Bokelskere.no

Jeg har fulgt med på denne tråden en stund nå og er i grunn ganske forskrekket over at jeg fremdeles bruker mange ord som i følge dere andre har ”gått av moten”… Kan hende det kommer av at jeg vokste opp i en generasjonsbolig; min bestemors vokabular ble selvfølgelig mitt eget. Jeg legger meg i nattdrakt/nattkjole, står opp og spiser kakskive/brødskive og tar en tur innom klosettet før jeg tar morgenstellet. I samme sleng plukker jeg gjerne opp gårsdagens antrekk fra dørken…

Jeg synes slike ”gammeldagse” uttrykk beriker språket - et godt og variert ordforråd er vel til glede både for bruker og mottaker? Synd om slike ordskatter går tapt! Derfor; takk til trådstarter som har minnet oss alle på ord vi kanskje ellers ikke ville husket (eller brukt).

Til tross for at jeg liker å bruke (i noen øyne) gammelmodige ord, er jeg også opptatt av språklige nyvinninger. Synes rett og slett det er morsomt å finne på noe nytt. I min familie er kjøttkoma et yndet ord. Kjøttkoma er den tistanden en befinner seg i når en har spist seg alt for mett på middag (kjøtt!) og nesten ikke greier snakke eller bevege seg.. Med andre ord den tilstanden i alle fall min familie befinner seg i rett etter at julemiddagen er fortært ;)

No har eg lest Fedra - takk for tipset ;)

Mener du å insinuere at jeg er gammeldags når jeg hevder at jeg er seks og tretti :P

På ordentlig eller ikke; jeg gikk på gymnaset. Det er mulig det het noe annet allerede den gang, men i tilfellet var det ikke kjent for meg ;)

"Forstander" - ja, du har rett i at ordet har et smule gammelmodig og kanskje også negativt sus over seg... Likevel; jeg er en person som setter pris på tradisjoner (bodde tross alt sammen med min 63 år eldre bestemor hele barndommen/ungdommen.), og ordet "klasseforstander" bruker jeg fortsatt i blant..

Tidene forandrer seg visst.. Riktignok er jeg kontaktlærer (selv om jeg av og til sier "klasseforstander"; det høres litt mer fancy ut), men jeg gikk på gymnaset og slett ikke på videregående!

PS: Sosiallærere finnes fremdeles, men nå kalles de helst rådgivere..

Vel.. Jeg jobber som lærer på en ungdomsskole og hos oss heter det kontaktlærer... Muligens er vi litt gammeldagse ;)

Dessverre.. du er nok noen år for sent ute. I dag heter det kontaktlærer ;)

Eg hadde ei stund som mål å lese alle Shakespeare-stykka på både norsk og engelsk. Dette har eg gått bort frå, sidan eg vil lese anna litteratur innimellom òg. Synd at du meiner omsetjinga var svak, men i så fall er eg glad eg nøyde meg med den engelske utgåva denne gongen.

Sidan Titus Andronicus truleg var Shakespeares første tragedie, er det ikkje rart om den store diktaren ved seinare høve tok fram nokre liknande karakterar igjen. Trass alt; med alder og erfaring utvikla truleg sjølv Shakespeare seg… Han var vel berre eit menneske og ville kanskje vidareutvikle og modifisere ting han hadde skrive da han var yngre?

Nei, du har rett i at klinisk lesing av sjølve stykket ikkje borgar for særleg sympati for karakterane, til det er dei rett og slett for karikerte og/eller eindimensjonale. Når eg kjenner sympati,er det fordi eg ser for meg det som skjer og lever meg inn i meir enn orda eg les (ah, den som hadde vore regissør!).

Av Aristoteles’ katarsis er det lite å finne i dette stykket; her er det hemn og atter hemn, utan stopp, som gjeld. Titus er slett ikkje, etter mitt syn, ein klassisk helt, men han blir i mine auge utsett for urett i og med at Tamoras hemn er ein smule… overveldande. Difor kan kanskje Titus oppfattast som ein slags helt; han må utslette denne forferdelege og hemngjerrige kvinna!

Er einig i at Tamora er ein karakter ein festar seg ved; ho driv historia framover og er kanskje den eigentlege hovudpersonen?

Det jeg liker aller mest med bokelskere.no, er at jeg blir inspirert til å lese verker jeg kanskje ellers ikke ville valgt. Siden du nevnte Moliere, måtte jeg jo bare sjekke han ut!

Misunnelsen er den sterkeste drivkraft - noen ganger kan den til og med føre til noe positivt. Håper du hiver deg med på Shakepeare-prosjektet, om enn bare delvis. Har stor tro på at The taming... vil bli en stor leseopplevelse.

Hei og velkommen!

Tror forskjellige bokelskere gir stjerner ut fra forskjellige kriterier. Personlig gir jeg stjerne om jeg synes noe er godt sagt eller om jeg er enig i det som sies.

Håper du vil trives her inne!

Trur faktisk at vi er heilt einige, Olav! Eg var vel berre litt dårleg til å forklare meg. Altså: eg har stor glede av å lese skodespel (det er herleg å vere sin eigen regissør!), til tross for at mange meiner ein eigentleg bør oppleve skodespel i staden for å lese dei...

Takket være deg har jeg i kveld lest Misantropen av Moliere - fantastisk morsom!

Egentlig bør en vel helst oppleve skuespill på en scene framfor å lese dem, men jeg liker å lese disse tekstene samtidig som jeg ser for meg hvordan karakterene kan framstilles i en dramatisering. Nettopp derfor synes jeg sjelden karakterer blir flate hos dramatikere (ei heller i Titus...); jeg ser hele tiden for meg hvordan en skuespiller (eller regissør) ville tolket akkurat denne rollen.. Selv et skuespill med få sceneanvisninger og karakterforklaringer setter jeg stor pris på. Skuespillerprestasjoner er vel med på å forme publikums følelser/mangel på følelser for karakterene?

PS: Håper du blir med på deler av Shakespeare-prosjektet ;)

Aaron er i starten av stykket Tamoras hengivne elsker; han gjør det hun ber ham om og han utfører sine nedrige plikter med glede. Han uttaler selv at en dag uten drap eller dårlige handlinger er en nesten bortkastet dag… Kanskje Shakepeare var veldig bevisst når han valgte en maurer i denne rollen; verden så den gang ganske annerledes ut og fargede mennesker ble sett på som barbarer…(gleder meg forresten til Othello!).

Likevel; når Tamora føder Aarons barn (hans bastard!) synes jeg å se en endring – han velger å spare barnets liv og bryte med Tamora; barnet blir det viktigste. Når Lucius tar Aaron til fange er det nettopp barnets liv han ber for og han svikter Tamora for å redde sitt eget kjøtt og blod. Her viser Aaron menneskelige trekk han fullstendig manglet tidligere. Når han til slutt skal dø, viser han i tillegg anger. Med andre ord; han har forandret seg på grunn av at han nå har et annet menneske som er fullstendig avhengig av ham..

Jeg er fullstendig enig med deg i at Titus ikke akkurat er noen klassisk helt! Til tross for hans skyld og ondskap synes jeg likevel det er mulig å føle sympati med han; han blir jo nesten gal av sorg etter at Lavinia er skjendet og sønnene henrettet for noe de ikke har gjort.

Javel, han startet det hele med å henrette Tamoras sønn (siden sønnen var krigsfange, var vel ikke det uvanlig? Og tross alt, han lot resten av familien gå fri...noe som gjorde det mulig for Tamora å gifte seg med keiseren), men Tamoras hevn er vel en smule uproposjonal, eller? Selv om Titus er den første til å drepe noen av de som er involvert i dette stykket, mener jeg det er Tamora som setter i gang selve blodhevnen.. og her er ikke øye for øye nok!

Er helt enig; Skråninga er stor. Har lest alle Tillers bøker og Skråninga er til nå min favoritt, mens Innsirkling kommer på en god annenplass foran Bipersonar. Teller dagene til Innsirkling II kommer!

Som deg liker jeg tematikken, språket og psykologien i Tillers bøker. I tillegg er jeg fra samme sted som forfatteren og er ganske jevngammel med han, så jeg kjenner igjen mye fra min egen oppvekst i bøkene. Foruroligende og artig på samme tid.