Bokelskere.no

Mitt forslag denne gangen er hentet fra Ukrania og dermed så aktuelt som vel mulig. Det finnes mange bøker med utgangspunkt i dette landet, men av bøker utgitt i Norge, er Mesopotamia av Serhij Zjadan blant de få som faktisk er oversatt fra ukrainsk. Handlingen er lagt til Kharkiv noen år før det siste krigsutbruddet. Romanen har fått en god mottakelse internasjonalt.

Anthem - Leonard Cohen. - Æres den som æres bør. :)

Fantastisk bra, nervepirrende og utrolig vakker krimroman

Warning

When I am an old woman I shall wear purple
With a red hat which doesn’t go, and doesn’t suit me.
And I shall spend my pension on brandy and summer gloves
And satin sandals, and say we’ve no money for butter.
I shall sit down on the pavement when I’m tired
And gobble up samples in shops and press alarm bells
And run my stick along the public railings
And make up for the sobriety of my youth.
And pick the flowers in other people’s gardens
And learn to spit.

You can wear terrible shirts and grow more fat
And eat three pounds of sausages at a go
Or only bread and pickle for a week
And hoard pens and pencils and beermats and things in boxes.

But now we must have clothes that keep us dry
And pay our rent and not swear in the street
And set a good example for the children.
We must have friends to dinner and read papers.

But maybe I ought to practise a little now?
So people who know me are not too shocked and surprised
When suddenly I am old, and start to wear purple.

Jenny Joseph 1932-2018

Diktet er hentet fra Scanning the Century, The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry, 1999.

Radetzkymarsjen.
Jeg tok en snarvei om en engelskspråklig utgave av Joseph Roths roman når jeg telte antall sider. Du har rett i skepsisen din til eldre norske oversettelser. For meg ser det ut til at Bokklubben rett og slett har brukt den gamle oversettelsen fra 1930-tallet med enkelte rettelser og modernisering av språket. Ellers takk for forslaget ditt om å inkludere flere titler blant Bokelskeres tyske favoritter. Det skal jeg få lov til å komme tilbake til.

Levi Henriksen er en svært produktiv forfatter, og jeg har lest mange av romanene, novellene og artiklene hans. Jeg kjenner og lar meg begeistre over hans verden som har sitt sentrum ved Kongsvinger, men han tar oss også med på turer ut i verden – særlig til Amerika – og inn i forskjellige miljøer, både blandt pinsevenner og rockidoler. Dette er en samling artikler med mange personlige fortellinger hvor vi møter forfatteren selv, også som musiker, samt mange referanser til hans forbilder, som Hemingway og Johnny Cash.

Det meste av det han skriver om er jo på mange måter fra en gutteverden med biler, fotball og rock i utkant-Norge, - fjernt fra min Oslo vest- og kulturkjerringverden, så jeg har fundert litt på hvorfor jeg er så begeistret for det han skriver. Hovedsakelig tror jeg det rett og slett er fordi det er veldig godt skrevet, samt at jeg får et møte med et ekte miljø og en sann sjel, godt og følsomt skildret, - et miljø som blir litt ekstra interessant fordi det nettopp er så fjernt fra mitt. Jeg opplever det imidlertid som en viktig del av norsk virkelighet som jeg gjerne vil vite mer om og nødig vil føle meg for fjernt fra. Skjønt alt i disse bøkene er jo slett ikke så langt fra min verden, mange av de kulturelle referansepunktene han har, er jo felleseie, - skjønt jeg må innrømme at det merkes på musikkinteressen at han er en del yngre enn meg. Men hans fortelling om Guy Clark bragte frem gamle minner, så for meg ble Guy Clark et lydspor til resten av boken, - noe som løftet lesingen til nye høyder!

Boken er jo også et interessant møte med forfatteren selv, hans tanker om og opplevelser av musikk og litteratur. Særlig én fortelling, «Om å fylle ut de hvite flekkene», traff meg med stor gjenkjennelighet. Der skriver han om hvordan omgivelsene i en bok han leser, kan bli projisert over på omgivelsene der hvor han leser boken, og derved gi et spesielt preg til det stedet, - en opplevelse jeg kjenner meg helt igjen i, men som er vanskelig å forklare. Men det var påminnelsen om Guy Clark og denne skildringen som var med på løfte boken fra terningkast 5 til 6 for meg!

Tyske favorittter.
Det store geografiske - og ofte kulturelle - nedslagsfeltet utgør etter min mening ofte styrken ved tysksprålige bøker. Joseph Roth er kanskje den som viser dette best i sine bøker, også den som sist ble oversatt til norsk Den falske vekten (2020) hvor den dramatiske, men også underfundige handlingen er lagt til en i sin tid multietnisk landsby i Østerrike-Ungarn, men i dag i Polen.

Likevel er det familiesagaen Radetzkymarsjen som står igjen som hovedverket. Med sine over 300 sider er det også Roths fyldigste og finnes i flere utgaver på norsk. Den er en fabelaktig roman om en families vekst og fall parallelt med oppløsningen av Østerrike-Ungarn som kulminerte i 1918. Det finnes også en rekke memoarverker og andre romaner som berører samme tema, som for eksempel Stefan Zweigs Verden av i går og Sjakknovelle. I egen kategori står Memoiren eines Antisemiten (1979) av tyskmoldaveren Gregor von Rezzori, utgitt på engelsk med tittelen Memoirs of an anti-Semite (1981). Her skal en ikke la seg lure av tittelen, det er en glimrende skrevet bok av en anerkjent forfatter med røtter i Bukovina (Moldavia), Romania, Østerrike og Italia!

Blant tyskspråklige forfattere som jeg eller liker tilhører blant annet Max Frisch (Sveits), Herta Müller (Romania) og Christa Wolf (eks-DDR).

Jeg tolker ikke uttrykkene "alene hjemme" og "alene borte" bokstavelig, men i overført betydning, helt uavhengig av eldreomsorgen.

Jeg beklager at den kommentaren var litt flåsete, men hovedinnholdet i den står jeg for. Dette er ikke stedet for å slette sitater man ikke liker fra bøker som er utgitt, - det må det jo være opp til forlaget å vurdere ved et eventuelt nytt opplag. For øvrig synes jeg sitatet er gripende godt og helt harmløst.

Klikk på "Finn bøker", videre på "Omtalte steder". I alfabetet klikker du på B og blant alle forslagene finner du Bulgaria. Det ligger 22 bøker der, aller mest reisehåndbøker, men du skulle kunne finne et par stykker om Sofia. Lykke til og god ferie.

Her har du noen flere forslag. Books set in Sofia.

Solvej Balle fikk Nordisk råds litteraturpris for denne medrivende studien av hvordan det oppleves når verden går av hengslene og stopper opp på én dag. Denne urovekkende tanken har streifet andre før, - det samme skjedde i filmen «Greyhound Day», på norsk «En ny dag truer», med Bill Murrey. Her blir opplevelsen fortalt og grundig analysert av den kvinnelige hovedpersonen, - som imidlertid opplever hendelsen annerledes enn mannen hennes. Hun opplever at hun aldri kommer videre, blir værende på den 18. november dag etter dag, men hun er klar over det og kan gjøre forskjellige ting den dagen, mens mannen hennes ikke er klar over at han gjentar de samme tingene dag ut og dag inn. Hun forteller ham det riktignok, og han er også nysgjerrig på å finne ut hva som foregår, - men han har glemt det neste dag! Det hele høres jo ganske spesielt og utrolig ut, men som hovedpersonen tenker i begynnelsen, - det er jo egentlig ikke mer utrolig enn enn at tiden vanligvis går så jevnt som den gjør!

Dette er første bind av et prosjekt som skal bestå av syv bøker, og bind 2 og 3 er allerede kommet ut. Jeg må bare innrømme at jeg ble veldig fascinert av boken, stupte inn i den og leste den på én dag, - den er bare på 200 nokså små sider. Men jeg skjønner man kan synes den blir kjedeligere hvis man leser den over tid og da ikke blir så revet med. Boken er full av detaljerte, og til dels repeterende, skildringer av ekteparets liv i en liten by utenfor Paris, - men så er den faktisk likevel spennende! Selv var jeg så tummelumsk av å ha vært i den verdenen ett døgn, at jeg tror jeg venter litt med å lese oppfølgerne, - men jeg ga den altså terningkast 6!

Det er de aller første setningene i boka. Den tåler veldig godt å leses om igjen. Anbefales.

Ja, der ga du meg noe å tenke på, og jeg vet sannelig ikke om jeg har et godt svar. Men jeg er enig med deg i at det nok har noe med stilen å gjøre, som jeg nok heller vil kalle svevende, men som du opplever som svulstig, og at forskjellen i opplevelse nettopp ligger der. Men så er det altså sånn, at jeg faller hemningsløst for den stilen, - jeg lar meg rett og slett forføre av det store spennet i tid og rom, - slekten og stjernehimmelen, - mens det blir for mye for deg.

Og så må jeg nok tilføye, at siden Stefánsson er en anerkjent og seriøs forfatter, så er jeg mye mer villig til å la meg forføre, enn om det hadde vært en "dameromanforfatter" som hadde skrevet svevende om tid og rom! Så, - der kom alle fordommene mine opp i lyset.

Dette er en utrolig interessant, lærerik og god bok! Som det står sitert fra anmeldere på omslaget: «Virkelighetens Game of Thrones» og «Hvem trenger vel romaner med slik sakprosa»!

Mona Ringvej tar oss med tilbake til borgerkrigstiden i Norge på 1100-tallet, - en meget forvirrende tid som de fleste av oss vel bare har et diffust inntrykk av at besto av diverse mannlige kongsemner som sloss om makten. For hvem hadde vel hørt om dronning Ingerid midt oppe i dette, - ikke jeg i alle fall! Det viser seg imidlertid at hun var en svært sentral person i dette spillet om makten i Norge, - men typisk nok lite omtalt i sagaene, som er mennenes historie. Ringvej har lest, tolket og forstått kildene på en ny måte og oppdaget den rollen ekteskapsinngåelser og kvinnene hadde, - både som alliansebygger, ektefelle og mor. Dronning Ingerid var av svensk kongsætt og var gift tre ganger, - én av dem med den norske kongen Harald Gille, sønn av Sigurd Jorsalfar, og med ham hadde hun sønnen Inge Krokrygg, som ble norsk konge allerede som lite barn. Og hvem styrte så landet for ham og halvbroren, som han delte kongsmakten med? Ringvej viser oss kretsen av lendmenn rundt dem og finner at kongsmoren Ingerid må ha hatt den helt sentrale plassen der, - hun var selve navet.

Dette foregår som sagt under borgerkrigene hvor konger og kongsemner blir drept over en lav sko, - Ingerid mistet selv ektemake og flere sønner i denne kampen om makten i Norge. Det som gjør historien spesielt interessant, er at etter at han som skulle bli kong Sverre kom til landet, representerte hun den tapende part, dvs. Erling Skakke, Magnus Erlingsson og den kjente baglerbispen Nikolas Arnesson, - som faktisk var hennes sønn! Vi blir her presentert for historien sett fra deres side, og jeg oppdaget plutselig hvor forført vi har blitt av Sverre, denne mannen som kom fra Færøyene, talte paven midt i mot og hadde birkebeinere som kjempet for ham! Her fremstilles han nærmest som en sjarlatan!

Ringvej legger også vekt på andre sider av samfunnet på denne tiden, - både hva som ble utrettet i de gode periodene uten innbyrdeskrig, hvordan vanlige folk levde og kontakten med både naboland og den katolske kirken. Hun skriver i en lett fortellende og til tider litt humoristisk stil, og det har vært en fryd å lese den! Det eneste jeg savnet var en plansje over aller familiebåndene, for akkurat det var det litt vanskelig å ha klart for seg hele tiden.

Akkurat nå leser jeg Hemingways For Whom the Bells Toll (norsk utgave: Klokkene ringer for deg). Her bruker forfatteren stadig vekk ordet "obscenity" eller "unprintable" for banneord og andre unevnlige ting som leseren bare kan kan gjette seg til, men som siden 1940 er blitt helt vanlige i moderne litteratur.

Tekst som krever litt av leseren, men en nydelig historie å få med seg