Bokelskere.no

Overraskende og spennende med innslag av horror og skrekk

Til tross for at dette regnes som en av de største romanene gjennom tidene, klarer jeg ikke å gi den en sekser. Ja, - den er finurlig bygget opp, er godt skrevet og har mangefasetterte personer, men jeg klarer ikke å bli positivt berørt av den. Jeg klarer ikke å se boken som den kjærlighetshistorien den blir omtalt som, - jeg blir bare grundig lei og kvalm av psykopaten Heathcliff som blir mer og mer ondskapsfull! Det jeg likte best og som fascinerte meg, var de detaljerte skildringene av livet, naturen og menneskene i Yorkshire for rundt to hundre år siden, - dette er samtidige skildringer av en tid som er borte. Og jeg bøyer meg i støvet for Emily Brontë som har klart å skildre dette og dikte opp historien, disse personene og deres relasjoner, men altså,- jeg ble så lei av all ondskapen!

Ikoner: Malertradisjonen fra Bysants
Forfatteren minner om at ikoner man finner i Øst-Europa i dag bygger direkte på tradisjoner fra Det bysantiske riket som gikk under på 1400-tallet. Både motivvalg og maleteknikker ble videreført i århundrene som fulgte i Romania, Serbia, Russland og selvfølgelig Hellas og de greske øyene. Trass i det lille formatet er de tjue fargeillustrasjonene klare og tydelige.

Har du, som meg, litt rødstrømpe i blodet, og liker å lese om kvinner som pløyde marken for friheten vi nyter i dag, er historien om Marie Hammer verdt å ha på leselisten!

Sein start med lesingen denne gang, men for en forrykende åpning: Arvola skriver godt og medrivende. Romanen berører dessuten to nylig leste faktabøker av Reidar Hirsti og Elin Anna Labba.

Denne utgaven har et opplysende forord av Bernard Moser om hvordan boka ble til. Mens boka kan gi inntrykk av å være svært spontan, ligger det mange års arbeid bak en tekst som er kraftig forkortet i forhold til de tidligste versjonene. Nedkortingen kan ha bidratt til at det endelige resultatet virker fragmentarisk og abstrakt. Se ellers omtalen min av den norske utgaven fra 2022.

Kort, men krevende om øyeblikket.

Lispector prøver å fange øyeblikket i ord som kunstnere kan i et maleri eller komponister i et musikkstykke. Resultatet er en tekst på 93 sider uten handling eller retning, men med preg av en bevissthetsstrøm som hos Joyce eller Becket. Likevel gjør Lispector seg tanker - aforismer - om livet fra fødsel til død som det er verdt å ta for seg. Avslutningen nærmer seg en filosofisk diskusjon om hva vi skal forstå med lykksalighet. Er det et rent religiøst begrep eller kan vi også oppleve øyeblikk av lykksalighet uten å knytte det til religion?

Hadde håpet på mer om chilensk politikk og kanskje mer om poeter annet enn sexlivet dere, men grei og lett lesning

Utrolig å tenke på at bare 8-10 år før jeg ble født, så var det til de grader skambelagt å få barn uten å ha en far til barnet. Veldig kjekt med handling fra Bergen :)

( Et skikkelig mordmysterium, spennende, medrivende og helt uten blod og gørr]1

Koselig krim som engasjerer - anbefales!

Saabye Christensen beveger seg inn på et risikabelt terreng språklig sett. Ord og uttrykk som var helt akseptable bare for noen få år siden, oppleves nå som gammeldagse og stigmatiserende. En sykepleier på Diakonhjemmets sykehus minnet meg nylig om at en på norsk ofte har vært raskere til å endre medisinske betegnelser i dagligtalen enn i Danmark og Sverige.

En kan jo fundere på hvorfor forfatteren unngår å bruke dagens begrep «dement». Da var det annen sykepleier som nevnte for meg at en skal ikke bruke slike betegnelser med mindre det foreligger en diagnose. Så dette er vanskelig.

Dette er en trilogi, - en sleksthistorie som dreier rundt livet til tre kvinner i indre Vestfold gjennom store deler av 1900-tallet. Jeg hadde lest den første av bøkene, Lerkehjerter, tidligere, og ga den da terningkast 3 og skrev dette om den:

«Jeg startet med store forventinger, for jeg likte så godt "Gulldronning, perledronning", men dette ble rent for mye av det "gode". Hun gjentar seg for mye, både språklig og innholdsmessig - tragiske kvinneliv i tre generasjoner, - og at det ender tragisk hver gang, får vi vite tidlig!
Jeg har også problemer med formen, - denne jeg-personen som plutselig viser seg å være en av hovedpersonene, samtidig som det slektshistoriske dramaet til tider går seg bort i anekdotepregete romantiseringer av barndom på landet i gamle dager.
Dessverre, jeg er også usikker på om jeg vil lese de neste bindene i trilogien.»

Men så ble jeg altså anbefalt hele trilogien av en venninne, og startet med den første, igjen. Etter en stund kjente jeg meg helt igjen i det jeg skrev forrige gang, men jeg var litt mer velvillig innstilt nå. Og så ble jeg lovet at de neste bøkene var bedre, - og det var de, - faktisk så gode at det ble en femmer på bøkene sett under ett! Nå var den forvirrende jeg-personen borte, - hun var blitt til en hovedperson omtalt i tredjeperson, og det ga mer struktur til fortellingene, - som for øvrig også dreiet seg om flere personer i familien og bygda de bodde i. I disse bøkene får vi en inngående skildring av liv og skjebner, beskrevet med dyp psykologisk innsikt og satt inn i en fascinerende riktig steds- og tidskoloritt, - klart sett og nydelig penslet ut!

Det eneste jeg har å innvende er at det faktisk også her kunne bli litt for mye av det gode, - med fantastiske, men stadig gjentatte, naturbeskrivelser og svært mange nøyaktige, helt historisk korrekte, beskrivelser av miljøet, - men at det er et minus, skyldes kanskje mest at jeg ble litt utålmodig etter å få vite hvordan det gikk. Men som kulturhistorisk verk om livet på bygda på 1900-tallet har den faktisk også stor verdi, - det var fascinerende å bli minnet om blå, ovale dropsbokser (for min del med påfugl på) i hjørneskapet og lysegule vaskevannsfat av emalje, med grønn kant!

Lærerikt og spennende om norrøn mytologi, kan bekrefte at den funker godt for 2-3 åringer som har blitt lest for en del på forhånd