Bokelskere.no

Trass i lengden klarer forfatteren å holde spenningen oppe til siste slutt. Selv om utgangspunktet er en forsvunnet småjente, viser det seg raskt å være en rekke sammenknyttete mysterier å rydde opp i. Mens vesentlige deler av dramaet utfolder seg i Ålesund, er det kanskje typisk norsk at det er politiet i Kristiansund som får sakene på bordet.

Det er flere fortellerstemmer. Best tegnet er hovedpersonen Liv som har en utviklet evne til å omskape seg. En annen sentral person er politietterforskeren Roe som har en kompleks og tragisk forhistorie å bære på.

Ulstein skriver godt og flytende.

Jeg trodde jeg hadde den i hylla; heftet engelsk utgave fra langt tilbake. Regna med at det også var gamle margnotater og understrekinger jeg kunne bruke i en diskusjon. Dessverre er den visst blitt borte i en av mange flyttesjauer, så det ble norsk heftet utgave fra Ark, som kom i postkassa i dag.

Høyaktuelt den gangen, og ikke mindre aktuelt nå. Tenk om Mrs Hoyts budskap hadde nådd fram til flere amerikanere!

Johanna dikter opp sin mor, som hun ikke får kontakt med, dette er en fulltreffer av en roman!

Siste boka i trilogien - eller kanskje ikke? Forfatterens sluttord blir tvetydige for meg: "Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet hvor det siste arbeidet er gjort for første gang." Hva mener han med det? Flere andre steder i boka hintes det om at dette kan være forfatterens "svanesang". I det hele tatt skriver han seg sjøl inn i handlingen på en måte som forstyrrer meg i lesinga. Det hele er elegant gjort, med "sømløse" overganger fra sine egne (ofte langdryge) bemerkninger og tilbake til handlingen, men jeg forstyrres av det likevel.

At Saabye Christensen ser tilbake på forfatterskapet sitt og vever tidligere hovedpersoner inn i handlingen, er fikst og kreativt. At han vever så mye av seg sjøl og sitt inn i skrivinga, synes jeg blir et fremmedelement.

Likevel: Fortellingen om Maj, Margrete, Jostein, og ikke minst Jesper og Stine og deres skjebne, berørte meg i så stor grad at jeg ikke nøler med å gi terningkast 5.

Velskrevet personlig skildring

Utrolig reflektert og fin oppfølger

Underfundige, ofte uutgrunnelige striper med temaer hentet fra absurd teater (Beckett), skrekkhistorier og annen populær fiksjon.

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne, - jeg har lest de to forrige bøkene hennes, og gleder meg!

når historien avdekker detaljer rundt hvordan mor har snakket til barna sine, skjønner en nesten hvorfor Inga er redd seg selv

Prisbelønt for 50 år siden, men fortsatt hyperaktuell.

Enquist går av og til i nitid detalj inn på enkeltskjebner som historien etter hvert har trukket et slør over. Likevel er denne tjukke boka svært så aktuell. Det skyldes at Enquist setter utleveringen av de baltiske soldatene til Sovjetunionen i 1946 i sammenheng med Sveriges tvilsomme behandling av flyktninger og asylsøkere før og under 2. verdenskrig. Han er også opptatt av hvordan disse flyktningene ble kasteballer i svensk politikk og blant folk flest i fredsåret 1945. Sånn kan leseren lett trekke linjer til norsk asylpolitikk i dag. Hvor ofte sender UDI/UNE mennesker til en uviss skjebne i sine opprinnelsesland?

Men selv om Enquist går grundig til verks for å dokumentere historien om utleveringen, inntar han selv en tvetydig posisjon. Det kan virke irriterende, men tillater også plass for ulike synsvinkler og forklaringer. Det gir driv til framstillingen, demper trangen til moralisering og utfordrer leseren. Samtidig virker det underlig at Enquist på den ene side kan beundre den mest konsekvente blant de sosialdemokratiske tilhengerne av utlevering, Ernst Wigforss, mens utenriksminister Østen Undén – som oftest måtte forsvare regjeringens utleveringspolitikk – blir framstilt som taperen.

Enquist unngår å argumentere juridisk; både FNs og Europarådets menneskerettserklæringer er kommet til etter 1945. Selv synes jeg det er mest opprørende at regjeringen ikke tok det minste hensyn til at mange av balterne hadde kone og barn i god behold i Sverige eller Tyskland. Mange fikk aldri se sine familier igjen.

Boka er klassifisert som dokumentarroman, men kan like gjerne ses på som et eksempel på New Journalism som amerikanske forfattere populariserte på 1960-tallet. Det er verdt å merke seg at boka ble først utgitt i 1968, 23 år før Estland, Latvia og Litauen ble selvstendige stater igjen.

Et flott mor/sønn portrett

En skjønn fortelling, anbefales!

Roman litt utenom det vanlige

Opprørende og velskrevet om boligpolitikk.

Forfatteren avdekker at USAs føderale myndigheter i mange år har bidratt til å opprettholde og forsterke raseskillet i byer og forsteder. Det fortsatte lenge etter at Høyesterett forbød raseskillet i skolen 1954 og Kongressen vedtok nye borgerrettighetslover på 1960-tallet. Riktignok brukte boligmyndighetene økonomiske argumenter for å nekte lån og støtte til integrerte boligprosjekter, men Rothstein argumenterer godt for at disse bare var skalkeskjul.

Boligsegregeringens negative virkninger ble forsterket av føderale, delstatlige og lokale myndigheter på andre områder som samferdsel, skolelokalisering, lønnspolitikk og politi (FBI), Rothstein hevder overbevisende at politikken på dette området var grunnlovsstridig, enten det skjedde i Sør eller Nord. Mange av eksemplene er hentet fra den tilsynelatende liberale delstaten California.

Fordi boligsegreringen synes å være inngrodd må det brukes klare og sterke politiske og økonomiske virkemidler for å få bukt med den.

Selv om boka dreier seg om amerikanske forhold, kan en del av erfaringene og virkemidlene overføres på situasjonen i andre land. Er det trekk ved bolig- og skattepolitikken i Norge som forsterker og befestet ulikheter i samfunnet? Her tenker jeg både på Statens opplegg for boligsubsidier for utsatte grupper og boligskattene.

Boka var septemberboka i min lesesirkel ved American University, Washington.

Jeg henter opp denne tråden igjen. Jeg sitter og leser en diktsamling av Britt Karin Larsen (Å finne en skog) og fikk så lyst til å gjengi et dikt derfra som er veldig fint og veldig trist, og som vekker minner om hva man faktisk har overlevd.

HVA GJØR JEG NÅ

Hva gjør jeg nå
etter dette
Et skår fra en knust tallerken
sangen jeg pleide å nynne engang
gleden i et barneansikt
alt dette som fantes, sorgløst,
er omskapt nå
og minner om deg.
Gi meg et støvkorn å lene meg mot
et løvblad å holde fast i
for jeg er ingenting mer
og vet ingenting
annet enn en forvandlet jord
hvor alt jeg skal savne engang
minner om deg.