Bokelskere.no

Kanskje du kan prøve deg på noen krimbøker innen hard-boiled-retningen? Eksempler på slike forfattere og bøker er Dashiell Hammett (The Maltese Falcon og Red Harvest) og Raymond Chandler (The Big Sleep).

Sjangeren kjennetegnes blant annet av kule herrer som Sam Spade og Philip Marlowe, femme fatales og sikkert en og annen kul bil. Om du er interessert, kan du lese mer om denne typen bøker her.

Spoiler!

Må si meg enig med det du sier her. Det er vanskelig å vite om dvergen tolker fyrsten rett eller ikke. Samtidig synes jeg det virker som om dvergen er et bilde på fyrsten selv, altså den ondsinnede (ja, smålige!) siden hans. Fyrsten straffer dvergen når han går over streken tidlig i historien, men det virker som om denne straffen bare er for syns skyld. Straks gjestene har reist, frigis dvergen igjen. Når dvergen så får sin endelige straff, står det for meg at fyrsten er så preget av anger og skamfullhet over de handlinger han selv har satt i gang, at bare den strengeste straff er god nok for hans nattside…

Så artig at du leste Mona Lisa og da Vinci inn i teksten – det samme gjorde jeg. Samtidig som dvergen hater fyrstinnen, nærer han også andre følelser for henne:

Ville jeg i det hele tatt kunne elske noen? Jeg vet ikke. Det ville vel i tilfellet vært fyrstinnen. Men henne hater jeg jo isteden. Og likevel føler jeg at hun er den eneste jeg kanskje ville ha kunnet elske. Hvorledes det kan forholde seg slik, forstår jeg absolutt ikke, det er meg aldeles ubegripelig. Kjærligheten er virkelig noe man ikke vet noe om.

Det ser ut til at dvergen i all sin ondsinnethet og nedrighet har en slags utvikling gjennom stykket. Først er det fyrsten han ser opp til, senere andre krigere. Til slutt ser han mer eller mindre ned på fyrsten, mens han på sett og vis innrømmer sine følelser for den tidligere så forhatte fyrstinnen. Kanskje dette hatet har sitt utsprang i hennes seksuelle frivolhet og hans egen evnukktilværelse i dvergleiligheten? Noen romantiske følelser er det jo aldri snakk om at han kan leve ut, dverg som han er…

Jeg er veldig enig i din vurdering av dette stykket. Viola framstår som en sterk og handlekraftig kvinne, til og med helt i begynnelsen der hun befinner seg skipbrudden og på mange måter alene etter forliset. Starten av skuespillet minner meg forresten om slutten på den ikke-biografiske filmen Shakespeare in Love. Filmen ender med et forlis, og en enslig kvinne som vasser i land på en fremmed strand..

På nytt blir jeg minnet om Shakespeares mange sterke kvinneskikkelser, her representert ved Viola og Olivia. Begge kvinnene står på sitt og er ikke villige til å fire. Olivia nekter å gifte seg med Orsino, siden hun ikke elsker ham, og Viola er villig til å gå i døden for samme mann, nettopp fordi hun elsker ham.

Stykkets opprinnelige navn skal ha vært What you will. Twelfth Night ble det visst hetende på grunn av at tittelen spiller på trettende dag jul, altså avslutningen av julehøytiden. Her er både fest og dans, noe som var forbundet med denne høytiden også på Shakespeares tid. Tittelen What you will har mange fellestrekk med As you like it, den henspeiler på at dramatikeren gir publikum nettopp det de vil ha; fjas og moro (med noen alvorlige undertoner).

Det er i grunnen, som ofte før, noe nesten homoerotisk over dette Shakespeare-skuespillet. Olivia blir forelsket i Viola (når hun er forkledd som Cesario), og Orsino blir betatt av Cesario (selv om han egentlig er Viola i forkledning). Mange elementer fra Shakespeares andre komedier går igjen; maskespill, forveksling av kjønn, forelskelse i ”feil” person, de tåpelige får lide… Spesielt synes jeg dette med kjønn og forelskelse er morsomt. Mon tro om mesteren selv hadde noen baktanker her?

At Olivia blir forelsket i Cesario/Viola var i seg selv ukonvensjonelt. Det var slett ikke vanlig at en kvinne av hennes byrd ble interessert i, og til og med giftet seg med, noen under hennes stand. Her er det altså kjærligheten, ved at Sebastian tar Violas plass, som seirer over konvensjonene. Kanskje til forlystelse for datidens publikum som var alt annet enn høybyrdige?

Forholdet mellom Toby, Andrew og Maria, samt klovnens replikker, står for det meste av komikken i stykket. Fyllefanten Toby prøver å sko seg som best han kan og vil gjerne se at svirebroren og velgjøreren Andrew gifter seg med den først så ulykkelige Olivia. Planen de legger er gjennomført og samtidig veldig ondskapsfull. Spesielt Toby virker å være uten skrupler, det er ikke tvil om at han ville solgt sin egen bestemor for å kunne fortsette livet han lever i sus og dus.

Det er spesielt Malvolio som får gjennomgå. Toby, Andrew og Maria lar han finne et brev som overbeviser ham om at Olivia, som han er tjener for, elsker ham. Den stormannsgale tjeneren går nesten fra vettet på grunn av narrespillet han blir utsatt for (tenk å måtte ikle seg gule strømper og late som man er lystig, når man egentlig er melankolsk av natur…). Som deg synes jeg hans siste replikk er en løs tråd som blir hengende igjen. Det samme gjelder Antonio. Jeg ble sittende å lure på hvordan det gikk med disse to karakterene…

For meg har definitivt veldig mye forandret seg siden jeg oppdaget bokelskere. I flere år hadde jeg stort sett bare lest krim. Det føltes som om det var det eneste jeg hadde ork til å lese, spesielt i travle perioder. Nå har lesevanene mine endret seg fullstendig. Siden sommerferien har jeg bare lest ei krimbok, resten av det jeg har lest er bøker jeg har fattet interesse for etter å ha lest hva andre bokelskere skriver om dem. Bøker som Symposion, Naustet, Himmelarkivet, Kvalmen, Fortæring, Lysistrata, Persepolis, Sveve over vatna og Opptegnelser fra et kjellerdyp, bare for å nevne noen nye favoritter, hadde nok fremdeles vært uåpnet og oversett hadde det ikke vært for den inspirasjonen jeg har fått her innefra. I tillegg har jeg oppdaget hvor givende det er å diskutere bøker med andre som deler min store interesse. I dag kan jeg nesten ikke forestille meg hvordan det hadde vært å ikke være medlem her. Heldigvis slippet jeg det ;)

Ja, dette er nok ei temmelig ufyselig bok, så jeg skjønner din skepsis. Tror neppe boka passer alle (hvilken bok gjør i grunnen det?), men for meg var den givende. Synes det er interessant å dukke ned i slike forstyrrede sinn som det dvergen her representerer.. Boka er rimelig kort, så det skader vel ikke å gi den en sjanse? Hadde vært spennende å vite hva du synes om den ;)

Vet ikke helt hvorfor jeg fattet interesse for denne boka, men da jeg først hadde åpnet den forsto jeg at dette var litteratur for meg. Pär Lagerkvists dverg er i tjeneste hos en fyrste. Dvergen ser ned på alt og alle, med unntak av kanskje fyrsten selv. Han (dvergen) mener at han er noe annet og mer enn et vanlig menneske. Gjennom dvergens øyne følger vi hoffliv, kriger som utkjempes og beleiring, selvsagt sett fra hans ståsted.

Dvergen skjønner seg ikke på menneskene, deres kjærlighet og åndsliv, han mener det er noe nedrig ved disse følelsene menneskene synes å inneha. Selv forakter han de fleste, ser bare opp til sin mester fyrsten og enkelte soldater – han mener det riktigste er å krige og bekjempe andre. Dvergen har et storslått inntrykk av seg selv, sin fortreffelighet og intelligens. Samtidig skjønner en som leser at dvergen blir utnyttet av fyrsten; dvergen står bak nedrige handlinger som fyrsten selv kan vaske sine hender rene for… Dvergen mener å skjønne alt, samtidig går det etter hvert opp for leseren hvor lite dvergen egentlig forstår av omgivelsene og menneskene rundt ham.

Uten å røpe for mye, vil jeg påstå at dvergen på en måte er fyrstens vrangbilde, samtidig som han er fyrstens våpen. Han gjennomfører de mest avskyelige handlinger fordi han tror det er nettopp dette fyrsten ønsker. Dvergen fungerer som fyrstens onde side, dette billedgjøres gjennom at han alltid er ved fyrstens side, kledd som ham…

Hovedpersonen er et lite menneske, både av størrelse, tanker og handling. Jeg som leser synes nesten til tider synd på ham og hans manglende livsforståelse, samtidig er det absolutt noe frastøtende både ved hans vesen og hans handlinger. Jeg synes denne korte boka er såpass kompleks at jeg ikke forundres over at litterære priser har vært nevnt for å belønne forfatteren!

De som måtte være interesserte i å lese denne lille perlen, kan finne den her

He he; det hadde nok jeg også gjort, var det ikke for at du allerede hadde "tatt" enkelte sitater jeg ville fremheve (jeg kunne likevel ikke dy meg for å resitere narrens ordspill om fool/wit, denne gangen på engelsk!) ;) Synes i grunnen det er morsomt å finne fram til slike sitater av Shakespeare, selv om det iblant kan virke som hans agenda var noe kvinnefiendtlig. Heldigvis har vi som har lest en del av skuespillene hans funnet ut at det ikke er tilfellet ;)

Det er veldig mange karakterer som opp gjennom årene har gjort inntrykk på meg, men bare enkelte av dem er fremdeles med meg. Sånn er det vel bare; bokas karakterer blir dine gode venner en stund, men som ellers i livet kan det hende man etter hvert mister kontakten.

En av dem som fremdeles gjør inntrykk på meg er Nora i Et Dukkehjem. Hennes oppvåkning fra å være en lerkefugl til å bli en selvstendig kvinne, er etter min mening av det aller ypperste som noen gang er skrevet. Jeg er utrolig glad for at jeg som kvinne ikke levde i hennes samtid og synes det var svært modig av Ibsen å skape en karakter som henne. Så stykket på Trøndelag Teater denne uka og det er ikke tvil om at deler av tematikken fremdeles føles svært viktig og gjeldende.

Av Shakespeares karakterer har jeg et nært forhold både til Beatrice (*Much ado about Nothing) og Kate (The Taming of the Shrew). Skulle virkelig ønske jeg hadde Beatrices munnrapphet og selvstendighet – tenk å være å være så flink med ord og så tøff! Kate ser jeg opp til fordi hun fremstår som en person og ikke et objekt ; hun står på sitt og ønsker ikke bøye seg for noen eller noe.

Til slutt vil jeg nevne Holden i The Catcher in the Rye. Hans fortvilelse, ja, forbitrelse, over samfunnet og voksenverdenen gjorde et uutslettelig inntrykk. For er det ikke slik at voksne på mange måter er falske, i alle fall sett med et barns øyne? Som barn/ungdom føler en ofte at en ikke blir forstått og at de voksne, som mener å sitte med fasiten, ikke egentlig er annet enn nettopp falske…

Er det bare meg, eller er ikke Mammutsalget det det en gang var? Før i tiden (for 10+++ år siden), gikk jeg omtrent amok under denne salgsperioden… Bøkene under salget syntes utrolig mye billigere enn det de selges for i dag og utvalget virket i alle fall for meg stort. I år har jeg så vidt giddet å gløtte i katalogens innholdsfortegnelse. Grunnene er flere. Selvsagt har jeg i dag råd og mulighet til å kjøpe flere bøker enn før og jeg kjøper gjerne bøkene som er interessante for meg straks de blir utgitt (dette er en luksus skoleelever/studenter forståelig nok for det aller meste ikke kan tillate seg). Den største grunnen tillegger jeg likevel alle de gode tilbudene som til vanlig er å finne i bokhandelen. Om en ikke er ute etter det aller nyeste av det nye, er det ikke noe problem å finne gode rabattbøker, med priser langt under det mammutsalget kan skilte med.. Derfor gjorde jeg i år en ny vri; da jeg i forrige uke besøkte Oslo i jobbsammenheng, lot jeg ”mammutpengene” gå til bøker det er vanskelig å få tak i der jeg bor. Jeg dro lykkelig tilbake til Trøndelag med flere tegnede perler fra Tronsmos kjeller (Husfred, Fables vol. 1, Jeg er kjæresten din nå og Othello i manga-versjon), samt enkelte funn jeg gjorde hos andre bokhandlere.

Ofte har jeg under mammutsalg kjøpt bøker jeg mener det er kjekt å ha eller tror vil friste til gjennomlesing om noen år. Denne gangen valgte jeg imidlertid å prioritere bøker jeg vil lese akkurat nå. Dette valget har i alle fall vært vellykket for meg. 2,5 verker er allerede fortært, samtidig som jeg har lest annen litteratur som fenger meg her og nå. Tro meg; jeg sier slett ikke at det er ”feil” å kjøpe bøker på mammutsalg (gud forby!), jeg sier kun at det riktige for meg denne gangen har vært å styre klar av fristelsene dette salget representerer og heller konsentrere meg om de bøkene jeg allerede har planer om å lese.

The Outsiders er en av de aller første bøkene jeg virkelig gråt av – vel, jeg hulket vel nærmest. Selvsagt våget jeg aldri å innrømme denne miseren, men jeg greide i alle fall å formidle til andre at dette var ei svært god bok! Jeg er ikke helt sikker på hva det var som grep meg så sterkt, men det hjalp nok på for et ungpikehjerte at boka var filmatisert med mange av 80-tallets store helter på rollelista. Husker at jeg så for meg disse mens jeg leste, selv om jeg så filmen i ettertid. Tror neppe dette hadde vært ei bok for meg i dag, men den gang var den det aller ypperste jeg kunne tenke meg av litteratur!

I følge et register over hans forfatterskap på nb.no, side 93, ser det ut til at Ti mil først var med i Magasinet (nr. 37, 1959), men at man også kan finne novellen i samlingen Tusseleiken (1987). Håper dette kan hjelpe!

Årstid i helvete av Arthur Rimbaud er noe av det særeste jeg har lest. Rimbaud skrev verket da han var 19 år gammel og jeg som leser opplevde det som både svært kryptisk og symboltungt, og selvsagt fascinerende! Her kan du lese mer om boka, om du er interessert.

He he, du får trøste deg med at dere er like uforståelige for oss.. selv om vi later som om det motsatte er tilfellet ;)