Bokelskere.no

Hamas’ helsemyndigheter rapporterer inn de drepte som er funnet og identifisert. Disse tallene er det ifølge FN m.fl. ingen grunn til å betvile. I tillegg kommer alle de døde som ligger i ruinene og aldri er blitt funnet. Antall drepte totalt er dermed langt høyere enn de rapporterte.

Gratulerer Yama Wolasmal!

NRKs Yama Wolasmal og avisen The Barents Observer er tildelt Sønstebyprisen 2025. De får prisen for deres formidling av konfliktene som utspiller seg i verden.

"Fra helt forskjellige konfliktområder har de dokumentert og rapportert på en måte som fremmer informasjonsfriheten. Slik er årets prisvinnere modige forsvarere av grunnleggende verdier i vårt demokrati, helt i Gunnar Sønstebys ånd", skriver Sønstebyfondet i en pressemelding.

I meldingen heter det at det i en tid som preges av krise og krig, er faktabasert journalistikk, uavhengig informasjon og tilstedeværende rapportører avgjørende for at vi skal forstå konfliktene som utspiller seg på verdensscenen.

NRK den 9. desember 2024

Bak kameraene

Ingen som følger med Dagsrevyen kan ha unngått å få med seg Yama Wolasmals rapporter fra Israel og Libanon om de pågående krigene i Gaza og Libanon – kunnskapsrik, saklig og presis. Inn i Gaza får ingen journalister komme. I boken gir Yama en grundigere innsikt enn den som får plass i noen få minutters nyhetsinnslag. Yama, som selv er afghaner, tar oss med til Afghanistan, Libya (Gaddafis fall i 2011), Israel, den okkuperte Vestbredden og Libanon, der han og familien har bosatt seg. (Boken kom høsten 2024, omtrent ett år inn i den mest brutale krigen Israel har ført mot Palestina.)

Som en rød tråd løper historien om Yamas eget liv og utvikling fra en unggutt som ikke fikk vitnesbyrd fra videregående skole på grunn av skulk, til en dreven krigskorrespondent. Vi får innblikk i flukten fra Afghanistan (faren var en opposisjonell journalist) via Pakistan til oppveksten på Grünerløkka Oslo.

Det er interessant å lese hvordan Yama arbeider med sine saker. Hvordan han modig (ikke uredd) går inn i potensielt svært farlige situasjoner; forberedelsene, både de journalistiske og de praktiske, dilemmaene han står overfor, og gjennomføringene av live-sendinger under dramatiske omstendigheter. Han legger vekt på å være upartisk, har et bredt kontaktnett på begge sider av konfliktene han dekker, og lar begge sider komme til orde. Han stiller kritiske spørsmål til Hamas, blant annet om angrepet på Israel den 7. oktober 2023, og til israelske militære og politiske ledere. Lar fakta taler for seg. Som når vi får referert hvordan den den erfarne og respekterte israelske generalen Giora Eiland forklarer hvordan Israel kan vinne krigen mot Hamas: «Vi må skape en humanitær krise i Gaza som tvinger hundretusener til å søke tilflukt i Egypt. (…) En alvorlig epidemi vil bringe seieren nærmere». (side 140) Eller representanten for den ekstreme, sionistiske bosetterbevegelsen på Vestbredden, Daniella Weiss, som med Bibelen som referanse kjemper for et Stor-Israel fra Tigris i Irak til Nilen i Egypt. «Hva tenker du som en mor – som en bestemor – når du ser bilder av barn som lider inne på Gazastripen?» spør Yama. «Jeg føler ingenting. (…) Jeg stenger det ute. Jeg har ikke kapasitet til å tenke på annet enn den smerten mitt folk har vært gjennom 7. oktober.» (side 139)

Jeg har sett anmeldelser med overskrifter som «Dårlig forkledd selvskryt» og «Flinke meg». Er disse overskriftene et forsøk på å ufarliggjøre Yama Wolasmal? Eller et spark fordi han kritiserer norske utenrikskorrespondenter for å være servile og svart-hvitt-tenkende (ha en politisk agenda?)? Yama Wolasmal er dyktig, en perfeksjonist, og det skal vi være glad for. «Det jeg så» er et velskrevet og veldokumentert bidrag til å forstå mer av den farlige tiden vi lever i.

Terningkast 5 +

Kunne et alternativ være såkalte POP-UP-lesesirkler? Da kan hvem som helst, når som helst, foreslå en bok. De som ønsker å bli med, blir med. Forslagsstilleren tar en enkel ledelse, bestemmer dato o.l.

Pippokatta arrangerte en slik POP-UP-sirkel om Gjenferdet av Alexander Wolf for en stund siden. Jeg husker den som en suksess med flere deltakere og mange interessante innlegg.
Det krever selvfølgelig at noen tar et initiativ, men ikke forpliktende til mer enn en runde!

Så kommer kanskje tiden for en mer stabil lesesirkel tilbake senere.

Et artig og underfundig dikt, Ava! Da det dukket opp på nettsiden her for noen år siden, ble jeg så inspirert at jeg fluksens kjøpte Annie Riis’ lille diktsamling Mellom høye trær. Anbefaler den på det varmeste! Vi hadde også en liten diskusjon om Annie Riis.
Takk for at du holder liv i denne tråden.

(Jeg har ikke boken her, så jeg kan dessverre ikke «svare» med et av disse flotte diktene.)

Hvem fulgte Doruntine hjem av Ismail Kadare fra 1990 tror jeg vil fylle kriteriene for «Includes a wedding». Det er en stund siden jeg leste den, husker ikke så mye, annet enn at jeg likte boken svært godt. Som det står i omtalen handler ikke boken spesielt om bryllupet, men om dette giftemålets rolle.

Ta en kikk – og lykke til!

Takk. Alltid interessant hvor ulikt vi opplever bøker. Hvis jeg skulle komme til å lese den, skal du høre fra meg :-)

Tusen takk for dette fine tipset, Ava! Høres ut som en bok som rommer mye av det jeg er ute etter. Denne skal jeg sjekke!

Så koselig å høre fra deg, annelingua og hjertens takk for at du lette frem dette interessante tipset. Vel begrunnet og høres ut som en varm og god bok. Veldig bra også at det lages så forseggjort og fin design i barnebøker. Denne skal jeg sjekke. Det eneste jeg kjenner kanskje kan bli litt vanskelig, er at gutten i boken har mistet sin farmor, og jeg er disse barnas "veldig gamle" farmor 😊

Takk også for tipset om å søke etter bokanmeldelser på nasjonalbiblioteket. Lurt, - og jeg har aldri tenkt på det.

Takk for advarselen! Jeg har fått den brukt, men kommer ikke til å bruke tid på den.

Når 5-åringene begynner å spørre om fødsel og død, kan litteraturen være god å ty til. Jeg har gått til anskaffelse av Anna Fiskes «Hvordan lager man en baby» og «Hvordan snakker man om døden». Har ikke prøvd dem ut på de tiltenkte enda.

Hvordan man lager en baby er så direkte, lettforståelig og humoristisk. Herlig!

Hvordan snakker man om døden når ikke på langt nær opp til førstnevnte. Etter mitt syn altfor voldsom og omfattende, «alt» skal med. Jeg jeg savner varmen, får nærmest en halloween-følelse. Ser den er beregnet for 5 -8-åringer, men jeg kommer til å levere mitt eksemplar tilbake.

Så er spørsmålet, kan noen av dere anbefale en god bok med døden som tema
for denne aldersgruppen (5-6-år). Realistisk og vennlig/naturlig, men ikke «klissete», om dere skjønner hva jeg mener.

Selv takk, Bjørg. Enig med deg, dette er bøker som tåler å leses flere ganger. Dessverre er de fortsatt høyst aktuelle; i det de sier noe om hva krig gjør med mennesker, både stridende og sivile.

Du har så rett, Ava og alle gode ønsker til barnebarnet ditt! Heldig som har en mormor/farmor med humor og sans for poesi. Mine to yngste barnebarn har sin aller første skoledag i dag, og vi er invitert på feiring. Jeg har planlagt en sang til dem (hvis de ikke er for oppspilte til å høre 😊 Alf Prøysen slår aldri feil.

Nøtteliten bor i toppen av et tre
Han er aldri ferdig når han skal av sted,
Han skal spise fire konglefrø, og danse litegrann
Han skal erte frøken skjære og en gammel kråkemann.

Nøtteliten, sier mamma, du må gå,
og vær snar og flink på skoleveien nå.
Ikke fly og finne nøtter, du kan spise før du går,
du skal sitte pent på stubben din når skoleklokka slår!

Nøtteliten svarer: Jada, jada, ja,
men nå tror jeg jeg må stikke. Ha det bra!
Og hopp og sprett og tjo og hei
og fire kvister deler seg
så kommer Nøtteliten: Her er jeg!

Nøtteliten gjør så mange rare hopp
ifra tre til tre og stamme ned og opp
Glemmer skolen og de hele, han gjør kast og sprett og sprell
plukker mange fine nøtter. Han er nøtteknekker selv.

Men så hører han at skoleklokka slår
Ifra tre til tre så bustehalen står
Og hopp og sprett og tjo og hei
og litt før den har ringt fra seg,
så sitter han på stubben: Her er jeg!

Takk for dine utfyllende og artige kommentarer, Harald. Jeg får nesten lyst til å lese «I sommer» på nytt, og også mer av Gunner Larsen. Ser at jeg har påbegynt To mistenkelige personer, men vet ikke helt hvorfor jeg ikke fullførte.

Har du eller andre noen anbefalinger når det gjelder Gunnar Larsen?

Jeg leste Gunnar Larsens "I sommer" for mange år siden, og skrev også om den. Fordi jeg den gang ikke fant den i Bokelskeres bokbase, la jeg den inn selv. Den ble dermed liggende bare i min boksamling. Dette var en gammel Lanternebok, uten iSBN-nummer. Jeg synes dette systemet er dumt. Kanskje er det også en del av svaret på spørsmålet du reiser, Harald, hvorfor bøker som Larsens ikke når frem til så mange nye lesere, eller tilsynelatende ikke gjør det.

Jeg likte "I sommer" svært godt - absolutt lesverdig, og begrunnelsen finner du her!
Jeg ser at jeg har konkludert med at Larsen er en forfatter som ikke bør gå i glemmeboken :-) Fint at du har trukket han frem igjen, Harald.

Da vil jeg anbefale deg Tider som fulgte av Remarque. Den er fullt på høyde med Tre kamerater.

Tre kamerater inngår i en slags frittstående trilogi:
1) Intet nytt fra Vestfronten
2) Tider som fulgte, fra 1931, men ikke oversatt til norsk før i 1982.
3) Tre kamerater

Disse tre bøkene henger sammen, vi møter de samme menneskene, i ulike tidsepoker. Bøkene kan fint leses uavhengig av hverandre. Jeg anbefaler alle tre på det varmeste!

Takk for et interessant og morsomt innspill, Ava!
All ære til bibliotekene, uten forkleinelse for private boksamlinger.

Et slikt «medisinskap» av bøker er vi alle i Norge så privilegerte å ha – folkebibliotekene!

Du har fått fine forslag og dette er kanskje ikke akkurat hva hun du kjenner, er ute etter. Ikke er det på nynorsk heller, opprinnelig dansk. Men jeg synes dette lille verset av Axel Juel passer ved (nesten) enhver anledning.

Til en sprek og musikalsk 90-åring:

Deiligst av alle gleder
er gleden for slett ingenting,
ikke for noe du kan eller vil,
gleden for intet og gleden for alt,
gleden fordi du er til.