Flott oppfølger til Himmelfall

Denne klassiske campusromanen som først ble utgitt i 1953 inkluderer den gamle diskusjonen om sammenhengen mellom senking av nivået for bestått-karakterer og behovet for å rekruttere et tilstrekkelig antall studenter for å opprettholde universitetets inntekter. Til slutt finner hovedpersonen ut at hans vei til rikdom og lykke ikke kan realiseres ved å satse på en akademisk karriere. Så sant.

Alt i alt et vittig bilde av den britiske versjonen av akademia. (Lest 2012).

Underholdende, men også tankevekkende rapport fra forfatterens "walraffing"-dykk i mengden av mer eller mindre desperate arbeidssøkere tilhørende middelklassen i USA. Siden boka ble skrevet før finanskrisen i 2008 kan man bare forestille seg den økte belastningen som arbeidsledige møtte i årene etter, for ikke å snakke om etter koronakrisen i 2020.

Lun humor kombinert med skarpe iakttakelser.

Forfatteren sjarmerer leseren grundig med sine skildringer av natur og mennesker fra sine reiser i Danmark og Italia. Han gjør i tillegg noen raske visitter til Norge og Sverige. Hvert av de 15 korte kapitlene utgjør frydefull skrivekunst.

«Vinter i Nordmarken» handler kort og godt om hva Sønderby en dag ser fra sitt vindu på Lysebu (?) på Voksenåsen. Det er i høy grad overraskende. I Montesquieu-stil skriver han ellers om å angre seg, om gåsejakt og om problemer med å komme på talefot med svensker.

Mitt eksemplar av Gensyn med havet utkom 1957, men boka ble utgitt på nytt sammen med andre samlinger av Sønderbys essays i 2016.

Sønderby kjenner jeg ellers best fra den lett melankolske romanen Midt i en jazztid fra 1930-tallet.

Falsk prest gjør bot i Rwanda etter folkemordet, men vender tilbake til Detroit for å skaffe midler til foreldreløse barn, men som leseren kan forutse blir innsamlingsarbeidet vanskeliggjort. (Lest 2013).

Krimdialog i Detroit

En av Leonards siste romaner med handling lagt til fortiden: Detroit på slutten av av Andre verdenskrig. Som vanlig med Leonard fungererer dialogene som hovedpoenget, til tider helt absurde. Karakterene omfatter alle mulige stereotyper: SS-offiserer, Vestens marshaler, den kvinnelige spionen og den blonde heltinnen. (Lest 2013).

Om forfatteren og hans muse

Dette filmmanuset er for den dedikerte Paul Auster-leseren, men likevel en ganske morsom fortelling om forfatteren Martin Frost og hans muse, Claire. Mens Pygmalion kommer til live i skulptørens hender, virker utfallet av forholdet mellom Martin og Claire å være mer tvetydig. Manuset førte faktisk til en vellykket film. (Lest 2014).

Som Ernaux skriver finnes det lite nyere litteratur om illegale aborter av den enkle grunn at de nå er lovlige. Likevel er boka en nyttig påminning fra en tid da enkelte av mine jevnaldrende på rundt tjue «måtte gifte seg» som det het. Ernaux har 37 år etter «hendelsen» skrevet et rystende dokument om hva hun gjennomgikk som 23-åring. Det har merkelig nok tatt tjue år å få oversatt boka til norsk.

Ungdomsopprør i Brooklyn.

Enda en bok om oppvekst i Brooklyn, New York, men med den vrien at Asher Lev er hasidisk jøde med en sterk kunstnerisk legning, noe som gir opphav til problemer i hans tett sammensveisede familie og lokalmiljø. Med andre ord, dette er også en historie om et barn med spesielle evner som omgivelsene til tider oppfatter som maniske og selvsentrerte. Kronologisk følger romanen min egen tidlige barndom angående fødselsdato og fødested, men erfaringene som hovedpersonen gjør seg og mine egne kunne knapt vært mer forskjellige. Potok ser ut til å ha godt grep om hva det vil si å bli kunstner, og forholdet mellom Asher og hans mentor Jacob Kahn virker psykologisk sant. Dette er en seriøs bok hvor hovedpersonens stahet til tider også irriterer leseren.

Tematikken i boka, som kom ut på norsk 1973, er også behandlet i den ferske TV-serien Unorthodox. Se også lista mi med bøker lagt til Brooklyn. (Lest 2013).

Realisme møter fantasi i krimhistorie

Forfatteren tek her godt grep om kaos og mystiske hendingar i Bergen og omland. Hovedpersonen, Venge, er båe kommunist og lutheranar. Han vert vikla inn i brotsverk som verker uløyselege. Det sentrale elementet i boka er møtet Venge har med lekpredikanten Bell, som kan hende eller ikkje har mista trua. Hovland skriv i ein vittig, engasjerande stil, der realisme møtar fantasi.

Et dikterekteskap tar slutt.

Denne diktsamlingen om et mislykket ekteskap forårsaket stort oppstyr da den ble utgitt i året for forfatterens død 1998; den omhandler ekteskapet hans med den amerikanske dikteren Sylvia Plath. Likevel, allerede fra begynnelsen er dette et deprimerende verk der smerte, helvete og død er blant de mest brukte ordene, og nisser, slanger og flaggermus blant de hyppigste skapningene. Øyeblikk av lykke og glede er få og korte. Merkelig er også vektleggingen av Plaths amerikanske og tyske bakgrunn som kilde til bruddet mellom dem. Hughes var tydeligvis veldig britisk. (Lest 2015).

Karin Fossum er en mester i å skildre relasjoner mellom mennesker. Hun gjør det med humor og respekt, uten å bruke mange ord for å få frem den rette stemningen. Språket klinger godt i mine ører, og betraktningene Fossum gjør seg fikk meg flere ganger til å nikke anerkjennende. Det er ikke få ganger jeg smilte imponert, over kloke refleksjoner rundt utenforskap og ensomhet.

En litteraturhistorisk elvereise.

Donau har den misvisende undertittelen «En sentimental reise fra kilden til Svartehavet.» Dette er likevel ikke en reisebok i vanlig forstand, det er snarere et utvidet essay om litteratur. Donau forsyner boka med en lineær struktur i stedet for den vanlige kronologien, som her er ganske usynlig.

Claudio Magris diskuterer et stort antall sentraleuropeiske forfattere, som for de fleste lesere vil være ganske ukjente. Det første kapittelet om kildene til Donau er spesielt krevende og irriterende. Så hvorfor lese boka? For meg begynte Donau å engasjere meg etter de første kapitlene, da forfatterens lekenhet ble tydelig. Tanken på at områdene som grenser til denne enorme elven har gitt et fruktbart grunnlag for litterære skikkelser av mange nasjonaliteter i flere århundrer, ser ut til å være en genial måte å utfordre nasjonalistiske tilnærminger til litteraturhistorie. Mange av forfatterne som blir diskutert av Magris var dyktige på mange språk, selv om han selv ser ut til å favorisere tekster på tysk. Ellers imponeres Magris av multikulturalismen på slike områder som Vojvodina, tidligere Banat, i Nord-Serbia. De fleste av hans litterære skikkelser tilhører fortiden, men Magris inkluderer også intervjuer med minst tre levende forfattere, alle i dengang kommuniststyrte land. Han er ubarmhjertig kritisk til forfattere som han mener har kompromittert seg selv politisk.

Selv om teksten stedvis er kompakt, inneholder denne boka også vakre, smarte, vittige og humoristiske passasjer. Innføringen av noen antagelig fiktive karakterer, spesielt en «bestemor Anka,» bryter opp framstillingen og motvirker risikoen for monotoni.

Boka avsluttes med et kapittel om Romania med en drepende kritikk av Ceausescu-regimets destruktive innvirkning på Bucuresti spesielt. Boken ble utgitt i 1986, men forfatteren ser ut til å ha fanget opp noen av faktorene som førte til de store endringene i Øst-Europa etter at jernteppet falt.

Denne berømte boka er absolutt ikke for alle. (Lest 2013).

Engasjerende thriller basert på de tilsynelatende uendelige trengslene for befolkningen i Øst-Kongo. Det er et område som tydeligvis lider av for mye fristende mineralformue til å å bli latt i fred av utenlandske intrigemakere.

God, tidlig roman om en familiekrise skrevet fra ståstedet til en tenåringssønn.

For en fantastisk, intelligent bok! Den er skrevet i en moderne flernivåstil med flere synsvinkler, og tilsynelatende - men bare tilsynelatende - uten forfatterens stemme. En eksplisitt henvisning til Marcel Proust dukker opp tidlig, men også mindre eksplisitt på slutten av boka når flere av karakterene samles til et middagsselskap der de endelige hemmelighetene blir avslørt. (Andre kan hevde at avslutningen har mer å gjøre med Agatha Christies klassiske oppsett). Roth skylder også Balzac gjeld i sin omhyggelige behandling av hanskeindustriens vekst og fall i Newark, noe som tilsvarer Balzacs behandling av utviklingen av trykkerier i 1820-årene i Tapte illusjoner. Også hovedpersonen, svensken Levov, ser ut til å dele karaktertrekk med Lucien i samme bok. Ingen av dem makter å handle konstruktivt når de står overfor en katastrofe.

Et viktig tema i boken er at «virkelig eksisterende mennesker» alltid tar feil om andre mennesker. Det er bare gjennom å forestille oss at vi kan få et fullstendig bilde, men det vil selvfølgelig også være åpent for diskusjon. (Jeg leste den engelske utgaven).

Unexpected aspects of fine novelist

Fine collection of short stories that show unexpected aspects of Trollope's fiction. Fewer happy endings, but an especially hilarious story from the author's confrontation with Catholic Ireland. This book also includes two essays on literature that give insight into Trollope's own writing style.

Nå har jeg lest den, og jeg må nok si meg veldig uenig med deg i så mangt, men ikke i totalvurderingen av boken.

Først og fremst misliker jeg dypt at det blir skrevet romaner om folk som har levd, at en forfatter tilsynelatende går inn i deres hoder og dikter opp hva de har følt og tenkt, - jeg blir veldig provosert! Det viser seg imidlertid etterhvert at Svarstad også var et skrivende menneske, både i brev, artikler og ikke minst notatbøker, og jeg klamrer meg til håpet om at Slapgard også har kunnet benytte seg av de siste, - men jeg ville altså så mye heller ha lest en biografi! Og jeg klarer ikke å se på kildebelagte biografier om avdøde betydningsfulle kunstnere som «kikking», - deres liv og kunst var jo knyttet tett sammen. Da er jeg nok mye mer kritisk til bøker med utlevering av nålevende personer.

Men når det er sagt, synes jeg det var veldig interessant å se Sigrid Undset gjennom Svarstads øyne og få høre deres historie fra hans side. Her får vi tydelig presentert at et forhold har (minst!) to sider. Nå vil jeg nok si at Svarstad ikke fremstår som noen enkel mann, han virker innett ambisiøs og med en særdeles skarp tunge. Men Slapgard har også fremstilt ham som en mann som var trofast mot sitt livs kjærlighet og som elsket alle sine barn.

Mye av boken er jo viet hans arbeid som maler, - og for meg ble det nok i overkant mye snakk om alle fargenyansene som jeg dessverre ikke har greie på. Mitt hovedinntrykk av Svarstads bilder (uten at jeg har kjent så mange) har alltid vært at de har vært litt grå og kjedelige, så det var jo interessant å få påpekt nettopp hvor opptatt han var av farger, - og det har kanskje Slapgard vektlagt, nettopp for å få oss til å skjønne at han ikke var så fargeløs?

Konklusjon: Jeg var ikke så begeistret for romanen, men syntes det var veldig interessant å få et innblikk i levd liv og se Sigrid Undset fra en annen synsvinkel, - derfor høynet jeg til terningkast fire.

Har hatt boka i hylla et par år. Nå skjønner jeg at tiden er inne for å lese den. Takk.