Bokelskere.no

Jeg tømrer setning på setning og ser byggverket reise seg i all sin velde under hendene mine.

Kos er: Å våkne en iskald vintermorgen, kjenne kulden i rommet mot ansiktet. Og så snu seg inn mot vegggen og pakke dynen ekstra godt omkring seg. Krølle seg sammen som en katt. Pare drømmebilder med bildene fra den virkelige verden, den utgaven av verden som ennå befinner seg på betryggende avstand. Sveve og synke under den varme dundynen. Kjenne lukten av seg selv. Det er kos det! Da er det at mor kommer. Med stemmen sin og de kalde hendene. Hender som resten av døgnet er så varme og bløte; nå er de plutselig som klørne på et stivfrossent fortidsuhyre. Og stemmen hennes, den kjære stemmen hennes: Et flatt skrik fra Kambrium Silur.

Men at en handling er godt ment, betyr på ingen måte at det kommer noe godt ut av den.

Utsikt til Paradiset. Utsikt til en hverdag i velferdsstaten Norge. Ennå var den riktig nok ikke blitt født ut av vinternatten. Ennå nølte lyset, ennå sov både Adam og Eva. Men om litt ville menneskene reise seg fra sengene sine, gni søvnen ut av øynene og begynne å virke. Jeg tok en god slurk varm te, og grep teleskopet.

For meg var saken uansett både biff, karbonade og ertesuppe.

Det finnes to typer mennesker her i verden, pleide mor å si. De som kan kunsten å lytte til andre, og de som ikke kan det.

Representerte ikke ensomheten selve essensen i oss selv? Jeg var klar over at mange nok hadde vent seg til å betrakte meg som en ensom person. På den annen side hadde jeg både titt og ofte ment å iaktta nettopp det ensomme i andre menneskers høye latter, i deres omfavning og i deres skulderklapp og håndtrykk. Ensomheten i fellesskapet. Det å leve alene (eller sammen med mor), representerte for mange den synlige formen for ensomhet, men var denne ensomheten større, mer kvelende enn ensomheten i de barnerike familiene? Var det realistisk å regne med at man kunne oppnå en mer intim form for fellesskap enn det jeg hadde følt (og stadig følte) for mine 40 000 "samboere" her oppe i utkanten av Oslo? Såvidt meg bekjent, nei.

Livet er leidsle og draum,
lognsjø og skjer og fall,
båar og stride straumar,
storm og skodde og mjøll.
Så er det blomar og solskin med.
Men attom himmelhøge fjell
har ingen sett.

Og kva er så skilnaden på ein heimelaga ting og den frå fabrikken? Den eine har sjel og den andre ikkje, for den som skapar ein ting med eigne hender, lèt etter seg noko av seg sjølv i det han lagar.

Eg hugsar eg sa at menneskesamfunn var som eple. Di større, di mindre smak.

Jo mer vi gir bort, jo rikere blir vi selv. Og jo mer vi beholder for oss selv, jo fattigere blir vi. Det er givergledens mysterium, verken mer eller mindre. Men det er jo fattigdommens mysterium også.

Og Guds rike er åpent for alle, også for dem som reiser uten billett.

Det er aldri nok å spørre hvor noe skjer. Det er ikke nok å spørre når noe skjer heller. Du må alltid spørre både når og hvor.