Bokelskere.no

Refleksjonene er mange og kloke, språket er nydelig, hun klarer å sette ord på de aller minste fornemmelsene som vi mennesker tror vi er alene om.

Full av begeistring over «Ondskapens kall», løp jeg av gårde og kjøpte den neste boken om Cormoran Strike og Robin Ellacott! Men, det var kanskje ikke så lurt, den var på nesten 700 sider og det ble i meste laget for en gammel dame, - i hvert fall når det er et poeng at man skal følge med og merke seg alle små detaljer for kanskje å klare å skjønne hvem som har gjort hva og hvorfor. Jeg klarte ikke å holde ordentlig styr på personene og deres forhold, for meg ble det dessverre for rotete, - og det til tross for at en omtale påstår at dette er den beste av bøkene om disse to detektivene.

Men, når det er sagt, må jeg jo også si at jeg koste meg med skildringene fra London og av britisk «upper class», - jeg fikk litt Agatha Christie-fornemmelser innimellom. Dessuten har vi jo historien om hvordan forholdet mellom de to detektivene utvikler seg, og det er det jo morsomt å følge, -men altså, den ble for lang!

Erik Fosnes Hansen om Blikktrommen.

En magisk/realistisk roman om blant annet redsel, og hva det gjør med oss

Gleder meg til å lese Blikktrommen. Jeg trengte riktignok dette puffet til å komme i gang.

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

• Hans Børli

Diktet er hentet fra Disse dagene, dette livet - Dikt vi har sammen i utvalg av Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter. Kagge Forlag- 2016

Originalt skrevet roman, nydelige sekvenser innimellom, som tar pusten fra en - anbefales!

Enslig far møter etisk utfordring.
Hovedpersonen i The Warden glemmer man ikke så lett. Biskopen tilbyr pastoren en sinekyre med minimale jobbforpliktelser, men solid lønn. Harding har en datter å forsørge, men likevel — etter mange kvaler — sier han nei. Denne korte romanen innleder serien om menneskene i det fiktive landskapet Barsetshire.

Langvarige forlovelser er en uting.
Økonomiske hensyn setter en sperre for tidlig lykke i denne romanen fra 1859. Vi følger karrieren og kjærlighetslivet til tre mannlige studenter fra Oxford. Framtidsutsiktene for hver av dem virker lyse, men det oppstår raskt skjær i sjøen.

George Bertram har en strålende eksamen bak seg, men forloveden Caroline mener han ikke viser nok interesse for å sikre leveveien. De bryter forlovelsen etter tre år. Vennen Arthur går med på å overta sin avdøde fars stilling som prest mot at moren får det meste av lønnen og disponerer presteboligen. Det går mange år før han manner seg opp til å fri til barndomskjæresten Adela. Henry Harcourt kaster seg ut i politikken, men er uforberedt den dagen han mister sine posisjoner og ekteskapet med Caroline havarerer.

Romanen omfatter en rekke andre markante karakterer, som Georges gniene millionæronkel og en alltid pengelens far. Deres materialisme har begge gitt grobunn for Georges sterke opposisjon. Også på kvinnesiden finnes det markante personligheter selv om deres handlingsrom på 1840-tallet er klart mindre enn mennenes.

I denne store romanen på over 500 sider – opprinnelig i tre bind – går Trollope løs på en rekke andre temaer. Innledningsvis retter han skytset mot karaktersystemet på universitetet - helt i tråd med mye av dagens debatter. Han antyder forsiktig at det burde være lettere å skille seg for inkompatible par. Videre er han også innom betydningen av darwinismens gjennombrudd for religiøs tenkning på 1840-50-tallet. Ikke minst får vi et artig bilde av turismen i Midt-Østen, Jerusalem og Kairo, før jernbanens og Suezkanalens tid. Flørten på datidens dampskip går omtrent som på moderne cruisebåter.

Kan man bruke feminine betegnelser på menn i tradisjonelle kvinneyrker? Her er Anthony Trollope i The Bertrams: «The washerwomen — the term is used as being generic to the trade and not to the sex, for some of the performers were men — » (Skrevet 1859). Tilsvarende skriver Daniel Defoe om «man-midwife» om en mannlig jordmor på 1700-tallet. Finnes tilsvarende eksempler på norsk?

Innestengt familiedrama.
I dette dramaet om en familie i oppløsning finnes noen få lyspunkter. Viktigst er sønnen Erharts opprør («Jeg er ung!») mot sine manipulerende foresatte, som vil bruke ham for å fremme sine egne dystre formål. Atmosfæren i den eldre generasjonen er så hatsk og innestengt som i et amerikansk sørstatsdrama av nyere tid (eller er det kanskje omvendt?).

Nationaltheatret setter i høst opp en versjon av «John Gabriel Borkman» som merkelig nok kutter ut det meste av dialogen til fordel for pantomime og teksting som i stumfilmer. Stemningen er «gotisk» med mye mørke, lyn og torden.

Jeg har lurt på det samme, men tror noe av det kommer av de bøkene jeg velger å lese nå, i en alder av 77. Ofte er det bøker som krever litt ekstra oppmerksomhet og kanskje også litt blaing i leksika og andre kilder. Men antall leste bøker i år skiller seg ikke nevneverdig ut fra antallet i tidligere år, så jeg stoler fortsatt på egne åndsevner.

De er vel vesener som kan tilsvare Tove Janssons hattifnatter, kanskje?

Kosekrim litt i lengste laget

Boken ga meg mye å tenke på, og ny giv til å ta tak i helsen min. Å forlenge nattfasten ga utslag med en gang - anbefales!