Har kryssa av for 10-11 bøker. Foreløpig har jeg kjøpt Frode Grytten sin Saganatt. Nå er det tid for is i magen...
Det må vera underleg
å døy om våren.
Å trassa alt som spirer
og veks
og verkeleg gå til grunne
i ein fossande motstraum
av liv.
Denne er ukjent for meg, men jeg fikk lyst til å lese den selv om jeg ikke har adoptivbarn. Barn er generelt et interessant tema, og siden jeg er involvert i både fotball, friidrett og natteravnsvirksomhet - og har 2 stk selv - er barn noe jeg forholder meg til hver eneste dag.
Mamma leste mye for meg på sengekanten da jeg var liten. Spesielt godt husker jeg boken med fortellingene om teskjekjerringa. Den har jeg fortsatt stående i bokhyllen. Kanskje som et minne eller en påminnelse om hvor fint det faktisk var. Men til syvende og sist tror jeg ikke det bare var historiene som fanget meg i barneårene, men også selve lesestundene. For det er disse altfor korte øyeblikkene med hverdagsmagi som er "skyldige" i min bokappetitt.
Godt å vera gamal og sitja å venta på absolutt siste buss, utan bagasje, utan nokon ting. Ingenting har eg og ingenting vart eg, og ingen treng å fortelja meg det, for eg veit det.
Eg kranglar aldri med nokon, berre teier.
Teier, tenker og stirer.
Har argument nok, men er stum.
Eg er berre slik.
Eller eg vart berre slik.
Nei, det er såvisst ingen lystig lesning. Men han forteller bare historien om det følelsesløse livet ute i grisgrendte strøk på 1800-tallet i grenselandet mot Mexico - hvis mødre ikke var stolte av sønners gjøremål om de var kjent med det. McCarthy bruker virkemidlene han er god på, og som han har brukt i No Country For Old Men og The Road, og også til dels i All The Beautiful Horses, kaldt og nøkternt. Uansett er dette rein historieformidling. Det var dessverre sånn det var. Han følger historiske fakta.
Det eneste som var sikkert, var at ingen ting var sikkert.
Livet var, om ikke akkurat en dans på roser, så iallefall rolig gange over fuktig gress.
Ei helt fantastisk bok. Kan absolutt leses med villjordbær i munnen :-)
Har faktisk aldri hørt om denne. Men er godt kjent med McCarthys forfattergull, som Blodmeridianen og Veien. Skal bli interessant å lese hans litterære dåp!
Jeg kunne være meg selv på femten forskjellige måter, det visste jeg.
Alle barn taper, det er det som er selve essensen i barndommen, dette at man taper alle dueller med de voksne.
Eg kom for å elske. Men alle reiste for å ta farvel
Eg bad mor om å elske meg. Elsk meg! skreik eg. Mor såg på meg. I dei framande augo hennar såg eg bølgjer som kantra, og ut or den rumlande magen hennar høyrde eg fjell som voks, tre som vart fødde
Bølgjene klorer mot land. Stranda ligg naken. Eg og oda spring over dei rue sandkorna. Vi spring med attlatne auge. Vi spring hand i hand og flyt gjennom landskapet. Ein dag vil eg stanse opp. oda vil springe vidare
Eg vil vere vaken åleine akkurat no. Eg vil kunne sjå inn i natta. Låst som eg flyg blant stjernene. At eg skaper kaos der oppe. At eg stuper inn i natta. At eg lagar ein bulk i mørkret
Ei natt drøymer eg om oda. Eg drøymer at vi er vaksne og at vi går langs stranda. Ho tek tak i hendene mine og opnar dei. Så vert ho ståande og sjå på dei lyseraude arra mine. Heilt til ho bøyer seg ned og kyssar dei
Det er meg. Den vesle ungen i den gråmåla senga, i det kvite lyset med dei gule gardinene. Mor sitt andlet over meg. Augo fuktige med kvar si stripe av svart maskara nedover kinna. Kva er det ho ser? Ser ho ungen sin? Den vesle spinkle ungen sin? Ungen med det stinkande hjarta? Det rotne vonde hjarta? Kor kjem denne ungen frå? spør ho. Kor kjem du frå? spør ho meg. Ho tek ikkje på meg. Berre stirer. Mellom meg om henne er det berre luft
Eg lukkar augo og læst som vi bur ved havet, at hagen utanfor kjøkenet er ei kvit strand. I det mor går frå bordet veltar ho eit glas. Det dett på golvet. Eit dunk. Lyden av eit barnehovud som vert slege mot land