Bokelskere.no

Etter å ha tenkt og tenkt, må jeg bare spørre (spørsmålet går både til deg og Marit og andre); hva er en feminist?

Scarlett O’Hara husker jeg som bortskjemt, egoistisk, lite snill og utrolig fascinerende. En feminist har jeg oppfattet som en som kjemper for kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene. Nå er det riktignok nærmere seksti år siden jeg leste «Tatt av vinden», men jeg kan ikke huske annet enn at Scarlett kjempet, med alle slags knep, utelukkende for seg selv og sitt eget velbefinnende. Og ga seg ikke før hun fikk den mannen hun ville ha.
Gjør dette henne til en feminist?

«Tatt av vinden» elsket jeg som ungpike! Også filmen. Kjærlighetshistorien mellom Scarlett O’Hara og Rhett Butler overskygget alt. Rasismen så jeg ikke. Dette var riktignok før Martin Luther Kings «I have i dream», og den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen var lite kjent i Norge.

Opp gjennom årene har jeg flere ganger tenkt å lese boken på nytt. Men aldri tatt sjansen. Min første reaksjon etter din grausame salbe var at den skal få forbli et romantisk minne. Ved ettertanke - er det kanskje som du sier, noe å lære om dagens Amerika av boken.

Du får en stjerne for å ha skrevet en ordentlig omtale. Innholdet klarer jeg ikke helt å forholde meg til. Var den virkelig så ille??

Dette var trist. Kjell K (Kikasen) har betydd mye både for meg personlig og Bokelskere.no. Hans stødige ledelse av lesesirkelen, hans kunnskap og inspirerende spørsmål har bidratt til gode, tankevekkende og lærerike diskusjoner og god lesing gjennom mange år. Jeg minnes Kjell i takknemlighet.
Og takk til deg, Marit for informasjonen.

For en flott dronning vi har! Og all ære til øykvinnene.

Å leve på et sted som forsvinner

La meg si det med en gang, dette er en lærerik og interessant bok. Raja Shehadeh (f. 1951) er vandrer, advokat, en av grunnleggerne av menneskerettighetsorganisasjonen Al-Haq og blant Palestinas fremste, nålevende forfattere. Han bor i Ramallah på Vestbredden.

Shehadeh har vandret i det vakre og varierte høylandet i Palestina fra 1978 til 2007, nytt den uberørte naturen, kjent frihetsfølelsen, lært sitt land å kjenne. Og han har sett, og følt på kroppen, de uopprettelige skadene den israelske bosettingspolitikken har påført området. Landet er blitt bortimot ufremkommelig, blokkert av jødiske boligkomplekser, betongmurer og motorveier forbeholdt jøder. Palestinsk jord er ekspropriert, eller bare tatt, av den israelske staten, kartene tegnet på nytt. I en sterk scene beskriver Shehadeh hvordan han uforvarende har kjørt inn i et slags industriområde og ikke finner veien ut igjen, før etter flere timer med leting og stigende panikk.

Under sine vandringer reflekterer Shehadeh over barndomsminner, sitt liv som advokat og kampen for et fritt Palestina. Han undres over 1800-tallet reiselivslitteratur, over hvordan for eksempel Mark Twain i "De troskyldige drar utenlands" kunne unngå å se hvor vakkert landet var. Eller Herman Melville som bare så "en naturens avfallsdynge" og ikke den frodige blomsterprakten. Gjennom egne erfaringer og observasjoner gir Shehadeh oss et helhetlig bilde av den tragiske utviklingen på Vestbredden.

Palestinernes væpnete kamp mot Israel har fått oppmerksomhet i norske medier. Shehadeh valgte en annen vei. Han har brukt sitt yrkesaktive til å bekjempe okkupanten Israel gjennom lovverket og rettsapparatet. Han har ført utallige rettsaker for palestinske grunneiere for å sikre dem deres rettmessige eiendommer. I dag (april 2025) må vi bare slå fast at ingen av metodene så langt har ført frem. De siste tyve årene har kampanjen «Boikott, deinvesteringer og sanksjoner mot staten Israel» (BDS) vokst frem til å bli en sentral del av solidaritetsarbeidet for Palestina. I den ligger etter mitt syn håpet.

Norske politikere liker å fremheve seg som viktige fredsmeklere i Midtøsten. Ikke så ifølge Shehadeh: «Denne dyrkelsen av gjestfrihet og tillit har iblant slått tilbake på araberne selv. I avgjørende øyeblikk i vår historie har arabiske ledere ikke greid å se forbi mennesket de overøste med vennlighet og til politikken det tjente. Mange av oss falt for sjarmen til dem som kom for å kolonialisere landet vårt, enten de var briter eller sionistiske jøder. I nyere tid var det nordmennene, nykommere på den internasjonale arena, som utnyttet denne svakheten ved å invitere de palestinske forhandlerne til å bo sammen med sine israelske partnere i et hus i Norges skoger, hvor også barna til de norske embetsmennene var med for å lette stemningen. Alt dette i den hensikt å skape tillit mellom partene, som om det utelukkende var mangel på tillit saken dreide seg om, og ikke kolonialiseringen av Palestina! Nordmennene lyktes. Oslo-avtalen ble underskrevet, bosetningene ble ikke fjernet, og den etterlengtete freden ble aldri en realitet.» (s. 125)

Boken gir interessante innblikk i politiske uenigheter innad i det palestinske folket, og motsetninger mellom generasjonene.

Boken er velskrevet, en spesiell blanding av politikk og poetiske naturskildringer. Den vant i 2008 The Orwell Prize. Orwell-prisen er en prestisjefull, britisk pris som deles ut årlig for det arbeidets som ligger tettest opp til George Orwells ambisjon: «to make political writing into an art». Velfortjent!

De traumatiserte barna

Psykolog Katrin Glatz Brubakk skal ha all ære for det arbeidet hun har gjort i Gaza og for å ha løftet frem de traumatiserte barna gjennom denne boken, foredrag og intervjuer. Vi hører mye om dødstallene, mindre om de ti-tusener av foreldre- og familieløse palestinske barna som er ødelagt, sannsynligvis for livet. De som ligger apatisk med bortvendt ansikt og ikke greier å møte hjelpearbeiderens blikk, som knapt puster av angst eller skriker hjerteskjærende når de hører den minste uvante lyd. Dette er bokens viktigste budskap.

Glatz Brubakk fra «Leger uten grenser» ledet et team av hjelpearbeidere i Gaza i august 2024 og boken bygger på hennes dagboksnotater. Den gir oss et innblikk i barnas og deres foreldres skjebner, og i sine arbeidsmetoder, som å la barn blåse såpebobler og dermed få løst opp pusten. Vi får også innblikk i de mangelfulle (for å si det mildt) og dramatiske forholdene hjelpearbeiderne arbeider under. Glatz Brubakk er uten tvil en dyktig og erfaren psykolog.

Jeg kvier meg for å kritisere en av dem som faktisk gjør noe i en situasjon der verden synes handlingslammet. Men det er noe som skurrer her, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva. En ting er at boken ble skrevet på én måned. Jeg skjønner det var viktig å få den raskt ut, men den hadde antakelig stått seg en grundigere bearbeiding. Mer refleksjon og dybde? Et annet ankepunkt er at Glatz Brubakk skriver som om krigen startet med «Hamas’ grusomme angrep» på Israel den 7. oktober 2023. Mens det finnes en forhistorie med utallige israelske angrep på det palestinske folket. Det som verre er, er at jeg synes Glatz Brubakk har vel mye fokus på «meg» og «mitt team». Ja, hun roser sine kollegaer, men fremhever sin egen innsats og hvor «heldig» hun er som får være med på dette, på en måte jeg ikke har sansen for. Disse ankepunktene hører med til mine tanker om boken.

Uavhengig av dem - «Dagbok fra Gaza» er en viktig bok som bør få mange lesere.

Det hørtes da ikke særlig forlokkende …

Da kan jeg anbefale en meget god bok isteden, Til fots i Palestina av Raja Shehadeh. Shehadeh er advokat og vandrer. Han har vandret i fjellene i det som i dag kalles Vestbredden fra han var unggutt (f. 1951), Han har sett og kjent endringene, fra det vakre og varierte landskapet, friheten, til et nærmest ufremkommelig område pakkfullt av boligkomplekser, betongmurer og motorveier. Shehadeh har arbeidet gjennom lovverket og rettsapparatet for å hindre Israel i å forsynes seg systematisk og uhemmet av palestinske grunneieres eiendommer. Og vi vet hvordan det har gått.

Boken er godt skrevet, en spesiell blanding av politikk og poetiske naturskildringer.

Mye moro med «Telefonkiosken»! På min lille øy har vi ikke mindre enn tre steder for å få gratis/bytte bøker. Forleden dag hentet jeg følgende i «Telefonkiosken»:
Kvinnen skapt av mannen av Hulda Garborg.
Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske av Bjørn Godøy.
Vampyr av Steffen Kverneland.

«Kvinnen skapt av mannen» er et slags tilsvar på verket «Geschlecht und Character» av østerrikeren Dr. Otto Weininger (1880–1903). Det blir omtalt som et seksualfilosofert verk, og vakte stor oppsikt i sin samtid. Weiningers teori er gjennomsyret av et hat mot «Quinden»; hun må utryddes som Kvinne. Jeg må medgi at jeg har vansker med å fatte teorien, men ikke så Hulda Garborg. Hun skriver en grundig, dels ironisk innledning. Det er interessant å se hvordan hennes hovedperson, Eva gjør opp sitt liv med «den forferdelige Weininger» eller «den unge, ulykkelige Weininger» som et slags bakteppe. Kvinnekampen er da kommet et stykke videre på disse vel hundre årene. Da boken ble utgitt 1904, «ble den en stor bestselger, og den var omstridt både for sitt kvinnepolitiske innhold og sitt selvbiografiske preg.»
Ellers har jeg inntrykk av at Hulda for tiden er mer i vinden enn hennes berømte ektemann Arne.

Jeg er interessert i medisinsk historie, og tilbake på hytta, oppdaget jeg at jeg allerede hadde «Ti tusen skygger» på ønskelisten. Jeg har tidligere besøkt Lepramuseet i Bergen, og ser frem til å lese Godøys bok etter hvert.

Kvernelands bok om Edvard Munch er til en av døtrene.

Da gjenstår det å finne to–tre bøker å levere til kiosken, slik reglene er. Dessuten har jeg et forsett om å redusere boksamlingene; én bok inn, minst to ut.

Så fortsetter jeg, sakte, men sikkert, med de palestinske diktene Tunga mi protesterer mot døden. Én ting som slår meg, diktene er en påminnelsene om de utallige krigene Palestina, spesielt Gaza, har vært utsatt for.

Jeg har nå fulgt din anbefaling, Rolf. Tusen takk for en interessevekkende og god omtale av en meget god bok. I den polariserte og farlige verdenen vi nå lever i, sitter jeg igjen med den følelse av at den igjen kan ha blitt aktuell. Om disse førkrigsårene ikke er direkte overførbare til dagens situasjon, vekket de i hvert fall noen ubehagelige tanker.

Takk for gjensynet med Henrietta Lacks! Jeg har faktisk lest Henrietta Lacks’ udødelige liv av Rebecca Skloot, en bok bygget helt og holdent på de reelle forholdene. Dessverre husker jeg ikke boken så nøye, annet enn at det var sjokkerende og interessant lesing.

Så måtte jeg slå opp «Scanning the Century». Hvilken bok-idé – å utforske det tyvende århundre gjennom poesien (om jeg har forstått det rett).

Tusen takk for en artig idé! Vi bruker å tre de tomme eggene (med hull i begge ender) på en blomsterpinne mens de maler. Etter hvert som de blir ferdige, skjærer jeg til en tynn fyrstikkflis festet til et nylonsnøre, putter flisen et av hullene – og henger eggene på kvister. Jentene er blitt kjempeflinke! Kanskje skal vi også utforske din idé?
Men alltid uforutsigbart på småttinger; en søster syk, og dermed også den andre. Heldigvis har vi fortsatt tid til påske.

Spent på å høre hva du synes om Hva skal det bli av gutten?
(PS: fungerer ikke å lange lenke)

Jeg leser antologien med den litt fremmedartete tittelen Tunga mi protesterer mot døden. Dette er relativt nye dikt, i hovedsak skrevet av unge, palestinske poeter. Fedreland, krig, død og liv er gjennomgangstemaer. Jeg finner det givende og viktig å prøve å sette seg inn i dette hardt prøvede folkets kultur. Boken kom til etter en opplesningsserie i Oslo i 2023 og 2024.

Så har jeg hentet Hva skal det bli av gutten? Eller: Et eller annet med bøker av Heinrich Böll på biblioteket. Det er TanteMamie som har videreformidlet Rolf Ingemundsens anbefaling. Takk til dere begge. Jeg har lenge hatt lyst til å lese mer av tyske forfattere, som har en tendens til å komme i skyggen av engelskspråklige. Jf. listen Bokelskeres tyske favoritter.

Nydelig vær her . Tid for planting og såing – og å male påskeegg med barnebarna.

God helg!

Å, Gazas rakkerunger

Å, Gazas rakkerunger,
dere som stadig forstyrret meg med hyl utenfor vinduet,
dere som fylte hver morgen med styr og kaos,
dere som knuste vasen min og stjal den ensomme
blomsten på balkongen,
kom tilbake --
og skrik så mye dere vil,
og knus alle vasene,
stjel alle blomstene,
kom tilbake,
bare kom til tilbake …

Av Khaled Juma 2014
Gjendiktet av Sarah Zahid
Fra Tunga mi protesterer mot døden, Palestinske dikt, Anne Kleiva og Bendik Vada (red.)

Nettopp slik er det med denne tråden! Rolf Ingemundsen, og du TanteMamie, har gitt meg mange gode tips. Og vips er Hva skal det bli av gutten? av Heinrich Böll bestilt på biblioteket. (For øvrig pussig at et stort bibliotek som Nordre Follo kun har to titler av en forfatter som Böll, og de på tysk).

Skal Lesehelg-tråden fortsatt fungere som en slik tipsbank, må vel også vi som (nesten) bare nyter godt av den, begynne å fylle på litt mer. Jeg har ingen spesiell helgelitteratur, men det er ingenting i veien for å si noe om: «Hva leser du nå?»

Lykke til til Lesehelg-tråden!

Jeg er blant dem som sjelden tar til orde i denne helgetråden. Men jeg leser i den ganske ofte, og takker for mange gode tips. Håper tråden består og takk for ditt initiativ, Kirsten.

Denne helgen har jeg lest Det er ikke meg jeg forestiller av Fernando Pessoa (har skrevet en omtale).
Når jeg kommer hjem, ligger Tunga mi protesterer mot døden, en antologi over palestinske dikt, og venter i "Post i butikk".

God helg!

Såpeboblene som dette barnet

Såpeboblene som dette barnet
Blåser gjennom et strå av siv
Er gjennomskinnelige som en hel filosofi.
Klare, formålsløse og flyktige som Naturen,
Likesom tingene venner av øynene;
De er hva de er
Med en avrundet og sfærisk presisjon,
Og ingen, ikke engang barnet som blåser,
Later som om de er mer enn de ser ut som.

Enkelte kan nesten ikke sees i den lyse luften.
De er lik vinden som drar forbi og knapt nok rører blomstene
Og som vi bare vet drar forbi
Fordi vi kjenner noe ta til vingene i oss
Og godtar allting klarere.

Fra "Poemer" av Alberto Caiero/
Fernando Pessoa
Det er ikke meg jeg forestiller

Tusen takk!
og på spansk også, da :-)

Hvem er jeg?

Denne tynne flisen av en bok åpner for en dypere forståelse ikke bare av portugisiske Fernando Pessoa (1888–1935), men også av hans landsmann José Saramago (1922–2018), en av mine yndlingsforfattere. Pessoa opererer med en rekke heteronymer, dvs. personer han har fantasert frem, ikledd kjøtt og blod, gitt en livshistorie som om var de reelle mennesker. I denne boken kommer de mest kjente og velutviklete til orde; Alberto Caeiro, Álvaro de Campos, Richardo Reis og Fernando Pessoa. Gjendikter Henning Kramer Dahl understreker i sitt etterord at «Det er viktig å inkludere Pessoa «selv» i oppregningen, for han er likestilt med de øvrige, han er ikke mere egentlig enn dem.» (En til er regnskapsassisten Bernardo Soares som fører Uroens bok i pennen.) Heteronymene har sin egen personlighet og stemme; Caeiro skriver poemer, de Campos poesier, Reis oder og Pessoa dikt. Etter noe leting fant jeg nyanseforskjellene mellom poemer, poesier, oder og dikt (under tvil).

I Pessoas univers møtes disse personene, diskuterer og omtaler hverandres verker. Her er lag på lag. Denne måten å skrive på, må ha krevd stor dyktighet.

Jeg oppfatter spørsmål knyttet til identitet som bokens sentrale tema, jf. tittelen: «Det er ikke meg jeg forestiller». Men den favner også naturen, jorden, universet, ja hele vår eksistens. De fire «forfatterne» angriper spørsmålene fra hvert sitt hold; tankevekkende, fascinerende, originalt og ikke uten humor. Og de reflekterer over sitt erverv, det å skrive, som Alberto Caeiro her:

Jeg har hverken ambisjoner eller behov.
Å være dikter er ikke en ambisjon for meg.
Det er min måte å være alene på.

Jeg så med spesiell forventning frem til Ricardo Reis’ oder. Det skyldes at Saramago, en generasjon yngre enn Pessoa, har tatt tak i Pessoas heteronym Ricardo Reis og gitt han en egen roman, Det året Ricardo Reis døde, utgitt i 1984. I løpet av dette året oppsøker den døde poeten Fernando Pessoa stadig sin «venn», legen Ricardo Reis. Et tilbakevendende tema mellom dem er døden. Nobelprisvinneren Saramagos bok rager høyt på listen over de beste jeg har lest. Ville jeg kjenne igjen «min» Ricardo Reis i «Det er ikke meg jeg forestiller»? Et spørsmål som ikke uten videre er lett å besvare. La meg i hvert fall avslutte med noen linjer av Reis:

La oss gå rolige
Fra livet, uten
Engang å føle anger
Over å ha levet.

Igjen hjertelig takk Beathe Solberg som satte meg på sporet av boken. Jeg håper flere vil/kan bidra med synspunkter som kan belyse Pessoa og hans forfatterskap.

Alle innspill mottas med stor takk!