litt mystisk. Veldig kul var han i hvert fall.

Jeg likte overhodet ikke John Hobbes, eller Naughty John, som han likte å kalle seg. Han var fæl og til tider direkte creepy. At noen kan bli sånn? Ugh, er det mulig? Og disse forskjellige kultene... Det er direkte ekkelt å tenke på. Hva mennesker får seg til å gjøre. Jeg kan ikke fatte det.

Jeg likte godt det at man fikk vite litt og litt om de forskjellige karakterene etter hvert. Det at det tok litt tid, gjorde det hele mer spennende for meg, og det er fortsatt mer jeg gjerne vil vite. Jeg vil vite mer om disse evnene noen av dem har, og jeg vil rett og slett vite mer om dem som personer. Det er så irriterende at jeg må vente til august før jeg kan få vite mer. Hvorfor så lenge? :(

The Diviners er utrolig god. Det hele er veldig komplekst og utrolig godt laget. Jeg kan trygt si at dette er en av mine absolutte favoritter noen sinne. Jeg anbefaler på det aller sterkeste. Kom igjen! Du burde virkelig lese denne.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg ble akkurat ferdig med Drageløperen av Khaled Hosseini.

Jeg har akkurat blitt ferdig med denne boka og jeg må bare si at dette er den mest følelsesladde boka jeg noen sinne har lest. Denne boka inneholder så mange visdomsord, så mange følelser. Det er rart hvor mye denne boka faktisk inneholder.

"For deg, tusen ganger til"

Denne boka handler om en gutt som heter Amir som bor i Afghanistan sammen med faren sin og to tjenere, som her hazarer. Amir er venn med den ene tjeneren som heter Hassan(de er like gamle). Hassa føler at han aldri har fått anerkjennelse fra faren sin Baba, og Amir er villig til å gi slipp på vennskapet med Hassan for å få Baba sin anerkjennelse.

Når du forteller en løgn, stjeler du retten til sannhet fra noen. Når du fusker, stjeler du retten til rettferdighet"

Jeg liker ideen med at Khaled bruker mange muslimske ord. Jeg kunne jo noen av ordene siden vi nettopp har hatt om Islam på skolen, men jeg synes det var bra at han hadde en ordliste bak i boka(det minnet meg litt om Heroes og Olympus-bøkene).

Denne boka er helt fantastisk. Jeg ble helt målløs over hvor mye denne boka inneholder. Jeg kunne ikke se for meg det som skjedde videre i teksten, tvertimot, jeg ble overrasket nesten hele tiden.
Dette er en rørende bok, og jeg synes slutten var så bra. Det bare passet så bra. . . Jeg vet ikke hva jeg skal si. . .

Se også bokomtalen min her!

Noen bøker jeg likte da jeg var liten var Deltoras Belte og Deltoras Rike-serien av Emily Rodda.

Unnskyld for en altfor sen anmeldelse. Jeg har vært på hyttetur, og derfor har jeg ikke fått skrevet noen anmeldelse før nå. Sorry...

Da det er sagt, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal skrive denne anmeldelsen. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg elsker denne boka. Den er så fantastisk!

Jeg elsker alt med denne boka! Karakterene er fantastiske, historien er så søt og Rainbow Rowells skrivestil passer helt perfekt! Er det mulig å elske en bok så mye? Jeg har lest svært få bøker som har gjort så stort inntrykk på meg. Jeg begynte å lese den på ettermiddagen for noen dager siden og sluttet ikke å lese før jeg måtte legge meg. Dagen etter avsluttet jeg boka. Jeg greide ikke å legge fra meg boka. Det er få bøker som er slik. Den eneste boka jeg kan trygt si at jeg liker bedre er Ringenes herre.

Egentlig så tenkte jeg at Eleanor & Park kom til å bli en lett, hyggelig bok jeg kunne slappe av med etter The Perks of Being a Wallflower, som var ganske trist. Det visste seg at det ikke ble helt slik. Jeg leser sjeldent romantiske bøker; det er egentlig litt utenfor min komfortsone. Derfor overrasket det meg at jeg elsket denne boka så høyt. Den er trist, rørende, søt og helt fantastisk. Det ble ikke den lette, hyggelige boka jeg hadde sett for meg. Jeg ble mer følelsesmessig involvert i Eleanor & Park enn jeg ble i The Perks. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si...

Handlingen i boka er satt over ett skoleår og begynner på høsten i 1986. Det er gøy å lese om den tiden, men det er noe tidløst over historien, og den kunne fint ha vært satt i nåtiden. Det er noen småting som forteller at handlingen ikke er satt i nåtid. Eleanor og Park har ikke mobiltelefoner og de lager kassetter med favorittartistene sine på. Det er ikke noen som gjør det lenger. Nå lager vi heller en spilleliste på Spotify.

Karakterene Eleanor og Park er utrolig godt skrevet. Begge virket virkelige, og det er helt sannsynlig at de kunne ha levd. Jeg liker dem begge veldig godt. De har sine sterke og svake sider. Eleanor og Park kommer fra to helt forskjellige familier. Eleanor kommer fra en familie som har ganske lite penger. Hun bor sammen med moren, de fire yngre søsknene og stefaren, Riche (Richie er den støste idioten noen sinne!!! Åh, jeg hater ham...). De bor veldig trangt og har nesten ikke råd til mat. Eleanor går kledd i gamle klær etter faren hennes, som hun har lappet og fikset på selv. Park, derimot, kommer fra en ganske rik familie. Moren er fra Korea, og faren er veteran fra Koreakrigen. Han har en mindre bror, Joshua. Hos Park er alt på stell. Denne store forskjellen mellom Eleanor og Park skaper litt trøbbel...

Når jeg tenker på denne boka, begynner jeg å tenke på en ting Amy Pond i Doctor Who sa om kjæresten sin, Rory Williams. Det passer helt perfekt til Park og hvordan han ser på Eleanor. Det er bare helt perfekt!

"You know when sometimes you meet someone so beautiful — and then you actually talk to them and five minutes later they're as dull as a
brick; but then there's other people. And you meet them and you think,
"Not bad, they're okay," and when you get to know them ... their face
just, sort of, becomes them, like their personality's written all over
it, and they just — they turn into something so beautiful. Rory's the
most beautiful man I've ever met."

Bare bytt ut Rory med Eleanor og man med girl...

Dessverre er slutten trist. Ikke altfor trist, men trist likevel. Jeg tenkte gjennom store deler av boka at det kom til å skje noe. Det kom til å skje noe som ødela for Eleanor og Park. Dessverre hadde jeg rett :'( Jeg hadde så lyst til å ikke ha rett...

Jeg anbefaler virkelig Eleanor & Park! Jeg elsker den så høyt! Boka passer kanskje best for jenter, men det betyr ikke at gutter ikke kan lese den. Det bør de.

Og ja, forfatteren heter Rainbow til fornavn... Det er litt snodig. Regnbue. Jeg vet ikke om det er et pseudonym, da, men jeg tror ikke det er det.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Dette er fjerde boka i serien "Heroes of Olympus" av Rick Riordan.
Som jeg kanskje har skrevet før, synes jeg måten Rick fletter nåtidens ungdoms liv, med gresk mytologi er helt fascinerende. Man lærer så utrolig mye hvis man faktisk får med seg detaljer.

"Wisdom’s daughter walks alone,

The Mark of Athena burns through Rome.

Twins snuff out the angel's breath,

Who holds the key to endless death.

Giants' bane stands gold and pale,

Won through pain from a woven jail."

I denne boka prøver de greske barna til gudene å bli venner med de romerske, men de får ikke så god start, og må flykte. Sammen reiser Piper, Leo, Jason, Annabeth, Hazel, Frank og Percy til Roma for å finne og befri Nico di Angelo, og for at Annabeth kan få gjøre oppdraget sitt.
Annabeth må følge The Mark of Athena, for å finne Athena Parthenos(mest praktfulle statue av Athene noensinne) som ble stjålet og gjemt av romere.

Denne boka synes jeg handler mest om Annabeth, og hennes oppdrag som hun fikk av moren. Noen ganger synes jeg at Athene er litt av en frekk mor, men det er nesten umulig å ikke like henne(siden hun er en gudinne). Annabeth må jo gjøre oppdraget helt alene, og det er jo allerede en utfordring. Ihvertfall da hun visste hvem hun kom til å møte(jeg skal ikke avsløre noe, men det var veldig sannsynlig hvis man vet litt om gresk mytologi).

I denne boka ble jeg litt irritert over Jason. Jeg føler at han prøver å bli bedre enn Percy, men i mine øyne, er Percy den beste. . .
Jeg føler også at Hazel liker at det er to gutter som liker henne. Det er ikke helt sikkert om Leo liker henne eller ikke. Jeg tror Leo har et veldig forvirrende liv, alt i alt.

Endelig!
Annabeth og Percy er sammen igjen. Jeg synes at det er den eneste romansen som jeg har lest om som jeg ikke synes blir litt for klisjé. Rick klarer å få inn at de liker hverandre, uten at det går utover ekspedisjonene/questene deres.

Hvorfor?
Nå for tiden, må alle bøker avsluttes med en cliff-hanger. Noen ganger er det bare SÅ irriterende. Da må man nesten starte å lese den neste boka med en gang for å vite hva som skjer videre. Men jeg må lese en annen først! Jeg har House of Hades på hylla, men jeg må vente. Det er akkurat som på slutten av boka Drowned Wednesday. . . Cliff-hanger etter cliff-hanger! Det dreper meg!

Se også: Anmeldelse på bloggen min

Jeg finner ikke appen, så den er sikkert bare på Apple.
Man kan ikke bli presset til å lese fortere, hvis ikke det er valgfritt:)

Jeg har et spørsmål. . . Er det bare på Apple?
Jeg synes også at det blir en mye bedre leseopplevelse, når du leser "ekte" bøker(papir). Jeg synes også at det blir en bedre leseopplevelse hvis man bruker lengre tid fordi da føler man seg som om man har mistet noe. . . Jeg følte det da jeg leste siste bok i en serie. Boka het Terminal.

Jeg kan si at det fantasy. Jeg har ikke lest dette noe sted før og det er ikke en typisk fantasy- bok, den har masse egenskaper som mange andre bøker har, men den er noe for seg selv.

Dette er tredje boka i serien "The Keys to the Kingdom" av Garth Nix.
Jeg synes at Garth har funnet på et fantastisk univers, og alt er så rart, men det gir mening.
The House er midtpunktet i universet.
The Secondary Realms er alle de forskjellige planetene/galaksene.

Jeg synes at de forrige bøkene var kjempemorsomme og denne boka var ikke noen unntak. De er jo på sjøen mesteparten av boka, og jeg som "lider" av kvalme på sjøen ble litt kvalm da Arthur beskrev all turbulensen ombord.

Seven Days. Seven Keys.
One Mysterious Book.
One Strange House Filled With Secrets

I denne boka blir Arthur Penhaligon bedt på lunsj med Lady Wednsday og blir hentet på sykehusrommet sitt. Sammen med Leaf, blir de sendt til The House. Tidlig på reisen blir de splittet og dette forårsaker mange problemer.

Jeg likte denne boka veldig godt fordi den hadde så mange gode karakterer. En av mine favoritter var Dr. Scamandros. Han er ganske mystisk, men han hjelper Arthur med problemene sine. Det var morsomt da han laget rotte-kostymene. Jeg liker også at han er en sorcerer/trollmann. Da han ble beskrevet, synes jeg det var kult med at huden hans har forskjellige bevegelige elementer.

I denne boka fikk jeg vite mye mer om The House, og det hjalp meg veldig fordi det er litt komplisert det universet Garth Nix har skapt. Alle skapningene og tingene som blir fortalt om er litt vanskelig og huske noen ganger, men man forstår mer og mer jo flere bøker i serien man leser.
Bøkene finnes på norsk, men da heter de Mester Mandag, Grim Tirsdag, Forlist Onsdag & General Torsdag. Bare de bøkene er oversatt til norsk.

For en liten stund siden så jeg filmen The Perks of Being a Wallflower. Jeg likte filmen utrolig godt, og begynte å lese boka kort tid etterpå. Dere har sikkert hørt det før, men boka er mye bedre. Filmen er en veldig god versjon og er virkelig verdt å se, men boka er best! Den er utrolig god <3 (Jeg leste den på to dager, det sier litt...)

Jeg liker veldig godt måten Charlie forteller historien på. Han forteller den gjennom brev han skriver. Han nevner aldri hvem det er han skriver til, og han skriver at personen han skriver til ikke kjenner han, men at han føler for å skrive til noen. Han skriver at personen han skriver til virker som en grei person fordi han eller hun ikke lå med en person på en fest bare fordi han eller hun kunne. Ganske interessant logikk, og Charlie tenker slik. Fordi det og det skjedde, må han eller hun være sånn eller sånn. Hva slags person Charlie er, kommer det mye tydeligere fram i boka enn i filmen.

Charlies beste venner er Patrick og Sam, to eldre elever. Jeg liker begge to kjempegodt. De er nyanserte karakterer, og det er lett å like dem. Både Sam og Patrick har triste historier, men jeg synes Patricks historie er den tristeste. (Jeg kommer ikke til å fortelle hva det gjelder fordi det er en viktig del av plottet i boka...) Stakkars Patrick :(

Det er rørende og trist til tider å følge Charlies historie. Den strekker seg over et helt skoleår, og man får innblikk i Charlies liv og tanker gjennom året. Charlie er en person det er veldig lett å bli glad i. Derfor ble jeg glad på hans vegne når alt gikk bra, og når det ikke gikk så bra, ble jeg veldig trist. Som jeg kanskje har nevnt tidligere i mine anmeldelser, er de beste bøkene de som får meg til å føle noe. The Perks kommer garantert inn i den kategorien.

The Perks er en vakker historie. Den er trist og rørende, men det som er det beste er at den kunne ha vært om hvilken som helst familie. Man kan kjenne seg igjen. Alle har sine problemer, og det kommer frem i boka. Men selv om du har det vanskelig, vil det ordne seg etter hvert. Jeg tror at det er budskapet i boka, og det er et veldig viktig budskap. Mange har det vanskelig i tenårene. Derfor er det viktig å få høre det at det vil bli bedre.

Jeg synes alle burde lese The Perks. Jeg tror at folk i forskjellige aldere vil tolke boka forskjellig, men alle kan få noe ut av den. Kanskje bortsett fra små barn... Ungdomsskolen og oppover er nok den beste alderen. Hvis man ikke er så glad i å lese, burde man se filmen. Jeg synes egentlig at man burde både lese boka og se filmen. De gir litt forskjellig syn på historien, men er fortsatt veldig like. Den største forskjellen er nok at i filmen er noen av scenen i boka slått sammen, men det gjør ikke så mye.

Etter at jeg var ferdig med boka, var jeg ganske trist. Boka ender trist, og jeg har funnet ut at jeg begynner veldig lett å gråte og lever meg lett inn i andres situasjoner. Derfor var følelsene mine litt i ulage. Jeg tenkte som så: for å gjøre det bedre, kunne jeg se noen episoder med Supernatural, en tv-serie jeg ser på. Det var ikke noen god idé. Jeg hadde kommet til sesongfinalen av sesong 5, og sesongfinalene er alltid veldig triste eller følelsesladede for meg. Så jeg satt og gråt og gråt og fant fort ut at det ikke var noe sjakktrekk å se på Supernatural akkurat da...

Nå tror jeg at jeg må lese noe lett. Jeg håper Eleanor & Park av Rainbow Rowell er den riktige boka. Det er i hvert fall den jeg har tenkt til å starte på.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Tredje boka om John Smith og de andre Garde-medlemmene. Denne gangen forteller Six sin del av historien. Det er gøy å lese hennes syn på det som skjer. Endelig fikk jeg vite hva hun tenker og føler om det hele. Jeg har lenge håpet på å få se historien gjennom hennes øyne. Hun er en av dem jeg liker best!

I tillegg til Six, forteller også John og Marina, Four og Seven, sin del av historien. Som i den forrige likte jeg Marinas kapitler mye bedre enn Johns. Han er fortsatt ganske irriterende. Heldigvis tenker han ikke så mye på Sarah lenger, men han er blitt litt arrogant til tider. Det irriterer meg at han ikke kan høre på det Nine har å si.

Nine irriterer meg forsåvidt også. Han prøver hele tiden å vis hvor tøff og sterk han er, og han er litt for mye machomann til at jeg greier å like ham... Han og John burde virkelig prøve å samarbeide. I stedet krangler og slåss de. Er det mulig å bli barnsligere?

Det er litt trist at man ikke får høre noe om Sam i det hele tatt i denne boka. Jeg likte Sam... Stakkars fyr; tatt til fange av the Mogadorians. Jeg savnet han i denne boka. Han var en av få John hørt på. Jeg håper de får reddet han i The Fall of Five. Jeg tror jeg hadde blitt utrolig sinna hvis de fant Sam, og han var død. Det hadde vært så typisk... Forfattere greier nesten alltid å ta livet av de karakterene jeg liker best. Jeg får bare krysse fingrene og håpe at det ikke skjer.

I denne boka møter man også Nummer Åtte, Eight. Han virket litt rar i begynnelsen, men etter hvert likte jeg han bedre å bedre. Nå er han en av mine favoritter. Han, Marina og Ella. Han har noen av de kuleste evnene, Legacies, blant alle Garde-medlemmene. Hvor kult er det ikke å kunne teleportere? I tillegg virker han veldig snill og hyggelig å være sammen. Det er ikke rart at Marina liker ham..!

The Rise of Nine var mye mer spennende enn de to første. Det var mye mer som skjedde, og konflikten begynner å tilspisse seg. Nå begynner jeg virkelig å få sansen for serien. Dessverre har jeg ikke den fjerde boka, så jeg får lese noe annet i mellomtiden... Men så fort jeg får tak i den, kommer jeg til å lese den. Jeg håper det går bra til slutt... Det pleier som regel å gjøre det i ungdomslitteratur, men man kan aldri være for sikker på det. Det er The Fault in Our Stars og The Book Thief eksempler på, som forøvrig er bøker alle burde lese!

Alle medlemmene i the Garde har spesielle evner, kalt Legacies, derav navnet på serien, Lorien Legacies. Jeg lurer på hvor mange slike Legacies hver av dem får. Hvis jeg har telt riktig, har John fem og får fortsatt flere... Noen som vet hvor mange hver av dem får? Det har jeg lurt lenge på. Det virker litt unaturlig at de skal få utrolig mange. Det blir litt for superheltaktig for min del...

Alle de ti Garde skal ta plassen til de ti Elders; de som bestemte på Lorien. Man får vite at en av dem skal ta plassen til Pittacus Lore, sjefen over alle sjefer (det er dessverre ikke Asgeir...). John tror det er han. Jeg håper egentlig ikke det er han. Han er litt for arrogant, og jeg liker han ikke så godt. Han irriterer meg ikke så mye som i de to første bøkene, men jeg ønsker likevel at den som skal ta plassen til Pittacus Lore ikke er John. Håper det blir Eight. Eller en av de andre. Kanskje ikke Nine; han er litt arrogant han óg.

Når det er sagt, må jeg si at jeg gleder meg til den neste boka. Jeg håper jeg finner den i bokhandelen snart.

Jeg anbefaler serien for dem som liker lett spenning, men hvis du vil ha komplekse, karakterdrevne bøker, er ikke dette serien for deg.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Åh, denne boka var bare fantastisk. Jeg ville ikke at den skulle slutte. Det har ikke helt gått opp for meg enda at den er over.
anmeldelsen min ligger under. For nå kan jeg bare si at den er fantastisk. Contemporary på sitt beste, Rainbow Rowell i siget og en fantasybok og fanfictionverden inni en allerede elskverdig historie.

--- anmeldelsen---

Boken handler om Cath og hennes føste år på college. Hun drar til college sammen med tvillingsøsteren sin Wren. Søstrene har fremt til nå hatt et tett forhold og sammen vært store fangirls av Simon Snow bokserien. Men når de kommer til college vil Wren helst legge det hele bak seg og heller sosialisere og feste. Cath derimot tviholder på Simon Snow of fanfiction-verdenen hun har bygget opp rundt han.

Selv om Cath er ute av komfortsonen sin og helst vil trekke seg tilbake og holde seg for seg selv møter hun også nye mennesker. Blant annet romkameraten Regan og kjæresten hennes Levi. Den nye læreren hennes i faget skjønnlitteratur/ skriving som avskyr fanfiction og en klassekamerater som bare vil snakke om skriving. Samtidig som hun bekymrer seg for faren som er igjen hjemme, alene nå som søstrene er reist til college.

Det er en karakter som omtrent alle kan gjenkjenne seg i i denne boka. Du har Cath som er sjenert og ikke liker å bevege seg ut av komfortsonen sin. Hun vil heller oppholde seg på internett der hun kan lese og skrive om sin store kjærlighet, Simon Snow serien. Wren, Caths identiske tvilling, den sosiale av de to som vil bevege seg ut på fester og møte nye mennesker. En jente som prøver å finne seg selv og ikke alltid tar de rette valgene. Regan som er Caths gretne romkamerat som har noe å kommentere om alt og alle. Hun er lojal og kan respektere Caths interesser selv om hun selv ikke forstår seg på det. Og Levi som er hennes humørspredende side kick. Han er også ekstremt lojal, sjarmerende og gjør alt han kan for å se det beste i en hver situasjon.

Historien starter ved Caths første dag på college, her blir vi fort introdusert til de fleste karakterene, samtidig som vi får vi en mengde informasjon om Simon Snow serien, utgitte bøker og informasjon om forfatteren av serien. Hvert kapittel starter så med et kort utdrag fra en av Simon Snow bøkene eller Caths egen fanfiction "Carry On, Simon." De fleste av utdragene virker tilfeldige, men det er noen få som passer parallelt sammen med handlingen som skjer i boken. Det er lett å se at Simon Snow serien er basert på Harry Potter, og alle disse små utdragene gjør at vi som leser boken også blir glad i denne serien som Cath elsker så høyt.

Som Rainbow Rowell selv sier er hun føler seg flinkest til og liker best er å skrive dialoger og dette merkes. Dialogene i denne boken er fantastiske, de gir deg mye informasjon samtidig som de er troverdige. Favoritt dialogene mine må ha vært mellom Cath og Levi, de forskjellige personlighetene deres kommer godt fram ved måten de snakker på. Rowell har også gitt denne egenskapen til Cath. Da tvillingene var yngre var det Cath som skrev dialogene i deres "fanfics" mens Wren var den som endte opp med å fylle inn med skildringer og detaljer.

Det som var så spesielt med denne boken var hvordan forfatteren fikk livet til en helt alminnelig, litt tilbakeholdende jente til å bli interessant og gøy å lese om. Det var ingen ekstreme og drastiske "plot twists" i denne historien, alt skjedde veldig naturlig og det kunne vert hvem av oss sitt første år på college. Familie, forelskelse, tidsfrister og skrekken i å finne frem på et nytt sted. Rainbow Rowell fikk virkelig frem alle aspekter ved Caths liv og hvordan hun utviklet seg igjennom skoleåret, og best av alt hun fikk det til å bli en fengende og morsom bok som var umulig å legge fra seg.

Etter å ha lest den har Fangirl har den fått en hederstittel som en av mine favoritt bøker. Selv om jeg selv ikke skriver eller lese fanfiction så var det så mye ved Caths liv jeg kjente meg igjen i. Den lille angsten man får når man skal finne frem på nye steder og komme inn i nye rutiner, og selv om jeg ikke ville tatt de samme valgene som henne så er det morsont og se hvordan hun takler akkurat det samme som jeg ofte opplever selv. Så bra som boken var skrevet gjorde at jeg ble så uendelig glad i boken og det var umulig å få lagt den fra seg. Alle de fantastiske karakterene som man ble godt kjent med og glad i. Da spesielt Levi og hans personlighet som var umulig å ikke like. Alt i alt en super bok om det fan fiction, det og vokse opp, familie og om en første kjærlighet.

bilde kilde

Hoved karakterene i boken, tegnet av gigerhaze fra tumblr som osgå har illustrert bokcoveret!

Noe sikkert alle har hørt:

I et hull i bakken bodde det en hobbit. Ikke et ekkelt, skittent,
fuktig hull med gjørmete lukt og hvor det krøp mark i veggene, heller
ikke et tørt, nakent, sandete hull hvor det ikke fantes noe å sitte på
eller å spise: det var et hobbithull, og det betyr hygge.

"Hobbiten" av J.R.R Tolkien

Et sted må man jo få dem fra;)

I et hull i bakken bodde det en hobbit. Ikke et ekkelt, skittent, fuktig hull med gjørmete lukt og hvor det krøp mark i veggene, heller ikke et tørt, nakent, sandete hull hvor det ikke fantes noe å sitte på eller å spise: det var et hobbithull, og det betyr hygge.

Bilbo Lommelun drar motvillig med på reisen til Ensomfjellet for å kreve tilbake riket til dvergene og atter få en konge under fjellene.
På resien møter Bilbo og hans følgesvenner mange farer. De må gjennom Tåkefjellene, og Myrkskog. De møtte skogsalvene og alvene i Kløvendal.

"Aldri le av levende drager, Bilbo din tosk!"

Jeg synes alle dvergnavnene var morsomme, spesielt da det var så mange: Balin, Dvalin, Dori, Nori, Ori, Oin, Gloin, Bifur, Bofur, Bombur, Fili, Kili og Thorin Eikenskjold. De møter mange venner på reisen og mange som vil dem vondt, men det ender alltid godt til slutt.
Dette var en bok som jeg koste meg veldig med, og jeg anbefaler den til alle som elsker fantasy.