Bokelskere.no

Da har jeg lest hele Divergent-serien. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om den. Selv om jeg synes historien var veldig spennende, greide jeg ikke å heie på hovedpersonene... Så selv om jeg likte Allegiant på mange måter, likte jeg den også på en måte ikke. Gir det noen mening? Vel, samme det... Det er i hvert fall slik jeg føler det.

I motsetning til de to første er det ikke bare Tris som forteller lenger. Nå har Tris og Tobias hver sine kapitler. Det var interessant å se hvordan Tobias reagerte på det som skjedde. Det som foregikk inne i hodet hans var annerledes fra hvordan jeg hadde sett det for meg. Han var ikke så tøff og hard som han ville at det skulle se ut som. Dessverre ble de to fortellerstemmene til tider litt for like, og det hendte at jeg ikke husket hvem det var som fortalte, og ble veldig forvirret. Ellers funket det veldig bra, og det passet godt til historien.

Jeg likte Tris bedre i Allegiant enn i Insurgent, men ikke så godt som jeg likte henne i Divergent. Hun begynte å ta bedre valg, og hun tok bedre vare på livet sitt i denne boka. Det likte jeg. Jeg likte ikke at hun var så uforsiktig og dumdristig i den forrige boka. Det var også lettere å forstå Tobias i denne boka. Både fordi han hadde sine kapitler han fortalte, men også fordi han åpnet seg mer opp for Tris. Jeg synes begge vokste som karakterer, men likevel var de litt dumme til tider. Noe av det dummeste de gjorde var å ikke høre på hverandre. Jeg synes de kunne ha hørt litt mer på hverandre. Da ville nok mye gått annerledes, (og bedre).

Jeg synes det var spennende å lese om hvordan Tris' verden oppstod. Man får svar på mange spørsmål i Allegiant. Alle de man har spurt seg selv tidligere og noen flere man ikke visste at man lurte på. Jeg lurte veldig på hvordan verden var utenfor gjerdet, og svarene overrasket og gledet meg. Det hele ga mening og tettet hull i historien. Veronica Roth har laget en godt gjennomført, dystopisk verden. Jeg hadde ikke problemer med å tro på den.

Historien var bra, spennende og ikke veldig forutsigbar. Den tok stadig nye vendinger. Det kom aldri som et sjokk på meg, men jeg hadde ikke sett for meg at det kom til skje heller. Annet enn slutten. Slutten var litt for forutsigbar, men jeg synes den passet. Jeg kan se hvorfor mange ikke har likt slutten på serien, men jeg synes at det passet. Selv om det ikke var en koselig slutt...

Så alt i alt likte jeg historien, men jeg hadde noen problemer med hovedpersonene. Jeg anbefaler serien hvis du liker dystopi, men hvis jeg skulle anbefalt deg én dystopi-serie du må lese, er det ikke Divergent jeg ville ha sagt.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Da er jeg ferdig med bok to i Veronica Roths Divergent-serie. Jeg likte Divergent veldig godt, og hadde høye forventninger til Insurgent. Dessverre levde den ikke helt opp til forventningene mine; det var ting jeg irriterte meg over, som gjorde at jeg ikke likte boka like godt. Ellers var den spennende, og jeg kommer helt sikkert til å lese siste boka i serien, Allegiant.

I Insurgent får vi vite mer om de som er Divergent. Det er spennende å få vite hva det går ut på, og hvordan andre reagerer på det. Jeg likte godt å lese om folks forskjellige reaksjoner; noen synes det var spennende, andre ble redde, noen begynte å slenge dritt, osv... Det kom tydelig fram at vi mennesker er redde for det vi ikke skjønner. Det ukjente har alltid skremt oss, og for dem som ikke var Divergent, var dette nytt og skremmende.

Insurgent var spennende. Historien var bra, og jeg ville hele tiden vite hvordan det kom til å ende. Til tider var det trist, som på slutten for eksempel. Ellers gjorde boka meg veldig frustrert. Det gikk ikke slik jeg håpet, og jeg likte ikke Jeanine Matthews. Ugh... Evelyn var jeg ikke sikker på hva jeg synes om, men hun gjorde ikke noe godt inntrykk på meg. Jeg får se hvordan hun utvikler seg i Allegiant.

Tris irriterte meg. I første boka likte jeg henne godt, men nå begynte hun å bli irriterende. Hun gjorde mange dumme valg, og jeg håpet hele tiden at hun ville ombestemme seg. I tillegg drev hun hele tiden og snakket om barrièrer mellom henne og Tobias. Jeg tror hun skapte dem selv ved å hele tiden tro at de var der. Det er ikke sikkert at det hadde vært barrièrer mellom dem hvis hun hadde latt være å tro det... Vel, det var ikke bare Tris som irriterte meg. Jeg synes Tobias virket mer fornuftig enn Tris, men han tok også valg jeg ikke synes var gode. Det at han ikke hørte på Tris synes jeg var veldig dumt. Jeg tror de hadde sluppet lettere unna hvis han hadde gjort det.

Selv om jeg likte den første boka bedre, kommer jeg til å lese siste boka. Insurgent var spennende og skapte mersmak selv om jeg synes Tris var irriterende.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Da har jeg også lest Divergent. Det virker som om alle andre har lest den for lenge siden, men jeg har ikke fått lest den før nå. Jeg har hatt veldig mye annet jeg har valgt å lese i stedet. Boka ble veldig populær da den kom ut i 2011, og har blitt gitt ut på norsk med samme tittel. Boka har til og med blitt film! Så det er ikke så veldig rart at jeg har følt at jeg er den eneste som ikke har lest Divergent. Men nå har jeg det, og jeg likte den veldig godt; den var vanskelig å legge fra seg.

Ideen rundt samfunnet som blir beskrevet i Divergent fascinerer meg. Samfunnet er delt inn i fem fraksjoner. Erudite, Amity, Dauntless, Abnegation og Candor. Hver av disse fraksjonene setter pris på en spesiell egenskap hos sine medlemmer. Erudite setter pris på kunnskap, Amity på vennlighet, Dauntless på mot, Abnegation på uselviskhet og Candor på ærlighet. Hver av gruppene synes jeg tar det litt for langt, og jakten på disse egenskapene blir nesten manisk. For eksempel har ikke folk i Abnegation lov til å se seg selv i speilet; det blir sett på som forfengelig... De forskjellige fraksjonene gjør forskjellige jobber i samfunnet, og samfunnet kan ikke fungere uten noen av dem. I tillegg har man de fraksjonsløse. De som lever utenfor samfunnet, og det er dem som må gjøre alle drittjobbene. Å bli fraksjonsløs blir sett på som verre enn døden...

Jeg hadde hørt veldig mye om Divergent. Likevel var ikke boka slik jeg hadde sett for meg. Den minnet meg egentlig litt om The Maze Runner; begge bøkene inneholdt mye trening. Ellers så var de veldig forskjellige. Ellers er Divergent en typisk dystopisk roman. Det er et fryktelig styresett som hovedpersonen og hennes venner gjør opprør mot. Omtrent...

Hele første boka handler om Tris (Beatrice) innvielsestest. Hun har blitt gammel nok til å bestemme hvilken fraksjon hun vil bli medlem av, men for å bli medlem må man gjennom en innvielsestest. Jeg likte det godt og synes hele systemet var ganske kult, men det hørtes slitsomt ut! Uff... Jeg hadde ikke overlevd, tror jeg.

Tris møter Four ganske tidlig i boka. Jeg hadde dessverre fått spoilet hvem Four er, og derfor var det ikke spennende for meg å finne ut av det. Men selv om jeg visste hvem han var, var det interessant å lære mer om ham som person. Han var ikke helt som jeg hadde forestilt meg ham... Men jeg likte forholdet mellom ham og Tris. Det var ikke så vanskelig å gjette seg til hvordan det kom til å utvikle seg mellom dem; det er litt for vanlig i ungdomsbøker. Likevel likte jeg å lese om dem.

Jeg er spent på hvordan det kommer til å gå videre for Tris, Four, Caleb; Tris' bror, og de andre. Jeg har allerede begynt å lese bok nummer to, Insurgent, og den siste boka, Allegiant, står klar i hylla mi.

Jeg anbefaler å lese Divergent hvis du likte bøker som The Maze Runner og The Hunger Games.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Liesl & Po er den første boka jeg leser av Lauren Oliver. Jeg har lenge hatt lyst til å lese hennes Delirium-serie, men endte opp med å lese Liesl & Po først. Boka er egentlig beregnet på litt yngre lesere, men jeg forelsket meg i den. En søt, liten historie om vennskap, mot og det overnaturlige. Liesl & Po er en av de søteste bøkene jeg har lest på lenge.

Historien er litt eventyraktig, med typisk gode og slemme karakterer. Liesls stemor er den onde stemoren, og Alkymisten er Wills slemme læremester. Begge må stå opp mot dem som skremmer dem, og Liesl og Will må vise at de ikke kan herses med. Det er en veldig søt historie, som er rørende og morsom.

Språket er fantastisk. Det er poetisk, og flyter veldig lett. Beskrivelsene er levende, og alt er lett å se for seg. Beskrivelsene er med på å skape en magisk stemning, og de er veldig vakre. Andre ganger er språket morsomt, og jeg satt og lo for meg selv. Jeg kunne fint ha funnet mange sitater fra Liesl & Po. Den er så godt skrevet.

" 'I'm s-sorry, ma'am. Rules is the rules. And nobody - not even Lady Prematures -' 'Lady Premier. Premier.' "

Boka er full av søte, små tegninger. De er så utrolig nydelige. Alle sammen er tegnet av Kei Acedera. Hun er kjent for å ha designet karakterene i Tim Brutons Alice in Wonderland. I tillegg har hun illustrert flere barnebøker. Tegningene hun har tegnet til Liesl & Po var med på å skape den magiske stemningen, og jeg synes de gjorde boka mye bedre.

Po er veldig skjønn. Spøkelset er ikke en han eller en hun. Po er en den. Det tok litt tid før jeg vendte meg til at det stod "it" og ikke "he" eller "she". Selv om Po ble beskrevet som en den, greide jeg ikke å la være å tenke på den som en han. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg fikk en følelse av at Po var en gutt mens han levde...

I etterordet forteller forfatteren, Lauren Oliver, hvor mye denne boka betyr for henne. Jeg synes det er veldig bra at hun tørr si ifra om hvor mye boka betyr for henne, og at det er hennes mest personlige bok. Jeg liker det! Du får en følelese av at du blir kjent med forfatteren når du leser en bok du vet betyr mye for ham eller henne. En slik følelese fikk jeg da jeg leste Liesl & Po.

Jeg likte Liesl & Po veldig godt. Jeg tror historien også vil glede yngre lesere, mens språket vil glede eldre lesere. Derfor er dette en bok som er fin å lese høyt for barn. Jeg vet dessverre ikke om boka er oversatt til norsk, men jeg synes den burde oversettes. Jeg anbefaler boka!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Bare for å få nevnt det, så ble jeg ferdig med denne boka for veldig lenge siden. . . For å få se nøyaktig dato kan du se på Bokelskere brukeren min:)

Jeg startet på denne boka med en gang jeg var ferdig med The Maze Runner. Og jeg angrer ikke!
Dashner klarer å få meg limt fast til boka bare med første side! Det er spennende under hele boken, og det jeg skjønner ikke hvordan Dashner kan skrive en oppfølger som er like fantastisk som den første boka!

Thomas og vennene hans må på enda en test. Det ser ikke ut til at de noen sinne kan få seg litt ro. Denne gangen må de krysse the Scorch, en diger ørken. Ingen vet hvilke farer som venter dem, det eneste de vet er at det blir mye verre en det var i the Maze. . .

Jeg elsker alt med denne boka! Jeg skal prøve å ramse opp noen av hovedtingene jeg likte ekstra godt:
-Alle de nye karakterene.
-At handlingen tok nye vendinger hele tiden.
-Avslutningen.
-At Dashner klarte å få meg til å elske slutten av boka, og hate den!

Jeg anbefaler denne boka til alle! Man må bare lese denne serien! Den er helt fantastisk, og jeg elsker den!

Se også her!

Jeg har tidligere lest to bøker av John Boyne, Gutten i den stripete pyjamasen, hans mest kjente, og Hendelsenes hus. De handler om andre verdenskrig og den russiske revolusjonen. Jeg likte dem begge veldig godt. Jeg er glad i historiske bøker, og jeg ønsket å lese noe om første verdenskrig. Det er mange andre verdenskrig-bøker som finnes, men det er ikke veldig mange som har handlingen satt til første verdenskrig. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg kom over Stay Where You Are & Then Leave da jeg var i London. Endelig en bok om første verdenskrig! Yay!

Første verdenskrig har interessert meg siden vi hadde om den på skolen. Jeg kan omtrent ingenting om krigen, og jeg har lenge hatt lyst til å lære mer. Historiske bøker kan lære deg masse om en tidsepoke, derfor likte jeg Stay Where You Are & Then Leave godt. Den ga et innblikk i hvordan det var for dem som ble igjen i England, og ikke dro til Fronten. Historien er fortalt fra et barns perspektiv, akkurat som Gutten i den stripete pyjamasen. Derfor passer boka godt for unge lesere. Du får ikke alle grusomhetene, men du skjønner likevel at det var en grusom krig.

Bokas hovedperson er Alfie Summerfield. Da boka startet, var han fem, det var da krigen begynte, da boka sluttet, var han tretten, åtte år etter at krigen startet. Man får et innblikk i hvordan han og familien hans levde før krigen, men mesteparten av boka er satt i krigens fjerde, og siste år. Da er Alfie ni år. Han er en modig, liten gutt, og han gjør alt han kan for å hjelpe familien sin. Det at han alltid vil hjelpe familien sin, synes jeg førte til at han tok noen dumme valg, noen veldig dumme valg... Men det gikk bra til slutt, som i de aller fleste barnebøker. (Jepp, Stay Where You Are & Then Leave er en barnebok.)

Jeg synes det var interessant å se hvordan de voksne behandlet Alfie, som var helt klart veldig smart. De snakket veldig barnslig til han og lot vær å fortelle ham alt. Det virker nesten som om de trodde han var dum. Moren fortalte han for eksempel ikke at faren var på sykehus; hun sa han var på hemmelig oppdrag. Dette førte bare til at Alfie trodde at faren var død. Er det ikke bedre å vite at han er i live, men på sykehus, enn å tro at han er dø? Jeg ville gjerne visst sannheten, selv. Men det virker som om voksne ikke tror barn takler sannheten. Det er veldig sant og burde ikke være slik. Jeg tror barn burde få vite sannheten hvis det ikke er altfor grusomt... De fortjener det.

Jeg likte Stay Where You Are & Then Leave godt. Den ga et godt innblikk i hvordan det var å være igjen i England under første verdenskrig. Jeg anbefaler boka til folk som liker historiske bøker.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg begynte å lese Days of Blood & Starlight like etter at jeg var ferdig med Daughter of Smoke & Bone. Det har dessverre tatt meg lang tid å lese boka. Bok nummer 1 leste jeg på fire dager, nummer 2 brukte jeg to uker på... Det er synd, og det gjorde at leseropplevelsen ble veldig oppstykket for meg. Når det blir slik, har jeg problemer med å sette meg inn i historien. Det var akkurat det som skjedde med Days of Blood & Starlight. Jeg greide ikke å sette meg inn i historien, og den virket treg i begynnelsen. I tillegg har jeg hatt lite tid til å lese siden jeg har vært på flere turer i løpet av perioden. (Jeg var i Fredrikstad en helg med familien, tirsdagen og onsdagen etter var jeg i Oslo med klassen og helgen etter det var jeg i konfirmasjon i Asker. Det har vært veldig hyggelig selv om det gikk utover lesinga mi...)

Jeg har litt blandede føleleser for Days of Blood & Starlight. Den er ikke så god som den første, men jeg likte den likevel. Den var spennende, og jeg ville vite hva som skjedde. Andre ganger synes jeg den var treg, men jeg skylder på at det var fordi jeg hadde så lite tid til å lese. I tillegg greide jeg ikke å heie på Karou og Akiva, slik jeg gjorde i den første boka. De var ikke like interessante, og jeg synes de var litt irriterende. Til gjengjeld ble jeg veldig glad i noen av bikarakterene: Zuzanna, Mik, Hazael og Ziri. Jeg likte best delene om dem, og vill heller lese om dem enn om Karou og Akiva.

Jeg likte godt at det var mindre romanse i Days of Blood & Starlight enn i Daughter of Smoke & Bone. Nå fokuserte de mer på krigen som foregikk enn på hverandre. Det er en god ting med Days of Blood & Starlight. Jeg synes det ble litt for mye romanse i den første boka. Selvfølgelig tenkte de på hverandre, men ikke på samme måten og med samme intensitet. Bra!!!

I begynnelsen var noen kapitler e-mailer. Jeg synes det er kult, og det er en adspredelse fra vanlig tekst. Derfor liker jeg at forfattere bruker slike virkemidler!

Litt over halvveis i boka fikk jeg satt meg ordentlig inn i historien, og det begynte å bli veldig bra. Jeg fikk mer sansen for Karou og Akiva; endelig begynte de å gjøre som jeg ville! Slutten likte jeg veldig godt. Endelig! Nå skjer det! Jeg kommer definitivt til å lese siste boka, Dreams of Gods & Monsters.

Boka er oversatt til norsk. Da heter den Støv og stjerneskinn.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har hatt denne serien veldig lenge nå, og jeg synes det var på tide at jeg startet på den. Jeg angrer ikke fordi jeg elsker denne boka! Den var så spennende og så mystisk helt på starten at jeg måtte bare lese videre!

Boka handler om en tenåringsgutt som heter Thomas som blir sendt til et sted som heter the Glade. Han husker ikke noe annet enn navnet sitt, og det gjør ikke noen av de andre guttene som er sendt dit heller. Men the Glade er ikke et vanlig sted. De befinner seg nemlig i midten av en labyrint. Og de må løse den. Hver dag åpnes labyrinten og the Runners løper ut i labyrinten for å lete etter en vei ut. Men de må komme tilbake før labyrinten stenges, fordi ingen har noensinne overlevd en natt i labyrinten.

Jeg elsker plottet i denne boka. Det er veldig spennende og man er like frustrert som hovedpersonen. Man vet like lite som hovedpersonen, og det synes jeg er veldig kult. Noen ganger har jeg lest bøker der jeg finner ut mange ting før hovedpersonen gjør det, og det synes jeg er veldig irriterende-.-

Jeg liker skrivestilen til James Dashner. Og han har også laget en morsom snakkemåte til guttene i the Glade. Det er morsomt fordi det kunne faktisk vært brukt i virkeligheten. Morsomt:)
Boka handler ikke bare om det jeg skrev over. Men for å vite detaljer må du lese boka!
Det er også ganske kult å lese om hvordan guttene lever i the Glade. Det er "bare" gutter! Men det ser ut til at de har et organisert system. Alle har forskjellige roller i det lille samfunnet deres.

Jeg har allerede lest boka nummer 2, og jeg elsker den og! Jeg tror dette blir en av mine favorittserier:)
Og jeg kan ikke vente til filmen The Maze Runner kommer ut! Den kommer ut i september, og jeg gleder meg! Jeg håper virkelig at den blir bra. . .

Du burde sjekke ut nettsiden "Goodreads":)

Da var det tilbake til å lese YA-bøker. Yay! For dere som ikke vet det betyr YA young adult :) Jeg har hatt Daughter of Smoke & Bone stående i hylla mi ganske lenge. Over ett år... Endelig bestemte jeg meg for å begynne på den. Jeg har hørt veldig mye bra om boka, og den er til og med oversatt til norsk, Mørk engel. Grei nok oversettelse. "Datter av røyk og bein" høres litt teit ut, så jeg er glad de ikke oversatte tittelen til det...

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente av boka da jeg begynte på den. Jeg hadde egentlig bare hørt at den var bra, og at Karou, hovedpersonen, hadde blått hår. Jeg trodde at det var en helt vanlig fantasybok med typisk kamp mellom det gode og onde. Jeg hadde både rett og galt. For det første er det ingen av sidene som er typisk gode eller onde. Du får historien fra begge sider, og det gjør at du forstår at begge sider kan ha rett. Det virket veldig sannsynlig, og det var lett å se at konflikter kan bli presentert på forskjellige måter etter som hvem som forteller om konflikten. Det gjorde spesielt inntrykk på meg siden jeg nå har jobbet med samfunnsfagpresentasjon om den kalde krigen til eksamen. Jeg kunne se likhetstegn, på en måte...

En ting som kom som et sjokk på meg var hvor mye fokus det var på kjærlighet. Jeg hadde ikke sett for meg at det var en kjærlighetsroman og var ikke forberedt på det. Vanligvis synes jeg at det kan fungere som et fint tillegg til historien, men her synes jeg det ble litt for mye fokus på det. Jeg ville heller høre mer om verdenen og historien rundt konflikten Karou havnet midt oppi.

Ellers likte jeg boka veldig godt. Historien var spennende og det at Karou ikke visste hvem hun var i begynnelsen, likte jeg godt. Det var interessant å lese om at hun fant ut mer om seg selv og om verdenen hun kom fra. Engler, demoner og chimaeraer... Jeg synes det var en ny tvist på fantasysjangeren. Det er ikke mange bøker jeg har lest som handler om engler og demoner. Jeg synes det er spennende med nye vinklinger innenfor fantasy. Det er en sjanger man kan gjøre omtrent hva man vil i...

Språket i boka er veldig godt. Laini Taylor skriver veldig vakkert, og beskrivelsene hennes er nydelige. Spesielt måten hun beskriver Praha. Jeg fikk veldig lyst til å dra til Praha selv. Det hørtes ut som en veldig vakker by. Det er en av grunnene til at jeg likte begynnelsen bedre enn slutten. Det var mer om Praha i begynnelsen :) I tillegg likte jeg delene om Karou bedre enn dem om Madrigal...

Jeg likte Daughter of Smoke & Bone veldig godt og anbefaler den! Jeg har allerede startet på bok nummer to, Days of Blood & Starlight, og jeg gleder meg til å lese bok nummer tre, den siste, Dreams of Gods & Monsters.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.